Måtte bare skrive det.

[Kvartoverto]

Tenk deg at noen slår deg i armen.

Det gjør vondt, ikke sant?

Tenk deg at de slår deg flere ganger. Du har ingen mulighet til å komme unna, for de er flere enn deg og sterkere enn deg og de fortsetter, igjen og igjen, til du blir helt øm; følelsesløs, og nesten ikke kjenner noe lenger.

Tenk deg at den armen – når de har slått deg mange nok ganger – den armen er ikke din lenger, den tilhører ikke deg. Du måtte trekke deg ut av den fordi det gjorde for vondt, og de har invadert den, tatt over og gjort den til sin. Det er ikke du som bestemmer hva som skal skje med den lenger, for den er deres, ikke din, og de eier den.

Og så kan du tenke at det ikke bare er armen. De har tatt hele kroppen, slått deg, spottet deg, igjen og igjen, forvist det som er deg unna, innover, det eneste stedet hvor det fremdeles er plass.

Og så blir dere eldre, dere vokser - de vokser - og en dag krever de å få innsida av kroppen din også, for den er verdifull, de har lyst på den, og da er den deres.

 

Munnen halsen, skrittet, det gjør vondt, du kveles, de er mange og det er ikke plass, for du er jo der allerede... Men de er sterkere enn deg og flere enn deg og de holder deg nede, og de har ikke tenkt å gi seg, og til slutt har de tatt over hele kroppen din. Nå er den er ikke din lenger, for de eier den, den er deres, og det er de som bestemmer over den.

Til slutt finnes du nesten ikke, for du er trengt sammen, bitte liten. Inne i rommet bak øynene, og i en smal, tynn ring rundt hjertet. Delt i to, og bare et skall.

Og det gjør vondt for det er ikke plass til deg der, men de er alle steder. Så du har ikke noe valg, og etter en stund blir dét også normalt.

 

Og når det har blitt normalt, så forsvinner de.

 

Kroppen er helt alene og tom. For de er ikke der lenger, og det gjør vondt, det er meningen at det skal være noe der, noe, og det er det ikke. Så du går ut for å lete.

Og du finner dem. Stykkevis og delt, formen er en annen, men du finner dem. Og denne gangen heter de kjæreste, eller kompiser - snille, gode venner kaller de seg, men likevel invaderer de deg, bestemmer over deg, styrer hva deg har lov til å være. De tar over kroppen din igjen, med makt, og det gjør vondt, forferdelig vondt. Men det er sånn det skal være, du gjenkjenner det, så derfor er det trygt. Eller i hvert fall ikke tomt. Ensomt.

 

 

Du begynner å danse, for noen tvinger deg. Noen som ikke er dem, kanskje er det moren din, eller en søster. Og du vet ikke hvordan du skal gjøre det, for danse er noe man gjør med kroppen. Og den har ikke du, det er ikke du som eier den.

Men kroppen liker å danse.

Og den tar tak i ringen rundt hjertet, og drar den ut til de stedene som er aller mest nødvendige, nødvendige for dansen. Lager dem om.

Tynt, skjørt spindelvev, ikke i nærheten av å fylle det tomme. Men det er der, eksisterer, og pulserer; tynne, varme sølvtråder ut i armene og bena, ned i magen og bekkenet - en regnbue, fra hjertet og ned til under navlen.

Og det er vår, det skyter ut små knopper og skudd, sprer seg, og med et sjokk går det plutselig opp for deg at... det der, det er du. Deg.

Der.

Og du blir så redd at det er like før alt trekker seg sammen til en liten ring igjen, for det er ikke sånn det har pleid å være.

Og du blir livredd. For den er deres, det vet du - du får ikke lov, du har gjort noe forferdelig galt og du burde ikke, for den er deres, den tilhører dem, og de kommer ikke til å like det.

Men så begynner musikken å spille igjen. Og da må du danse, for det gjør man. Og det samme skjer igjen, dansen, våren, skammen, og så slukner det. Dans, vår, skam, og... borte. Tomt.

 

Men så blir det bedre, for nå vet du hvor det er. Du vet hvordan, og det blir lettere for hver gang du leter, prøver å finne det igjen. Ikke mye, men litt, og det er deilig, og vondt, og deiligere, og så grusomt, forferdelig vondt. Og du elsker det, hater, og du er ikke sikker på om du vil, eller har lov, men du gjør det likevel - for du trenger plass, du vokser, og ringen er en einerkrans – et tre – og du har greiner, fingre, bryster, tær. Røtter. Og de er dine. Og du skjønner ikke hvorfor de andre tok dem, fikk ta dem, tvang deg, for de var dine, du burde jo sagt noe, hvorfor sa du ingenting?

Var det kanskje egentlig din feil?

Du sa ingenting til slutt, kanskje burde du visst bedre?

Kanskje visste ikke de?

Jo. Nei.

Noen av dem. De må ha visst, noen må ha visst. Men det er ikke så viktig, nå, bare litt.

Litt. Gjør ingen forskjell, det...

 

 

Og det som er deg bak øynene ser på ringen, på treet, kroppen, røttene, og lurer på hvordan i all verden den fikk til alt det der. Og det lurer på hvordan det skal få bli med, i dansen, hvordan du skal få bli med.

Og du prøver, men det går ikke, for halsen er i veien, sperret, og du vet ikke hvordan, ikke ennå, men litt. Snart.

Og du prøver, men hver gang setter det seg fast i halsen, lager en svær klump, du får ikke puste. Det renner en diger sjø ut av øynene dine i stedet, og du skjønner ikke hvorfor, det er feil, det skal jo ikke være sånn? Er du trist?

 

Hvorfor sipper du hele tida, for ingenting, hva skal dét være godt for, du har da ingenting å være lei deg for?

Se på hun der borte, hun gråter nesten aldri, bare den ene gangen. Da hun falt og slo kneet på en stein, da gjorde hun det, men det var ikke så rart. Hun hadde jo slått seg, dét kan alle se. Blod overalt jo, er ikke rart hun gråter da.

 

Gi faen i den sippinga nå da, du har vel ingenting å være lei deg for, hvorfor skal du være så jævlig skjør hele tida? Det her gidder ikke jeg ass, hvordan kan du i det hele tatt tro det. At noen andre skal kunne holde ut med det der, med deg...

Se og ta deg sammen nå, tror du liksom det er synd på deg? Vil du høre om min dag i stedet eller, den har vært helt jævlig skal jeg si deg, hvordan tror du det er å komme hjem til ei som bare sitter og griner da, hæ? Tenk på de som har opplevd ting da, unger i krig og utsulta babyer og småjenter på bordell som ble misbrukt av faren sin hver jævla dag, og så sitter du her og griner? For ingenting? Jævla drittkjerring, hva vet vel du om smerte.

Smerte.

Hysj.

 

Plutselig innser du at de er tilbake. De er her igjen, men de går ikke på kroppen din denne gangen, de sitter inne i hodet ditt. De ser hvem du er, hva du har blitt, hva de klarte å endre. Bryte ned. Og de ler, hånler, og du vet ikke hvor du skal gå denne gangen, for det er ikke plass lenger. Du har vokst deg for stor og kan ikke gjemme deg, har alt for mange greiner, røtter, blomster – er tung, daff, sløvet av tilfredshet – og alle de gode tingene er i veien. Du kan ikke gjemme deg lenger – så du blir stående der sammen med dem. Ansikt til ansikt, tett inntil, den varme, klamme pusten deres rett inn i ansiktet ditt. Du svimler, for du kjenner dem, vet hvem de er, du husker det nesten, og det er ikke plass - men nå vet du det, du vet det.

Det er deg. Ditt. Det er de som må ut nå, ikke du, denne gangen. Snart. Du griper tak i dem, én etter en, noen av dem forsvinner, og snart skal du kaste ut resten også, når du bare finner ut hvordan. Snart. Vondt, men snart.

 

De tar i deg. Venn. Klem. Og du elsker det, og får lyst til å gråte, for det er så vondt, du har ikke lov, og tenk hvis de gjør som dem – da kommer du ikke unna, sammenfiltret, det er så mye mer nå, så mye mer å ødelegge hvis de bare prøver, klarer, så du trekker deg, har ikke lyst, du vil bare ha den klemmen, men du kan ikke, klarer ikke, og du gråter – for sånn gjorde de også, han gjorde det, og han. Og du vet at det ikke er det samme, ikke i det hele tatt, og du gråter mer, for du har så lyst, lengter, men det gjorde vondt, for alt åpnet seg da de rørte ved deg, og det vil du ikke, for da mister du kontroll. Du vil bare at alt det gamle skal være borte, ferdig, så du kan holde blikket, dele den forbanna klemmen, uten. Alt.

Det.

[rose23]

Ser du ikke har fått noen kommentarer. Det er trolig fordi en ikke vet hva en skal svare.... fordi det ikke finnes noen dekkendes ord på det du har opplevd. Det virker som du har greid den viktigeste jobben, og plassere skylden. Klem på veg.

[Marie Mel]

Det er ingen spørsmål, men en følelsesladd historie over år. Avmakt, grenser, smerte og det å bestemme over livet selv. 

Takk for historien du skriver.

[Marie Mel]

Admin.. hvorfor står det advarsler under mitt nick?

[Gjest Admin Doktoronline]

Admin.. hvorfor står det advarsler under mitt nick?

Marie Mel, hvis du skal stille oss spørsmål så bør du gjøre det på webmasterforum og ikke midt i en tråd om overgrep. Det er tilfeldig at jeg så ditt spørsmål i dag.

 

Hvis du ser etter, så vil du se at det står det samme under alle andre brukere også.

[Marie Mel]

Marie Mel, hvis du skal stille oss spørsmål så bør du gjøre det på webmasterforum og ikke midt i en tråd om overgrep. Det er tilfeldig at jeg så ditt spørsmål i dag.

 

Hvis du ser etter, så vil du se at det står det samme under alle andre brukere også.

Skal ikke gjenta seg. Jeg tror jeg har forstått hva som skjedde. Jeg bruker ikke å krysse av for anonym bruker og desuten kom mitt navn opp. Jeg trodde ikke jeg var anonym. Det er kanskje hva advarsel betyr.

 

Beklager Kvartoverto!

[Gjest Admin Doktoronline]

Skal ikke gjenta seg. Jeg tror jeg har forstått hva som skjedde. Jeg bruker ikke å krysse av for anonym bruker og desuten kom mitt navn opp. Jeg trodde ikke jeg var anonym. Det er kanskje hva advarsel betyr.

 

Beklager Kvartoverto!

 

Advarsler står under hvert bilde, og dersom du har fått en advarsel vil du se dem som merker her.

[Marie Mel]

Advarsler står under hvert bilde, og dersom du har fått en advarsel vil du se dem som merker her.

Har jeg fått en advarsel?

[Gjest Admin Doktoronline]

Har jeg fått en advarsel?

 

Det er ingen advarsler registrert på deg.