angst og depressjon.

[Gjest Anonym bruker]

hei har hatt angst og depressjon i snart 4 år. jeg er veldig lei jeg har prøvd to forskjellige psykologer og jeg leser nå en bok om angst. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre er kjempe lei. det var en tid hvor jeg var så langt nede at jeg vill rett og slett død, når har jeg jobbet meg sakte men sikkert litt oppover, men får angst av angsten og jeg er rett og slett lei. har ingen og prate med om dette. har sluttet oss psykologen pga null kjemi og null forståelse for hva han sa. har du noen tips? trenger virkelig hjelp og noen å prate med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Når psykoterapi alene ikke hjelper, bør en få kombinasjon av psykoterapi og medisiner. Dette kan du få hos fastlegen din.

Lykke til :-)

[Bella Dotte]

Bare fordi kjemien med to psykologer ikke stemmer, betyr det vel ikke at man skal kjøre på med kunstige kjemikalier? De fleste "trygdekassepsykologer" er late og uengasjerte og lite oppdatert. Sjekk med ny behandler hva slags metoder hn bruker og hvilke kvalifikasjoner hn har før du går inn i et behandlingsforløp.

[AnonymBruker]

Bare fordi kjemien med to psykologer ikke stemmer, betyr det vel ikke at man skal kjøre på med kunstige kjemikalier? De fleste "trygdekassepsykologer" er late og uengasjerte og lite oppdatert. Sjekk med ny behandler hva slags metoder hn bruker og hvilke kvalifikasjoner hn har før du går inn i et behandlingsforløp.

 

Hvilke psykologer mener du er "trygdekassepsykologer"?

 

Anonymous poster hash: 3429b...5b1

[Bella Dotte]

Med trygdekassepsykologer mener jeg slike som er med i refusjonsordningen - de som man trenger henvisning til fra fastlege og hvor man bare betaler egenandel opp til taket (ca 2000 kr i år). Jeg mener ikke at alle trygdekassepsykologer er (like) dårlige, men refusjonsordningen fungerer som en sovepute og de trenger ikke "konkurrere" om pasientene, derfor ser de ikke behovet for å holde seg oppdatert. Som pasient er man ofte ganske sårbar og tar til takke med "hva som helst", men det kan i verste fall gjøre en  enda dårligere.

[AnonymBruker]

Med trygdekassepsykologer mener jeg slike som er med i refusjonsordningen - de som man trenger henvisning til fra fastlege og hvor man bare betaler egenandel opp til taket (ca 2000 kr i år). Jeg mener ikke at alle trygdekassepsykologer er (like) dårlige, men refusjonsordningen fungerer som en sovepute og de trenger ikke "konkurrere" om pasientene, derfor ser de ikke behovet for å holde seg oppdatert. Som pasient er man ofte ganske sårbar og tar til takke med "hva som helst", men det kan i verste fall gjøre en  enda dårligere.

 

Tusen takk for råd og forklaring!

 

Det kan være mange som ikke har råd til å gå til en psykolog som ikke har refusjonsordning. Vet du om det er mulig å få økonomisk hjelp til

å betale for behandling hos en psykolog som ikke har refusjonsordning?

 

Anonymous poster hash: 3429b...5b1

[Bella Dotte]

Dessverre, den eneste muligheten jeg vet om er å skrive det av på skatten, som ekstra sykdomsutgifter. Eller kanskje høre med NAV, hvis du kan argumentere for at dette er viktig for deg og at du ikke har nytte av tradisjonell behandling?

[AnonymBruker]

Dessverre, den eneste muligheten jeg vet om er å skrive det av på skatten, som ekstra sykdomsutgifter. Eller kanskje høre med NAV, hvis du kan argumentere for at dette er viktig for deg og at du ikke har nytte av tradisjonell behandling?

 

Takk for forslag til hvordan man kan gå frem!

 

Anonymous poster hash: 3429b...5b1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bare fordi kjemien med to psykologer ikke stemmer, betyr det vel ikke at man skal kjøre på med kunstige kjemikalier? De fleste "trygdekassepsykologer" er late og uengasjerte og lite oppdatert. Sjekk med ny behandler hva slags metoder hn bruker og hvilke kvalifikasjoner hn har før du går inn i et behandlingsforløp.

Ja.

1. Fordi det haster med å bli kvitt depresjonen.

2. Fordi AD er den beste og sikreste måten å bli kvitt depresjonen på.

[ISW]

Jeg skjønner ikke helt greia her. Hva er problemet med medisiner?

 

Vil man reagere på samme måte hvis man skal ta medisiner mot hjertesykdom eller kreft? Angst og depresjon (bortsett fra slik ordene brukes i dagligtalen) er EKTE sykdommer. 

 

Når det er sagt, så synes jeg vel at dersom angsten eller depresjonen har en årsak, så er det viktig å få løst opp i årsaken. DET kan ikke medisin hjelpe mot. Men - medisin kan gi deg overskuddet tilbake til å løse problemene, eller å se hensikten i å løse problemene.

[Gjest]

Jeg skjønner ikke helt greia her. Hva er problemet med medisiner?

 

Vil man reagere på samme måte hvis man skal ta medisiner mot hjertesykdom eller kreft? Angst og depresjon (bortsett fra slik ordene brukes i dagligtalen) er EKTE sykdommer. 

 

Når det er sagt, så synes jeg vel at dersom angsten eller depresjonen har en årsak, så er det viktig å få løst opp i årsaken. DET kan ikke medisin hjelpe mot. Men - medisin kan gi deg overskuddet tilbake til å løse problemene, eller å se hensikten i å løse problemene.

Signeres

[motorPrøysen]

De fleste "trygdekassepsykologer" er late og uengasjerte og lite oppdatert.

...

Jeg mener ikke at alle trygdekassepsykologer er (like) dårlige, men refusjonsordningen fungerer som en sovepute og de trenger ikke "konkurrere" om pasientene, derfor ser de ikke behovet for å holde seg oppdatert. 

 

Det du påstår her er en voldsom generalisering og virkelig å snu tingene på hodet. Jeg har sett det hevda noen ganger at pasienter føler seg bedre mottatt av psykologer uten refusjonsrett. Det kan ha mange årsaker, men en viktig faktor er sannsynligvis at man oftere setter mer pris på det man betaler for i dyre dommer, uavhengig av den faktiske kvaliteten.

 

For at en psykolog skal ha refusjonsrett må han ha gjennomgått en 5-6 års etterutdanning, en spesialisering. Slik sett har de med refusjonsrett som gruppe en mye tyngre utdanning enn de som ikke har det, og de vil som regel også ha lenger klinisk erfaring.

[ISW]

Ja, det blir jo litt svart og hvitt dette her.

 

Som jeg har nevnt i en annen tråd, jeg er ikke helsepersonell og kan egentlig ikke uttale meg, men jeg har en jobb der jeg veldig ofte kommer i kontakt med medarbeidere som sliter med angst og depresjon, og en del av jobben min er å løse opp i arbeidsrelaterte årsaker til deres plager. I tillegg har jeg selv en angstlidelse, så en viss innsikt har jeg vel i dette.

 

For å illustrere dette med medisiner, etter min mening kan man ikke medisinere bort et voldsomt arbeidspress eller mistrivsel med jobben (det er gjerne kombinasjonen av disse som skaper psykiske reaksjoner, uproblematisk å jobbe hardt så lenge man trives og lykkes), og om man kunne det ville det etter min mening vært dypt uetisk. Det er jo nok av de som forsøker dette selv, med alkohol, med stimulerende midler og "fandens oldemor". Det går sjeldent bra i lengden. Men - du kan "ta brodden" av plagene med medisiner, slik at du lettere greier å sortere problemene dine og ikke bare ser ned i et svart hull.

 

Noe helt annet er det etter min mening dersom man får en depresjon uten påvisbar årsak, foruten at hjernen din tilsynelatende hater deg. Det er jo en direkte medisinsk tilstand på linje med hjerteinfarkt og kreft, og må behandles deretter. Det hjelper vel like lite å snakke ut om slike ting som det hjelper å snakke ut om et hjerteinfarkt.

 

I jobben min må jeg ofte be folk kontakte sin fastlege for medisinsk oppfølging, og jeg sier gjerne at fastlegen kanskje henviser videre til psykolog. Og ja - jeg hører VELDIG mye blandede (les: negative) erfaringer folk har fra det. Dels tror jeg det er at psykologer er en veldig utsatt yrkesgruppe grunnet fagområdet de jobber med, dels tror jeg at folk tror på mirakler gjennom forventningen om at et par timers prat uten egeninnsats skal gjøre susen, dels tror jeg at man gjerne hører det negative mens de positive holder kjeft, og dels tror jeg (vet jeg) at det kan finnes dårlige psykologer og leger, såvel som det kan finnes dårlige snekkere og bilmekanikere. Hvorvidt privatpraktiserende helsepersonell har andre insentiver og kvalifikasjoner enn offentlige kan selvfølgelig diskuteres til krampa tar oss, det finnes garantert argumenter i alle retninger. Men til syvende og sist må man vel selv finne ut om behandlingen har effekt, eller om en annen framgangsmåte bør forsøkes. Såvel som at noen kan respondere på en type medisin og andre ikke, kan noen respondere på en type samtaleterapi og andre ikke. 

 

Men - jeg tror nok oppsummert at å sette fingeren på / behandle det egentlige problemet er veien til å bli frisk. Så er spørsmålet hva som skal til for å få det til - og der tror jeg at i mange tilfeller medisiner er sendt fra himmelen. Og i noen tilfeller fullstendig nødvendig. Uten at det betyr at enhver bagatellmessige plage best bør behandles med piller.