Funksjonhemning vs. hva man gidder

[AnonymBruker]

Hva er egentlig forskjellen mellom det å ha en funksjonshemning (f.eks. som følge av psykisk lidelse) og det å ikke "gidde" forskjellige ting (det kan være utdannelse, jobb, sosialt liv, fysisk trening, hobbyer/interesser, etc)?

 

Det jeg tenker på er jo at hvis man har en funksjonshemning og ikke klarer noe, så vil man jo generelt sett miste motet for å forsøke på nytt. Prøver man likevel igjen, og feiler på nytt, synker motet enda mer... til slutt kan det hende man innser at det ikke nytter å prøve mer, kanskje man finner ut at det til og med kan føre til et tilbakefall av sykdom...

 

Så da ser jo de to situasjonene ganske like ut...

 

Man kan vel ikke _vite_ hvor hardt hver enkelt har forsøkt?

 

Er folk helt like sånn? Er det ingen som er bedre/dårligere enn andre med tanke på opprinnelig/utgangspunktsmessig pågangsmot og viljestyrke?

Anonymous poster hash: d13a4...163

[AnonymBruker]

 

Hva er egentlig forskjellen mellom det å ha en funksjonshemning (f.eks. som følge av psykisk lidelse) og det å ikke "gidde" forskjellige ting (det kan være utdannelse, jobb, sosialt liv, fysisk trening, hobbyer/interesser, etc)?

 

Det jeg tenker på er jo at hvis man har en funksjonshemning og ikke klarer noe, så vil man jo generelt sett miste motet for å forsøke på nytt. Prøver man likevel igjen, og feiler på nytt, synker motet enda mer... til slutt kan det hende man innser at det ikke nytter å prøve mer, kanskje man finner ut at det til og med kan føre til et tilbakefall av sykdom...

 

Så da ser jo de to situasjonene ganske like ut...

 

Man kan vel ikke _vite_ hvor hardt hver enkelt har forsøkt?

 

Er folk helt like sånn? Er det ingen som er bedre/dårligere enn andre med tanke på opprinnelig/utgangspunktsmessig pågangsmot og viljestyrke?

Anonymous poster hash: d13a4...163

 

Andre kan ikke vite hvor hardt hver enkelt har forsøkt, dersom de det gjelder ikke har formidlet dette til andre.

Folk er ulike, og pågangsmot og viljestyrke er nok forskjellig fra person til person både i utgangspunktet og pågangsmot og viljestyrke kan være påvirket av f.eks sykdom og hendelser og erfaringer.

Anonymous poster hash: 5bd44...c7c

[AnonymBruker]

Syns egentlig dette er litt rart. Det er jo ganske opplagt at det beste for en selv er å ha mest mulig pågangsmot og viljestyrke, for å maksimere egen lykke. Da er jo dette noe hver og en selv ønsker. Da er det jo rimelig å anta at det er sykdom, og bare sykdom, som "skader" dette (pågangsmot og viljestyrke).

 

Men likevel så sier vi jo ting som "det er ens egen skyld om man "taper"", "personen gidder ikke å jobbe, han er lat", "personen ønsker ikke å være sosial", etc. etc.

 

Altså begrunner vi dette med _vilje_, noe annet enn hva sykdom er.

 

Så, jeg syns det er for lite "systematisk" tenkning hva angår dette. Siden folk ønske å være mest mulig lykkelige, da kan jo ikke "feiling" skyldes ens egen vilje?

Anonymous poster hash: d13a4...163

[frosken]

 

Syns egentlig dette er litt rart. Det er jo ganske opplagt at det beste for en selv er å ha mest mulig pågangsmot og viljestyrke, for å maksimere egen lykke. Da er jo dette noe hver og en selv ønsker. Da er det jo rimelig å anta at det er sykdom, og bare sykdom, som "skader" dette (pågangsmot og viljestyrke).

 

Men likevel så sier vi jo ting som "det er ens egen skyld om man "taper"", "personen gidder ikke å jobbe, han er lat", "personen ønsker ikke å være sosial", etc. etc.

 

Altså begrunner vi dette med _vilje_, noe annet enn hva sykdom er.

 

Så, jeg syns det er for lite "systematisk" tenkning hva angår dette. Siden folk ønske å være mest mulig lykkelige, da kan jo ikke "feiling" skyldes ens egen vilje?

Anonymous poster hash: d13a4...163

 

Jeg mener det i utgangspunktet blir helt feil å begrunne manglende viljestyrke med sykdom. Jeg mener at din forutsetning i starten av innlegget ikke er holdbar, da mange ønsker å unngå ubehag i øyeblikket selv om det på lang tid vil kunne gi utbytte.

 

Vi er forskjellige bla når det gjelder grad av mestringsmotivasjon. Noen har et svært sterkt ønske om å lykkes, mens andre er mest redde for å mislykkes.

 

Manglende pågangsmot og vilje _kan_ skyldes sykdom, men det kan så avgjort også ikke skyldes sykdom.

[AnonymBruker]

Jeg mener det i utgangspunktet blir helt feil å begrunne manglende viljestyrke med sykdom. Jeg mener at din forutsetning i starten av innlegget ikke er holdbar, da mange ønsker å unngå ubehag i øyeblikket selv om det på lang tid vil kunne gi utbytte.

 

Vi er forskjellige bla når det gjelder grad av mestringsmotivasjon. Noen har et svært sterkt ønske om å lykkes, mens andre er mest redde for å mislykkes.

 

Manglende pågangsmot og vilje _kan_ skyldes sykdom, men det kan så avgjort også ikke skyldes sykdom.

 

Ja er vel egentlig enig i dette, men jeg skjønner bare ikke helt nøyaktig _hva_ som forårsaker at mange ikke klarer å tenke langsiktig, slik at de kan tåle ubehag i øyeblikket med tanke på å få det bedre senere (hvis du tenker deg en graf med lykke "oppover" og tid "bortover", så er det vel om å gjøre å få arealet av grafen størst mulig).

 

Kan sikkert lett peke på at de ikke forstår hva som er til deres eget beste? Det er jo ikke sykdom i seg selv, men blir det ikke litt av samme "fenomenet"? Destruktiv, impulsiv handlemåte er jo absolutt et symptom...

Anonymous poster hash: d13a4...163

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Jeg tror det er mange andre og ulike grunner til at mennesker ikke klarer utdanning og arbeidsliv.

 

De i min egen gruppe med autisme ( de fleste) får lite tilrettelegging, både under studier og videre i jobb, de fleste med autisme faller derfor ut av utdanning og arbeidsliv. Noen får VTA plasser (varig tilrettelagt arbeide, der får de betalt mellom 22-25 kr timen, de har gode evner, men slik ender det for de fleste, jeg syns det er urettferdig og bortkastet å sette flinke folk til å pakke brosjyrer for 22 kr timen)(de burde heller brukt deres nøyaktighet til feks lese gjennom datamanualer/finne feil og gitt dem lønn for jobben)

 

Det nye skolesystemet, der vi blir "tvunget" til å ha øyekontakt under muntlige presentasjoner, dette vet jeg alt om hvordan dreper engasjement og håp og selvtillit. De få spesialskolene som fins, er det ikke plasser til alle på og ikke alle vet om dem.

 

Tilretteleggingen det snakkes om er krevende å få på plass, og man må være født av ganske så ressurssterke foreldre som kjemper barnas sak hvis de skal få noe som helst tilrettelegging.

Det er altså mye prat, alt for mange fine og velmenende ord, men langt fra ord til praksis.

 

Så kommer andre vansker for min gruppe ( de med autisme) utstrakt bruk av gruppearbeide, å jobbe alene og selvstendig, nøyaktig og fordype seg, er det lite rom og aksept for i dag, skolen er blitt gruppebasert, man leverer lite egne arbeider. Feks på barneskolen nå har jeg ukentlige møter med PPT, nordvoll, og andre instanser for med loven i hånd kreve større grad av den lovpålagte tilretteleggingen som man ikke får uten kamp. (nærmest hver eneste uke)

 

Jeg har bestemt meg fra jeg fikk barn med autisme at de skal lykkes med både utdanning og jobb. Selv om deres vei er mer kronglete og vi må kjempe mange tullete kamper for små tilretteleggingstiltak, så kjemper vi den, fordi vi vet at bare de kommer på universitetsnivå så blir mye bedre.  Men også der har gruppesamarbeidsuhyret sneket seg inn. (som min "venn" en dag sa "jeg er så lei av at ingen av de unge jeg ansetter klarer å gjøre noe på egenhånd", da tenkte jeg "det er baksiden når man overdriver gruppearbeide slik som det er blitt i dag)

 

Det handler ikke om å ikke kunne samarbeide, men den ekstreme troen på dette som god måte å lære på, og at sånn er det for alle... det blant mye mer, fører til at barn og unge faller ut av arbeidslivet, skolen og utdanning.  Hvis de ikke har foreldre som står på.

 

Sitter time etter time med barna og bruker sitt liv på lekser, hjelp, støtte, omsorg,. planer, møter, langsiktige og kortsikitge mål, stressreduksjon i hverdagen, forutsigbarhet og tid for hvile. mye mer kunne vært nevnt.

 

Men stress er et annet stort problem, og jeg tror ikke man trenger å ha autisme for å ikke mestre det heseblesende samfunn vi på mange måter har skapt, og som vi alt for raskt immatrikulerer barna i, for fra 1 år begynner ganske travle dager for de små i barnehager med lav voksentetthet.

 

Jeg bor i en bydel med høyeste andel ME blant barn i Norge. Her er mennesker rike, godt utdannende, og barna har i vertfall en aktivitet pr dag. Aktiviteter:  som å spille 2-3 instrumenter, drive med sport, bli opptatt i Operaballetten, trene tennis,  etc.. Barna har lite/ingen tid til frilek, det er ikke barn som sykler i veien her på en hverdag (knapt i helgene) eller bruker skogen, de er på aktiviteter, og jeg VET mange barn sliter med å føle seg stresset.

 

Jeg leser barnesider i avisene noen ganger, og der leser jeg om både savn og stress, uro og frykt. Det er jammen ikke rart mange blir syke til slutt, mister motivasjon, håp, tro på at det nytter og at de klarer det osv..

 

Å skrive dette ga meg tilbake noen av tryggheten på at den jobben jeg må gjøre som ingen andre gjør, for å hjelpe barne gjennom skolen, når de nå er født mer stressømfintlige er en viktig jobb, og det beste er jo at jeg vet at der fremme, etter år med slit, så ligger alle mulighetene for et godt liv, også for dem med autisme. Deres gode evner skal de få bruke innenfor sine fagfelt, også håper jeg i fremtiden det skal bli endret syn på at mennesker er ulike og mangfoldet er det en verdi i, vi lærer ikke likt og på samme måte, dette må implementeres bedre i skolens pedagogikk og det bør gis større rom for handlefrihet til hver enkelt lærer. Lærerne som ser og erfarer dette selv, men som er pålagt et regime med lite mulighet for å handle fornuftig og til barnets beste.

 

Men ikke alle har foreldre som kan gi den støtte barn på ulike måter, i ulike livsfaser kan trenge.

Noen foreldre er mest opptatt av sine egne karrièrer, de burde kanskje ikke fått barn, men det hører jo med, og er noe de fleste tenker lite over. Jeg kjenner et menneske med asperger der begge foreldre er leger, sannsynligvis pga av deres egne karrierer har de hatt lite tid til oppfølging av sitt annerledes barn som med gode evner jobber i en VTA bedrift. (jeg vet vedkommende ikke har det greit med det)

 

Det er altså mye som kan drepe motivasjon og håp og ødelegge for mennesker.

[rosiner]

Hva er egentlig forskjellen mellom det å ha en funksjonshemning (f.eks. som følge av psykisk lidelse) og det å ikke "gidde" forskjellige ting (det kan være utdannelse, jobb, sosialt liv, fysisk trening, hobbyer/interesser, etc)?

Det jeg tenker på er jo at hvis man har en funksjonshemning og ikke klarer noe, så vil man jo generelt sett miste motet for å forsøke på nytt. Prøver man likevel igjen, og feiler på nytt, synker motet enda mer... til slutt kan det hende man innser at det ikke nytter å prøve mer, kanskje man finner ut at det til og med kan føre til et tilbakefall av sykdom...

Så da ser jo de to situasjonene ganske like ut...

Man kan vel ikke _vite_ hvor hardt hver enkelt har forsøkt?

Er folk helt like sånn? Er det ingen som er bedre/dårligere enn andre med tanke på opprinnelig/utgangspunktsmessig pågangsmot og viljestyrke?

Anonymous poster hash: d13a4...163

[AnonymBruker]

Hva er egentlig forskjellen mellom det å ha en funksjonshemning (f.eks. som følge av psykisk lidelse) og det å ikke "gidde" forskjellige ting (det kan være utdannelse, jobb, sosialt liv, fysisk trening, hobbyer/interesser, etc)?

Det jeg tenker på er jo at hvis man har en funksjonshemning og ikke klarer noe, så vil man jo generelt sett miste motet for å forsøke på nytt. Prøver man likevel igjen, og feiler på nytt, synker motet enda mer... til slutt kan det hende man innser at det ikke nytter å prøve mer, kanskje man finner ut at det til og med kan føre til et tilbakefall av sykdom...

Så da ser jo de to situasjonene ganske like ut...

Man kan vel ikke _vite_ hvor hardt hver enkelt har forsøkt?

Er folk helt like sånn? Er det ingen som er bedre/dårligere enn andre med tanke på opprinnelig/utgangspunktsmessig pågangsmot og viljestyrke?

Anonymous poster hash: d13a4...163

Anonymous poster hash: 56d96...9f1

[AnonymBruker]

Hva er egentlig forskjellen mellom det å ha en funksjonshemning (f.eks. som følge av psykisk lidelse) og det å ikke "gidde" forskjellige ting (det kan være utdannelse, jobb, sosialt liv, fysisk trening, hobbyer/interesser, etc)?

Det jeg tenker på er jo at hvis man har en funksjonshemning og ikke klarer noe, så vil man jo generelt sett miste motet for å forsøke på nytt. Prøver man likevel igjen, og feiler på nytt, synker motet enda mer... til slutt kan det hende man innser at det ikke nytter å prøve mer, kanskje man finner ut at det til og med kan føre til et tilbakefall av sykdom...

Så da ser jo de to situasjonene ganske like ut...

Man kan vel ikke _vite_ hvor hardt hver enkelt har forsøkt?

Er folk helt like sånn? Er det ingen som er bedre/dårligere enn andre med tanke på opprinnelig/utgangspunktsmessig pågangsmot og viljestyrke?

Anonymous poster hash: d13a4...163

Anonymous poster hash: 56d96...9f1

[org]

Jeg synes slett ikke spørsmålet er dumt, jeg.

 

For jeg tror nok det er stor forskjell på viljestyrke og stå-på-vilje hos den enkelte.

 

Bare spør du, ts. Ikke dumt i det heletatt, det.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Ikke dumt spørsmål, derfor svarte jeg langt og skikkelig.