Noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Har litt angst for (de fleste) mennesker. Liker ikke at de ser meg, faktisk. Blir da redd for kommentarer... sitter nå med vinduet åpent ut, og hører godt naboene skravle der ute. Blir sliten av dette, for tankene snurrer jo omkring alt det jeg innbiller meg at de sier om meg... får lyst til å lokke det, dra for gardina. Men på den annen side har jeg ikke lyst til det, for det er jo også ganske fint å ha vinduet åpent på sommeren, og gardinene ikke dratt for. Så jeg kommer nok til å ha det åpent ut. Jeg liker ikke å gi etter for de dumme emosjonene mine heller, jeg vil jo helst være mest mulig "normal". Selv om jeg ikke er helt normal på alle områder, og har mine sære trekk, så syns jeg jo det er dumt/leit. Jeg skulle jo ønske jeg var normal, uansett hvor dumt det måtte høres det; et ønske om å være "normal".

 

Men poenget. Jeg føler ikke at jeg kreperer av angst akkurat. Men jeg føler meg ganske sliten... føler meg faktisk litt nedfor pga. dette. Til og med ganske ensom, jeg er jo alene, og de har det morro! :-P

 

Men er dette en kjent tematikk? Altså det å ha angst for noe, uten at man faktisk får angst, men at man heller blir litt nedstemt?

Anonymous poster hash: 25599...572

[Gjest]

Har litt angst for (de fleste) mennesker. Liker ikke at de ser meg, faktisk. Blir da redd for kommentarer... sitter nå med vinduet åpent ut, og hører godt naboene skravle der ute. Blir sliten av dette, for tankene snurrer jo omkring alt det jeg innbiller meg at de sier om meg... får lyst til å lokke det, dra for gardina. Men på den annen side har jeg ikke lyst til det, for det er jo også ganske fint å ha vinduet åpent på sommeren, og gardinene ikke dratt for. Så jeg kommer nok til å ha det åpent ut. Jeg liker ikke å gi etter for de dumme emosjonene mine heller, jeg vil jo helst være mest mulig "normal". Selv om jeg ikke er helt normal på alle områder, og har mine sære trekk, så syns jeg jo det er dumt/leit. Jeg skulle jo ønske jeg var normal, uansett hvor dumt det måtte høres det; et ønske om å være "normal". Men poenget. Jeg føler ikke at jeg kreperer av angst akkurat. Men jeg føler meg ganske sliten... føler meg faktisk litt nedfor pga. dette. Til og med ganske ensom, jeg er jo alene, og de har det morro! :-P Men er dette en kjent tematikk? Altså det å ha angst for noe, uten at man faktisk får angst, men at man heller blir litt nedstemt? Anonymous poster hash: 25599...572

Dette er velkjent. Hadde det mye sånn før.

[AnonymBruker]

 

Har litt angst for (de fleste) mennesker. Liker ikke at de ser meg, faktisk. Blir da redd for kommentarer... sitter nå med vinduet åpent ut, og hører godt naboene skravle der ute. Blir sliten av dette, for tankene snurrer jo omkring alt det jeg innbiller meg at de sier om meg... får lyst til å lokke det, dra for gardina. Men på den annen side har jeg ikke lyst til det, for det er jo også ganske fint å ha vinduet åpent på sommeren, og gardinene ikke dratt for. Så jeg kommer nok til å ha det åpent ut. Jeg liker ikke å gi etter for de dumme emosjonene mine heller, jeg vil jo helst være mest mulig "normal". Selv om jeg ikke er helt normal på alle områder, og har mine sære trekk, så syns jeg jo det er dumt/leit. Jeg skulle jo ønske jeg var normal, uansett hvor dumt det måtte høres det; et ønske om å være "normal".

 

Men poenget. Jeg føler ikke at jeg kreperer av angst akkurat. Men jeg føler meg ganske sliten... føler meg faktisk litt nedfor pga. dette. Til og med ganske ensom, jeg er jo alene, og de har det morro! :-P

 

Men er dette en kjent tematikk? Altså det å ha angst for noe, uten at man faktisk får angst, men at man heller blir litt nedstemt?

Anonymous poster hash: 25599...572

 

 

Kjenner til det der ja, kan bli nedstemt når folk hygger seg i klynger. Vet jo at jeg aldri blir en del av det.

Anonymous poster hash: fec8c...aba

[AnonymBruker]

Dette er velkjent. Hadde det mye sånn før.

Betyr det at du har funnet noe som hjelper, slik at du ikke har det slik nå?

Det kan gi håp til andre!

Anonymous poster hash: 09ed5...392

[AnonymBruker]

Jeg har ikke troen på noe som helst jeg, for mitt eget vedkommende altså, må jeg påpeke...

 

Jeg er på en måte ikke "del av" menneskeheten. Det er som jeg ikke er noe menneske. Når jeg ser hvor lett de andre (tilsynelatende i alle fall) har det for å være et sosialt vesen, så mister jeg troen på et liv for meg.

 

Jeg tror ikke jeg blir likt av menneskene. Det er som om jeg fungerer på en helt annen måte, har en helt annen "makeup"...

 

Tror man fullt og fast på at man vil feile så gjør man vel nettopp det. Jeg ser dette. Men dette synet her er så inngrodd i meg at jeg ikke kommer ut av det. Jeg har vært en einstøing hele livet, og da snakker jeg ikke bare om voksenlivet. Jeg begynte som 5-åring med å bli "unormal".

 

Jeg har gått mye i terapi, men det blir bare debatt mellom terapeut og meg. Terapeut forsøker å få meg til å endre tankegang (om forskjellige ting). Jeg oppfatter dette som at noen forsøker å overtale meg om noe jeg ikke kan stå inne for. Understreker _overtaler_, i motsetning til overbevise.

 

Føles helt meningsløst, så nå tror jeg at jeg dropper terapi.

 

Skal heller begynne å fokusere på mer praktiske anliggender. Jeg tenker å forsøke innfallsvinkelen endre _handlinger_, i stedet for å forsøke å endre _tanker_.

 

Akkurat dette har jeg faktisk troen på. Det er veldig vanskelig. Jeg må ta litt av gangen. Det er ikke sikkert jeg noensinne vil få såpass utbytte av det at jeg kan kalle meg "normal", ikke engang fornøyd med livet er jeg sikker på at jeg vil bli.

 

Men jeg har troen på at småting som f.eks. å besøke familie, lage seg noe god mat, og forsøke å _skape_ noe, om ikke vil gjøre at jeg endrer personlighet/tankegang, men at jeg i alle fall vil ha det litt bedre der og da.

Anonymous poster hash: 25599...572

[Bella Dotte]

Autist?

[AnonymBruker]

Autist?

 

Det tror jeg ikke, jeg har i alle fall ikke det som noen diagnose.

 

Jeg er god på skuespill, faktisk. Livlig og veldig "masete" i sosiale situasjoner. Jeg forsøker å opptre hyggelig og morsomt, men har ingen ekte sans for dette, og jeg overdriver, derav "masete". Jeg ser ikke nyanser i det sosiale spillet, jeg forsøker jo å oppføre meg "hyggelig og morsom" i alle situasjoner bortsett fra i begravelser.

 

Jeg skyr også kontakt og åpenhet.

Anonymous poster hash: 25599...572

[Gjest]

Betyr det at du har funnet noe som hjelper, slik at du ikke har det slik nå?Det kan gi håp til andre! Anonymous poster hash: 09ed5...392

Ja, jeg har gått i terapi og dette er et resultat av det

[gemini72]

Folk sitter ikke og prater om den personen de ser i vinduet over gata, de har altfor mye annet å prate om.

Og om de mot formodning prater om en nabo, så prater de sannsynligvis om andre naboer også.

 

En ganske stor andel av menneskeheten føler seg ikke som en del av menneskeheten. Du er ikke alene.