Ekspertsvar Er dette et symptom på noe?

[AnonymBruker]

Lurer litt på om dette er et symptom på noe psykiatrisk...

 

Hvis en person har "null" innsikt i hvordan h*n virker på andre. Kan føle at h*n oppfører seg helt normalt, selv om "omverdenen" tolker dette på helt andre måter. Det kan være så enkle ting som stemmeleie. Det er jo en stor del av kommunikasjons-spekteret. Virker som om ytre "utstråling" som stemmeleie er totalt tilfeldig. Kan f.eks. virke sint på andre, selv om man ikke er sint i det hele tatt, tvert imot ikke føler at noe er unormalt. Det er akkurat som "det ytre" styres som en slags maskin. Kroppen og ansiktet styres etter rent mekaniske prinsipper, slik at masse feil oppstår i kommunikasjonen. Ikke bare det rent fysiske, men også hva man leser "mellom linjene". Snakker "rett ut", uten å "gå om grøten". Hvis man svarer på noe så er det det rent bokstavelige man mener. Faktisk usikker på om det egentlig _er_ noe "mellom linjene", sliter også med paranoide tanker i form av at man "leser" negative/fiendtlige tolkninger i andre, som egentlig stort sett ikke er til stede.

 

Litt ut av spor her, problemet er altså dette med adferden i forhold til kommunikasjon... det er vel klart at det er et problem at alle feiltolker en? Det er jo ens egen "skyld", for det er jo der feilen ligger, men ser på det som et problem likevel, fordi det ikke er viljestyrt...

 

Det er veldig lite ålreit når folk blir sinte på en for noe en ikke aner hva kommer av - når det viser seg at det faktisk var en selv som kommuniserte "feil".

 

Det er jo såklart mange "drittsekker" blant oss, som kan behandle en dårlig selv om en ikke gjør noe feil, men det er ikke sååå mange, og dette gjelder ikke bare at folk blir sinte / ekle. Det gjelder hele spekteret av kommunikasjon.

 

Ingen blir "klok" på meg, ingen vet hvor de har meg.

 

Og jeg? Jeg ender opp alene og isolert.

 

Kan dette med feilaktigheter i kommunikasjonssystemet forstås som en del av schizospekteret?

 

Hadde jo vært litt greit å vite hva dette var for noe... for det er neimen ikke noe lett dette. Det verste er kanskje at selvinnsikten omkring dette svinger endel og... er ofte som jeg bare "glemmer" alt dette, og når folk da reagerer "merkelig" eller "negativt", altså uten at jeg føler det er noen logisk grunn til det, så trekker jo jeg slutninger om at det er pga. de og de tingene de reagerer sånn, som for eksempel at de er farlige mennesker, eller at jeg selv fortjener det.

Anonymous poster hash: 5608e...131

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, dette er nok såpass alvorlig at det er del av en psykisk sykdom. Hvilken sykdom kan jeg ikke si sikkert, men jeg tenkte både på noe schizofrenilignende og på asperger da jeg leste dette. Du bør søke hjelp. Dette starter hos fastlegen.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Hvis du både registrerer at du sier feil ting,, har problemer med stemmeleie, vansker med selvinnsikt i perioder osv.. Så har du jo selvinnsikt og en god evne i å se deg selv i forhold til andre.

 

Jeg har så lav stemme (type vanske) at det kan være vanskelig for andre å høre hva jeg sier, klarer ikke regulere dette opp. Men mye av det du beskriver strever/strevde jeg selv med, men jeg ante lite/ikke noe, før jeg fikk diagnosen asperger syndrom, plutselig skjedde det syns jeg. 

Det eneste problemet jeg hadde var at jeg mislikte å være sosial, men jeg viste ikke helt hvorfor.

Men forstod ikke hva de andre mente/sa (forsinket prosisering) og det ble alltid for mye støy for meg.

2 psykiater var 100 % sikre, enda det ikke foreligger et konkret bevis på at jeg har asperger.

 

Og enda jeg er for, godt-fungerende, dvs er gift, har barn, arbeidet osv.. 

 

Da jeg fikk vite dette, fikk jeg gradvis selvinnsikt, i dag er den god. Men også for meg svinger det, på den måten at plutselig er det en gåte for meg at andre syns at jeg har asperger syndrom, stadig kan jeg våkne/se meg i speilet og bli så forundret, Det skjedde i dag igjen, jeg kom ikke på en grunn til at jeg har denne diagnosen. Men jeg godtar det, for det er jo bare jeg som lurer på det. 

 

Jeg klarer fortsatt ikke så godt å "se ting selv" jeg spør derfor andre og særlig min mann. Feks når jeg satte hendene foran meg en dag og sa "Nei nå klarer jeg ikke mer av dette bråket", det demonstrerte jeg for min mann, ganske nøyaktig hva jeg hadde gjort, på en avslutning, (for mye støy ble det på et tidspunkt) Siden et par foreldre så på meg og jeg ikke viste hvorfor, begynte jeg å lure på hva de tenkte om min tydelige fortvilelse over støyen, de sa ingenting, men jeg tror de smilte, også kom jeg på at jeg kunne spørre min mann hvordan andre oppfatter en slik reaksjon. Min mann sa jeg virket sint. Da ble jeg forundret, for jeg var bare fortvilt. Når jeg slik setter hendene foran meg, helt stivt, og sier "Klarer ikke mer" samt tar meg til ørene, da er jeg jo ikke sint?? Jeg er fortvilt, har smerter i trommehinnen og øregangen. Slik at jeg forstår da av det at også jeg kan misforstås, men uten andres forklaringer forstår jeg det ofte ikke selv. (sånn er det fortsatt)

 

Det var det jeg skulle frem til at siden du forstår dette så godt selv, ser det, så er det kanskje ikke asperger syndrom, de fleste med asperger syndrom har lite/ikke noe selvinnsikt, de får den gjerne når de får diagnosen, da lærer vi dette teoretisk under veiledning av en psykiater. Det er sånn jeg forstod, og nå husker jeg hvorfor jeg har asperger syndrom  jeg er veldig glad for diagnosen egentlig, for den gjorde det mulig for meg å bli sosial, like mennesker, fordi nå forstår jeg meg på systemene i stor grad.

Jeg blir fortsatt kjempesliten av ord, men jeg liker å være sosial, selv om mennesker fremdeles er en utfordring, og jeg fortsatt ikke vet om jeg liker eller ikke liker dette med venner og det medfølgende systemet, jeg forstår meg ikke på det, det er diffust for meg.

 

 

Men jeg har oppskrifter og manualer som gjør det hyggelig å være en del av samfunnet.

Det er egentlig ganske enkelt.

 

Søk utredning så finner de nok ut av hva du har. 

 

I følge min psykiater er asperger syndrom ikke en psykisk lidelse, hun sier det er en medfødt utviklingsforstyrrelse som ikke kan medisineres. Jeg tror hun har rett, men man er mer sårbar enn andre for å utvikle psykiske lidelser sier hun fordi vi er stress sensitive. Jeg har selv bare asperger syndrom, og det må jeg leve med, det fins ingen medisiner. 

[AnonymBruker]

Ja, dette er nok såpass alvorlig at det er del av en psykisk sykdom. Hvilken sykdom kan jeg ikke si sikkert, men jeg tenkte både på noe schizofrenilignende og på asperger da jeg leste dette. Du bør søke hjelp. Dette starter hos fastlegen.

 

Har allerede en diagnose. Men jeg føler ikke at jeg er så selvbevisst, så får ikke sagt alt som det er - men at jeg er slik (i forhold til kommunikasjon) har de sikkert skjønt fra første stund.

 

Du sier dette kan være noe schizofrenilignende. Det støtter jo opp om det fagfolk IRL har kommet frem til. Jeg går allerede på antipsykotika og har grei effekt, jeg bare lurte på om dette her var noe "ekstra" eller om det kunne være noe annet - jeg syns psykiatri virker forvirrende.

 

Så det var igrunn godt å høre - da føler jeg jo at det er mer "riktig".

 

Hjertelig takk for svar.

Anonymous poster hash: 5608e...131