Ekspertsvar Behandle overgrepstraumer poliklinisk?

[Madelenemie]

Frosken sier mye klokt her, Madelenemie!

Hei!

 

 

Jada masse klokt!

 

Jeg har tenkt en hel del og skrevet at "jeg forstår!".

 

Det med grupper med følelser i... gjorde meg helt sikker, hvis det hadde blitt furting, hadde jeg holdt meg for ørene/ sagt i fra i gruppen/ sagt i fra i ettertid til lederen, da jeg ikke liker at man jamrer seg, jeg liker at man konstruktivt forteller, "det skjedde meg" så tenker man "skjedd er skjedd, hva gjør jeg så videre?". man finner løsningen, også er man ferdig med den saken. For seg selv kan man jo gråte litt, men man bør ikke forstyrre andre mennesker, men bruke ord, konstruktive ord som formidler hva problemet er.

 

Omtrent som jeg sier til mitt barn når det faller, ulike varianter av "pust rolig, det går bra, nå er det over, bit tennene sammen" osv... avhengig av skaden/fallet/ skrubbsåret. De er bemerkelsesverdig gode på å ta seg sammen, huke seg sammen i smerte å finne roen i seg selv, 2-4 min senere i gjennomsnitt er det over, man kjenner at løsningen er i en selv.

[Madelenemie]

;-). Kunne skrivet en laaang bok på 13 år om alt jeg har opplevd, men det tror jeg ikke at jeg orker. Det er mange jeg kunne tenkt meg å "hengt" for den behandlingen jeg fikk i begynnelsen, men det fører nok ikke til noe positivt det heller. Er glad for at mange nå får tilbud om kognitiv terapi istedet for å repetere og repetere traumer. Nå har jeg terpet noen år på å la tankene passere og leve her og nå, og jeg tror at jeg endelig har fått hjernen min til å forstå dette.

 

Leste noe om at tanker danner spor i hjernen hvis man terper lenge nok på samme ting. Så mye som jeg har terpet på å leve her og nå, så må det nå være en sprekk i hodet mitt som er synlig på ct, sikkert flere cm bred :-). Jeg har terpet så lenge at det holder på å gå automatikk i dette. Det beviser vel at kognitiv terapi endelig har virket for meg. Men ting tar tid, man greier ikke å forandre sånne ting på en dag. Man må jobbe hardt med tankene sine hele tiden, ikke tillate seg å  leve i fortiden.

 

Jeg tror faktisk at jeg har greid å tenke meg ut av paranoide tanker også. Hver gang jeg får sånne tendenser, så avfeier jeg det med tull og nekter meg å henge meg opp i det. Har i hvert fall holdt meg sånn noenlunde i form hittil, uten ap, det er ny verdensrekord for meg. Jeg har veldig stor tro på den behandlingen du og dine kolleger holder på med. Fortsett sånn :-))).

Hei!

 

 

Jeg tror det er en mellomting mellom ukonstruktiv jamring og konstruktiv problemløsning, 

 

Jeg vet ikke, men jeg tror det. Den ligger således mellom det å prate tull og plage andre med tårer og følelser og mellom å si ingenting.

 

Jeg har valgt det siste og jeg er ikke så sikker på at det er mest riktig.

 

Det kan være det? men det kan også hende det fins det man kaller en gylden middelvei.

 

Dette er noe jeg ikke vet nok om, men ofte en middelveien best, enten det er å drikke alkohol eller tro litt, så kanskje også snakke litt tenker jeg, muligens, men jeg gjør det likevel ikke.

Ikke fordi det nødvendigvis er så smart, men fordi det er sånn jeg er.

 

Sjelden/aldri handler mennesker rett og klokt i livets mange spørsmål og beslutninger/avgjørelser, derfor må man være modig å velge sitt eget liv, sine egne ord og sin egen vei, stå for feilene man gjorde og være rak i ryggen , jeg har mest tro på middelveien, men jeg strever med å gå på den. (håper du forstår)

[Bella Dotte]

Omtrent som jeg sier til mitt barn når det faller, ulike varianter av "pust rolig, det går bra, nå er det over, bit tennene sammen" osv... avhengig av skaden/fallet/ skrubbsåret. De er bemerkelsesverdig gode på å ta seg sammen, huke seg sammen i smerte å finne roen i seg selv, 2-4 min senere i gjennomsnitt er det over, man kjenner at løsningen er i en selv.

 

Ulp!

 

Lager du små soldater??

[Marie Mel]

Hei!

 

 

Jeg har nå tenkt litt, og hvis det blir grupper der følelser og det jeg ikke takler eks snufsing blir et resultat, vil jeg ikke takle det, jeg syns man kan holde snufsing og furting for seg selv.

 

Jeg har feks aldri grått en tåre foran min psykiater, men jeg har ved to tilfeller blitt beveget dvs såpass følelsesmessig preget av en sak at jeg så opp i taket fordi jeg fryktet at en tåre skulle vippe over kanten (håper du forstår), kremtet (slik jeg pleier/ eller hoster) samt at jeg spurte om jeg kunne ta et tørkepapir, da min psykiater sa "selvsagt" , det kan man jo gjøre om man feks har en forkjølelse. Slik at det er ikke sikkert min psykiater oppfattet om det var en begynnende forkjølelse eller følelser, da jeg tar meg sammen.

 

Det samme forventer jeg av andre, at man holder følelsene for det meste for seg selv, selvsagt er det tilfeller der det må være lov å si "jeg er lei meg", men så tenker man " ja hva er løsningen på det?" også finner man en løsning, slik at man ikke plager seg selv og andre med forstyrrelser.

Diin psykiater har garantert sett at du ble rørt, om hun ikke var opptatt med noe helt annet

Følelser er noe fint. Det er upraktisk å gråte i mange situasjoner, så de fleste forsøker å holde igjen tårene. Noen ganger går det bare ikke å holde igjen, og det gjør ingen ting om andre ser hvor sårt noe er for oss.

 

Så må andre respektere at du ikke liker slik gråt i grupper, eller finner slik "snufsing" vanskelig/feilplassert i tid og sted.

 

Når vi åpner oss for andre, og kommer inn på områder i livet som ikke er bearbeidet eller er som åpne sår i oss, så er vi altså skapt slik at kroppen sier ifra. Det er litt som å blø fra et sår. Ikke alltid delikat når barn kommer med skrubbsår, men vi lider med dem (kommer litt an på situasjonen) og steller sårene. Like mye tar vi oss av andes indre sår og steller dem. Når vi "tjener/hjelper" andre slik, så blir det også knytt  sterkere bånd. Her inne på dol er det mange som trøster hverandre, uavhengig om de kjenner hverandre eller ikke.  

[påskelilje]

Når vi åpner oss for andre, og kommer inn på områder i livet som ikke er bearbeidet eller er som åpne sår i oss, så er vi altså skapt slik at kroppen sier ifra. Det er litt som å blø fra et sår. Ikke alltid delikat når barn kommer med skrubbsår, men vi lider med dem (kommer litt an på situasjonen) og steller sårene. Like mye tar vi oss av andes indre sår og steller dem. Når vi "tjener/hjelper" andre slik, så blir det også knytt  sterkere bånd. Her inne på dol er det mange som trøster hverandre, uavhengig om de kjenner hverandre eller ikke.  

Utrolig nydelig sagt, Marie Mel! Jeg har ikke tenkt på dette på en slik måte, men du har jo så rett! Selvsagt vil en trøste og stelle et sår som blør, og selvsagt vil en god venn trøste og hjelpe en videre med minst mulig "arr" etter skaden.

 

:-)

[Madelenemie]

Ulp!

 

Lager du små soldater??

Hei!

 

 

Nei jeg lærer dem realiteten at "sterkest er den som står i det alene/holder ut".

Det er min erfaring, og jeg overlevde ikke bare, men klarte meg og vil klare meg uansett stormer.

 

Jeg er pasifist... , jeg er dårlig på å trøste, selv om jeg gjerne vil det, jeg får det ikke til!

 

Hvordan trøster man   ??

 

Man må da også forvente rasjonalitet og fornuft! Ingen trøstet meg, ikke en gang, med fornuft.

 

Jeg trøster med rasjonalitet og fornuft, men jeg føler inni meg, at det mangler noe, men det er som om hendene mine ikke vet hva gjøre ? Åååå det gjør meg fortvilt! 

 

Ordene mine lurer jeg på om er steiner for en såret sjel, men jeg vet ikke, de er fornuft, men jeg vet ikke om fornuft er bra i barneoppdragelse :-( jeg står i det nå og jeg vet ikke min arme råd.

[Madelenemie]

Diin psykiater har garantert sett at du ble rørt, om hun ikke var opptatt med noe helt annet

Følelser er noe fint. Det er upraktisk å gråte i mange situasjoner, så de fleste forsøker å holde igjen tårene. Noen ganger går det bare ikke å holde igjen, og det gjør ingen ting om andre ser hvor sårt noe er for oss.

 

Så må andre respektere at du ikke liker slik gråt i grupper, eller finner slik "snufsing" vanskelig/feilplassert i tid og sted.

 

Når vi åpner oss for andre, og kommer inn på områder i livet som ikke er bearbeidet eller er som åpne sår i oss, så er vi altså skapt slik at kroppen sier ifra. Det er litt som å blø fra et sår. Ikke alltid delikat når barn kommer med skrubbsår, men vi lider med dem (kommer litt an på situasjonen) og steller sårene. Like mye tar vi oss av andes indre sår og steller dem. Når vi "tjener/hjelper" andre slik, så blir det også knytt  sterkere bånd. Her inne på dol er det mange som trøster hverandre, uavhengig om de kjenner hverandre eller ikke.  

Hei!

 

Hm det var en ny tanke.

 

Jeg skal tenke på det!

 

Jeg er ikke flink på å trøste, jeg forbinder sår, praktisk, så må man reise seg selv, (sånn tenker jeg:-(

 

Det trenger ikke være riktig, jeg er dårlig , skikkelig dårlig på det med omsorg, jeg vet ikke hvor dårlig, men noe er veldig galt... det er som om hjerte mitt føler, men øynene ser en annen vei, for jeg vet ikke, aner ikke, og føler sånn uro ved de der følelser jeg ikke forstår.

[Bella Dotte]

Hei!

 

 

Nei jeg lærer dem realiteten at "sterkest er den som står i det alene/holder ut".

Det er min erfaring, og jeg overlevde ikke bare, men klarte meg og vil klare meg uansett stormer.

 

Jeg er pasifist... , jeg er dårlig på å trøste, selv om jeg gjerne vil det, jeg får det ikke til!

 

Hvordan trøster man   ??

 

Man må da også forvente rasjonalitet og fornuft! Ingen trøstet meg, ikke en gang, med fornuft.

 

Jeg trøster med rasjonalitet og fornuft, men jeg føler inni meg, at det mangler noe, men det er som om hendene mine ikke vet hva gjøre ? Åååå det gjør meg fortvilt! 

 

Ordene mine lurer jeg på om er steiner for en såret sjel, men jeg vet ikke, de er fornuft, men jeg vet ikke om fornuft er bra i barneoppdragelse :-( jeg står i det nå og jeg vet ikke min arme råd.

 

Du har ikke hatt noe godt mor-forbilde, ikke før de siste 8 årene, ikke rart at du lurer.

 

Det kan være mange gode måter å trøste på, jeg vil ikke påstå at din er feil!

 

Men jeg ville ha gjort det på en litt annen måte, klemt og sagt at det er OK å gråte, det går over og det blir bra igjen. Man kommer til å slå seg igjen, mange ganger, og det er vondt, men det er ikke farlig, og det går over.

[Madelenemie]

Du har ikke hatt noe godt mor-forbilde, ikke før de siste 8 årene, ikke rart at du lurer.

 

Det kan være mange gode måter å trøste på, jeg vil ikke påstå at din er feil!

 

Men jeg ville ha gjort det på en litt annen måte, klemt og sagt at det er OK å gråte, det går over og det blir bra igjen. Man kommer til å slå seg igjen, mange ganger, og det er vondt, men det er ikke farlig, og det går over.

Hei!

 

 

Hei og takk, da kopierer jeg ordene dine og sier de neste gang, så skal du få vite hvordan det gikk.

 

Jeg tror det skal gå bra, for da en nabo gråt i min bil og jeg nettopp hadde tenkt litt igjennom dette med gråt sa jeg det korrekte "Jeg hører du gråter, og det er helt i orden, bare gråt".

 

Hun gråt, og gråt og sa jeg var hennes beste venn. Jeg holdt meg hardt fast i rattet og var glad for responsen. Det virket og gjorde henne glad :-) jeg glemmer det ikke.

[Nycora]

Hei!

 

 

Jeg tror det er en mellomting mellom ukonstruktiv jamring og konstruktiv problemløsning, 

 

Jeg vet ikke, men jeg tror det. Den ligger således mellom det å prate tull og plage andre med tårer og følelser og mellom å si ingenting.

 

Jeg har valgt det siste og jeg er ikke så sikker på at det er mest riktig.

 

Det kan være det? men det kan også hende det fins det man kaller en gylden middelvei.

 

Dette er noe jeg ikke vet nok om, men ofte en middelveien best, enten det er å drikke alkohol eller tro litt, så kanskje også snakke litt tenker jeg, muligens, men jeg gjør det likevel ikke.

Ikke fordi det nødvendigvis er så smart, men fordi det er sånn jeg er.

 

Sjelden/aldri handler mennesker rett og klokt i livets mange spørsmål og beslutninger/avgjørelser, derfor må man være modig å velge sitt eget liv, sine egne ord og sin egen vei, stå for feilene man gjorde og være rak i ryggen , jeg har mest tro på middelveien, men jeg strever med å gå på den. (håper du forstår)

Jeg levde i veldig mange år og fortalte ingenting til noen. Min mann visste heller ingenting før det gikk mange år. Jeg flyttet fra det stedet jeg vokste opp og startet et nytt liv da jeg var 15-16 år. Fortiden eksisterte da ikke lengre.

 

Så ble jeg fysisk veldig syk, uten at jeg visste grunnen, ble sykmeldt fordi jeg ikke greide noen ting, jeg var totalt utmattet. Legen sa jeg var utbrent/deprimert. Så begynte han å spørre meg ut om barndommen min, mere og mere, utgraving. Jeg ble omtrent tvunget til å dra til incest-sentret, det var der de kunne hjelpe meg. Jeg ble bare sykere jo mere det ble gravd fram ting fra min barndom. Det ble også hele tiden søkt etter det som var negativt. Til slutt sto jeg igjen med veldig mange vonde minner som var "stemplet" inn i hodet på meg. Alle fortalte meg hvor ille jeg hadde hatt det og at det var ikke rart jeg var syk.

 

Jeg spurte om jeg kunne få begynne på arbeid igjen ved en anledning. Det ble jeg nektet, jeg var for syk, fikk jeg høre. Jeg ble sykere og sykere, helt til jeg ble innlagt. Da ble det full stopp i å grave opp minner. De konsentrerte seg heller om å stabilisere meg, søvn og at jeg skulle klare å hjelpe meg selv.

 

Det viste seg senere at jeg har en fysisk sykdom som sannsynligvis gjorde meg så syk at jeg måtte sykmeldes i utgangspunktet, i tillegg var jeg nok også deprimert. Den depresjonen var 10 ganger verre etter et år med oppgraving av traumer. Det gikk utover barna mine, jeg var mye innlagt, heldigvis har de greid seg veldig bra til tross for dette.

 

Jeg holder med deg i at litt må man jo si til behandleren om fortiden, men man trenger ikke å gjenkalle alle følelser og oppleve fortiden på nytt. Det kalles visst for re-traumatisering og det skjedde med meg. Jeg opplevde helvete på nytt.

[PandaAmanda]

Denne tråden var veldig nyttig. Tusen takk for det dere deler.

[Madelenemie]

Jeg levde i veldig mange år og fortalte ingenting til noen. Min mann visste heller ingenting før det gikk mange år. Jeg flyttet fra det stedet jeg vokste opp og startet et nytt liv da jeg var 15-16 år. Fortiden eksisterte da ikke lengre.

 

Så ble jeg fysisk veldig syk, uten at jeg visste grunnen, ble sykmeldt fordi jeg ikke greide noen ting, jeg var totalt utmattet. Legen sa jeg var utbrent/deprimert. Så begynte han å spørre meg ut om barndommen min, mere og mere, utgraving. Jeg ble omtrent tvunget til å dra til incest-sentret, det var der de kunne hjelpe meg. Jeg ble bare sykere jo mere det ble gravd fram ting fra min barndom. Det ble også hele tiden søkt etter det som var negativt. Til slutt sto jeg igjen med veldig mange vonde minner som var "stemplet" inn i hodet på meg. Alle fortalte meg hvor ille jeg hadde hatt det og at det var ikke rart jeg var syk.

 

Jeg spurte om jeg kunne få begynne på arbeid igjen ved en anledning. Det ble jeg nektet, jeg var for syk, fikk jeg høre. Jeg ble sykere og sykere, helt til jeg ble innlagt. Da ble det full stopp i å grave opp minner. De konsentrerte seg heller om å stabilisere meg, søvn og at jeg skulle klare å hjelpe meg selv.

 

Det viste seg senere at jeg har en fysisk sykdom som sannsynligvis gjorde meg så syk at jeg måtte sykmeldes i utgangspunktet, i tillegg var jeg nok også deprimert. Den depresjonen var 10 ganger verre etter et år med oppgraving av traumer. Det gikk utover barna mine, jeg var mye innlagt, heldigvis har de greid seg veldig bra til tross for dette.

 

Jeg holder med deg i at litt må man jo si til behandleren om fortiden, men man trenger ikke å gjenkalle alle følelser og oppleve fortiden på nytt. Det kalles visst for re-traumatisering og det skjedde med meg. Jeg opplevde helvete på nytt.

Hei!

 

 

Jeg er helt enig!

 

Jeg har gått 8 år ca til min psykiater, uten å snakke om traumer, jeg er blitt hel og sterk og solid og stødig og trygg i meg selv.

 

Fint å lese din erfaring.

 

Takk :-)

[Madelenemie]

Denne tråden var veldig nyttig. Tusen takk for det dere deler.

Hei!

 

 

:-)

 

Ja viktigere enn å alltid være sikker tror jeg er at man er åpen og ærlig med det man føler.

 

Kun da kan jeg som ikke har snakket med noen om fortiden få andres erfaring.

 

Først da kan jeg dele min erfaring feks med å ikke snakke.

 

Man vet ikke alltid hva som er rett og kanskje er ikke det samme riktig for alle, til samme tid osv...

 

Ved åpenhet kan man ta det som er bra, tenke over det og bli bedre i stand til å ta et godt valg for seg selv, enten det er å snakke eller ikke snakke.

 

Man blir også bedre istand til å vurdere ulempene farene ved å snakke, fordi man vet at for andre betydde det re traumatisering. 

[Marie Mel]

Hei!

 

 

Jeg er helt enig!

 

Jeg har gått 8 år ca til min psykiater, uten å snakke om traumer, jeg er blitt hel og sterk og solid og stødig og trygg i meg selv.

 

Fint å lese din erfaring.

 

Takk :-)

Det er fint at du har blitt hel og sterk og solid og stødig og trygg i deg selv.

Ønsket ikke du nylig inn på traumesenter for å bearbeide traumer?

[Madelenemie]

Det er fint at du har blitt hel og sterk og solid og stødig og trygg i deg selv.

Ønsket ikke du nylig inn på traumesenter for å bearbeide traumer?

Hei!

 

 

Jo jeg lurte på det.

 

Men så skriver Frosken at det ikke passer for meg, jeg tror Frosken kanskje har rett.

 

Saken er at siden min psykiater og jeg aldri snakker om "grums" dvs sånne ting jeg ikke vil, så er de lagt lokk på.

 

Men noe av dette gjør meg til tider hard, merker jeg, så jeg ble i tvil om jeg burde søke meg inn der.

 

Men siden frosken syns det er bare tull/ ikke passer for meg, og min psykiater ikke vet om det, så må jeg nok droppe det, jeg tåler nemlig ikke følelser i gruppe, og da ser jeg jo at dette opplegget kanskje ikke er noe for meg.

 

Jeg har noen traumer, men vet ikke om det hjelper å snakke om dem, og jeg klarer ikke si mye, de er nokså begravd. Ikke sikkert et menneske får det ut av meg :-) og kanskje er det like bra etter å ha lest andres erfaring med retraumatisering :-)

[frosken]

Hei!

 

 

Jo jeg lurte på det.

 

Men så skriver Frosken at det ikke passer for meg, jeg tror Frosken kanskje har rett.

 

Saken er at siden min psykiater og jeg aldri snakker om "grums" dvs sånne ting jeg ikke vil, så er de lagt lokk på.

 

Men noe av dette gjør meg til tider hard, merker jeg, så jeg ble i tvil om jeg burde søke meg inn der.

 

Men siden frosken syns det er bare tull/ ikke passer for meg, og min psykiater ikke vet om det, så må jeg nok droppe det, jeg tåler nemlig ikke følelser i gruppe, og da ser jeg jo at dette opplegget kanskje ikke er noe for meg.

 

Jeg har noen traumer, men vet ikke om det hjelper å snakke om dem, og jeg klarer ikke si mye, de er nokså begravd. Ikke sikkert et menneske får det ut av meg :-) og kanskje er det like bra etter å ha lest andres erfaring med retraumatisering :-)

Bare minner igjen om at jeg synes det er opplagt at du skal diskutere hvordan dere skal forholde dere til din traumeproblematikk med din faste psykiater.

[Madelenemie]

Bare minner igjen om at jeg synes det er opplagt at du skal diskutere hvordan dere skal forholde dere til din traumeproblematikk med din faste psykiater.

Hei!

 

:-) Vær gang jeg ser bilde av deg frosken blir jeg glad :-) jeg har 8 frosker her nå:-)

 

Spretter rundt og er i skikkelig froskehumør.

 

Jeg syns det er en god ide at jeg bruker ordet traumebroblematikk, da kan man snakke om traumer uten å gå i detaljer. Det kan være en måte å teste det ut på, reaksjonene, jeg kan jo skrive "Lurer på hvordan du stiller deg til å hjelpe meg med min traumeproblematikk, er det noe jeg ikke bør snakke om?".

Jeg tror min psykiater vil si at det ikke er noe vi trenger å snakke om, da hun bad meg gråte ut en helg, (noe jeg har gjort) og etter det har vi aldri snakket om traumer mer,og vi har aldri gått i detaljer..

Men jeg ga også klar beskjed om at jeg trenger praktisk hjelp ikke å snakke om noe jeg ikke liker, det var vist min psykiater enig i/ eller respekterer.

[frosken]

 

Jeg syns det er en god ide at jeg bruker ordet traumebroblematikk, da kan man snakke om traumer uten å gå i detaljer. Det kan være en måte å teste det ut på, reaksjonene, jeg kan jo skrive "Lurer på hvordan du stiller deg til å hjelpe meg med min traumeproblematikk, er det noe jeg ikke bør snakke om?".

 

Dette er et greit utgangspunkt, men du bør kanskje også fortelle at du har hatt det for deg at du må oppsøke noen andre behandlere for å få hjelp til dette.

 

Det er ingen som kommer til å "tvinge" deg til å snakke om traumatiske opplevelser, men det er bakvendt at du periodevis ønsker traumebehandling men du vil ikke nevne det for din psykiater. Det er ingen du omgås som har bedre forutsetninger for å mene noe om hva du konkret  bør gjøre i forhold til din problematikk enn din psykiater :-)

[Madelenemie]

Dette er et greit utgangspunkt, men du bør kanskje også fortelle at du har hatt det for deg at du må oppsøke noen andre behandlere for å få hjelp til dette.

 

Det er ingen som kommer til å "tvinge" deg til å snakke om traumatiske opplevelser, men det er bakvendt at du periodevis ønsker traumebehandling men du vil ikke nevne det for din psykiater. Det er ingen du omgås som har bedre forutsetninger for å mene noe om hva du konkret  bør gjøre i forhold til din problematikk enn din psykiater :-)

Hei!

 

 

Ja :-)

 

Men jeg vet dette: hvis et menneske hadde snufset mer enn en gang i et rom, hadde jeg reist meg og gått.

En gang er greit, men jeg sitter ikke i et rom med mennesker som griner.

 

Da jeg sa at en nabo gråt i min bil til den psykologen og at jeg rolig holdt meg fast i rattet mens jeg sa rolig "det er helt i orden at du gråter, bare gråt du" (jeg syns det var diplomatisk og korrekt av meg)

Men psykologen reagerte slik "Hva F... gråte i bilen din F... det hadde jeg ikke fikset". (håper du forstår hva F står for? det står for et stygt ord)

 

Jeg ble overrasket, så på han, smilte og sa "interessant at du som psykolog ikke ville taklet dette".

Han la armene i kors og så bestemt ut, samt at sånt fant han tydeligvis selv frustrerende. Så sa han "god måte du taklet det på". Jeg smilte følte meg som den profesjonelle nabo, og det var jeg jo :-)

 

Men dag etter dag høre på jamring, det hadde jeg rett og slett ikke taklet.

 

Men jeg likte ordet traumebahendling :-) Da kan man snakke om "det" uten å si det :-)

 

I vertfall kan jeg forhøre meg om det er noe min psykiater mener kan være gangbart. 

Jeg er selv usikker, da saken mer dreier seg om at jeg må få orden på en sak, og hvis jeg bare får en oppskrift på hvordan uten å måtte snakke om hvorfor, så er det å foretrekke.

 

Skal jeg snakke om det som skjedde, bør jeg ikke kjøre bil hjem etterpå, men befinne meg langt borte fra min mann og mine barn.