Ekspertsvar Behandle overgrepstraumer poliklinisk?

[xxløvetannxx]

Er det noen her som har erfaring med dette?

 

Jeg har jo fått avslag på henvisning til poliklinikken, men jeg, legen og psykepleieren min skal gjøre et nytt forsøk i morgen. 

 

Jeg  vet jo om traumeavdelinger som Modum og Malvik, men dit får jeg ikke komme pga medisinering.

 

Det hadde vært fint å høre fra noen som har kommet seg gjennom f.eks gruppeterapi i poliklinikk eller traumebehandling utenfor gruppe.

 

Har det noe for seg å få henvisning til poliklinikk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hovedregelen er at traumebehandling skal skje poliklinisk.

 

Om du er så heldig å bo i Midt-Norge, anbefaler jeg traumepoliklinikken på Østmarka.

[Madelenemie]

Er det noen her som har erfaring med dette?

 

Jeg har jo fått avslag på henvisning til poliklinikken, men jeg, legen og psykepleieren min skal gjøre et nytt forsøk i morgen. 

 

Jeg  vet jo om traumeavdelinger som Modum og Malvik, men dit får jeg ikke komme pga medisinering.

 

Det hadde vært fint å høre fra noen som har kommet seg gjennom f.eks gruppeterapi i poliklinikk eller traumebehandling utenfor gruppe.

 

Har det noe for seg å få henvisning til poliklinikk?

Hei!

 

 

Du kan få poliklinisk behandling,, du må bare be din fastlege skrive henvisning.

 

Jeg vurderer selv Modum bad, men er usikker, jeg vil først finne ut av en del ting, da jeg har stort behov for alenetid og ikke liker mas inn i ørene, samt jeg tåler dårlig knitring (gråt). Jeg ville i så fall få min fastlege til å sende mitt brev/ som henvisning. Dvs alle mine grunner, jeg så det er fine turområder der og kunne tenke meg å komme 12 uker bort fra familien. Jeg må i så fall holde det hemmelig at jeg har asperger syndrom da de fleste med dette syndromet er umulig å få kontakt med. Meg får man kontakt med, men jeg tilhører minoriteten. Jeg vil ikke de skal gi meg avslag pga av diagnosen, men jeg må først finne ut av hvilke typer som kommer dit, jeg kommer dit for :

 

1) Løpe

 

2) Være alene

 

3) Få veiledning og oppskrift, på hvordan komme over en viss sak.

 

Jeg takler dårlig ukonstruktiv og repetitiv klage.

[frosken]

Hei!

 

 

Du kan få poliklinisk behandling,, du må bare be din fastlege skrive henvisning.

 

Jeg vurderer selv Modum bad, men er usikker, jeg vil først finne ut av en del ting, da jeg har stort behov for alenetid og ikke liker mas inn i ørene, samt jeg tåler dårlig knitring (gråt). Jeg ville i så fall få min fastlege til å sende mitt brev/ som henvisning. Dvs alle mine grunner, jeg så det er fine turområder der og kunne tenke meg å komme 12 uker bort fra familien. Jeg må i så fall holde det hemmelig at jeg har asperger syndrom da de fleste med dette syndromet er umulig å få kontakt med. Meg får man kontakt med, men jeg tilhører minoriteten. Jeg vil ikke de skal gi meg avslag pga av diagnosen, men jeg må først finne ut av hvilke typer som kommer dit, jeg kommer dit for :

 

1) Løpe

 

2) Være alene

 

3) Få veiledning og oppskrift, på hvordan komme over en viss sak.

 

Jeg takler dårlig ukonstruktiv og repetitiv klage.

 

Hei!

 

 

Du kan få poliklinisk behandling,, du må bare be din fastlege skrive henvisning.

 

Jeg vurderer selv Modum bad, men er usikker, jeg vil først finne ut av en del ting, da jeg har stort behov for alenetid og ikke liker mas inn i ørene, samt jeg tåler dårlig knitring (gråt). Jeg ville i så fall få min fastlege til å sende mitt brev/ som henvisning. Dvs alle mine grunner, jeg så det er fine turområder der og kunne tenke meg å komme 12 uker bort fra familien. Jeg må i så fall holde det hemmelig at jeg har asperger syndrom da de fleste med dette syndromet er umulig å få kontakt med. Meg får man kontakt med, men jeg tilhører minoriteten. Jeg vil ikke de skal gi meg avslag pga av diagnosen, men jeg må først finne ut av hvilke typer som kommer dit, jeg kommer dit for :

 

1) Løpe

 

2) Være alene

 

3) Få veiledning og oppskrift, på hvordan komme over en viss sak.

 

Jeg takler dårlig ukonstruktiv og repetitiv klage.

 

Du er jo vanligvis opptatt av å være ærlig. Det å tilbakeholde at du har Aspergers syndrom, vil etter min oppfatning være uærlig - og misbruk av behandlingsapparatet. Jeg har forøvrig ingen tro på at det vil fungere for deg på Modums traumeavdeling.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Hm... Jeg har forstått det slik at.

 

"ingen har vondt av en hemmelighet" ?

 

Ja hvis det er uærlig, gjør jeg det ikke. Jeg vil ikke ha en behandlng som starter  med uærlighet.

 

Jeg tenkte slik bare fordi jeg har lest her inne at man får ikke hjelp hvis man sier/ skriver at man har asperger syndrom.

 

Jeg vil jo helst være åpen om det, da det forklarer en hel del/ mye, av min atferd, som fortsatt er ganske asperger typisk, i vertfall for det menneske som kommer meg nære, dvs lever med meg dag etter dag-

 

Mener du virkelig det vil være uærlig, bare å ikke si alt?

 

Jeg trenger en viss oppskrift! Hvis det er uærlig trenger jeg den ikke!

[AnonymBruker]

Ja hvis det er uærlig, gjør jeg det ikke. Jeg vil ikke ha en behandlng som starter  med uærlighet.

 

Jeg tenkte slik bare fordi jeg har lest her inne at man får ikke hjelp hvis man sier/ skriver at man har asperger syndrom.

 

Jeg trenger en viss oppskrift! Hvis det er uærlig trenger jeg den ikke!

Jeg vil tro at det å ha autisme ikke utelukker at en kan ha nytte av hjelp til å bearbeide traumer. Synes du skal søke behandling jeg, og synes at du skal være ærlig. Men kanskje ikke grupper vil være det beste?Tror det er like greit å få "oppskrift" poliklinisk hos en traumebehandler. (Jeg har aldri vært i gruppe-terapi, men kan se for meg at det kan være utbrudd av følelser heller enn fakta og oppskrifter..)

 

Det er greit å få hjelp til å lære seg selv og kroppen bedre måter å forholde seg til minner og inntrykk som er vanskelige. Lykke til!

Anonymous poster hash: 630bc...f74

[Marie Mel]

Madelenemie,

Jeg leser det slik at du på en ikke måte mener å være uærlig, men ser en mulig hindring der du ønsker forbi. Løsningen din forbi den er så langt å si at du ikke har as.

 

Om det finnes bedre løsninger, som å forklare at du med as også trenger traumebehandling, og at du er en person som andre får kontakt med. (Det må jo skrives med dine valg av ord.)

 

Så finnes det kanskje andre bedre løsninger. Målet må være å få forklart sin situasjon så ærlig og rett som mulig.

Lykke til.

[frosken]

Hei!

 

 

Hm... Jeg har forstått det slik at.

 

"ingen har vondt av en hemmelighet" ?

 

Ja hvis det er uærlig, gjør jeg det ikke. Jeg vil ikke ha en behandlng som starter  med uærlighet.

 

Jeg tenkte slik bare fordi jeg har lest her inne at man får ikke hjelp hvis man sier/ skriver at man har asperger syndrom.

 

Jeg vil jo helst være åpen om det, da det forklarer en hel del/ mye, av min atferd, som fortsatt er ganske asperger typisk, i vertfall for det menneske som kommer meg nære, dvs lever med meg dag etter dag-

 

Mener du virkelig det vil være uærlig, bare å ikke si alt?

 

Jeg trenger en viss oppskrift! Hvis det er uærlig trenger jeg den ikke!

I denne sammenhengen anser jeg tilbakeholdelse av en så vesentlig opplysning som uærlighet. I tillegg så er det helt opplagt at du bør drøfte denne problematikken med din faste psykiater, noe annet er helt meningsløst.

[frosken]

Hei!

 

 

Jeg vurderer selv Modum bad, men er usikker, jeg vil først finne ut av en del ting, da jeg har stort behov for alenetid og ikke liker mas inn i ørene, samt jeg tåler dårlig knitring (gråt). Jeg ville i så fall få min fastlege til å sende mitt brev/ som henvisning. Dvs alle mine grunner, jeg så det er fine turområder der og kunne tenke meg å komme 12 uker bort fra familien. Jeg må i så fall holde det hemmelig at jeg har asperger syndrom da de fleste med dette syndromet er umulig å få kontakt med. Meg får man kontakt med, men jeg tilhører minoriteten. Jeg vil ikke de skal gi meg avslag pga av diagnosen, men jeg må først finne ut av hvilke typer som kommer dit, jeg kommer dit for :

 

Hvis du leser kriteriene for inntak til Modums traumeavdeling, så vil du se at du ikke oppfyller disse. Du er bl.a. nødt til å ha prøvd  traumebehandling poliklinisk før du. evt. får en innleggelse. http://www.modum-bad.no/inntakskriterier/cms/398

[Madelenemie]

I denne sammenhengen anser jeg tilbakeholdelse av en så vesentlig opplysning som uærlighet. I tillegg så er det helt opplagt at du bør drøfte denne problematikken med din faste psykiater, noe annet er helt meningsløst.

Hei!

 

Ok takk, jeg trodde ikke det var så vesentlig, jeg er jo tross alt mest menneske som alle andre.

 

Og i følge min psykiater er jeg så lite annerledes at jeg ofte lurer på hvordan min normalitet forenes i hennes teori og overbevisning om at jeg har asperger syndrom. Men jeg spør ikke noe mer, dette fordi jeg ikke vil være repeterende, da hun smilte en gang da jeg spurte sånn på slutten av timen om den saken. Pluss at hun sa noe om at andre aspergere pasienter gjerne spurte om ting mange ganger. Da tenkte jeg "vel så spør jeg ikke mer". Og selv om jeg har intenst lyst, likevel spør jeg ikke om dette mer.

[Madelenemie]

Hvis du leser kriteriene for inntak til Modums traumeavdeling, så vil du se at du ikke oppfyller disse. Du er bl.a. nødt til å ha prøvd  traumebehandling poliklinisk før du. evt. får en innleggelse. http://www.modum-bad.no/inntakskriterier/cms/398

Hei!

 

 

Jeg leste dem, men tydeligvis ikke godt nok.

 

Jeg har i natt tenkt på at jeg skal snakke med min psykiater om dette, men det blir ikke lett...

 

Jeg prøvde flere varianter av forklaringer i natt, men ingen av dem var gode, de røpet alltid for mye, og til slutt spurte jeg meg selv "Er du klar for å snakke med noen om dette?" Siden jeg selv ikke har svaret på det og møtte meg selv med taushet, tror jeg en slik traumebehandling mer frister meg fordi jeg vil ha en lang ferie.

 

Jeg tror derfor jeg skal finne noen å reise med til syden med til høsten, det passer meg uansett bedre da jeg ikke har 12-16 uker til rådighet, maks to uker, helst en uke. Jeg har en travel høst, jeg skal gå skrivekurs, samt ta fysikkforelesninger.

 

Men Bella Dotte sa faktisk en ting jeg har merket meg, hun sa til meg "du drukner sorg med hardt arbeide", noe sånt sa eler skrev hun til meg, og videre at jeg ikke var den første som gjorde det. Hun kan ha et poeng i det, og er det bra slik jeg har valgt det og legge et solid lokk på alt av traumer fra barndommen?

Svaret på det har jeg ikke, og jeg har også sagt til min psykiater at jeg vil ikke snakke om noe fra fortiden, det har vi en avtale på.

 

Saken er videre at dette har vært en god behandling for meg, hvis noen hadde "tvunget" meg til å snakke før, ville det ødelagt meg, jeg trengte få på plass en sikker identitet, dvs indre trygghet. Jeg ble for ca 1 år siden om natten klar over at jeg jo er helt hel, sånn i meg selv, derfor ga jeg min psykiater et puslespill om de fire årstider, lagdelt. Jeg har noen smerter/traumer, men de så jeg ingen grunn til å røre ved, da jeg har det bra. Men så kom jeg på at min taushet også skyldes at det er mye feks som ikke kan snakkes om. 

 

Det kan hende det ville vært lurt å snakke om noe av det, men jeg er ikke sikker på det selv. 

Jeg snakker i vertfall ikke uten at det er hensiktsmessig. Det er en spesifikk sak som plager meg og du vet jo hvilken, og jeg vil altså ikke stille min psykiater i en vanskelig følelsesmessig situasjon.

[frosken]

 

 

Det kan hende det ville vært lurt å snakke om noe av det, men jeg er ikke sikker på det selv. 

Jeg snakker i vertfall ikke uten at det er hensiktsmessig. Det er en spesifikk sak som plager meg og du vet jo hvilken, og jeg vil altså ikke stille min psykiater i en vanskelig følelsesmessig situasjon.

På dette punktet mener jeg du har en feiloppfatning av virkeligheten. Din psykiater kommer _ikke_ i en vanskelig følelsesmessig situasjon som følge av at du snakker om noe som er vanskelig for deg. Din psykiater har mange års utdanning og erfaring i nettopp det å kunne forholde seg til andre menneskers psykiske smerte uten å få det vanskelig emosjonelt selv som følge av pasientens følelser.

 

Du unnviker problemene dine og lurer deg selv til å tro at denne unnvikelsen også er til beste for din psykiater.

[frosken]

Hei!

 

Ok takk, jeg trodde ikke det var så vesentlig, jeg er jo tross alt mest menneske som alle andre.

 

Og i følge min psykiater er jeg så lite annerledes at jeg ofte lurer på hvordan min normalitet forenes i hennes teori og overbevisning om at jeg har asperger syndrom. Men jeg spør ikke noe mer, dette fordi jeg ikke vil være repeterende, da hun smilte en gang da jeg spurte sånn på slutten av timen om den saken. Pluss at hun sa noe om at andre aspergere pasienter gjerne spurte om ting mange ganger. Da tenkte jeg "vel så spør jeg ikke mer". Og selv om jeg har intenst lyst, likevel spør jeg ikke om dette mer.

Å søke seg til innleggelse på et psykiatrisk sykehus og samtidig unnlate å opplyse om kjent psykiatrisk diagnose er meningsløst. At du har aspergers syndrom er i høyeste grad relevant i denne forbindelse.

 

Tilsvarende vil det være meningsløst å unnlate å oppgi at du ikke fungerer godt i grupper. Mesteparten av behandlingen skjer i gruppe, så derfor er også dette en svært relevant opplysning.

[gullfisk]

Og i følge min psykiater er jeg så lite annerledes at jeg ofte lurer på hvordan min normalitet forenes i hennes teori og overbevisning om at jeg har asperger syndrom.

 

Du HAR asperger syndrom Madelenemie. Det er ikke bare en teori og overbevisning som finnes hos din psykiatriker.

[påskelilje]

Frosken sier mye klokt her, Madelenemie!

[Nycora]

Er det noen her som har erfaring med dette?

 

Jeg har jo fått avslag på henvisning til poliklinikken, men jeg, legen og psykepleieren min skal gjøre et nytt forsøk i morgen. 

 

Jeg  vet jo om traumeavdelinger som Modum og Malvik, men dit får jeg ikke komme pga medisinering.

 

Det hadde vært fint å høre fra noen som har kommet seg gjennom f.eks gruppeterapi i poliklinikk eller traumebehandling utenfor gruppe.

 

Har det noe for seg å få henvisning til poliklinikk?

Hei xløvetannx !

Jeg har både prøvd poliklinikk, lege, psykolog poliklinisk og incest-senter. Det jeg har lært etter alle disse årene, hvor jeg også har vært veldig deprimert, er at jeg det skulle aldri ha blitt rotet opp så mye i fortiden min som det ble gjort. I hvert fall ikke i den situasjonen jeg var i.

 

Jeg har lært at man må være veldig stabil og frisk psykisk, ha en veldig stabil livssituasjon, for i det hele tatt å tenke på å begynne og snakke om traumer. Jeg tålte det ikke og ble så syk at jeg skadet meg selv, holdt på å ta livet av meg, og fikk ødelagt en del år som kunne ha vært fine. Det har tatt meg 13 år å komme dit jeg er i dag.

 

Det som har hjulpet meg er å "parkere" fortiden, plassere skylden der den er, leve her og nå og framover.

 

Begynner jeg å få tilbake minner og bli syk, så greier jeg nå å hente meg inn (stort sett) ved å fokusere på ting her og nå, jeg fortrenger ikke fortiden, den har jo vært der, men i dag er jeg trygg. Det som engang skjedde vil aldri skje på nytt. Tankene og minnene jeg har fra fortiden er bare tanker, de skjer ikke her og nå. Tankene er ikke farlige.

 

Nå kan jeg si ifra, om det skulle være nødvendig, at ja jeg ble misbrukt, voldtatt og mobbet grovt, men jeg skammer meg ikke av det lengre. Det er ikke som om hele verden kommer rasende i hodet på meg, om du forstår. Jeg lever ikke lengre i fortiden, den skjedde før, livet mitt skjer nå, og framover har jeg tenkt å nyte livet litt jeg også. Kanskje jeg til og med fortjener det?

 

Mye av friskheten min kommer nok også av at jeg ikke er så deprimert lengre, men jeg tror nok også at hvordan jeg tenker har gjort og gjør veldig mye. Har lært (meta)kognitiv terapi over lengre tid og dette har hjulpet.For meg har det ikke hjulpet å gå inn i traumer og snakke mye om dem, da blir jeg mye verre. Jeg har vært innlagt, men har også fått veldig mye hjelp poliklinisk. Håper du også kommer deg igjennom dette, og ut på den andre siden som en lykkeligere person, som kan nyte livet. Lykke til !

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei xløvetannx !

Jeg har både prøvd poliklinikk, lege, psykolog poliklinisk og incest-senter. Det jeg har lært etter alle disse årene, hvor jeg også har vært veldig deprimert, er at jeg det skulle aldri ha blitt rotet opp så mye i fortiden min som det ble gjort. I hvert fall ikke i den situasjonen jeg var i.

 

Jeg har lært at man må være veldig stabil og frisk psykisk, ha en veldig stabil livssituasjon, for i det hele tatt å tenke på å begynne og snakke om traumer. Jeg tålte det ikke og ble så syk at jeg skadet meg selv, holdt på å ta livet av meg, og fikk ødelagt en del år som kunne ha vært fine. Det har tatt meg 13 år å komme dit jeg er i dag.

 

Det som har hjulpet meg er å "parkere" fortiden, plassere skylden der den er, leve her og nå og framover.

 

Begynner jeg å få tilbake minner og bli syk, så greier jeg nå å hente meg inn (stort sett) ved å fokusere på ting her og nå, jeg fortrenger ikke fortiden, den har jo vært der, men i dag er jeg trygg. Det som engang skjedde vil aldri skje på nytt. Tankene og minnene jeg har fra fortiden er bare tanker, de skjer ikke her og nå. Tankene er ikke farlige.

 

Nå kan jeg si ifra, om det skulle være nødvendig, at ja jeg ble misbrukt, voldtatt og mobbet grovt, men jeg skammer meg ikke av det lengre. Det er ikke som om hele verden kommer rasende i hodet på meg, om du forstår. Jeg lever ikke lengre i fortiden, den skjedde før, livet mitt skjer nå, og framover har jeg tenkt å nyte livet litt jeg også. Kanskje jeg til og med fortjener det?

 

Mye av friskheten min kommer nok også av at jeg ikke er så deprimert lengre, men jeg tror nok også at hvordan jeg tenker har gjort og gjør veldig mye. Har lært (meta)kognitiv terapi over lengre tid og dette har hjulpet.For meg har det ikke hjulpet å gå inn i traumer og snakke mye om dem, da blir jeg mye verre. Jeg har vært innlagt, men har også fått veldig mye hjelp poliklinisk. Håper du også kommer deg igjennom dette, og ut på den andre siden som en lykkeligere person, som kan nyte livet. Lykke til !

Bedre kan det ikke sies!

[Nycora]

Bedre kan det ikke sies!

;-). Kunne skrivet en laaang bok på 13 år om alt jeg har opplevd, men det tror jeg ikke at jeg orker. Det er mange jeg kunne tenkt meg å "hengt" for den behandlingen jeg fikk i begynnelsen, men det fører nok ikke til noe positivt det heller. Er glad for at mange nå får tilbud om kognitiv terapi istedet for å repetere og repetere traumer. Nå har jeg terpet noen år på å la tankene passere og leve her og nå, og jeg tror at jeg endelig har fått hjernen min til å forstå dette.

 

Leste noe om at tanker danner spor i hjernen hvis man terper lenge nok på samme ting. Så mye som jeg har terpet på å leve her og nå, så må det nå være en sprekk i hodet mitt som er synlig på ct, sikkert flere cm bred :-). Jeg har terpet så lenge at det holder på å gå automatikk i dette. Det beviser vel at kognitiv terapi endelig har virket for meg. Men ting tar tid, man greier ikke å forandre sånne ting på en dag. Man må jobbe hardt med tankene sine hele tiden, ikke tillate seg å  leve i fortiden.

 

Jeg tror faktisk at jeg har greid å tenke meg ut av paranoide tanker også. Hver gang jeg får sånne tendenser, så avfeier jeg det med tull og nekter meg å henge meg opp i det. Har i hvert fall holdt meg sånn noenlunde i form hittil, uten ap, det er ny verdensrekord for meg. Jeg har veldig stor tro på den behandlingen du og dine kolleger holder på med. Fortsett sånn :-))).

[Madelenemie]

Å søke seg til innleggelse på et psykiatrisk sykehus og samtidig unnlate å opplyse om kjent psykiatrisk diagnose er meningsløst. At du har aspergers syndrom er i høyeste grad relevant i denne forbindelse.

 

Tilsvarende vil det være meningsløst å unnlate å oppgi at du ikke fungerer godt i grupper. Mesteparten av behandlingen skjer i gruppe, så derfor er også dette en svært relevant opplysning.

Hei!

 

 

Jeg har nå tenkt litt, og hvis det blir grupper der følelser og det jeg ikke takler eks snufsing blir et resultat, vil jeg ikke takle det, jeg syns man kan holde snufsing og furting for seg selv.

 

Jeg har feks aldri grått en tåre foran min psykiater, men jeg har ved to tilfeller blitt beveget dvs såpass følelsesmessig preget av en sak at jeg så opp i taket fordi jeg fryktet at en tåre skulle vippe over kanten (håper du forstår), kremtet (slik jeg pleier/ eller hoster) samt at jeg spurte om jeg kunne ta et tørkepapir, da min psykiater sa "selvsagt" , det kan man jo gjøre om man feks har en forkjølelse. Slik at det er ikke sikkert min psykiater oppfattet om det var en begynnende forkjølelse eller følelser, da jeg tar meg sammen.

 

Det samme forventer jeg av andre, at man holder følelsene for det meste for seg selv, selvsagt er det tilfeller der det må være lov å si "jeg er lei meg", men så tenker man " ja hva er løsningen på det?" også finner man en løsning, slik at man ikke plager seg selv og andre med forstyrrelser.

[Madelenemie]

Du HAR asperger syndrom Madelenemie. Det er ikke bare en teori og overbevisning som finnes hos din psykiatriker.

Hei!

 

 

Det har du rett i og jeg likte din kommentar, den satte seg i magen omtrent som min psykiaters smil.

Om jeg glemmer det selv, glemmer ikke hun det :-) så takk !