Voldtekt og omsorgsvikt.

[Madelenemie]

Hei!

 

Når man blir voldtatt:

 

"Det er utrolig hvor mange tanker man kan rekke å tenke på kort tid. I hodet foregikk en indre diskusjon. Mellom den iskalde som tviholdt på troen på at jeg skulle overleve, og den livredde som friket ut, tenkte jeg er jo så ung, jeg har ikke fått sagt ha det,"

 

Hun overlevde :-)

 

Jeg tenkte ingenting, ingen tanker da min mor slo meg blå og grønn og ugjenkjennelig inn i vasken, jeg tenkte ikke på at jeg kunne dø, jeg tenkte ikke at jeg var sint, jeg bare skjønte ikke, jeg tror ikke jeg var redd heller, for redd opphører når det ikke nytter.

 

Jeg overlevde :-)

 

Da kom på sykehuset er man sliten, de avleder og sier "vil du ha is?"

 

Så smiler man og husker at man skal si "tusen takk" for ellers mer vondt, og nye slag. Så spiser man isen man ikke vil ha fordi man får vondt i magen.

 

Man overlever vold som barn fordi man er heldig, ikke av noen annen grunn, jeg var heldig sier de fordi jeg har autisme, da tåler man mer :-)

 

Likevel er jeg så lei meg og så uendelig trist fordi det er så lite engasjement på barns vegne, det gir meg tanker og tristhet.

 

Derfor så glad for de få men tapre og ensomme sjeler som sier noe og i fra om omsorgsvikt og hvordan den ødelegger for så mange mennesker.

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg gjorde som deg. Jeg tenkte ikke. Jeg skjønte ikke. Jeg kunne ikke kjenne kroppen min, og forsto ikke hva som skjedde før etterpå. Jeg våknet (for jeg sov) og hadde ikke kropp. Rommet var forvridd, og jeg kjente meg så uendelig liten og langt borte. Jeg var veldig forvirret. Og når jeg endelig fikk kontakt med kroppen igjen var alt jeg klarte å gjøre å snu meg, se voldtektsmannen inn i øynene og spørre "Hva er det du holder på med". Da stoppet han og gikk. Men jeg overlevde.

Anonymous poster hash: 774e7...61d

[Madelenemie]

 

Jeg gjorde som deg. Jeg tenkte ikke. Jeg skjønte ikke. Jeg kunne ikke kjenne kroppen min, og forsto ikke hva som skjedde før etterpå. Jeg våknet (for jeg sov) og hadde ikke kropp. Rommet var forvridd, og jeg kjente meg så uendelig liten og langt borte. Jeg var veldig forvirret. Og når jeg endelig fikk kontakt med kroppen igjen var alt jeg klarte å gjøre å snu meg, se voldtektsmannen inn i øynene og spørre "Hva er det du holder på med". Da stoppet han og gikk. Men jeg overlevde.

Anonymous poster hash: 774e7...61d

 

Hei!

 

 

Husket på svaret ditt, ville skrive takk

 

Jeg skriver ikke lett om slike ting.

 

Men takk for at du svarte meg, Jeg har tenkt på det, lenge og hele ferien :-)

[PandaAmanda]

Så feil å si at du på noen som helst måte var heldig. Det du har opplevd er svært "uheldig" - og det er å si det mildt. Hva slags diagnose du måtte ha har vel ingenting med saken å gjøre. Ugjerningen som ble gjort mot deg er like stor.

 

I mine ører høres din måte å takle opplevelsene på som veldig normale. Å kutte hodet fra kroppen er en overlevelsesmekanisme vi alle er født med, men som de aller fleste heldigvis aldri trenger å ta i bruk.

 

Du er tøff som beskriver det du har opplevd så direkte.