Færre menn blir fedre

[ecbole]

Og ref "mor har skylda" - også i de tilfeller der far selv har valgt å ikke være en del av barnets liv. Forstå det den som kan.

 

Hvorfor mange legger skylden på moren, aner jeg ikke. Kanskje det er fordi det ofte er hun som tar initiativ til brudd? La meg fortelle to historier fra tilfeller jeg kjenner der det ikke er tilfelle.

 

Det gikk omsider opp for moren at hun hadde giftet seg med en psykopat. Han bedrev mishandling mentalt og fysisk. Hun turte ikke bo sammen med ham lengre og fikk hjelp til å komme seg unna med helsen i behold. Det eneste barnet deres tok hun med seg. Da skilsmissen ble gjennomført, ville fyren ikke ha noe med hverken mor eller barn å gjøre. Han godtok at morens nye ektemann fikk adoptere barnet.

 

Et annet tilfelle. To unge vanlige mennesker ca. 20 år, ble forelsket. De var greie begge to, og levde som folk flest et rolig liv. Hun ble gravid uten at det var planlagt. Da grep jentas mor inn. Hun var beinhard, sørget for å bryte all forbindelse mellom kjærestene. Brev som gutten sendte til kjæresten forsvant. Han fikk aldri se henne mer.

 

Jenta stiftet familie med en annen. Han gav opp etter hvert, fant seg ei ny jente. De fikk en rad barn sammen. Hans tidligere kjæreste fikk en sønn som aldri fikk treffe sin biologiske far, det sørget hennes mor for. Barna til faren fikk vite at de hadde en ukjent halvbror og lykkes med å oppspore ham da han forlengst var voksen. Så ble far og sønn gjenforenet til stor glede. Det var ingenting vondt mellom far og hans tidligere kjæreste. Men her hadde altså en egentlig utenforstående ødelagt mye av oppveksten til en uskyldig liten gutt.

[ecbole]

Fullstendig løsrevet fra donordebatten:

Skjønner ikke hvorfor det er "særlig far" som bidrar til barnets identitet av de to biologiske foreldrene. Dette er da i høy grad avhengig av foreldrenes personlighet og væremåte.

 

Kutur har mye å si. I Norge kommer nok bidraget til barns identitet fra mor mer enn det gjør i andre land der kvinner ikke setter så sterkt preg på kulturen.

 

Men det viktigste bidraget fra mor til barn gjelder empati og oppøvelse av samvittighet. Fordi kvinner er mer emosjonsvesener, er de vanligvis også mer opptatt av å unngå emosjonelt ubehag ved å overstyre samvittigheten. Emosjonell utvikling er også viktig for at barn skal kunne utøve kjærlighet, motta den og bli harmoniske mennesker. Det er en viktig forutsetning for læring. Det emosjonelle bidraget er viktigst i barnas første leveår. Mødre er også viktigste bidragyter for å lære barna språk, så vi kaller det morsmål. Så moren er viktigst til å begynne med, fars betydning kommer mer senere i barnas liv.

 

Barn har sin identitetsopplevelse vanligvis sterkest fra faren. Navn forteller om identiet, barna får navn som skal fortelle om hvordan de er (barnas navn betyr jo noe spesielt). Og de får etternavn (tidligere kallt slektsnavn) oftest (i hvert fall i tidligere tider) fra faren. Sånn er det i de aller fleste kulturer på kloden. Det er en erkjennelse av hva far betyr for identitet og tilhørighet. Så etternavn følger fars slektsnavn bakover i tid. Slektsnavn /etternavn uttrykker også at det en person, faren, som har et overordnet ansvar for barnas trygghet og velferd.

 

Litt i den vestlige verden og i Norden spesielt har påvirkningen fra statlige velferdsytelser, likestillingskultur og utbredt manglende vilje til familiesammenhold gjort at mange har fått et mer har endret manges syn på familieliv. De har fått et mer fragmentert syn på nytten av tradisjonelle familiestrukturer og de fordeler barn kan ha av å vokse opp på den måten.

 

Nå som finanskrisen feier inn over store deler av kloden, kan det bety at familier i større grad blir tvunget til å holde sammen av rene økonomiske årsaker. Da kan det bety at mange mer motvillig må kompromisse og leve mer med tradisjonell familiestruktur. Men jeg tror mange barn vil ha fordeler av at familier ikke fragmenteres så sterkt.