Angst for depresjonen

[Gjest]

Jeg har mange ganger hørt snakk om angst for angsten, men aldri angst for depresjonen.  Hver gang jeg kjenner antydning til de følelsene jeg hadde når jeg var dårlig  så blir jeg redd.  Redd for å bli dårlig igjen. "så lenge varte det" tenker jeg da. Men det går over, og jeg har det ennå bra.  Jeg føler ennå at det er utrolig at jeg får ha det så bra.   Det ble brått slutt på både det destruktive, uro og benzobruken når jeg fikk rette medisiner.  Jeg føler at jeg nå er den jeg engang var. Noe som også andre har bemerket. 

 

Bare noen tanker jeg har gått med, og kanskje andre også kjenner seg igjen i angst for depresjonen.Jeg går ut i fra at det er veldig vanlig. Frykten for tilbakefall vil nok alltid ligge der, men den skal ikke få påvirke gleden i livet jeg opplever nå.  .

[ISW]

Det er veldig vanlig, ja. Jeg er utrolig kjent med dette selv, selv om jeg aldri har vært klinisk deprimert.

 

Spørsmålet er vel heller; hvilken del av depresjonen er du redd for? Begge deler sorterer nok under helseangst, men hvis du er redd for depresjon pga suicidalitet, er det nok mer i retning av en dødsangst enn dersom du er redd for følelsene, å ha det vondt, osv.

 

Problemet med depresjon og angst er jo at vi ofte kan oppleve de i milde varianter normalt i livet. Vi alle har vært redde, nedstemte, fortvilte, osv. For en som har opplevd alvorlig depresjon, er det veldig forståelig at "normale" dagligdagse følelser kan oppleves som forstadiet til en alvorlig depresjon.

 

Jeg tror at trøsten må være at du med medisinene du tar, er relativt beskyttet fra å oppleve alvorlig depresjon. Husk at tilstanden din jo skyldtes forstyrrelser i hjernens signalsubstanser, og dette er jo korrigert med medisiner. Med andre ord vil det du opplever nå mer være normalvarianter, siden medisinene dine jo har god effekt for deg.

 

Du er jo også nå mye bedre rustet til å takle en eventuell depresjon (som sannsynligvis neppe kommer), du vet at du blir frisk med de rette medisinene, og du vet at tankene som kommer bare er tanker. Det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere. Og jeg tror at det du har vært gjennom har gjort deg sterkere.

[Gjest]

Det er veldig vanlig, ja. Jeg er utrolig kjent med dette selv, selv om jeg aldri har vært klinisk deprimert.

 

Spørsmålet er vel heller; hvilken del av depresjonen er du redd for? Begge deler sorterer nok under helseangst, men hvis du er redd for depresjon pga suicidalitet, er det nok mer i retning av en dødsangst enn dersom du er redd for følelsene, å ha det vondt, osv.

 

Problemet med depresjon og angst er jo at vi ofte kan oppleve de i milde varianter normalt i livet. Vi alle har vært redde, nedstemte, fortvilte, osv. For en som har opplevd alvorlig depresjon, er det veldig forståelig at "normale" dagligdagse følelser kan oppleves som forstadiet til en alvorlig depresjon.

 

Jeg tror at trøsten må være at du med medisinene du tar, er relativt beskyttet fra å oppleve alvorlig depresjon. Husk at tilstanden din jo skyldtes forstyrrelser i hjernens signalsubstanser, og dette er jo korrigert med medisiner. Med andre ord vil det du opplever nå mer være normalvarianter, siden medisinene dine jo har god effekt for deg.

 

Du er jo også nå mye bedre rustet til å takle en eventuell depresjon (som sannsynligvis neppe kommer), du vet at du blir frisk med de rette medisinene, og du vet at tankene som kommer bare er tanker. Det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere. Og jeg tror at det du har vært gjennom har gjort deg sterkere.

Det er nok følelsen av å få det vondt igjen jeg er redd.  Det er merkelig hvor lite som skal til for at angsten kommer.  Men etter hvert som tiden går så føler jeg meg litt tryggere.  Jeg kan berøre vannflaten, men jeg synker ikke ned i dypet. 

[Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette. Jeg er også redd for tiobakefall. Det var så vondt å være nedi det "sorte hullet".

Jeg vil tro det er det samme som ved en alvorlig somatiske sykdom en har blitt frisk av; at frykten for tilbakefall vil ligge der og ulme når man ikke har noe garanti for at tilbakefall ikke vil skje..

Prøver å ikke tenke på det - ikke la det få ødelegge som du sier.

[stjernestøv]

Jeg har mange ganger hørt snakk om angst for angsten, men aldri angst for depresjonen.  Hver gang jeg kjenner antydning til de følelsene jeg hadde når jeg var dårlig  så blir jeg redd.  Redd for å bli dårlig igjen. "så lenge varte det" tenker jeg da. Men det går over, og jeg har det ennå bra.  Jeg føler ennå at det er utrolig at jeg får ha det så bra.   Det ble brått slutt på både det destruktive, uro og benzobruken når jeg fikk rette medisiner.  Jeg føler at jeg nå er den jeg engang var. Noe som også andre har bemerket. 

 

Bare noen tanker jeg har gått med, og kanskje andre også kjenner seg igjen i angst for depresjonen.Jeg går ut i fra at det er veldig vanlig. Frykten for tilbakefall vil nok alltid ligge der, men den skal ikke få påvirke gleden i livet jeg opplever nå.  .

Jeg frykter også tilbakefall, når jeg kjenner igjen ting fra jeg var dårlig tenker jeg "Ikke nå igjen". Får angst av det.

[Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i dette. Jeg er også redd for tiobakefall. Det var så vondt å være nedi det "sorte hullet".

Jeg vil tro det er det samme som ved en alvorlig somatiske sykdom en har blitt frisk av; at frykten for tilbakefall vil ligge der og ulme når man ikke har noe garanti for at tilbakefall ikke vil skje..

Prøver å ikke tenke på det - ikke la det få ødelegge som du sier.

Ja, det blir vel på samme måte.  Jeg går heller ikke rundt å tenker på det, men det skal utrolig lite til før jeg kjenner frykten.  Jeg har jo hatt gode perioder før, og fått tilbakefall.  Men jeg tror aldri jeg har vært så stabil og bra i så lang tid før. Så det skulle vel tyde positivt.

[Gjest]

Ja, det blir vel på samme måte.  Jeg går heller ikke rundt å tenker på det, men det skal utrolig lite til før jeg kjenner frykten.  Jeg har jo hatt gode perioder før, og fått tilbakefall.  Men jeg tror aldri jeg har vært så stabil og bra i så lang tid før. Så det skulle vel tyde positivt.

... hvis vi gjør det vi har lært i terapien, så tenker jeg vi kan forhindre tilbakefall i noen grad...