Ekspertsvar Selvhjelpsbøker NHD

[AnonymBruker]

Hva synes du/dere om selvhjelpsbøker?

Min psykiater frarådet meg til å lese det fordi hun mener jeg blir sittende å gruble alt for mye og det har jeg visst ikke godt av. Hun mener også at det blir det motsatte av metakognitiv terapi som hun bruker.

Jeg tror jeg kommer til å høre på henne. Dessuten vet jeg det er mye dårlig ute å går når det gjelder selvhjelpsbøker, men kanskje ikke alle.

Leser dere slikt eller er disse bøkene bare tull som noen tjener penger på? Anonymous poster hash: 24f93...730

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selvhjelpsbøker har svært varierende kvalitet. Den siste jeg leste var

"Det er ikke mere synd på deg enn på andre". Den var glimrende.

[AnonymBruker]

Nils Håvard Dahl, psykiater, on 09 Jul 2013 - 16:11, said:

Selvhjelpsbøker har svært varierende kvalitet. Den siste jeg leste var

"Det er ikke mere synd på deg enn på andre". Den var glimrende.

Hmmm sier du det?. Jeg får jo nesten lyst til å lese den boka siden du anbefaler den, jeg er en svært nysgjerrig person . Men er redd det kræsjer med behandlingsopplegget til min psykiater. Kanskje er det hun som synes jeg er overfølsom.

I dag har jeg lagt vekk denne boka jeg leser på og sett TV i stede .

Psykiatere er visst like forskjellige mennesker med like forskjellige meninger som alle andre har jeg funnet ut. Anonymous poster hash: 24f93...730

[ISW]

Jeg synes det er vanskelig å kombinere metakognitiv terapi med selvhjelpsbøker (med mindre du finner bøker med metakognitive teknikker da, selvfølgelig).

 

Du finner mange selvhjelpsbøker som diskuterer "mindfullness" (oppmerksomt nærvær), men denne er nok ganske knyttet til kognitiv terapi. Tilsvarende i metakognitiv terapi er noe som heter "detached mindfullness" (frakoblet oppmerksomhet) som det kan være lurt å sette seg inn i.

 

Hvis du begynner å lese om å realitetsteste tankene dine, osv. så tror jeg du jobber mot den metakognitive tilnærmelsen. Det lureste er nok bare å la tankene være tanker, og heller jobbe med hvordan du forholder deg til tankene dine.

 

F.eks, tanke: Jeg er et forferdelig menneske.

En måte å tenke på er å gå inn i dette, finne bevis for hvorfor det ikke stemmer, etc.

En annen måte er å rett og slett se på tanken som noe søppel som hjernen hoster opp, på samme måte som at du ikke nødvendigvis trenger å tro at du er impotent bare du får en mail med reklame for suspekte potensmidler. 

 

Metakognitiv terapi fungerer som F bare du får teknikkene til å sitte. Men ulempen er (etter min mening) at det er litt vanskeligere enn tilsvarende i kognitiv terapi. Sikkert bare fordi i mitt tilfelle hjernen min er vant med å realitetsteste alt mulig.

 

PS: Jeg er ingen ekspert, tenkte bare å gi et par synspunkter.

[AnonymBruker]

issomethingwrong, on 09 Jul 2013 - 16:34, said:

Jeg synes det er vanskelig å kombinere metakognitiv terapi med selvhjelpsbøker (med mindre du finner bøker med metakognitive teknikker da, selvfølgelig).

Du finner mange selvhjelpsbøker som diskuterer "mindfullness" (oppmerksomt nærvær), men denne er nok ganske knyttet til kognitiv terapi. Tilsvarende i metakognitiv terapi er noe som heter "detached mindfullness" (frakoblet oppmerksomhet) som det kan være lurt å sette seg inn i.

Hvis du begynner å lese om å realitetsteste tankene dine, osv. så tror jeg du jobber mot den metakognitive tilnærmelsen. Det lureste er nok bare å la tankene være tanker, og heller jobbe med hvordan du forholder deg til tankene dine.

F.eks, tanke: Jeg er et forferdelig menneske.

En måte å tenke på er å gå inn i dette, finne bevis for hvorfor det ikke stemmer, etc.

En annen måte er å rett og slett se på tanken som noe søppel som hjernen hoster opp, på samme måte som at du ikke nødvendigvis trenger å tro at du er impotent bare du får en mail med reklame for suspekte potensmidler.

Metakognitiv terapi fungerer som F bare du får teknikkene til å sitte. Men ulempen er (etter min mening) at det er litt vanskeligere enn tilsvarende i kognitiv terapi. Sikkert bare fordi i mitt tilfelle hjernen min er vant med å realitetsteste alt mulig.

PS: Jeg er ingen ekspert, tenkte bare å gi et par synspunkter.

Det er kanskje en ide å holde seg til en terapiform om gangen. Hvis man sitter å leser om all verdens andre former for terapi mens den stakkars psykiateren min gjør et tappert forsøk på å få meg til å reflektere og tenke slik som hun har lagt opp behandlingen av meg så kan vel vi begge miste litt oversikten.

Har du lest bøker om Meta kognitiv terapi? Kanskje er det det jeg bør lese nå.

Jeg er litt redd for å forverre symptomer hos meg selv ved å sitte å gruble, - noe jeg gjør nok av. Og hun mener jeg tenker alt for mye. Det er jo nettopp det vi skal jobbe med nemlig å redusere unødvendig grubling og bekymring. Anonymous poster hash: 24f93...730

[Bella Dotte]

F.eks, tanke: Jeg er et forferdelig menneske.

En måte å tenke på er å gå inn i dette, finne bevis for hvorfor det ikke stemmer, etc.

 

En annen måte er å rett og slett se på tanken som noe søppel som hjernen hoster opp, på samme måte som at du ikke nødvendigvis trenger å tro at du er impotent bare du får en mail med reklame for suspekte potensmidler. 

 

Hva?? Er det metakognitiv terapi jeg driver med?? Jeg fikk aldri helt til den der "ja, se der er en tanke, la den drive forbi"-teknikken - og kognitiv terapi var bare begrenset nyttig, for, la oss innse det, det er alltid en kjerne av sannhet i de mest absurde anklager! Men å se på disse plagsomme tankene som "brain spam", hjelper veldig! Faktisk på mye at ticsingen min nesten er borte!

 

Jeg sliter en del med at jeg "gjennongår" sosiale situasjoner i ettertid og henger meg opp i hendelser der jeg føler at jeg ikke har vært tilstrekkelig høflig, hjelpsom, smart, oppmerksom, kjapp, empatisk, tålmodig osv. Det er forferdelig slitsomt. Men det finnes en effektiv løsning: Jeg stiller meg selv noen "kontrollspørsmål": Er denne tanken viktig, enten for meg eller noen andre? Føles den bra? Har jeg såret eller fornærmet noen? Er problemet jeg tenker på, så alvorlig at jeg bør ta det opp med personen det gjelder? Sannsynligvis kan jeg svare NEI på alle de spørsmålene. Og da - poff - slipper tanken taket!

 

Herodes Falsk demonsterer en lignede teknikk i sitt "drittfilter": Alle tanker som du ikke liker eller kan nyttiggjøre deg, er dritt, og kan kastes.

http://falsk.no/hvordan-fa-90-mer-ut-av-livet-ditt/

 

Jeg er litt redd for å forverre symptomer hos meg selv ved å sitte å gruble, - noe jeg gjør nok av. Og hun mener jeg tenker alt for mye. Det er jo nettopp det vi skal jobbe med nemlig å redusere unødvendig grubling og bekymring.

 

Det er vel det som er Den Store Utfordringen, da, hvordan redusere grubling. Jeg har jobbet med å redusere grubling i årevis, uten å få noen dreis å det. Men drittfilteret hjelper.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan også nevne en gedigen skuffelse:

 

Rebekka Th. Egeland: Mindfulness i hverdagen.

 

Ufaglig. Mer religiøst forhold til innholdet

[ISW]

Det plagsomme i min situasjon er når tvangstankene begynte å blande seg opp i terapien, på en måte i "neste ledd". F.eks følgende eksempel:

 

Tanke: Hva om jeg hopper fra balkongen når jeg kommer hjem fra jobb?

Respons: Det var bare en uønsket tanke

Tanke nr 2: Men du vil jo dø?

Respons: Angst.

 

Men det som er viktig å forstå, er at plagsomme tanker ofte er "ett skritt foran deg". Plagsomme tanker kan også bli til følelser, det er jo derfor det hele føles så "ekte". 

 

Hvordan dette fungerer i depresjon, aner jeg ikke, jeg har heldigvis aldri hatt det. Men i tilfellet angst er det viktig å huske på at angsten alltid prøver å finne noe nytt og plage deg med som du enda ikke har bygget motstand mot. Det blir som å prøve og løpe fra hoftene sine.

 

Men uansett, jeg vet hvem jeg er, jeg er en livsglad mann som vil leve livet så lenge jeg kan. Så sånn sett driter jeg nå etterhvert egentlig i hva tankene påstår

[Madelenemie]

Hva?? Er det metakognitiv terapi jeg driver med?? Jeg fikk aldri helt til den der "ja, se der er en tanke, la den drive forbi"-teknikken - og kognitiv terapi var bare begrenset nyttig, for, la oss innse det, det er alltid en kjerne av sannhet i de mest absurde anklager! Men å se på disse plagsomme tankene som "brain spam", hjelper veldig! Faktisk på mye at ticsingen min nesten er borte!

 

Jeg sliter en del med at jeg "gjennongår" sosiale situasjoner i ettertid og henger meg opp i hendelser der jeg føler at jeg ikke har vært tilstrekkelig høflig, hjelpsom, smart, oppmerksom, kjapp, empatisk, tålmodig osv. Det er forferdelig slitsomt. Men det finnes en effektiv løsning: Jeg stiller meg selv noen "kontrollspørsmål": Er denne tanken viktig, enten for meg eller noen andre? Føles den bra? Har jeg såret eller fornærmet noen? Er problemet jeg tenker på, så alvorlig at jeg bør ta det opp med personen det gjelder? Sannsynligvis kan jeg svare NEI på alle de spørsmålene. Og da - poff - slipper tanken taket!

 

Herodes Falsk demonsterer en lignede teknikk i sitt "drittfilter": Alle tanker som du ikke liker eller kan nyttiggjøre deg, er dritt, og kan kastes.

http://falsk.no/hvordan-fa-90-mer-ut-av-livet-ditt/

 

 

Det er vel det som er Den Store Utfordringen, da, hvordan redusere grubling. Jeg har jobbet med å redusere grubling i årevis, uten å få noen dreis å det. Men drittfilteret hjelper.

Hei!

 

 

Kanskje jeg er født med drittfilter?

 

Eller jeg forstår ikke ofte at noen er frekke mot meg (andre forteller meg det,  dette er bare en velsignelse mener min psykiater, det mener ikke jeg selv) (husker du ved et par anledninger gjorde meg oppmerksom på ting, men jeg får det ikke med meg. Jeg oppfatter så bokstavelig, og det vi snakket om sist som her "antyde noe" det får jeg ikke med meg. Selv ikke med oxytocin.

 

Jeg har også hatt en type boble rundt meg, helt til jeg fikk asperger syndrom, da kunne jeg velge å gå inn og ut og en dag forsvant den helt. Boblen, men ikke annerledesheten. Nå er det mer sånn som å stå med bena i to oppfattelser, "min autistiske" og "den vanlige", det blir litt som " to verdener", jeg liker meg begge, men jo mer jeg er i "den vanlige" jo bedre liker jeg, selv om jeg blir sliten. Da trekker jeg meg tilbake. Man må liksom bruke mer energi i den vanlige verden, men i min egen, kan jeg slippe ord og betydninger, der er det bare farger og lys og ting som snurrer i alle mulige hastigheter m.m. 

Men det er helt stille og ensomt der, så jeg var nok ensom, men jeg viste det ikke før jeg traff min psykiater. Jeg har lurt på og spurt meg selv om jeg kan hente boblen min tilbake hvis jeg ikke orker mer,

men det går ikke, for jeg vet mye nå som jeg ikke viste og den var kunnskapen som fikk boblen vekk, slik kan det vel forklares på et vis.