Ekspertsvar Når skal man synes synd på legen/tenke jeg=håpløs pasient?

[AnonymBruker]

Jeg har en sterk tendens til å føle meg som et "kroneksempel på en dårlig pasient." Mye av problemene mine er selvforskyldte. Selvskading, komplikasjoner i den forbindelsen. Byttet fastlege fordi daværende sluttet,  på grunnlag av nettinfo og jungeltelegraf for 3/4 år siden ca. Han virker både hyggelig og omtenksom, på tross av at grunnene til mer hastende besøk ofte følger av selvdestruktiv handling. Eks. sårinfeksjoner, eller bare det at jeg er tørst i perioder. Bare det at jeg trenger å prate. Sistnevnte har jeg ikke tort å oppsøke han med (f.eks. om psykoologen min er fraværende, ved behov for resepter, blodprøver ifm. medisinering jeg har.. Er så redd for at han egentlig har lagt meg for hat, eller dømt meg som en ren prøvelse - fordi jeg i stor grad sliter med å gjøre "riktig." F.eks. har jeg diabetes (1). Spesialisten er gjennomgående fornøyd med prøveresultatene mine (HbA1c rundt jevnt over 7). Fastlegen min anser dette som noe høyt. Jeg fikk og tilbakemld. pr. brev vdr. blodprøveresultater med anmerkning om forhøyet blodsukker (på 8 ikke-fastende, fant jeg ut da jeg ba om en utskrift av konkrete verdier). Personlig bekymrer jeg meg aldri for en slik verdi, med mindre kjangsene for at den blir betydelig høyere er til stede.) Spesialisten har aldri kommentert verdier under 10 når jeg har lagt fram logg. Siden jeg har sagt til fastlegen hva spesialisten har sagt og at jeg forholder meg deretter, føler jeg meg forferdelig. Jeg er jo ikke noen lege!!! Dia.spl. sier at mange fastleger har oppfatninger på grunnlag av hva som står i lærebøker om ikke-diabetikere... Jeg klarer ikke stole på dette. Noen "superflink diabetiker" er jeg ikke, dog gir jeg avgjort ikke blaffen heller. Tidligere opplevde jeg det slik at dess flere episoder med for lavt blodsukker (føling, gjerne flere pr. dag) var en god bekreftelse på at jeg holdt det nede. Jeg hadde rett og slet skikkelig angst for å "bli høy." Som regel er det motsatt, siden føling er skikkelig ubehagelig.Man kan oppleve mye av det samme som under et angstanfall, fordi det i begge tilfelle handler om for mye adrenalin. Da fikk jeg beskjed om å skjerpe meg, pga av en HbA1c (langtidsblodsukker) godt nede på firetallet. Men så snart jeg så et tosifret resultat på blodsukkerapparaet ble jeg redd. Nå har jeg kommet over dette - i alle fall den "må under INGEN omstendighet bli høy, for da har jeg ikke prestert godt nok). Likevel. Med min sammensatte problematikk (også andre kroniske sykdommer) er jeg redd diabeteslegen min også har stemplet meg som en dårlig pasient, som ikke gidder å følge opp.

 

Når er det legitimt å føle seg som en vanskelig pasient/synes synd på legen (dvs. FØR man bare sier at man gir fullstendig beng i alle råd som kan gjøre livet lettere), rett og slett som en håpløst dårlig "compliant"? Jeg synes synd på legen min om jeg oppsøker han for noe annet enn typiske somatiske plager. Ex. får jeg lett bihulebetennelse når jeg blir forkjølet. Flutide Nasal løser i regelen

det problemet, men tidvis ikke. 

 

Hender det at leger legger pasienter for direkte hat? Eller er så oppgitt at det får utløp på vaktrommet - eller et annet sted hvor det er ok å ventilere? Eller ikke ok? Som overfor pasienten (Det der er DIN skyld; jeg kunne tatt hånd om en med hjerteinfarkt nå og vi er få på jobb! Du trenger ikke bedøvelse, for du har gjort det selv...) - dette gjelder legevaktleger, skrevet innlegget i to omganger. Derfor kan det være litt rotete.

 

Hva med legevakt-leger? I det senere har jeg opplevd krenkende behandling som mangfoldige sting uten bedøvelse, spydige kommentarer... Sist jeg oppsøkte legevakta, var jeg 100% klar på at jeg over hode ikke ønsket livet av meg, bare at jeg hadde skadet meg fordi jeg hadde det vondt - at det hele var en skakkjørt mestringsstrategi som gjorde abstrakt konkret... Skaden ble behandlet uten et ord til meg, bare assisterende spl. Deretter dukker det opp politi for å kjøre meg til psykehus, uten at noen i det hele tatt har fortalt meg om begrunnelse/vurdering osv. Jeg ble endatil påsatt håndjærn, selv om jeg absolutt ikke hadde utagert utover å heve stemmen en gang. Vakthavende lege ved psykehuset ristet på hodet over akkurat det... Men likevel, kanskje hun irriterte seg fordi jeg tross alt burde holdt meg frisk?

 

Helsepersonell skal jo være så profesjonelle, og helst ikke vise følelser fundert på pasientens dumskap. Men hva snakker de om på vakrommet? Eller på fritiden med hverandre når ingen andre kan høre noe?

 

Hva skal til for at en lege legger en pasient for hat, eller sukker helt oppgitt når det framgår at vedkommende pasient er en kjenning, og nestemann inn? Evt. at vedkommende har kuppet en akuttime - f.eks. for en sårinfeksjon som viser seg ikke å være det, eller å komme av at man har forurenset såret sitt? Spørsmål om påfyll av evt. medisiner (? Jeg er dritredd for å spørre noen som helst lege om tradisjonelle medisiner mot angst eller søvnslit (benzo), fordi bare ordet sovepille får meg til å tenke "åja... enda en på vei ned..." Men egentlig trenger jeg det bare i perioder - typen minstepakning er mer enn nok perioder..." Noen netter med stabil søvn får meg i regelen tilbake på det sporet jeg bør være på. Men så snart jeg inntar et medikament med b-status, føler jeg at jeg har utnyttet legen ved å be om det (på grunnlag av hva jeg tidligere har fått, brukt og hatt god effekt av). Min problematikk berstår av saker som terapi burde hjelpe for. Hvor mye den terapien hjelper meg, svinger en del. PTSD-kompleks, bpll...  , panikklidelse, gen. angstlidelse, sos.angst, periodevis destruktiv alkoholbruk. Lamictal, Seroquel, Venlafaxin. Sistnevnte hovedsakelig mot panikkangst - med radikalt god effekt. Synd man mister gleden der neden. Ellers prøvd Cipralex, men det hjelper ikke meg mot angsten. 

 

Lei for dette roteinnlegget. Jeg er bare så utrolig redd for at legene egentlig synes jeg er en håpløs kverulant, eller rett og slett bare håpløs pasient.

Anonymous poster hash: 481c6...361

[ISW]

Hei!

 

Tenkte bare å tenke litt høyt rundt posten din, selv om jeg ikke er lege (og ikke kan uttale meg om hvordan en lege tenker).

 

Men, jeg tror vel det er slik at leger har en jobb. Den jobben er å behandle pasienter, og det som er relevant, er hvordan legen utfører jobben sin ovenfor deg. Om legen synes at du er en idiot, så skal ikke det påvirke behandlingen du får. Men generelt så er det nok slik at leger velger å bli leger for en grunn, og det er å hjelpe andre mennesker (et litt annet yrkesvalg enn å bli aksjemegler eller bokser). Derfor tror jeg nok at leger har et relativt humant menneskesyn, og de har nok sett ganske mye rart.

 

Man må også huske på at legen er betalt for å hjelpe deg. Du får ikke dårlig samvittighet ovenfor taxisjåføren for å ta mye taxi. Et unntak her er nok legevakten, da det er viktig at folk ikke misbruker denne (f.eks drar på legevakten i stedet for fastlegen for å ikke måtte ta fri fra jobb), noe det finnes MANGE eksempler på. Når det gjelder selvskading og legevakt, vel, selvskading er ingen nødvendig del av livet, og om en lege faktisk må sy deg (eller en ambulanse må rykke ut) jevnlig, og at en person med hjerteinfarkt (dårlig eksempel siden dette prioriteres foran alt annet) havner bak i køen, så er det jo klart uheldig.

 

Uansett er det nok et tegn på (og det er det viktigste her) at du neppe er optimalt behandlet. Det er jo et tegn på at du sliter, men løsningen er ikke å skade seg og påfølgende hyppige legevaktbesøk. Snakk med en spesialist som har god kompetanse på BP2 og få rett behandling. Og om du absolutt MÅ føle fysisk smerte, så velg ting som ikke skader deg, f.eks å knekke isbiter med hendene. Du sier jo at du vil leve, så ting som påfører deg skader kan vel ikke være nødvendig?

 

Men - du har jo en alvorlig tilstand og du trenger hjelp. Synes ikke du skal få dårlig samvittighet for å gå til legen, men prøv å unngå selvskadingen og legevaktbesøkene. Legevakten er ikke stedet for å lete etter en trøstende skulder.

[frosken]

Jeg tror ikke det er realistisk at leger gidder å legge deg for hat. Så viktig er du ikke for verken din fastlege eller noen legevaktslege. Men din atferd kan sannsynligvis vekke en del irritasjon og oppgitthet hos noen, mens andre har større interesse og forståelse for den typen utagerende atferd du forteller om i siste del av innlegget ditt.

 

Det med blodsukkerkontroll tror jeg overhodet ikke opptar din fastlege. Antar at han ser det som naturlig å informere om prøvesvar og hans vurdering av disse, men for øvrig tror jeg du her roter deg inn i tankespinn rundt dette.

 

Det er vel slik at du heller bør bruke energien din på å finne ut om du kan redusere selvdestruktiv atferd fremfor å være så opptatt av hva legen måtte tenke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Synes du har fått utmerkede svar hos ISW og frosken.

 

Min jobb er å gjøre riktig diagnostikk og gi deg god behandling. Hvordan du velger å respondere på dette, er ditt valg, ditt ansvar -  - og evt ditt problem.

 

Om du kommer med et selvpåført kutt til kirurgisk legevakt, er det ikke stor grunn til mye konversasjon.  Du vet det er dumt, legen vet det er dumt. En må bare få sydd det. Punktum.

[Gjest]

Synes du har fått utmerkede svar hos ISW og frosken.

Min jobb er å gjøre riktig diagnostikk og gi deg god behandling. Hvordan du velger å respondere på dette, er ditt valg, ditt ansvar - - og evt ditt problem.

Om du kommer med et selvpåført kutt til kirurgisk legevakt, er det ikke stor grunn til mye konversasjon. Du vet det er dumt, legen vet det er dumt. En må bare få sydd det. Punktum.

Jeg har tenkt litt på det du svarte om selvskadingen. Jeg er enig i at det er dumt og ikke så mye å fokusere på, men det er som oftest en intens indre smerte som fører til selvskadingen. Bør ikke det tas alvorlig, eller er dere redd for at respons på det i den forbindelse skal føre til mer selvskading?

Jeg sluttet når jeg ble bra, men vil aldri kunne garantere noe selv om jeg vet det er dumt. Det er heller ikke det jeg er mest redd for, men at jeg igjen skal få det slik jeg hadde det.

Hvordan ser dere på selvskading, selvskaderen og behandlingen av det?

[frosken]

Jeg har tenkt litt på det du svarte om selvskadingen. Jeg er enig i at det er dumt og ikke så mye å fokusere på, men det er som oftest en intens indre smerte som fører til selvskadingen. Bør ikke det tas alvorlig, eller er dere redd for at respons på det i den forbindelse skal føre til mer selvskading?

 

Hva mener du med "tas alvorlig"?

 

Dersom du oppsøker legevakt med et kutt som bør sys, så er det dette som skal gjøres på legevakten, ikke noe annet såfremt det ikke er første gangen du er i kontakt med helsevesenet som følge av psykisk lidelse. Samtaler om selvskading bør skje med fast behandler eller fastlege, ikke med legevaktspersonell.

[Gjest]

Hva mener du med "tas alvorlig"?

Dersom du oppsøker legevakt med et kutt som bør sys, så er det dette som skal gjøres på legevakten, ikke noe annet såfremt det ikke er første gangen du er i kontakt med helsevesenet som følge av psykisk lidelse. Samtaler om selvskading bør skje med fast behandler eller fastlege, ikke med legevaktspersonell.

Jeg er enig med deg i det, selv om jeg nok tror at en del som skader seg har et akutt behov for hjelp. Det som fikk meg til å tenke på hvordan de ser på selvskaderen, selvskadingen og behandlingen av det er, var på grunn av svaret. Jeg klare viss ikke å forklare hva jeg reagerte på, men det fikk meg iallefall til å stille spørsmålet,

[frosken]

Jeg er enig med deg i det, selv om jeg nok tror at en del som skader seg har et akutt behov for hjelp. Det som fikk meg til å tenke på hvordan de ser på selvskaderen, selvskadingen og behandlingen av det er, var på grunn av svaret. Jeg klare viss ikke å forklare hva jeg reagerte på, men det fikk meg iallefall til å stille spørsmålet,

Det med "akutt behov for hjelp" er et vanskelig tema. Mange driver med selvskading over lang tid, og dersom man ved enhver ny episode får mye "oppmerksomhet"/trøst osv. så kan nok dette være med på å forsterke en tendens til å kommunisere gjennom selvskading. Jeg tror det er helt avgjørende at selvskadere oppfordres til å kommunisere gjennom ord, og at hjelpeapparatet er imøtekommende så lenge kommunikasjonen skjer gjennom ord.  Jeg er mer tvilende til hvorvidt det er fornuftig å være veldig imøtekommende når selvskadingen har skjedd; her tror jeg det er mer konstruktivt å utsette samtalen til vedkommende er i kontakt med sin faste behandler.

 

Det er ofte stor forskjell på "et følt behov" og hva som er konstruktivt på lang sikt for den det gjelder.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er enig med deg i det, selv om jeg nok tror at en del som skader seg har et akutt behov for hjelp. Det som fikk meg til å tenke på hvordan de ser på selvskaderen, selvskadingen og behandlingen av det er, var på grunn av svaret. Jeg klare viss ikke å forklare hva jeg reagerte på, men det fikk meg iallefall til å stille spørsmålet,

Selvskaderen har behov for akutt hjelp med såret. Den psykiske delen (som er årsaken) er ikke akutt og kan ikke ordnes akutt. Det skal tas med fast behandler.

[ISW]

Det med "akutt behov for hjelp" er et vanskelig tema. Mange driver med selvskading over lang tid, og dersom man ved enhver ny episode får mye "oppmerksomhet"/trøst osv. så kan nok dette være med på å forsterke en tendens til å kommunisere gjennom selvskading. Jeg tror det er helt avgjørende at selvskadere oppfordres til å kommunisere gjennom ord, og at hjelpeapparatet er imøtekommende så lenge kommunikasjonen skjer gjennom ord.  Jeg er mer tvilende til hvorvidt det er fornuftig å være veldig imøtekommende når selvskadingen har skjedd; her tror jeg det er mer konstruktivt å utsette samtalen til vedkommende er i kontakt med sin faste behandler.

 

Det er ofte stor forskjell på "et følt behov" og hva som er konstruktivt på lang sikt for den det gjelder.

 

Ja, mitt poeng var i grunnen at man ikke må dra til legevakten for å søke beroligelse, trøst og støtte. Det får man nemlig ikke. Jeg har hørt om mange som har dratt til legevakten med ymse angsttilstander, opplevde krisetilstander, osv. og opplever mer eller mindre at tilstanden forverres av legevaktbesøket.

 

Går man på legevakten med angst, opplever man stort sett at de sjekker blodtrykket, tar et EKG hvis man har rask eller uregelmessig puls (noe man gjerne har), og ber deg oppsøke fastlege. Eventuelt gir de deg en Sobril hvis du virkelig holder på å gå fra forstanden, og kaster deg ut igjen. Mange opplever nok da at de ikke blir tatt på alvor, mens de i realiteten bare misforstår legevaktens funksjon.

 

Som er å løse akutte tilstander. Ikke å være en erstatning for fastlegen.

[Gjest]

Selvskaderen har behov for akutt hjelp med såret. Den psykiske delen (som er årsaken) er ikke akutt og kan ikke ordnes akutt. Det skal tas med fast behandler.

Den psykiske delen kan nok også oppleves som et akutt behov for hjelp av pasienten selv, men jeg forstår problemet som frosken skriver om at det kan føre til mer selvskading, og det er heller ingen hjelp de kan gi som kan gi langsiktig hjelp.

Jeg har aldri selv vært på legevakt, men kjenner godt til den intense, kaotiske og vonde følelsen som fører til selvskading.

Spørsmålet mitt var ikke ment som kritikk, men jeg fikk litt tanker om hvordan dere ser på det i forhold til hvordan den som skader seg opplever det.

[frosken]

Spørsmålet mitt var ikke ment som kritikk, men jeg fikk litt tanker om hvordan dere ser på det i forhold til hvordan den som skader seg opplever det.

 

Jeg tror at dette temaet i mye større grad bør tematiseres i behandling, dvs. dette med hva som er logikken bak "manglende respons" og støtte som mange selvskadere opplever i møtet med legevakt etc. Hvis det ikke snakkes om, kan kontakt med legevakt fort oppleves som krenkende og snarere forsterke fortvilelsen enn å minske den. Legen har kanskje vært i tilsvarende situasjoner mange ganger, mens pasienten har kun sin egen erfaringsbakgrunn å forholde seg til. Jeg tror det ville vært gunstig om flere   legevaktleger var noe bedre på å informere pasienten om hvordan de ser på sin oppgave i forbindelse med selvskading.

[Madelenemie]

Jeg tror ikke det er realistisk at leger gidder å legge deg for hat. Så viktig er du ikke for verken din fastlege eller noen legevaktslege. Men din atferd kan sannsynligvis vekke en del irritasjon og oppgitthet hos noen, mens andre har større interesse og forståelse for den typen utagerende atferd du forteller om i siste del av innlegget ditt.

 

Det med blodsukkerkontroll tror jeg overhodet ikke opptar din fastlege. Antar at han ser det som naturlig å informere om prøvesvar og hans vurdering av disse, men for øvrig tror jeg du her roter deg inn i tankespinn rundt dette.

 

Det er vel slik at du heller bør bruke energien din på å finne ut om du kan redusere selvdestruktiv atferd fremfor å være så opptatt av hva legen måtte tenke.

Hei!

 

 

Jeg tror du formulerer deg feil og tenker feil.

 

Man ER viktig for en legevaktslege, i vertfall en solid og god en, slik de fleste er.

 

De bryr seg, men de kan ikke, som en hver annen ta med seg all lidelse videre og hjem.

 

Fra det til å ikke gidde bry seg så mye... er en lang vei og feil vei og tanke.

 

For noen er det imidlertid slik, særlig for de som kanskje tok utdanningen fordi de hadde jo 5,8 i snitt :-)

For de mange mange flere som leste et år eller to år ekstra og pugget som meg :-) seg inn-herdig inn på studiet er gløden en annen og ønske om å hjelpe der. 

 

Likevel kan man endres og herdes underveis, noe er nødvendig, men et steinhjerte gjør ikke mye godt.

 

De som skader seg selv, skal uforbeholdent møtes ikke bare med skaden, men med hjertet og medmenneskeligheten og forståelsen av at " livet er ikke like plankekjørt og enkelt for alle"-

[ISW]

Hei!

 

 

Jeg tror du formulerer deg feil og tenker feil.

 

Man ER viktig for en legevaktslege, i vertfall en solid og god en, slik de fleste er.

 

De bryr seg, men de kan ikke, som en hver annen ta med seg all lidelse videre og hjem.

 

Fra det til å ikke gidde bry seg så mye... er en lang vei og feil vei og tanke.

 

For noen er det imidlertid slik, særlig for de som kanskje tok utdanningen fordi de hadde jo 5,8 i snitt :-)

For de mange mange flere som leste et år eller to år ekstra og pugget som meg :-) seg inn-herdig inn på studiet er gløden en annen og ønske om å hjelpe der. 

 

Likevel kan man endres og herdes underveis, noe er nødvendig, men et steinhjerte gjør ikke mye godt.

 

De som skader seg selv, skal uforbeholdent møtes ikke bare med skaden, men med hjertet og medmenneskeligheten og forståelsen av at " livet er ikke like plankekjørt og enkelt for alle"-

 

Jeg tror nok (muligens er dette en konspirasjonstanke, men fremmer den likevel) at legevakten på en måte legger opp til at det ikke skal være trivelig der, HVIS det ikke er en meget alvorlig tilstand.

 

I alle fall har det vært saker på legevakten der jeg bor - klager fra folk som har sittet unødig lenge (rekorden var 13 timer) og ventet når det faktisk har vist seg å være alvorlige tilstander. Et argument har alltid vært "legevakten er ingen erstatning for fastlegen". Blir det for bekvemt å dra på legevakten, så foretrekker folk den fremfor fastlegen.

 

Jeg har vært på legevakten 2 ganger (er et par år siden sist nå). Begge gangene med angstrelaterte tilstander.

 

Første gang hadde jeg hyperventilert så mye at jeg på en måte følte at jeg "glemte" å puste hvis jeg ikke pustet viljestyrt. Fullstendig absurd ser jeg i ettertid. Men jeg forklarte problemstillingen, fikk kode grønn (laveste prioritet) og ble sittende og vente i 5 timer mens legen drakk kaffe deler av tiden.

 

Andre gang hadde jeg intense brystsmerter etter å ha gått i fjellet. Da var det andre boller. Kode oransje (nest høyeste) uten ventetid, EKG-overvåkning med lege til stede og blodprøver. Etterpå måtte jeg løpe opp sykehusets 5 etasjer igjen og igjen og ta EKG etterpå. Det var også bare angst. Men skremmende nok..

Endret 17. juli 2013 av issomethingwrong

[frosken]

 

 

Man ER viktig for en legevaktslege, i vertfall en solid og god en, slik de fleste er.

 

De bryr seg, men de kan ikke, som en hver annen ta med seg all lidelse videre og hjem.

 

Fra det til å ikke gidde bry seg så mye... er en lang vei og feil vei og tanke.

 

 

De som skader seg selv, skal uforbeholdent møtes ikke bare med skaden, men med hjertet og medmenneskeligheten og forståelsen av at " livet er ikke like plankekjørt og enkelt for alle"-

Hvor "viktig" en pasient er eller ikke er for en legevaktslege er et empirisk og ikke normativt spørsmål. Jeg betviler at pasienter er så "viktige" emosjonelt sett for leger at de provoseres i en slik grad at de legger enkeltpasienter for hat. Det skal noe til at vi hater andre.

 

Det kan være ulike oppfatninger om hvordan en selvskader bør møtes på legevakt. Så vidt meg bekjent anses det som faglig korrekt å møte pasienten nøytralt. Det kan på lang sikt virke destruktivt for pasienten om selvskadingsepisoder resulterer i mye trøst og emosjonell støtte.

[AnonymBruker]

Jeg sliter ikke ned legevakta. Trenger jeg en samtale, ringer jeg en krisetelefon eller ventilerer på nett. Om jeg dro opp på legevakta med masse angst, og måtte vente en eeeevighet på en samtale med konklusjonen om at "vi kan ikke gjøre noe for deg," villle det bare gjøre vondt verre. Har jeg en konkret skade jeg selv ikke kan ta hånd om, må jeg jo søke hjelp for den. I den forbindelse synes jeg det er helt fair behandling at de bryr seg om det rent fysiske, men også at de gjør SIN del av psykiatrijobben. F.eks. forsikrer seg om at en ikke har prøvd, eller tenker, å ta livet av seg, vurdere risikoen for videre selvskading. Spørre om man har psykiatrisk hjelp, og i så tilfelle hva slags. Evt. kontakte fast behandler for å framskynde en avtale.

 

Man skal selvsagt ikke "puse," og si næmmen dakar deg og selvfølgelig er alt helt ok for sånn er det jo akkurat du takler det... Om noen kom og sa til meg at selvskading var ok, ville jeg faktisk bli ganske sjokkert! Jeg mener man skal vise respekt, gjøre SIN del av jobben ved å behandle den fysiske skaden (altså ikke langtidsbehandle, men eventuelt hjelpe en til å komme videre, henvise til fastlegen. Ev. kontakte denne hvis tilgjengelig.) Ellers er jeg enig i at den langsiktige behandlingen skal skje i andrelinja, spesialisthelsetjenesten. Det medå gi oppmerksomhet rundt selve selvskadingen, trenger ikke å slå ut negativt. Man kan faktisk vise at man er et medmenneske selv om man sier at det der ikke er ok. Jeg får ikke trang til å skade meg på nytt selv om noen har vist meg litt respekt og at de bryr seg om at jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Jeg får heller ekstremt dårlig samvittighet etterpå.

 

Denne problemstillingen er sammensatt, siden mennesker skader seg selv av ulike grunner og det faktium at vi alle er meget forskjellige som individer. For meg er legevakta et "nødvendig onde." Ikke hyppig, men dessverre av og til. Som regel er jeg blitt godt behandlet, men der er de ekle unntakene... Da synes jeg lett synd på hele hjelpeapparatet som har fått meg å slite med.

Anonymous poster hash: 481c6...361

[Gjest]

 Det medå gi oppmerksomhet rundt selve selvskadingen, trenger ikke å slå ut negativt. Man kan faktisk vise at man er et medmenneske selv om man sier at det der ikke er ok. Jeg får ikke trang til å skade meg på nytt selv om noen har vist meg litt respekt og at de bryr seg om at jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Jeg får heller ekstremt dårlig samvittighet etterpå.

 

Denne problemstillingen er sammensatt, siden mennesker skader seg selv av ulike grunner og det faktium at vi alle er meget forskjellige som individer. 

Anonymous poster hash: 481c6...361

 

Jeg er enig med deg i dette.  Har bare kuttet meg så dypt at det trengte behandling en gang.  Ble selv sjokkert, for det var ikke meningen.  Forstod at det måtte tapes for at det ikke skulle bli for stygt arr. Skulle til lege neste dag og spurte samtidig om han kunne hjelpe meg med å få tapet det.  Jeg har aldri vært så flau.  Jeg ville ikke snakke om det, men forsikret om at jeg gikk i behandling. Jeg sluttet for en lang periode etterpå, så det trigget absolutt ikke til noe fortsettelse.

 

Men som du sier så er det ulike grunner for at folk skader seg. Jeg tror det må være forskjell på hva som er best for en person som gjør det som en dårlig mestringsstrategi, om det blir en måte å kommunisere på eller om det er behov for oppmerksomhet.

[frosken]

Jeg er enig med deg i dette.  Har bare kuttet meg så dypt at det trengte behandling en gang.  Ble selv sjokkert, for det var ikke meningen.  Forstod at det måtte tapes for at det ikke skulle bli for stygt arr. Skulle til lege neste dag og spurte samtidig om han kunne hjelpe meg med å få tapet det.  Jeg har aldri vært så flau.  Jeg ville ikke snakke om det, men forsikret om at jeg gikk i behandling. Jeg sluttet for en lang periode etterpå, så det trigget absolutt ikke til noe fortsettelse.

 

Men som du sier så er det ulike grunner for at folk skader seg. Jeg tror det må være forskjell på hva som er best for en person som gjør det som en dårlig mestringsstrategi, om det blir en måte å kommunisere på eller om det er behov for oppmerksomhet.

Noe av problemet er at det ikke alltid er så klare skiller mellom hvorfor folk skader seg selv. Det er ikke gitt at behov for oppmerksomhet overhodet er en del av den opprinnelige grunnen, men mye action rundt selvskadingen kan gi overraskende og nye motiver senere.

 

At legen skal opptre nøytralt, innebærer etter min oppfatning at det spørres om pasienten går i behandling og hvis ikke, at det orienteres om muligheter for dette. Nøytralt utelukker straffende og negative kommentarer.

[Gjest]

Noe av problemet er at det ikke alltid er så klare skiller mellom hvorfor folk skader seg selv. Det er ikke gitt at behov for oppmerksomhet overhodet er en del av den opprinnelige grunnen, men mye action rundt selvskadingen kan gi overraskende og nye motiver senere.

At legen skal opptre nøytralt, innebærer etter min oppfatning at det spørres om pasienten går i behandling og hvis ikke, at det orienteres om muligheter for dette. Nøytralt utelukker straffende og negative kommentarer.

Jeg tenker at en legevaktslege ikke er en "samtalebehandler", men en som behandler akutte fysiske skader. Eller tar jeg feil? En fastlege kan jo være en samtaleehandler - men hva med legevakta?

Bare undres..

Endret 17. juli 2013 av hww

[Gjest]

Noe av problemet er at det ikke alltid er så klare skiller mellom hvorfor folk skader seg selv. Det er ikke gitt at behov for oppmerksomhet overhodet er en del av den opprinnelige grunnen, men mye action rundt selvskadingen kan gi overraskende og nye motiver senere.

 

At legen skal opptre nøytralt, innebærer etter min oppfatning at det spørres om pasienten går i behandling og hvis ikke, at det orienteres om muligheter for dette. Nøytralt utelukker straffende og negative kommentarer.

Egentlig så vet ikke jeg hvordan det er best å møte pasienten på. Jeg prøver bare å få frem hvordan det oppleves fra den andre siden.   Jeg tror likevel det er viktig at legen er klar over at det mange grunner for selvskading og at de blir møtt med respekt og omtanke. Ikke noe action og oppmerksomhet om selve skadingen, men omtanke for personen som menneske.