Ekspertsvar Når skal man synes synd på legen/tenke jeg=håpløs pasient?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lyst til å svare på overskriften også.

 

Du skal ikke synes synd på legen. Leger har god betaling for den jobben de gjør. Som alle andre jobber er det mer og mindre interessante oppgaver.

 

Du skal ikke bry deg om hva legen tenker om deg. Det er uvesentlig. Tankene får du uansett ikke. Det som teller er hva legen gjør.

 

Jeg aner heller ikke hva kelneren, resepsjonisten på hotellet eller ekspeditøren tanker om meg. Det får jeg aldri vite. Jeg bryr meg derimot om den servicen de yter evt ikke yter.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt selvskadesymptomer, men en gang begikk jeg ett manipulativt "selvmordsforsøk" for å komme meg ut av ett grufullt sykehjem jeg var tvangsinnlagt på, jeg gjorde det ene og alene for att de ikke skulle klare å holde meg der. Sykepleieren som var med å pumpet meg var skikkelig ekkel, og sa mange stygge ting, som for eksempel i en spydig tone, så du er ute etter oppmerksomhet i dag da? Det er da ikke så ille på XXXXXXXXX sykehjem osv. Han klarte å få meg til å føle meg som en skikkelig tåpe, og han klarte å gjøre hele opplevelsen enda mere ubehagelig.... Men jeg har aldri tatt ett manipulativt selvmordsforsøk til siden. Og kommer heller ikke til å gjøre det. Men den vemmelige oppførselen gjorde meg også slik att jeg skygget helsevesenet i mange år etterpå. Og isolerte meg og levde helt alene med psykosesymptomer i mange år.

Anonymous poster hash: 580a9...3fa

[Madelenemie]

Jeg tror nok (muligens er dette en konspirasjonstanke, men fremmer den likevel) at legevakten på en måte legger opp til at det ikke skal være trivelig der, HVIS det ikke er en meget alvorlig tilstand.

 

I alle fall har det vært saker på legevakten der jeg bor - klager fra folk som har sittet unødig lenge (rekorden var 13 timer) og ventet når det faktisk har vist seg å være alvorlige tilstander. Et argument har alltid vært "legevakten er ingen erstatning for fastlegen". Blir det for bekvemt å dra på legevakten, så foretrekker folk den fremfor fastlegen.

 

Jeg har vært på legevakten 2 ganger (er et par år siden sist nå). Begge gangene med angstrelaterte tilstander.

 

Første gang hadde jeg hyperventilert så mye at jeg på en måte følte at jeg "glemte" å puste hvis jeg ikke pustet viljestyrt. Fullstendig absurd ser jeg i ettertid. Men jeg forklarte problemstillingen, fikk kode grønn (laveste prioritet) og ble sittende og vente i 5 timer mens legen drakk kaffe deler av tiden.

 

Andre gang hadde jeg intense brystsmerter etter å ha gått i fjellet. Da var det andre boller. Kode oransje (nest høyeste) uten ventetid, EKG-overvåkning med lege til stede og blodprøver. Etterpå måtte jeg løpe opp sykehusets 5 etasjer igjen og igjen og ta EKG etterpå. Det var også bare angst. Men skremmende nok..

Hei!

 

 

Ok. Jeg trodde ikke man fikk fargekoder? Det har aldri jeg fått.

 

Sist jeg var der, fikk jeg tilbud om vann av legen, jeg takket nei, men han forsøkte igjen å få meg til å drikke vann. Jeg så da på han og smilte og sa "Nei takk", men siden han var så veldig opptatt av at han ville gi meg et glass vann, så jeg tenksomt på han og konkluderte med at dette er vennlighet.

 

Han drakk så vann selv, et par glass mens han inni mellom forklarte hvor dårlig han før var på å drikke vann, derfor var han nå blitt så opptatt av det. Jeg smilte til han for hver forklaring.

Etter all vanndrikkingen spurte han hva han kunne hjelpe meg med, også hjalp han meg.

 

Men han gjorde det i vertfall hyggelig der inne, jeg begynte å lure på om han skulle gi meg klem, men heldigvis det gjorde han ikke. Han holdt imidlertid hånden min såpass mye lenger enn min fastlege og min psykiater,(jeg registrerer den lille forsinkelsen, kanskje fordi jeg skulle ønske min psykiater kunne holdt hånden min så lenge, særlig den gangen jeg var lei meg, men det viste ikke min psykiater tror jeg) (jeg sa dette til min psykiater neste gang at det gikk litt for fort for meg, og det var min psykiater helt enig i, hun syns selv det gikk litt raskt) så det var i vertfall en legevaktlege som var opptatt av å være hyggelig og hjelpsom.

 

Konklusjon: Det avhenger nok av hvilken person man møter.

[Madelenemie]

Hvor "viktig" en pasient er eller ikke er for en legevaktslege er et empirisk og ikke normativt spørsmål. Jeg betviler at pasienter er så "viktige" emosjonelt sett for leger at de provoseres i en slik grad at de legger enkeltpasienter for hat. Det skal noe til at vi hater andre.

 

Det kan være ulike oppfatninger om hvordan en selvskader bør møtes på legevakt. Så vidt meg bekjent anses det som faglig korrekt å møte pasienten nøytralt. Det kan på lang sikt virke destruktivt for pasienten om selvskadingsepisoder resulterer i mye trøst og emosjonell støtte.

Hei!

 

 

Bortsett fra at den første setningen din er vanskelig for meg å forstå, så er jeg enig i at leger ikke bruker krefter på å hate pasientene sine, det er vel mer det at mennesker kan føle det slik når de har det vondt inni seg og blir møtt med lite omsorg. 

 

Jeg tenker, men har ingen kunnskap og erfaring om det, at de som skader seg selv må ha det veldig vondt inni seg, jeg tror jeg får morsfølelse for dem, både sånn at jeg vil de skal slutte å gjøre det og føler ansvar for å se til at de får hjelp med den indre smerten. 

 

Jeg kan ikke forstå at å vise mer omsorg kan gjøre annet enn godt for de som har det så vondt.

[frosken]

 

Jeg kan ikke forstå at å vise mer omsorg kan gjøre annet enn godt for de som har det så vondt.

Hvis man har et sterkt behov for omsorg, så kan det være vanskelig å avstå fra handlinger som vil kunne medføre mye omsorg. Derfor er det viktig å være bevisst på hvilke handlinger man forsterker som fagperson, og hvilke handlinger man skal unnlate å forsterke av hensyn til pasienten.

[Madelenemie]

Hvis man har et sterkt behov for omsorg, så kan det være vanskelig å avstå fra handlinger som vil kunne medføre mye omsorg. Derfor er det viktig å være bevisst på hvilke handlinger man forsterker som fagperson, og hvilke handlinger man skal unnlate å forsterke av hensyn til pasienten.

Hei!

 

Ok jeg kan ikke noe om dette.

 

Men jeg syns det virker rart at omsorg skal føre til mer selvskading, jeg tenker at selvskading kommer mer av indre smerte, ikke fordi man ønsker oppmerksomhet og omsorg, og da at omsorg til en viss grad reduserer denne destruktive handlingen.

Omsorg kan jo være mye, alt fra å si gode ord, til å sy sår på respektfull måte, eller legge i belter for å forhindre mer selvskading også.

[Gjest]

Hei!

Ok jeg kan ikke noe om dette.

Men jeg syns det virker rart at omsorg skal føre til mer selvskading, jeg tenker at selvskading kommer mer av indre smerte, ikke fordi man ønsker oppmerksomhet og omsorg, og da at omsorg til en viss grad reduserer denne destruktive handlingen.

Omsorg kan jo være mye, alt fra å si gode ord, til å sy sår på respektfull måte, eller legge i belter for å forhindre mer selvskading også.

Det er flere grunner til selvskading, og noen gjør det for å få oppmerksomhet og omsorg. De har det også vondt, men jeg tror at de er i mindretall de som gjør det på grunn av det. Hvis det bare er når de skader seg at de får den oppmerksomhet og omsorg de har behov for så kan nok for mye omsorg i disse situasjonene føre til økt selvskading.

Men i motsatt tilfelle der du har det vondt, forakter deg selv, føler deg lite verdt, skader deg selv og må til legevakt. Hvis du da blir møtt med forakt, negative kommentarer, så vil det forsterke de. Negative følelser og tanker, og ofte føre til økt selvskading

Å møte pasienten med respekt, omsorg for at de har det vondt uavhengig av selvskadingen. Gjøre jobben med skaden med samme respekt som en annen skade uten å fokusere mer på den

Videre behandling må jo skje hos behandler. Å legge noen i belter for å hindre selvskading vil normalt ikke være nyttig.

[Madelenemie]

Det er flere grunner til selvskading, og noen gjør det for å få oppmerksomhet og omsorg. De har det også vondt, men jeg tror at de er i mindretall de som gjør det på grunn av det. Hvis det bare er når de skader seg at de får den oppmerksomhet og omsorg de har behov for så kan nok for mye omsorg i disse situasjonene føre til økt selvskading.

Men i motsatt tilfelle der du har det vondt, forakter deg selv, føler deg lite verdt, skader deg selv og må til legevakt. Hvis du da blir møtt med forakt, negative kommentarer, så vil det forsterke de. Negative følelser og tanker, og ofte føre til økt selvskading

Å møte pasienten med respekt, omsorg for at de har det vondt uavhengig av selvskadingen. Gjøre jobben med skaden med samme respekt som en annen skade uten å fokusere mer på den

Videre behandling må jo skje hos behandler. Å legge noen i belter for å hindre selvskading vil normalt ikke være nyttig.

Hei!

 

 

Ok jeg har lært litt om selvskading gjennom en venn med asperger syndrom.

Men vet jo generelt ikke mye om dette, men jeg ble svært fortvilt og meddelte at jeg vil forhindre at dette skjer. Da kom det så nære meg, og jeg følte straks ansvar, for er jo vennen min. 

 

Vennen blir lagt i belter når blir fjern og vil skade seg forklarte meg, har sagt at er glad for at blir lagt i belter, får roet seg, de forhindrer selvskading, sier at er omsorg i beltelegging osv...

 

Men som du skriver, det er nok færre/ få som skader seg selv for å få omsorg og oppmerksomhet og nettopp det selvforsterkende som skjer når man ikke blir møtt med omsorg burde føre til at man møter menneske med den samme omsorg man ville møtt sitt barn med.

 

Jeg føler i vertfall en indre fortvilelse av å tenke på at noen har det så vondt at de skader seg selv.

Jeg har selv hatt det svært vondt, jeg vugger da og ingen hører/merker noe, når jeg var liten dunket jeg hodet i veggen, men det merket jo ingen. Smerten inni meg husker/ kjenner jeg, så vondt vil man jo ikke at noen skal ha. 

 

Min psykiater kalte min taushet/reaksjon "umodenhetsanfall" etter det fikk jeg det ikke mer, ikke fordi jeg ikke har smerte inni meg, men fordi jeg tar meg bare enda mer sammen, for vil være flink og sterk og ikke umoden. Jeg har klart det i flere år :-) men jeg skjønner at ikke alle klarer den indre smerte enten den er ensomhet og fortvilelse eller uro og flash-backs el.l.

[Marie Mel]

Når en roper ut at en trenger hjelp, så er det omsorg og hjelp en ønsker. 

Det går an å rope på ulike måter. 

Kjente måter å rope på er å drikke mye, forsøke å ta sitt liv, skade seg selv på ulike måter også fysisk, det finnes diagnoser for de som skader andre for å få oppmerksomhet selv osv. osv. Så er det omsorg og hjelp de trenger og ønsker, men ikke alle ville føle og svare at det var det de ønsket. Noen har det nok så vondt at de vil drikke for å glemme, eller vil dø for å slippe mer. 

 

Når barn utagerer og er sinte, så er det også et rop om hjelp, og uttrykk for at de ikke har det bra. Det hadde vært lettere om barn sa: i dag er jeg veldig sint, kan jeg få sitte her i armkroken din til det går over? Men de handler mer på impuls, følger sinne-følsene, og forstår ikke alltid selv hva de trenger. De oppfører seg litt som små babyer som bare gråter for å få omsorg.

 

Når folk klager, så er det også rop om hjelp, selv om det kanskje ikke handler om det de klager på.  

[Gjest]

Det er flere grunner til selvskading, og noen gjør det for å få oppmerksomhet og omsorg. De har det også vondt, men jeg tror at de er i mindretall de som gjør det på grunn av det. Hvis det bare er når de skader seg at de får den oppmerksomhet og omsorg de har behov for så kan nok for mye omsorg i disse situasjonene føre til økt selvskading.

Men i motsatt tilfelle der du har det vondt, forakter deg selv, føler deg lite verdt, skader deg selv og må til legevakt. Hvis du da blir møtt med forakt, negative kommentarer, så vil det forsterke de. Negative følelser og tanker, og ofte føre til økt selvskading

Å møte pasienten med respekt, omsorg for at de har det vondt uavhengig av selvskadingen. Gjøre jobben med skaden med samme respekt som en annen skade uten å fokusere mer på den

Videre behandling må jo skje hos behandler. Å legge noen i belter for å hindre selvskading vil normalt ikke være nyttig.

Jeg skadet meg selv som barn og ungdom; jeg slo hender og bein med vilje i håp om å brekke noe. Da ville jeg fått oppmerksomhet og omsorg.

Itover det har jeg aldri skadet meg selv.

De som ikke ksn forstå selvskading, kan ikke vite hvor stort indre trykk og store smerter følelser kan gi. Jeg skal opereres for gallestein snart, og det er ubeskrivelig vondt - verre enn fødsel. Det finnes INGENTING som kan lindre smerten, en må bare vente på at det går over. Sånn er det med det indre trykket og de emosjonelle smertene også.

Så jeg har stor forståelse for at noen velger å skade seg selv. Jeg har selv lekt med tanken om å skjære meg selv for å liksom stikke hull på det voldsomme indre trykket når det har vært som verst.

[Gjest]

Selvskaderen har behov for akutt hjelp med såret. Den psykiske delen (som er årsaken) er ikke akutt og kan ikke ordnes akutt. Det skal tas med fast behandler.

Har du og andre spesialister forståelse for at en pasient skader seg selv? At det indre trykket blir for uoverkommelig?

[Gjest]

Jeg skadet meg selv som barn og ungdom; jeg slo hender og bein med vilje i håp om å brekke noe. Da ville jeg fått oppmerksomhet og omsorg.

Itover det har jeg aldri skadet meg selv.

De som ikke ksn forstå selvskading, kan ikke vite hvor stort indre trykk og store smerter følelser kan gi. Jeg skal opereres for gallestein snart, og det er ubeskrivelig vondt - verre enn fødsel. Det finnes INGENTING som kan lindre smerten, en må bare vente på at det går over. Sånn er det med det indre trykket og de emosjonelle smertene også.

Så jeg har stor forståelse for at noen velger å skade seg selv. Jeg har selv lekt med tanken om å skjære meg selv for å liksom stikke hull på det voldsomme indre trykket når det har vært som verst.

Aldri begynn med det iallefall. Det løser ingenting. Du får bare et problem ekstra.

[Gjest]

Aldri begynn med det iallefall. Det løser ingenting. Du får bare et problem ekstra.

Det skal jeg ikke. Jeg har tidligere lekt med disse tankene.

[AnonymBruker]

Om du kommer med et selvpåført kutt til kirurgisk legevakt, er det ikke stor grunn til mye konversasjon.  Du vet det er dumt, legen vet det er dumt. En må bare få sydd det. Punktum.

 

Selvskaderen har behov for akutt hjelp med såret. Den psykiske delen (som er årsaken) er ikke akutt og kan ikke ordnes akutt. Det skal tas med fast behandler.

 

Etiske regler for leger:

http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/Rad-og-utvalg/Organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/

 

I. Alminnelige bestemmelser

 

§ 1 En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.

Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn.

§ 2 Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.

 

Jeg kan ikke se at kirurgisk legevakt er fritatt fra reglene på noe vis? Ei heller at reglene åpner for at behandler – i jobbsituasjon – kan tillate seg å betrakte det hele som "dumt"? 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

[frosken]

 

Etiske regler for leger:

http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/Rad-og-utvalg/Organisasjonspolitiske-utvalg/etikk/etiske-regler-for-leger/

 

I. Alminnelige bestemmelser

 

§ 1 En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den.

Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn.

§ 2 Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt. Samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er mulig, bygge på informert samtykke.

 

Jeg kan ikke se at kirurgisk legevakt er fritatt fra reglene på noe vis? Ei heller at reglene åpner for at behandler – i jobbsituasjon – kan tillate seg å betrakte det hele som "dumt"? 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

 

Hva er du mener å si her? Hva er du oppfatter av det som nhd sier at strider mot de etiske retningslinjene?

 

Like gjerne som det du har uthevet, kunne følgende setning vært uthevet: "Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den."

[AnonymBruker]

Hva er du mener å si her? Hva er du oppfatter av det som nhd sier at strider mot de etiske retningslinjene?

 

Like gjerne som det du har uthevet, kunne følgende setning vært uthevet: "Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den."

Det jeg forsøkte å få frem er at selvskadere har lik rett på samme behandling som alle andre pasienter. Trekker igjen frem: lindre og trøste, ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Og  behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt.

 

Du skriver: "Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne..." Hvordan tenker du dèt blir ivaretatt av en behandler som betrakter situasjonen som "dum"? Det er mulig jeg er fullstendig på viddene, men jeg vil tro at denslags tidsnok kan virke mot sin hensikt?

Og for all del, jeg kan helt klart forstå at denne pasientgruppen kan utgjøre både store utfordringer og belastninger for hjelpeapparatet. Det legitimerer uansett ikke forskjellsbehandling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

[Madelenemie]

 

Det jeg forsøkte å få frem er at selvskadere har lik rett på samme behandling som alle andre pasienter. Trekker igjen frem: lindre og trøste, ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Og  behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt.

 

Du skriver: "Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne..." Hvordan tenker du dèt blir ivaretatt av en behandler som betrakter situasjonen som "dum"? Det er mulig jeg er fullstendig på viddene, men jeg vil tro at denslags tidsnok kan virke mot sin hensikt?

Og for all del, jeg kan helt klart forstå at denne pasientgruppen kan utgjøre både store utfordringer og belastninger for hjelpeapparatet. Det legitimerer uansett ikke forskjellsbehandling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

 

Hei!

 

 

Jeg forstår hva du mener, og jeg syns du kommer med viktige poenger.

 

Noe jeg selv ville få frem, men ikke klarte.

 

Jeg tror et menneske som skader seg trenger mer enn å få sydd et sår.

 

Jeg tok blodprøve i dag og damen ble tydelig irritert sa min mann for at jeg hyperventilerte.

Jeg gjorde nok det fordi jeg er kjemperedd , redd for blod og syns nåler er noe av det vondeste.

Jeg merket irritasjonen hennes, men holdt fokus på min mann som strøk meg i håret og trøstet meg.

Jeg tenkte i ettertid at bare litt omsorg, forståelse og medfølelse fra henne ville gjort det litt lettere for meg. Hun sa bare kaldt til min mann "hvis hun ikke slutter å hyperventilere tar jeg ikke blodprøve".

Da sluttet jeg så godt jeg kunne, mens jeg lå stiv av skrekk på en seng og gråt, ut av øynene mens min mann tørket mascaraen. Jeg spurte min mann etterpå, "var hun irritert?" min mann svarte "Ja veldig", og nettopp det gjorde meg utrygg og fikk meg til å føle større ubehag.

[AnonymBruker]

Hei!

 

 

Jeg forstår hva du mener, og jeg syns du kommer med viktige poenger.

 

Noe jeg selv ville få frem, men ikke klarte.

 

Jeg tror et menneske som skader seg trenger mer enn å få sydd et sår.

 

Jeg tok blodprøve i dag og damen ble tydelig irritert sa min mann for at jeg hyperventilerte.

Jeg gjorde nok det fordi jeg er kjemperedd , redd for blod og syns nåler er noe av det vondeste.

Jeg merket irritasjonen hennes, men holdt fokus på min mann som strøk meg i håret og trøstet meg.

Jeg tenkte i ettertid at bare litt omsorg, forståelse og medfølelse fra henne ville gjort det litt lettere for meg. Hun sa bare kaldt til min mann "hvis hun ikke slutter å hyperventilere tar jeg ikke blodprøve".

Da sluttet jeg så godt jeg kunne, mens jeg lå stiv av skrekk på en seng og gråt, ut av øynene mens min mann tørket mascaraen. Jeg spurte min mann etterpå, "var hun irritert?" min mann svarte "Ja veldig", og nettopp det gjorde meg utrygg og fikk meg til å føle større ubehag.

Takk! 

Både for at du forstod både hva jeg ønsket å få frem, og at du delte av deg selv

 

Jeg vil i tillegg gå rimelig langt i å anta at selvskadere oftest er temmelig bevisst at selvskading ikke er adekvat løsning på diverse problemer. Samtidig så er jeg villig til å forstå årsakssammenhenger bak den dysfunksjonelle adferden, og at det oftest er temmelig sterke krefter i sving som kanaliserer frem slik adferd. Men også at de oftest gjør så godt de kan – utifra sine forutsetninger og bakgrunn.

Misforstå med rett, ingen pasientgrupper er tjent med å få sydd store gullputer under armene sine, men empati tviler jeg sterk på at noen pasientgrupper tar skade av å bli møtt med. Uavhengig av hvor utfordrende det enn måtte være hensyntatt meningsløshet, regelmessighet, arbeidspress, ressursutfordringer eller hva det enn måtte være av årsaker bak eventuell forskjellsbehandling. 

 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

[frosken]

 

Det jeg forsøkte å få frem er at selvskadere har lik rett på samme behandling som alle andre pasienter. Trekker igjen frem: lindre og trøste, ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Og  behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt.

 

Du skriver: "Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne..." Hvordan tenker du dèt blir ivaretatt av en behandler som betrakter situasjonen som "dum"? Det er mulig jeg er fullstendig på viddene, men jeg vil tro at denslags tidsnok kan virke mot sin hensikt?

Og for all del, jeg kan helt klart forstå at denne pasientgruppen kan utgjøre både store utfordringer og belastninger for hjelpeapparatet. Det legitimerer uansett ikke forskjellsbehandling.

 

 

 

Anonymous poster hash: 513a9...71a

 

Slik jeg ser det, er det ikke relevant å snakke om forskjellsbehandling i denne sammenhengen. Ulike problemstillinger/ulike diagnoser gis jo ikke lik/identisk  behandling i helsevesenet, behandlingen som gis skal være adekvat i forhold til den konkrete problemstillingen det er snakk om.

 

Jeg har flere ganger i denne tråden sagt at jeg mener selvskading skal behandles mest mulig nøytralt i legevaktsammenheng, fordi jeg mener at dette er det beste på lang sikt for pasienten. Det er forskjell på hva som kan oppleves godt i øyeblikket og hva som er hensiktsmessig på lang sikt. Jeg mener at selvskadere bør oppfordres til å snakke med sine faste behandlere om det som er skjedd, og at det er lite hensiktsmessig i de aller fleste tilfellene med lengre samtaler om selvskading på legevakt.

[Gjest]

Slik jeg ser det, er det ikke relevant å snakke om forskjellsbehandling i denne sammenhengen. Ulike problemstillinger/ulike diagnoser gis jo ikke lik/identisk behandling i helsevesenet, behandlingen som gis skal være adekvat i forhold til den konkrete problemstillingen det er snakk om.

Jeg har flere ganger i denne tråden sagt at jeg mener selvskading skal behandles mest mulig nøytralt i legevaktsammenheng, fordi jeg mener at dette er det beste på lang sikt for pasienten. Det er forskjell på hva som kan oppleves godt i øyeblikket og hva som er hensiktsmessig på lang sikt. Jeg mener at selvskadere bør oppfordres til å snakke med sine faste behandlere om det som er skjedd, og at det er lite hensiktsmessig i de aller fleste tilfellene med lengre samtaler om selvskading på legevakt.

Jeg tror heller ikke at det er hensiktsmessig med lange samtaler om selvskading på legevakten. Men en kan gi omsorg for at pasienten har det vondt. Samtidig som de må tenke på at overdreven omsorg kan føre til mer selvskading hvis det er behovet for omsorg som førte til selvskading, og det er eneste måte pasienten får dekket dette behovet. Mesteparten av selvskadingen tror jeg likevel ikke har noe med omsorg og oppmerksomhet å gjøre, men en dårlig mestingsstrategi for komme gjennom vanskelige følelser.