Ekspertsvar Overdrivelser - i hvilken grad?

[AnonymBruker]

Jeg har en litt paranoid psyke i den forstand at jeg oppfatter det som om jeg er i sentrum av alt. Bruker litt antipsykotika, og det fungerer mye bedre enn uten, dog.

 

På bygda er det gjerne sånn at "alle kjenner alle". Jeg mener det fører til mye snakk om andre mennesker man egentlig kanskje ikke kjenner eller har du noe å snakke om - sladder, altså. Dette sladderet kan være positivt eller negativt, noen blir rakket ned på, andre forhøyet.

 

Men i hvilken grad? Dette har jeg vansker for å få hass på, i og med at jeg vet jeg har foretatt store overdrivelser tidligere.

 

Her om dagen gikk jeg ut på verandaen. Naboen hadde besøk på sin veranda. Jeg hører ikke hva de sier, men jeg gjettet meg til at de snakker om at jeg ser kvalm ut (utseende), og at jeg er trygdet, noe de så ned på. De lagde negative ordspill om meg. Altså, jeg gjettet de gjorde det, det var det som datt inn i hodet mitt da jeg hørte de snakke og le.

 

Når jeg møter naboen i gata hilser han ordentlig på meg... så jeg er usikker.

 

Hodet mitt fungerer sånn at jeg på ett vis hører hva andre sier, og på et annet vis ikke hører hva de sier. Jeg kan høre mye "rart", men jeg er godt klar over at dette ikke behøver være tilfellet.

 

Så. Høres det realistisk ut dette jeg "hørte"? Jeg spør om dette ikke fordi dette enkelttilfellet egentlig er så viktig, men fordi jeg tror det kanskje kan gi litt mer orientering om folk rundt meg generelt - hvordan fremmede oppfører seg generelt sett...

 

Også lurer jeg litt på om dette med å "høre" hva andre sier er en form for mild stemmehøring? Jeg syns ikke det virker som folk flest er som meg på dette området, syns det virker som de enten hører noe eller ikke hører noe... men det er kanskje bare fordi de ikke er så opptatt av hva andre kanskje måtte mene om en?

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[ISW]

Det høres overhode ikke realistisk ut og er sannsynligvis et utslag av det du sier er diagnosen din.

 

Man kan selvfølgelig ikke garantere at de ikke snakket om deg, men det er ikke mer trolig at de snakket om deg enn en hvilken som helst annen. Ved å projisere alt som skjer rundt deg til deg selv, skaffer du deg bare enormt mange fullstendig unødvendige problemer.

 

Jeg tror folks interesse for din sykdom og dine arbeidsmuligheter er relativt begrenset, hvis den i det hele tatt eksisterer. For min egen del interesserer det meg like lite at noen er uføretrygdet som om de hadde jobbet som bussjåfør eller lærer. 

 

Prøv å tenke slik: Kanskje de snakket om meg, kanskje ikke. Det bryr meg ikke og jeg skal ikke bekymre meg over det. Hvis jeg oppdager at noen med sikkerhet snakker om meg, kan jeg bekymre meg for det da.

[AnonymBruker]

Takk for svar...

 

Da får jeg bare forsøke og lære meg selv at fremmede overhodet ikke interesserer seg for meg. At noe slikt i såfall er et unntak...

 

Det er en ganske uvant tankegang. Everything you believe is a lie... :-P

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[ISW]

 

Takk for svar...

 

Da får jeg bare forsøke og lære meg selv at fremmede overhodet ikke interesserer seg for meg. At noe slikt i såfall er et unntak...

 

Det er en ganske uvant tankegang. Everything you believe is a lie... :-P

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

 

 

Stemmer. Fremmede bryr seg svært sjeldent om andre fremmede.

 

Men om så var, hva så? Hva fremmede eventuelt tenker om deg er fullstendig uinteressant. De er fremmede og du har ikke noe med de å gjøre. Det finnes opp mot 5 millioner nordmenn som gir blanke i hva fremmede tenker om de, så hvorfor skal du være et unntak?

 

Igjen: Det viktigste er ikke å vite at de ikke snakker om deg. Det viktigste er å klare og la det spørsmålet stå ubesvart.

[AnonymBruker]

Stemmer. Fremmede bryr seg svært sjeldent om andre fremmede.

 

Men om så var, hva så? Hva fremmede eventuelt tenker om deg er fullstendig uinteressant. De er fremmede og du har ikke noe med de å gjøre. Det finnes opp mot 5 millioner nordmenn som gir blanke i hva fremmede tenker om de, så hvorfor skal du være et unntak?

 

Igjen: Det viktigste er ikke å vite at de ikke snakker om deg. Det viktigste er å klare og la det spørsmålet stå ubesvart.

 

Så sant så sant...

 

Jeg tror jeg har lært meg å bli en kameleon i oppveksten. Ikke i den forstand at jeg er spesielt sosialt "intelligent". Jeg har måttet tilpasse meg omgivelsene tror jeg. For å beskytte meg selv.

 

Det var jo egentlig det behandleren min sa og. :-P

 

Men det gir jo mening - det er en slags beredskap...

 

(Tror forståvidt det er ganske viktig å forstå seg selv...)

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[Bella Dotte]

Ja, du beskriver en tilpasning som egentlig er en mistilpasning! I den situasjonen du var i, var det nødvendig for å overleve, men nå er det en annen tid, og du må lære deg andre måter å omgås andre mennesker på.

[AnonymBruker]

Ja, du beskriver en tilpasning som egentlig er en mistilpasning! I den situasjonen du var i, var det nødvendig for å overleve, men nå er det en annen tid, og du må lære deg andre måter å omgås andre mennesker på.

 

Det var bra sagt! Takk!

 

Vanskelig greier da. Jeg endrer jo meninger/holdninger/adferd etter hvem jeg sosialiserer med jeg. Uten at jeg trenger å føle meg "truet", faktisk så er jeg bare sosial når jeg ikke føler meg truet - når jeg gjør det så trekker jeg meg unna.

 

Det er en ganske opprivende adferd, for min egen del (med logikken over her gir vel andre blaffen). Man får på en måte ingen holdepunkter. Identitet. Det er ikke noe godt utgangspunkt for det som NHD kaller egostyrke.

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[Bella Dotte]

De fleste endrer atferd etter hvem de er sammen med (du snakker forskjellig med legen din, med bestekompisen, med niesen på to år og bestefar på nitti), men meninger og holdninger bør være nokså konstante. Ikke så mye at du oppfattes som rigid, du kan høre på andres synspunkter og være enig i noe av det selv om du ikke er fullstendig enig, men du trenger ikke være enig med alle du snakker med, hele tiden. Jeg slet selv med dette. Jeg hadde en opplevelse av at jeg var omgjengelig, men jeg var i grunnen bare ettergivende. Jeg hadde virkelig det man kaller "svak jeg-bevissthet". Etterhvert har jeg lært å ta mer hensyn til egne behov og hevde mine egne meninger, og paradoksalt nok oppfatter jeg at jeg i mye større grad får mer positive tilbakemeldinger, det virker som folk stoler mer på meg og føler seg tryggere på meg. Jeg har ikke klart dette alene, jeg har gått i terapi og fått venner som hjelper meg til å utvikle meg.

[AnonymBruker]

Det er sikkert noe sånt med meg og...

 

Men jeg har jo f.eks. uttrykt skepsis ovenfor kriminelle. Jeg har utrykt hvordan det ikke finnes unnskyldninger for å bryte lovene. Virket som "stefaren" min syns jeg burde jekke meg ned noen hakk, jeg var jo tross alt trygdet...

 

Så med sånne i nærheten veldig jeg jo mine holdninger med omhu...

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[Bella Dotte]

Du bør også velge din omgangskrets med omhu!

[AnonymBruker]

Du bør også velge din omgangskrets med omhu!

 

Det er ikke så lett. Mange har positive trekk selv om det foreligger negative også. Ofte vil vel det å velge bort ett menneske også innebære å velge bort flere, i dette tilfellet familie.

 

Jeg er nok stuck! ;-)

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[Bella Dotte]

Det er ikke så lett. Mange har positive trekk selv om det foreligger negative også. Ofte vil vel det å velge bort ett menneske også innebære å velge bort flere, i dette tilfellet familie.

 

Jeg er nok stuck! ;-)

 

Ja... Jeg er i en lignende situasjon... Jeg trodde jeg kunne få beholde kontakten med broren min selv om jeg ikke ville ha noe mer med moren min å gjøre, men det går ikke, for han er lojal mot henne. Men nå etterhvert husker jeg hvor sur og grinete og irritabel han faktisk nesten alltid har vært mot meg, så det er i grunnen ikke så vondt lenger.

[AnonymBruker]

Ja... Jeg er i en lignende situasjon... Jeg trodde jeg kunne få beholde kontakten med broren min selv om jeg ikke ville ha noe mer med moren min å gjøre, men det går ikke, for han er lojal mot henne. Men nå etterhvert husker jeg hvor sur og grinete og irritabel han faktisk nesten alltid har vært mot meg, så det er i grunnen ikke så vondt lenger.

 

Det er jo greit om du får hjelp til å tenke over hva du selv har mest nytte av, det er jo en vanskelig avgjørelse.

 

Æsj - får ikke det de "sa" ut av hodet jeg. De sa først "ærsj", så sa den andre "ærsj - the bæsj". Det dreide seg om meg. Og så lo de... og snakket så videre f.eks. om at jeg var trygdet.

 

Egentlig ikke noen usedvanlig tankegang for meg, men det har rett og slett klistret seg til hjernen for tiden.

 

Jeg tror egentlig at jeg er ganske umoden i topplokket. Dette er jo veldig pubertal humor. Det stammer jo sannsnligvis fra meg selv...

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[AnonymBruker]

Har vinduet oppe. Hørte noen sa et nick jeg bruker på nettet. Bare ett ord, nicket mitt. Så ingen ute, det er jo mørkt. Hørtes ikke kjent ut heller den stemmen...

 

Er det rart at jeg tenker sånt når jeg ikke føler noe som helst angst? Det er som jeg "skvetter" litt der og da bare...

Anonymous poster hash: 565a7...2f1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det virker på meg som om det du mener at du hører i hovedsak er noe som oppstår inne i ditt hode og ikke kommer fra omgivelsene. Slik sett er det store overdrivelser/overtolkninger/fantasi.