Hvordan bør man reagerer på kritikk?

[tjohei1]

Ved å bare ta imot og forbedre seg?

Forsvare seg ved å forklare hvorfor man oppfører seg som man gjør?

Har skjønt at man ikke skal kritisere tilbake. Ikke lett dette. Det er jo lett å gå i forsvarsposisjon når man blir rettet på og kritisert flere ganger. Ingen liker jo det. Hva gjør dere? De fleste konflikter og krangler starter jo med at man tar igjen, så det bør man jo ikke, men hvis man ikke tar igjen og føler seg urettferdig behandlet så føles jo ikke det bra heller? Så hva er riktig å gjøre? NHD og andre?

[Marie Mel]

Kritikk er berettiget eller uberettiget. Så leveres den så ulikt. Alt fra en privat venn/ektefelle (som kan vær godt/vondt ment) til kritikk i det offentlige rom (som kan ha tøffere ondere hensikt).

 

En må ikke ta imot kritikk til en hver tid, og en kan henvise slike "samtaler" eller klager til en tid som passer for begge. Så får begge forberede seg.  

 

Offentlig kritikk finnes det et lovverk for. Som trå varsom plakaten eller injurierende kritikk. 

 

Kritikk er ikke pent uansett hva det er, for jeg mener jo at når den kommer som ren kritikk, så har alt motparten trådd over grensen for vanlig samtaleform. Det å ikke legge seg like lavt og hagle tilbake er vanskelig, så en bør tenke seg om og få slike samtaler over i annen form. "'vi kan godt prate om dette, men når begge er klare." Da avviser man ikke samtalen, men kan forsøke å få den inn i bedre former. 

 

Så handler det så mye om tolkning. En kan tolke noe som kritikk som er ment som hjelp. Sårbarhet forstyrrer gangsynet. Har en gjort noe galt, så er det bedre å være enig og si at det er områder jeg virkelig har utviklingspotensiale. Ingen vits i å ta igjen en gang. 

 

I utgangspunktet handler mye om taleform og valg av ord. "Hvorfor gjør du slik?" Det er konfronterende, mens andre måter å stille spørsmål på er bedre. Men selv om andre gjør feil, så trenger ikke en selv å gjøre feil. 

[Pårørende]

Ved å bare ta imot og forbedre seg?

Forsvare seg ved å forklare hvorfor man oppfører seg som man gjør?

 

 

Det er vel kanskje slik at man ikke bare har disse to valgene, enten "legge seg flat" eller "slå tilbake"  - for å sette det litt på spissen. Mange kan være sårbare for kritikk, og dermed stå i fare for å falle inn i en slik enten-eller tenkning hvor man bare har disse to handlingsalternativene tilgjengelig.

 

Når man opplever kritikk tror jeg det er lurt å tenke seg om , ikke bare reagere på den umiddelbare følelsen som kan oppstå.

Er det sikkert at dette var ment som kritikk?

Er kritikk nødvendigvis noe negativt?

Kan jeg tåle å ta i mot kritikk?

Er det spesielle temaer jeg blir opprørt over å få kritikk i forhold til og hva kan det fortelle meg?

Har det en betydning hvem kritikken kommer fra, og hvorfor det?

 

At noen tør å gi deg tilbakemelding kan jo også bety at de ønsker å bidra til at du kommer videre og at de tenker du er sterk nok til å ta imot kritikken.

 

På jobb har jeg etterlyst at vi er åpnere mot hverandre også i forhold til utviklingsområder. Noen ganger har vi kanskje sider ved oss selv som er tydelige for andre, men som vi ikke ser selv. Hvordan skal vi kunne gjøre noe med det hvis ingen gjør oss oppmerksomme på det? 

 

Jeg tror kritikk er av det gode når den er konstruktiv, velment og det ligger en relativt trygg relasjon i bunnen. Så trenger vi jo ikke stole blindt på at den som kommer med tilbakemelding sitter på fasiten. Man kan tenke litt over om det er noe i det, og så velge hvordan man skal forholde seg til det.