Ekspertsvar Er det bra å vise følelser i terapi?

[TulleKoppen]

Er det bra å vise følelser i terapi?

 

Hvis jeg f.eks. blir kvalm av min terapeut, er det bra og/eller viktig å gi utrykk for dette? Hvis jeg hadde vært 100% ærlig om alt slags gruff jeg tenker om han på - hvordan ville han reagert? Virker jo som de syns det skal være "koselig" med terapi. At jeg skal komme ukentlig til en "koseprat" før han kaster meg ut på vilkårlig klokkeslett.

 

Jeg hadde ikke hatt hjerte til å snakke om dette. Men jeg har inderlig lyst.

 

Tenk, så deilig det hadde vært... slippe alle bekymringer, bare la seg rive med komplett. :-)

[TulleKoppen]

Faen, jeg tror jeg har funnet kuren mot mine problemer: være ærlig!

 

Er det ikke genialt??? Likevel så enkelt som at en 7-åring ville skjønt det!!!

 

Fatter ikke at jeg ikke skjønte det før nå. Det gjorde imidlertid den første personen jeg kom i kontakt med i psykiatrien, for 10 år tilbake, fra første stund. Men jeg skjønte det ikke...

 

Aggresjon er faktisk en bra ting!

[Marie Mel]

Du må jo kunne si ærlig hva du ikke liker blir sagt og hva du reagerer på. Det er å være ærlig. En trenger ikke å si at andre ikke er pene eller at en blir kvalm av dem. Om du blir kvalm av temaet dere prate om, så er det viktig at du sier det. 

 

Om du misliker din terapeut så mye, hvorfor bytter du ikke terapeut? Kanskje er du en som misliker de fleste og finner feil hos alle andre enn deg selv? 

Koseprat er vel ikke målet. Å ha en voksen samtale om dine utfordringer er vel mer korrekt. Om du ikke ønsker å få hjelp, så forstår jeg ikke at du er der. 

[TulleKoppen]

Jeg skal begynne med å bli mer ærlig, ja. I alle fall prøve å huske det jeg kom frem til i kveld. Det betyr selvsagt ikke at jeg skal åpne portene til helvete, det syns jeg jo ikke er riktig.

 

Det dreier seg om fornekting av sine egne følelser... jeg glemmer hva jeg føler, og blir en "robot". Men det er jo åpenbart ikke heldig, så da er nok kuren å dyrke sine egne følelser (selvsagt veiet opp imot prinsipper om rett/galt og praktiske konsekvenser).

 

Men ja, jeg tror jeg misliker alle jeg har kommet i kontakt med i psykiatrien. Jeg har følt meg dypt krenket, gang på gang på gang. Men jeg har aldri sagt noe. Nei, i stedet har jeg takket for at de ville prate med meg! Og jeg har gått skrapende ut døra etter at de for n'te gang avsluttet timen etter halvparten av tiden den egentlig skal vare.

 

Men nå får jeg ny terapeut, av helt andre årsaker. Får se hvordan det går, da...

 

Jeg har opplevd det som koseprat. Virker som de ikke har orket å gjøre noe annet med meg. Det dreier seg selvsagt om hvor slitsom og tafatt jeg er, men, igjen, det er verken riktig eller hensiktsmessig at jeg begynner å skrape og får dårlig samvittighet for dette.

 

Takk for svar, i natten. Tror ikke jeg får sove. Ble veldig opphisset. :-)

[TulleKoppen]

Hm. Nei. Dette blir kanskje feil... da dreit jeg meg ut igjen! ;-)

Hvorfor er det egentlig slik at jeg bare forstår noe som et system? Det er som jeg lager meg konsepter for forståelse, og følger de, uten å ha noe emosjonelt forhold til innholdet... uten rot, på et vis. Derfor blir alt jeg sier veldig vilkårlig. Det må jo være unormalt, men er det en sykdom eller en kognitiv defekt, eller hva?

[Caylee]

Er det bra å vise følelser i terapi?

 

Hvis jeg f.eks. blir kvalm av min terapeut, er det bra og/eller viktig å gi utrykk for dette? Hvis jeg hadde vært 100% ærlig om alt slags gruff jeg tenker om han på - hvordan ville han reagert? Virker jo som de syns det skal være "koselig" med terapi. At jeg skal komme ukentlig til en "koseprat" før han kaster meg ut på vilkårlig klokkeslett.

 

Jeg hadde ikke hatt hjerte til å snakke om dette. Men jeg har inderlig lyst.

 

Tenk, så deilig det hadde vært... slippe alle bekymringer, bare la seg rive med komplett. :-)

Skal du si til din terapaut at du blir kvalm av han?? Ikke gjør det. Tro meg. Det kommer til å gå til helvete. Mest sannsynlig vil han gjøre masse ondt mot deg fordi han begynner å hate deg. Så best å late som ingenting.

[Caylee]

Faen, jeg tror jeg har funnet kuren mot mine problemer: være ærlig!

 

Er det ikke genialt??? Likevel så enkelt som at en 7-åring ville skjønt det!!!

 

Fatter ikke at jeg ikke skjønte det før nå. Det gjorde imidlertid den første personen jeg kom i kontakt med i psykiatrien, for 10 år tilbake, fra første stund. Men jeg skjønte det ikke...

 

Aggresjon er faktisk en bra ting!

Ikke vær ærlig om hvordan du syns han er Psykriatere kan være onde.

[TulleKoppen]

Syns ikke du skal skjule ting for psykiatrien, Caylee, hvis det er det du gjør. 

 

Det er bare vill gjettning, men jeg tror tvangsvedtak oppstår på grunn av adferd en har, ikke på grunn av noe spesielt man tenker/føler/opplever. Som oftest...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er helt avgjørende for terapien at en tar opp slike følelser som du beskriver.

[TulleKoppen]

Det er helt avgjørende for terapien at en tar opp slike følelser som du beskriver.

 

Ja, skjønner jo det egentlig. Problemet er at følelsene ikke er særlig stabile. Jeg har også en tendens til "to play along", altså på et vis "kopiere" både stemning og adferd som eksisterer i det "sosiale rommet".

 

Så sånn sett er det helt meningsløst å ta opp slike følelser av å "hate" vedkommende. Jeg kan faktisk ende opp med å tenke at jeg er heldig som har vedkommende som behandler og at han har gjort mye for meg. Somme tider ser jeg på han som en sjarlatan, andre ganger som en klok og fornuftig hjelper.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette... har akkurat samme tendens ovenfor andre, selv om det kan dreie seg om helt andre "kriterier". Andre har jeg jo selvsagt også mindre "dårlig følelser" mot enn andre, sånn gjennomsnittlig sett. Det er noen få jeg har gode følelser for 90% av tiden, om du tillater meg å snakke så banalt.

[Madelenemie]

Ja, skjønner jo det egentlig. Problemet er at følelsene ikke er særlig stabile. Jeg har også en tendens til "to play along", altså på et vis "kopiere" både stemning og adferd som eksisterer i det "sosiale rommet".

Så sånn sett er det helt meningsløst å ta opp slike følelser av å "hate" vedkommende. Jeg kan faktisk ende opp med å tenke at jeg er heldig som har vedkommende som behandler og at han har gjort mye for meg. Somme tider ser jeg på han som en sjarlatan, andre ganger som en klok og fornuftig hjelper.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette... har akkurat samme tendens ovenfor andre, selv om det kan dreie seg om helt andre "kriterier". Andre har jeg jo selvsagt også mindre "dårlig følelser" mot enn andre, sånn gjennomsnittlig sett. Det er noen få jeg har gode følelser for 90% av tiden, om du tillater meg å snakke så banalt.

Hei!

Dette tror jeg skyldes at du har følelsesmessige svingninger.

Jeg har det ikke, men har motsatt problem, å forstå at mennesker forholder seg til følelser og ikke mer fakta og det konkrete.

Derfor STREVER jeg i ekteskapet!!!

For det er så mye jeg burde forstått:-(

Og alt er en grøt av følelser som ikke er sagt, men som jeg forstår er min feil :-(

Jeg lengter etter huleboeren.

Derfor sa jeg en dag til min mann at " kompliserte menn gjør meg ulykkkelig "

Han spurte hva jeg mente og jeg Jeg klarte ikke si så mye, men jeg tenkte og på fjellet etter ALL KLAGING tenkte jeg " herre Gud hvorfor er man gift ?"

Jeg vet ikke svaret på det.

Bare kirkens svar og hypoteser satt opp av biologer.

[TulleKoppen]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette...

 

Jeg vet ikke om jeg trenger å gjøre noe med det, egentlig, da. Men kan til tider gå rundt og tenke ut masse dritt om andre. Da plager det meg at jeg ikke er ærlig, at jeg bare "føyer" meg. For nei - jeg snakker aldri ut om disse tingene. Når jeg kjører bil kan jeg sitte og tenke på hvor mye jeg hater X. Kan sitte lenge, sikkert 30 min, før det går et lys opp for meg hva jeg holder på med og at dette er meningsløst.

[TulleKoppen]

Hei!

Dette tror jeg skyldes at du har følelsesmessige svingninger.

Jeg har det ikke, men har motsatt problem, å forstå at mennesker forholder seg til følelser og ikke mer fakta og det konkrete.

Derfor STREVER jeg i ekteskapet!!!

For det er så mye jeg burde forstått:-(

Og alt er en grøt av følelser som ikke er sagt, men som jeg forstår er min feil :-(

Jeg lengter etter huleboeren.

Derfor sa jeg en dag til min mann at " kompliserte menn gjør meg ulykkkelig "

Han spurte hva jeg mente og jeg Jeg klarte ikke si så mye, men jeg tenkte og på fjellet etter ALL KLAGING tenkte jeg " herre Gud hvorfor er man gift ?"

Jeg vet ikke svaret på det.

Bare kirkens svar og hypoteser satt opp av biologer.

 

Ja, det kommer sikkert av følelsesmessige svingninger. Jeg har ikke forstått bipolar lidelse til å ha såpass kortvarige episoder, dog. Nå er det bare en diagnose av mange, jeg trenger ikke forholde meg til diagnoser. Men det er kanskje litt rart om de ikke hadde noe navn på "dette" i psykiatrien - det virker jo som de har navn på det meste.

 

Ang. ditt problem, så er jo ikke det lett heller sikkert. Du får lage et aksiomatisk-deduktivt system med utgangspunkt i at ekteskapet ditt er bra.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, skjønner jo det egentlig. Problemet er at følelsene ikke er særlig stabile. Jeg har også en tendens til "to play along", altså på et vis "kopiere" både stemning og adferd som eksisterer i det "sosiale rommet".

 

Så sånn sett er det helt meningsløst å ta opp slike følelser av å "hate" vedkommende. Jeg kan faktisk ende opp med å tenke at jeg er heldig som har vedkommende som behandler og at han har gjort mye for meg. Somme tider ser jeg på han som en sjarlatan, andre ganger som en klok og fornuftig hjelper.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette... har akkurat samme tendens ovenfor andre, selv om det kan dreie seg om helt andre "kriterier". Andre har jeg jo selvsagt også mindre "dårlig følelser" mot enn andre, sånn gjennomsnittlig sett. Det er noen få jeg har gode følelser for 90% av tiden, om du tillater meg å snakke så banalt.

Nettopp det du skriver her er det svært viktig å snakke med behandleren om.

 

Du bruker sterke ord. Hate er et av de sterkeste ord jeg vet om. Jeg vet ikke noe ord som er enda sterkere om negativ følelse til en annen person. Jeg synes det er et relevant ord å bruke om noen som har voldtatt deg eller drept barnet ditt. Har din behandler gjort noe av denne alvorlighetsgrad? Hvis ikke - hvilket ord skal du da bruke om den som krenker deg på verst mulig måte om du allerede har "brukt opp" ordet hate?

[Gjest]

Du viser i en annen tråd at man skal være forsiktig med å vise følelser - også i terapi.

[TulleKoppen]

Nettopp det du skriver her er det svært viktig å snakke med behandleren om.

 

Du bruker sterke ord. Hate er et av de sterkeste ord jeg vet om. Jeg vet ikke noe ord som er enda sterkere om negativ følelse til en annen person. Jeg synes det er et relevant ord å bruke om noen som har voldtatt deg eller drept barnet ditt. Har din behandler gjort noe av denne alvorlighetsgrad? Hvis ikke - hvilket ord skal du da bruke om den som krenker deg på verst mulig måte om du allerede har "brukt opp" ordet hate?

 

Takk for svar, men jeg er ikke enig i det du sier videre ang. begrepet "hat". Jeg kan ikke huske å ha brukt det uten hermetegn. Det er jo selvsagt en fattligslig språkbruk, men siden jeg førte på anførselstegn betyr jo det at jeg ser vanviddet i å bruke såpass sterke ord.

 

Hvordan skal jeg "huske" dette til behandlingen? Jeg har nok tatt det opp tidligere, men jeg tror de tror det bare er noe jeg "innbiller" meg. Har inntrykk av at jeg må ta det opp gjentatte ganger, i såfall. Men jeg vet ikke helt om jeg klarer det, da det kan hende jeg har en helt annen "forklaring" på dette i neste uke.

[Madelenemie]

Takk for svar, men jeg er ikke enig i det du sier videre ang. begrepet "hat". Jeg kan ikke huske å ha brukt det uten hermetegn. Det er jo selvsagt en fattligslig språkbruk, men siden jeg førte på anførselstegn betyr jo det at jeg ser vanviddet i å bruke såpass sterke ord.

Hvordan skal jeg "huske" dette til behandlingen? Jeg har nok tatt det opp tidligere, men jeg tror de tror det bare er noe jeg "innbiller" meg. Har inntrykk av at jeg må ta det opp gjentatte ganger, i såfall. Men jeg vet ikke helt om jeg klarer det, da det kan hende jeg har en helt annen "forklaring" på dette i neste uke.

Hei!

Kanskje sånne sterke følelser som hat og kjærlighet lettere oppstår i terapisituasjoner?

Fordi terapauten rører ved følelser i en. For min del har jeg elsket og "tilbedt" min psykiater til en slik grad at det også ble vondt. Jeg savnet henne så mye.

Derfor endte det med denne sommeren at jeg skrev Mail til en psykolog som ikke helt forstod min kjærlighet da jeg presenterte min dype kjærlighet til min psykiater på hans kontor. Etter at mailene var skrevet med mine egne forklaringer, var det bare en sum som var riktig og over alle bokstavene stod det, "morskjærlighet".

I stor grad har jeg nektet for at jeg lar meg føle på så irrasjonelle følelser. Tanken har streifet meg før, dette med at jeg elsker min psykiater som jeg ville elsket den mor jeg aldri har hatt.

Konklusjon: ved å selv erkjenne og innse og tørre vedgå at saken er slik, det er morskjærlighet, fikk jeg ro!

Og roen har lagt seg inni meg, jeg har ikke en gang savnet min psykiater i sommer. Om natten når jeg våkner kan jeg tenke" nå bør jeg savne min psykiater " men mantraet som hennes navn har vært kjeder meg og jeg leser heller en bok.

Det jeg mener å formidle noe om er at ved å erkjenne tydelig og klart, og tørre det, hvorfor følelser, enten de er vonde eller gode, oppstår i oss, først da kan endring skje.

Derfor tror jeg du bør tørre sette tydeligere ord på det. Jeg endte opp med å i detalj beskrive min store kjærlighet da psykologen misforstod meg, den jeg oppsøkte for å få hjelp med problemet, han begynte snakke om sex, og da begynte jeg å skrive, for meg selv og til han. Neste gang jeg kom sa han" dette er jo morskjærlighet" jeg svarte " det har jeg også innsett" selv om jeg hjalp meg selv ved å skrive trengte jeg å høre nettopp en fagpersons konklusjon. Da fikk jeg bekreftelsen og den var viktig.

Jeg takket han så for hjelpen og sa " så er det problemet løst, nå kan vi snakke om sex"

Han lente seg da tilbake, lo hyggelig og sa " ja en sak løst også til neste sak"

Håper du klarer å finne ordene som beskriver hvorfor det er slik for deg. Ikke alltid lett, vi kan lage stengsler inni oss selv, det hadde jeg gjort.

[mussa]

Du viser i en annen tråd at man skal være forsiktig med å vise følelser - også i terapi.

Hadde du en link til den tråden hww?