Ekspertsvar Åpent brev om norsk psykiatri fra WSO

[megler Smekk]

 

Med hilsen Kari Sparhell, styremedlem i WSO

 

Kilde: http://www.nyhetsspeilet.no/2012/02/hjertesukket-apent-brev-om-norsk-psykiatri/

 

 

Det nettstedet skal man ikke ta seriøst. Nyhetsspeilet er fullt av svartsynte og udokumenterte konspirasjonsteorier, gjerne med jesuitter, jøder og frimurere i hovedrollene. Fellesnevneren synes å være paranoia og alternative teorier - en farlig kombinasjon. Dette er også et nettsted som sprer holocaustfornektelse og annet antisemittisk tankegods.

[AnonymBruker]

Nei, folk får nok ikke bestandig verken god behandling eller omsorg i psykiatrien. Men mange opplever vel også nettopp å få både god behandling og medmenneskelig omtanke/omsorg.

 

Jeg har ikke tro på at det mest humane er å unngå tvangsbehandling, men at fagfolk kontinuerlig bør jobbe med hvordan eventuelle tvangstiltak kan både unngås og gjennomføres på en best mulig måte.

Du må huske at man har to grupper i psykiatrien. De som får hjelp frivillig, og de som er på tvang.

 

De fleste positive tilbakemeldingene psykiatrien får kommer fra de som får behandling frivillig.

Gruppen som går under tvang blir sjelden hørt. WSO og Hvite Ørn jobber jo for å få flere medisinfrie tilbud, noe som svært mange ønsker. Det er visst ikke tillat å være spesiell i dette samfunnet, de fleste som får tvangsbehandling for psykisk sykdom vil alltid skille seg litt ut, og være litt annerledes enn folk flest og mange vil ikke fungere i jobb uansett medisiner eller ikke.

 

Så hvem vet egentlig hva som er det beste for et annet menneske?

 

Burde vi ikke ha flere medisinfrie tilbud?

 

Anonymous poster hash: bf9fb...0a2

[frosken]

 

Du må huske at man har to grupper i psykiatrien. De som får hjelp frivillig, og de som er på tvang.

 

De fleste positive tilbakemeldingene psykiatrien får kommer fra de som får behandling frivillig.

Gruppen som går under tvang blir sjelden hørt. WSO og Hvite Ørn jobber jo for å få flere medisinfrie tilbud, noe som svært mange ønsker. Det er visst ikke tillat å være spesiell i dette samfunnet, de fleste som får tvangsbehandling for psykisk sykdom vil alltid skille seg litt ut, og være litt annerledes enn folk flest og mange vil ikke fungere i jobb uansett medisiner eller ikke.

 

Så hvem vet egentlig hva som er det beste for et annet menneske?

 

Burde vi ikke ha flere medisinfrie tilbud?

 

Anonymous poster hash: bf9fb...0a2

 

Jo, etter min mening bør det gis gode behandlingstilbud også til de som ikke ønsker medikamenter eller til de som ikke har nytte av medikamenter.

 

Etter min oppfatning er vurderingene av hvem som evt. skal tvangsmedisineres, vært vanskelige. Det kan innebære en grov omsorgssvikt og neglisjering av et individ dersom man ikke griper inn. Men det finnes helt sikkert også de som ville hatt det bedre med en annerledeshet (dersom den ikke inneholder mye angst og forvirring) uten å bli påtvunget medisiner.

 

En av de tingene jeg er kritisk til i norsk psykiatri, er at for lite av spesialistenes tid går med til å behandle de pasientene med mest alvorlig sykdom. En god del av de som har psykoselidelser blir "avspist" med korte samtaler og medisinering av sykepleiere, og det er ikke gitt at medisineringens virkning og bivirkinger følges opp av kompetent psykiater.

 

Jeg kjenner til at det finnes miljøer som anser bruk av tvang som brudd på menneskerettighetene. Jeg tror at mange individer kan komme til å gå til grunne dersom denne argumentasjonen får altfor stort gjennomslag.

[serenity777]

Jeg har vært innlagt samtidig med folk fra WSO, eller riktigere 1 person fra WSO.

 

Min mening om saken er att klart det er traumatiserende å være tvangsinnlagt. Og det var enda verre før i tiden. Nå er medisinene blitt veldig snillere, og det er slutt på livslange opphold som før var normen.

 

Men WSO, er ofte ganske svadapreget. Litt slik som anti-barnevern organisasjoner, så blottlegger de sine egne svakheter.

[motorPrøysen]

En av de tingene jeg er kritisk til i norsk psykiatri, er at for lite av spesialistenes tid går med til å behandle de pasientene med mest alvorlig sykdom. En god del av de som har psykoselidelser blir "avspist" med korte samtaler og medisinering av sykepleiere, og det er ikke gitt at medisineringens virkning og bivirkinger følges opp av kompetent psykiater.

 

Godt poeng. Noe av det har nok å gjøre med at enkelte i privat praksis vegrer seg for å ta inn pasienter med disse lidelsene, men mest tror jeg det har å gjøre med paradigmet som råder i psykiatiren "over alt" nå: Det er rett og slett ikke så mange igjen som tror på mer dyptgående samtalebehandling av mennesker med psykoselidelser.

 

I USA er det bare et mindretall av psykiatere som driver samtalebehandling; det store flertallet medisinerer, mens pasienten går til en annen behandler, som regel psykolog, for samtalebehandling. Jeg ser på dette som en skikkelig ukultur som delvis er drevet fram av at det lønner seg mer å bedrive medisinering og av forsikringsordningene i USA. Når vi samtdig veit at mye av forskningen og retningslinjene har røtter i USA sprer dette problemet seg til andre land.

 

Det er mange problemer med å medisinere uten å samtdiig bedrive psykoterapi — behandler mister viktig informasjon som kan påvirke medisineringen, samarbeidet med pasienten blir dårligere/grunnere, psykiateren stagnerer faglig fordi han bare skriver ut medisiner. Det er lett å spekulere i at mye tvangsmedisinering kunne vært unngått hvis nettopp den som skreiv ut medisinen så pasienten oftere og hadde et tettere forhold.

[Madelenemie]

Jeg har møtt representanter for WSO i ulike sammenhenger. Selv om jeg mener at jeg virkelig har prøvd, klarer jeg ikke å ta dem på alvor. På meg virker de useriøse og virkelighetsfjerne.

Hei!

Skjønner ikke hva Kari Steindal har medWSO å gjøre?

Hun jobber jo i regionalt fagmiljø for autisme ( Rikshospitalet)

Eller at hun skriver sånne ting?

Hun skriver jo planer for NAV om hvordan de kan hjelpe oss med autisme i jobb. Nå skjønner jeg ikke, at hun er i WSO?

Også selv om jeg sist var helt uenig med henne.....det gjaldt hennes oppfattelse av at det er så god hjelp til autismebefolknkngen, vi diskuterte og jeg sa jeg ikke var enig med henne. Hun ble ikke enig med meg heller.

Jeg vet ikke hva WSO er, men de er tydeligvis i mot tvang.

Men det er så rart at Kari Steindal er med i WSO, da skjønner jeg hvorfor hun har så dårlig tid. Jeg trodde hun bare jobbet med autisme...

Det er nettopp virkelighetsfjern hun virket. Så mange ganger har jeg spurt om det ikke er på tide med hjelp ut mot autismebefolknkngen og ikke mer skriverier, møter, utvalg, diskusjoner, redegjørelser, utredninger, målsettinger, osv... Jeg har jo et ok liv, men mange med autisme er ensomme og uten evne til å fremsette sine behov, da de isolerer seg.

Det er bare de best fungerende som får hjelp, blir møtt med forståelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her må en skille snørr og bart.

 

Om en er uenig i lovverket som åpner for tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering og bruk av tvangsmidler dvs Psykisk helsevernloven, er det Stortinget en må kritisere. Det er de som er det lovgivende organ.

 

Psykiatrien kan en kritisere om en mener at lovverket ikke etterleves.

 

Det er kontrollkommisjonene som skal påse at psykiatrien følger lovverket.

[ISW]

Her må en skille snørr og bart.

 

Om en er uenig i lovverket som åpner for tvangsinnleggelse, tvangsmedisinering og bruk av tvangsmidler dvs Psykisk helsevernloven, er det Stortinget en må kritisere. Det er de som er det lovgivende organ.

 

Psykiatrien kan en kritisere om en mener at lovverket ikke etterleves.

 

Det er kontrollkommisjonene som skal påse at psykiatrien følger lovverket.

 

Problemet er at sannsynligvis en drøy halvpart av den norske befolkning ikke skjønner akkurat det.

F.eks ringer man til NRK og beklager seg over lisensen.

 

For øvrig synes jeg, som tidligere nevnt i denne tråden, at det er rart at man har så mangelfull forståelse for at ulike sykdommer krever ulike tiltak. Man snakker om tvang i psykiatrien, men jeg ville gjerne sett personen med hjerteinfarkt som fikk lov til å løpe i sykehusets trapper.

 

Å bli behandlet for psykisk lidelse er jo ingen straff, det er jo bare behandlingen som er slik den er?

[frosken]

Hei!

Skjønner ikke hva Kari Steindal har medWSO å gjøre?

Hun jobber jo i regionalt fagmiljø for autisme ( Rikshospitalet)

Eller at hun skriver sånne ting?

Hun skriver jo planer for NAV om hvordan de kan hjelpe oss med autisme i jobb. Nå skjønner jeg ikke, at hun er i WSO?

Også selv om jeg sist var helt uenig med henne.....det gjaldt hennes oppfattelse av at det er så god hjelp til autismebefolknkngen, vi diskuterte og jeg sa jeg ikke var enig med henne. Hun ble ikke enig med meg heller.

Jeg vet ikke hva WSO er, men de er tydeligvis i mot tvang.

Men det er så rart at Kari Steindal er med i WSO, da skjønner jeg hvorfor hun har så dårlig tid. Jeg trodde hun bare jobbet med autisme...

Det er nettopp virkelighetsfjern hun virket. Så mange ganger har jeg spurt om det ikke er på tide med hjelp ut mot autismebefolknkngen og ikke mer skriverier, møter, utvalg, diskusjoner, redegjørelser, utredninger, målsettinger, osv... Jeg har jo et ok liv, men mange med autisme er ensomme og uten evne til å fremsette sine behov, da de isolerer seg.

Det er bare de best fungerende som får hjelp, blir møtt med forståelse.

Jeg tror du har lest feil, artikkelforfatteren heter ikke Kari Steindal. Det er snakk om to ulike personer.

[slabbedask]

Jeg tror du har lest feil, artikkelforfatteren heter ikke Kari Steindal. Det er snakk om to ulike personer.

 

Bloggen til artikkelforfatteren: http://kari.sparhell.no

 

Og der finner man den New Age-svadaen man forventer av en skribent på Nyhetsspeilet:

 

Menneskene har begredeligvis vært fanget i «Maya» (Illusjonen eller sløret over «verden» i eoner : Dette kan skyldes utenomjordiskes lek med oss og vår verden Se ; Kylontic Sience» eller «David Icke eller andre New-Age-teoretikere. Men dette kan også være en del av «Illusjonen» 

 

Mennesket som en eneste Samlet Organisme som lever på overflaten til en «Klode-vesen» som riktignok er noe «invalid» pga, Jordakse-forskyvningen. Kloden vår står skjevt på solaksen og dette har forårsaket ubalanser, mye dårlig vær, mye teknologi og alt det mennesket har blitt har det blitt delvis grunnet denne akse-forskyvningen, men årstidene i Norge er vakre og vi har tross alt lært gjennom lidelse og utvikling å leve med og på vår Elskede Moder Jord.

 

Ingen-steder finnes Gud. Og overalt. Inni og utenpå  våre egne  kropper lever utallige mikrovesener som kanskje eller kanskje ikke kaller vår kropp for Universet eller Gud. Og inni og utenpå dem finnes verdener og galakser med enda mindre vesener. Osv i all uendelighet. Dette er den fantastiske virkelighet som vi lever i og gjennom. det finnes ingen DØD. dette er også bare et konsept. 

Endret 7. august 2013 av slabbedask

[frosken]

 

Bloggen til artikkelforfatteren: http://kari.sparhell.no

 

Og der finner man den New Age-svadaen man forventer av en skribent på Nyhetsspeilet:

 

Menneskene har begredeligvis vært fanget i «Maya» (Illusjonen eller sløret over «verden» i eoner : Dette kan skyldes utenomjordiskes lek med oss og vår verden Se ; Kylontic Sience» eller «David Icke eller andre New-Age-teoretikere. Men dette kan også være en del av «Illusjonen» 

 

Mennesket som en eneste Samlet Organisme som lever på overflaten til en «Klode-vesen» som riktignok er noe «invalid» pga, Jordakse-forskyvningen. Kloden vår står skjevt på solaksen og dette har forårsaket ubalanser, mye dårlig vær, mye teknologi og alt det mennesket har blitt har det blitt delvis grunnet denne akse-forskyvningen, men årstidene i Norge er vakre og vi har tross alt lært gjennom lidelse og utvikling å leve med og på vår Elskede Moder Jord.

 

Ingen-steder finnes Gud. Og overalt. Inni og utenpå  våre egne  kropper lever utallige mikrovesener som kanskje eller kanskje ikke kaller vår kropp for Universet eller Gud. Og inni og utenpå dem finnes verdener og galakser med enda mindre vesener. Osv i all uendelighet. Dette er den fantastiske virkelighet som vi lever i og gjennom. det finnes ingen DØD. dette er også bare et konsept. 

 

Dette er altfor komplisert for meg ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er altfor komplisert for meg ;-)

Har du levd uvitende om de problemene jordakseforskyvingen har påført deg?

 

I det minste kan du i solidaritetens navn melde deg inn i Facebookgruppen mot jordakseforskyving.

[frosken]

Har du levd uvitende om de problemene jordakseforskyvingen har påført deg?

 

I det minste kan du i solidaritetens navn melde deg inn i Facebookgruppen mot jordakseforskyving.

Oj - jeg innser at jeg har noen store kunnskapshull!

[TulleKoppen]

Jeg undrer meg litt over hva "problemet" til slike mennesker er, altså slike som denne "Kari Sparhell". Om det er snakk om en diagnose eller bare en miljøskade...

 

Uansett ikke noe å le av, selv om det er veldig fristende. Det må være vondt å være så på kollisjonskurs med resten av samfunnet - men det går kanskje an å trives i selskap med de likesinnede som faktisk finnes rundt omkring.

[FjellOgDalar]

Ikke noe er svart/hvitt. Det er alltid mangfoldige grånyanser imellom. Jeg har selv vært ute for mer og mindre berettiget tvang, men det betyr ikke at Psykiatrien er et eneste stort uhyre. Noen ganger har de virkelig reddet livet mitt, selv om det har kostet tvangsinnleggelser. Belter har jeg ikke opplevd, men unødig røffhet fra politiet. F.eks. bli påsatt håndjern bak ryggen for transport mellom legevakt og psykehus - uten å ha utagert eller i det hele ha noe slikt på "psykdomsrullebladet." Jeg erfarer at så snart politiet er der, så er det ikke annet å gjøre enn å dilte etter. Hvor surt det enn er. Hvem er det da som overstyrer en? Opptrer på en måte som kunne puttes under lupa?

 

Ofte synes jeg det med tvangsbruk bærer preg av at de med psykiske lidelser rett og slett ikke får hjelp FØR omsorgsetatene anser tvang som nødvendig - ev. virkelig livreddende. Påtrykket er rett og slett for stort i forhold til hva vi med dagens ressurser kan ta tak i tidsnok. Noe bedre er det statistisk blitt, men likevel. Man skal passe seg for å bagatellisere det pasienten sier om psykiske problemer, f.eks. i en allmennleges tidlige møte med vedkommende. Det er helt avgjørende at deler av helsetjenesten klarer å samarbeide godt, så det hele ikke splittes opp og spørsmålet "Hvem gjør egentlig hva her?" Får vokse seg større og feitere jo lengre det går før man ser etter svaret. Få laget en god Individuell Plan! Nå finnes det svært gode elektroniske verktøy for dette, så man slipper ørten papirer, telefoner, problemer med å få tak i folk til rett tid... Rask tilgang til opplysninger om de trenger å endres.... Her er det veldig viktig at ansatte på kommunalnivå virkelig lærer seg hvordan dette funker. Jeg er selv der at jeg måtte MASE for å få en som faktisk kunne noe om dette til å lære opp kontaktene mine (litt oppi åra, liker ikke data iflg. hva de sier). Når først tvangsbehovet har vært reelt, hva kan man så gjøre for å unngå at det skjer i gjen, eller unngå at det oppleves som et regelrett overgrep? Dersom det faktisk er mulig å ha en dialog rundt dette, så er det vel så viktig som medisiner aleine.

 

Når det kommer til medisiner, så kan det absolutt ha noe for seg i en del tilfeller, men når man først setter i gang medisinering - så må det følges opp. Ikke igjennom at man møter tilfeldige leger igjennom tvangsinnleggelser, men fordi man har best mulig oppfølging også utenfor psykehus. Der er mye som kan avhjelpes med medisiner, men det er lite som kan helbredes. Det triste er at mange psykiatere har ALT FOR MYE Å GJØRE. En del kaster ballen tilbake til fastlegen, som ofte ikke ser seg kompetent til å behandle alvorlig psykdom. Man må ha en oppfølging, og det må være tett kommunikasjon mellom ulike aktører. Psykehus, psykiater og ev. psykolog poliklinisk, fastlege, kontakter i hjemmetjenesten. En individuell plan gir gode muligheter her.

 

Om man kommer inn på tvang, uten begrep om virkelighet, sted, tid osv., kan det nok være ekstremt skremmende om man havner i belter eller mot sin vilje får en eller annen sprøyte. Finnes det da andre tiltak man kan bruke? Jeg tror mange utagerer i ren panikk, fordi de ikke forstår hva som skjer. Man vet nødvendigvis ikke hvor tilgjengelig en hver pasient er, men kan man unngå noen form for ubegripelig maktbruk - er det jo klart det beste! Dessverre tror jeg mange tyr til tvang før det er 100% nødvendig. Tross alt er det på sin måte effektivt, både for å beskytte andre pasienter, pasienten selv, og personalet. Hva kan man gjøre for å unngå i absolutt største grad å gjøre dette uten å lage traumer?

 

Jeg tenker på meg selv. Da jeg var 15, fikk jeg diabetes 1 - som ikke ble diagnostisert før jeg var svært syk. Semibevisst. Forsto ikke noe av hva som hendte rundt meg med MASSE stikking og styr. Kroppen min var helt kjørt, og de slet veldig med å få IV tilgang. Dette var smertefullt, og guffent fordi jeg ikke forsto noe om hva som hendte. Likvel fikk de gjort jobben sin. Mye fordi en person mange ganger holdt meg i hånda, og sa at det ville gjøre vondt men at de passet godt på meg. Jeg kjenner til andre som har vært i lignende situasjoner, og blitt uregjerlige i en slik grad at de har måttet sederes. Er det galt å dope ned en pasient for å gi livreddende behandling? Er det galt å bruke medisiner eller andre tvangstiltak om det virkelig kan begrunnes lignende? Fare for en selv eller andre?

 

Jeg tror det ligger mye i å tenke rundt hvordan man kan bruke tvang på en måte som i absolutt minst mulig grad kan oppleves som et overgrep.

 

Ofte tenkes ikke dette mye på. Mange er nok litt vel glad i å rable noe på reseptblokka og etterlate "drittjobben" til en terapeut som ikke kan noe om medisiner eller kombinasjonsbehandling (satt litt på spissen). Igjen, så har man den pasientgruppen som håper at det ett eller annet sted finnes en pille mot alt som er ille, slik at legene famler ekstra mye og således prøver ut preparat etter prepart. Så enkelt er det ikke. Mange får hjelp av medikamenter, men man kan ikke se på disse utover annet enn krykker. Hjelpemidler på veien. Noen leger ser kanskje heller ikke fra en slik vinkel etter at en pasient har prøvd nesten hele Felleskatalogen uten å bli bedre. Da må man aktivt forsøke og finne ut av om det er alternativer der ute. I gamle dager ble en del "gale" holdt på gårdene rundt om. Kanskje var ikke dette så dumt for mange av disse? Terapi med dyrehold og gårdsdrift har jo vist effekt i en del pasientgrupper. Men sannsynligvis mangler vi mye av denne tankegangen. Min farmors bror hadde schizofreni, men kom seg betydelig av å få jobbe på en gård hvor han også møtte mye hjertevarme hos vertskapet. Han brukte knappast medisner mens han var der.

 

Igjen, så blir det vanskelig om personen som trenger behandling er svært destruktiv. Hva gjør man da? Når er det riktig å være like streng med pasienten som vedkommende er med seg selv? Når pasienten ikke forstår sitt eget beste, og de som ønsker å hjelpe vedkommende ikke føler det finnes alternativ til mulig traumatiserende tvang? At det noen ganger er nødvendig, kan man dessverre ikke komme fra. Men hva kan man da gjøre for at den som ble utsatt for slik tvang ikke utvikler traumeproblematikk i etterkant? Jeg mener det må være et viktig fokus at pasienter får snakke ut om hvordan de opplevde tvangen. Evt. få hjelp til å oppklare situasjonen rundt det, snakke om veien videre. Det finnes alltid de det ikke funker for, men for mange tror jeg et slikt fokus kan gjøre det lettere for ettertida. Å forstå at ok, da var jeg så dårlig at jeg ikke forsto noe. En slik ærkjennelse kan være tøff, men det er slik med psykdom. For enhver man kan ha en seriøs dalog med, jo mer vinner man på å ta seg tid.

 

Satt på spissen snakkes det mye om unødig bruk av antibiotika. En stressa direktør har vært forkjølet femdagersuke, oppsøker lege og VIL ha antibiotika i den tro at det er det eneste som vil fikse saken. Slik er det jo absolutt ikke. Ugunstig bruk av antibiotika kan, all in all, ha alvorlige konsekvenser i form av resistente bakterier. Pasienter får ofte bivirkninger også. Likevel ser legen at han selv ikke orker annet enn å skrive ut en helt unødig resept. Dårlig tid, og mye press på allmennlegene medfører gjerne slik foreskriving. Å gjøre det samme i psykiatrien kan både skape bivirkninger og alvorlige feiloppfatninger. Sovemedisiner, beroligende, antidepressiva. Hvorfor ble SSRI en gang døpt lykkepiller? Antakelig fordi ikke-tiltenkte pasientgrupper trodde at f.eks. Seroxat kunne løse deres sorg som ved trylleslag - satt på¨spissen. Hva jeg mener å si er at mange som får karret til seg medisiner i høyere grad burde hjelpes inn i terapi. Og for de osm har prøvd mesteparten av det som finnes der ute, hvorfor er det så stor mangel på alternativ tankegang her? Jeg mener ikke da kun religion, spesifikke naturmedisinske behandlinger.... Ikka aleine i alle fall. Finnes det psykososiale tiltak som kan gi vel så god hjelp som medisiner, eller være akkurat det man trenger i tillegg til noe medisiner? 

 

Dette er et vanskelig evne. Når er det riktig å tvinge et menneske til å leve? Helsepersonell er jo der for å holde folk i live både psykisk og somatisk. Hvordan skal man eventuelt utøve denne tvangen? Kan man utøve tang uten å skremme? Dersom man utøver tvang som virker traumatiserende, kan man da ha en dialog rundt dette etterpå - så raskt som mulig etter hendelsen? Man kan stille ganske mange spørsmål.

 

I alle fall konkluderer jeg med at det ikke har noe for seg å legge psykiatri i seg selv for hat. Det er en medisinsk spesialitet, akkurat som indremedisin er det. Om man har forsøkt å gjøre slutt på det, er det gjerne andre medisinske spesialiteter enn psykiatri som hjelper en. Kirurger, anestesileger, indremedisinere... Hvorfor ikke hate disse spesialitetene også? Man har svart/hvitt-aspektet, med alle gråsonene imellom.

 

Det eneste er at man ALLTID skal ha spørsmål om god yrkesetikk oppe, at man skal være lydhør for hva pasienter opplever, at man skal gjøre rede for vurderinger i forståelig grad - faktisk ta seg tid til dette. Jeg tror nok at en del overleger ville spart seg mye tid nettopp ved å bruke tid. Det blir da lettere å tenke framover, i stedet for *titte raskt i journalen hmmmm* Prøvd det det og det. Ok, gi Zyprexa sånn eller slik..." uten å snakke med pasienten. Denne er jo på tvang allikevel.

 

Kort og godt. Tvang er ikke likeverdig med null samarbeid fra behandlingsapparatets side.

[AnonymBruker]

Jeg undrer meg litt over hva "problemet" til slike mennesker er, altså slike som denne "Kari Sparhell". Om det er snakk om en diagnose eller bare en miljøskade...

 

Det er vel en kombinasjon. Og det blir ikke bedre av at de klomper seg sammen og hisser hverandre opp på steder som nyhetsspeilet.no.

Anonymous poster hash: 42b53...d98