Stress og angst og depresjon i forbindelse med jobb

[LilleMy]

Det sitter langt inne, men jeg må innrømme at jeg sliter. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men kan ta det fra "begynnelsen". 

 

Jeg har alltid vært "flink pike", vært snill og grei, gjort det bra på skolen og oppfylt alles forventninger. I 2006 var jeg ferdig å studere og fikk fast jobb, en bra jobb. Og siden har jeg mer eller mindre vært slått ut av migrene. Det hele har blitt en ond sirkel for meg. Jeg er stresser og får migrene og dermed blir jeg mer stresset av at jeg ikke får gjort noe og får enda mer migrene. Nå er det kommet dithen at jeg gruer meg til å gå på møter for da er jeg sikker på at folk skal skjønne hvor dum jeg er og hvor lite jeg kan, og jeg unngår helst også sosiale ting på jobb av samme grunn. Jeg har møtt veggen et par ganger etter å ha vært så stresset at jeg får migrene av å gå på butikken for å kjøpe melk, men har mer eller mindre kommet meg på beina igjen etter noen ukers sykemelding. Men så er det i gang igjen. Jeg begynte å jobbe i vår etter å ha vært i barselpermisjon et års tid og nytt "denne gangen" er at jeg også sliter med å få puste. Jeg er så stresset at det kjennes ut som om pusten bare kommer halvveis ned og det kjennes ut som jeg har et stramt belte knyttet rundt brystet. Sliter veldig med å få sove også, særlig på grunn av dette. 

 

Jeg innser jo at jeg trenger en ny jobb, men for det første sliter jeg med å se for meg noen jobber jeg kan gjøre. Selvbildet mitt er så lavt nå at jeg til tross for Master-grad fra universitet kun ser for meg at jeg kan gjøre ting som knapt krever grunnskole. For det andre skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne få en ny jobb med all migrenen jeg har. 

 

Jeg har forsøkt å ta tak i ting, har begynt på forebyggende migrene-medisin som ser ut til å hjelpe noe, og jeg har tatt kontakt med en psykolog som mulig hadde noe ledig ut på høsten. I mens sitter jeg på kontoret mitt og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er så redd for å gjøre en dårlig jobb at jeg knapt får gjort noe som helst og lurer på hvordan resten av arbeidslivet mitt kommer til å se ut...

 

God råd tas imot med åpne armer

[ISW]

Det sitter langt inne, men jeg må innrømme at jeg sliter. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men kan ta det fra "begynnelsen". 

 

Jeg har alltid vært "flink pike", vært snill og grei, gjort det bra på skolen og oppfylt alles forventninger. I 2006 var jeg ferdig å studere og fikk fast jobb, en bra jobb. Og siden har jeg mer eller mindre vært slått ut av migrene. Det hele har blitt en ond sirkel for meg. Jeg er stresser og får migrene og dermed blir jeg mer stresset av at jeg ikke får gjort noe og får enda mer migrene. Nå er det kommet dithen at jeg gruer meg til å gå på møter for da er jeg sikker på at folk skal skjønne hvor dum jeg er og hvor lite jeg kan, og jeg unngår helst også sosiale ting på jobb av samme grunn. Jeg har møtt veggen et par ganger etter å ha vært så stresset at jeg får migrene av å gå på butikken for å kjøpe melk, men har mer eller mindre kommet meg på beina igjen etter noen ukers sykemelding. Men så er det i gang igjen. Jeg begynte å jobbe i vår etter å ha vært i barselpermisjon et års tid og nytt "denne gangen" er at jeg også sliter med å få puste. Jeg er så stresset at det kjennes ut som om pusten bare kommer halvveis ned og det kjennes ut som jeg har et stramt belte knyttet rundt brystet. Sliter veldig med å få sove også, særlig på grunn av dette. 

 

Jeg innser jo at jeg trenger en ny jobb, men for det første sliter jeg med å se for meg noen jobber jeg kan gjøre. Selvbildet mitt er så lavt nå at jeg til tross for Master-grad fra universitet kun ser for meg at jeg kan gjøre ting som knapt krever grunnskole. For det andre skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne få en ny jobb med all migrenen jeg har. 

 

Jeg har forsøkt å ta tak i ting, har begynt på forebyggende migrene-medisin som ser ut til å hjelpe noe, og jeg har tatt kontakt med en psykolog som mulig hadde noe ledig ut på høsten. I mens sitter jeg på kontoret mitt og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Er så redd for å gjøre en dårlig jobb at jeg knapt får gjort noe som helst og lurer på hvordan resten av arbeidslivet mitt kommer til å se ut...

 

God råd tas imot med åpne armer

 

Det er nesten slik at jeg kunne byttet om ditt navn med mitt iblant.

 

Jeg har også en mastergrad fra 2006 og opplever iblant enormt jobbstress (har personalansvar for 40 ansatte). Det medfører at jeg ønsker meg en annen jobb, men begynner å tvile på mine evner. Nå er ikke jeg klinisk deprimert, og har heller ikke migrene, men en god del angst har jeg.

 

Jeg begynte å skrive ned hva jeg faktisk gjorde en normal arbeidsdag. Så tok jeg det med hjem til samboeren min, og hun sa faktisk at jeg omtrent jobbet for tre mann. Man gjør mye mer enn man tror man gjør, og av den grunn undervurderer man seg selv. Du kunne utvilsomt fått deg en annen jobb, og det samme kunne jeg.

 

Angst og stress legger jo en demper på livskvaliteten og kan jo ofte mistolkes som depresjon. Jeg er slett ikke overbevist om at du er klinisk deprimert (selv om det ikke er min jobb å svare deg eksakt på det), men du har nok gått litt på veggen, akkurat som jeg også har gjort iblant. Hvis jeg skal gi deg 2 råd, er det følgende:

 

1. Skriv ned det du faktisk mestrer, og les gjennom det. Da ser du at du faktisk gjør en god jobb, og det er en motvekt mot dine katastrofetanker og negative antakelser.

 

2. Forsøk å leve nå. Med andre ord, "ta inn" alt du opplever utenfra. For eksempel hvis du spiser, sett deg ned og bare føl hver matbit. Noter deg smaken, konsistensen, osv. Hvis du sitter på bussen, gjør det samme der. Observer folk, musikk du hører på, alt sammen med en form for oppmerksom nysgjerrighet. Dette vil hjelpe deg til å ta inn mer inntrykk utenfra og ikke bare leve i ditt eget hode. Der kan det bli nokså ensformig iblant, spesielt når de negative tankene herjer :-)

Endret 7. august 2013 av issomethingwrong

[LilleMy]

Tusen takk for svar! Setter veldig pris på det og "godt" å høre at det er flere som har det på samme måte. Gode tips du kommer med også, selv om jeg nok har en lang vei å gå før jeg setter pris på det jeg selv gjør. Akkurat nå er jeg mer der at jeg har så panikk for at jeg ikke får gjort noe at jeg faktisk ikke får gjort noe... Men bittelitt får jeg sikkert gjort. Noe diagnose på depresjon har jeg ikke nei, og akkurat nå er jeg heller ikke deprimert og det håper jeg heller aldri jeg blir. Sist hadde jeg bare ett barn, nå har jeg to og en mann som er mye borte og det skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom. Så for tiden driver jeg forebyggende

[frosken]

Mener du at migrenen din er optimalt behandlet? Hvis ikke, så synes jeg du skal be om en henvisning til spesialist slik at mest mulig gjøres slik at du slipper så hyppige anfall. Du skriver at du sover dårlig, og kanskje ville det være fornuftig å bruke et ikke-vanedannende medikament som gjør at du sovner hver kveld. Du har bedre forutsetninger for en ny dag etter en natts søvn.

 

Er det helt nødvendig at din mann er så mye borte? Kan han få til en omlegging av sin arbeidssituasjon slik at du får mindre belastning på hjemmefronten?

 

Dersom det er lang ventetid hos psykolog med offentlig avtale, så ville jeg ha vurdert å oppsøke en uten refusjonsavtale slik at du kan komme i gang med litt mental opprydning i forhold til dine tanker om jobb og selvfølelse.