Hvordan få venner når man er deprimert?

[tjohei1]

Jeg sliter sånn med depresjon og holder meg unna det sosiale for jeg føler jeg ikke har noe å bidra med og så vet jeg at folk liker ikke deprimerte mennesker og jeg greier ikke spille rolle. Det blir en ond sirkel med ensomhet og trøstespising fordi jeg føler jeg trenger å trøste meg med noe, også kommer overvekten som gjør at man får enda mindre lyst til å være sammen med folk.

Endret 18. august 2013 av tjohei1

[frosken]

Jeg sliter sånn med depresjon og holder meg unna det sosiale for jeg føler jeg ikke har noe å bidra med og så vet jeg at folk liker ikke deprimerte mennesker og jeg greier ikke spille rolle. Det blir en ond sirkel med ensomhet og trøstespising fordi jeg føler jeg trenger å trøste meg med noe, også kommer overvekten som gjør at man får enda mindre lyst til å være sammen med folk.

Finnes det noen aktiviteter som interesserer deg og som du kan delta i? Jeg tror det kan være lettere å delta på noe hvor fokuset ikke primært er sosialt samvær.

[AnonymBruker]

Jeg sliter sånn med depresjon og holder meg unna det sosiale for jeg føler jeg ikke har noe å bidra med og så vet jeg at folk liker ikke deprimerte mennesker og jeg greier ikke spille rolle. Det blir en ond sirkel med ensomhet og trøstespising fordi jeg føler jeg trenger å trøste meg med noe, også kommer overvekten som gjør at man får enda mindre lyst til å være sammen med folk.

 

Finnes det et tilbud til mennesker med psykiske og sosiale utfordringer i kommunen du tilhører (lavterskel tilbud)? Det være seg dagsenter, møteplass, "selvhjelpsgrupper" eller andre aktiviteter? Kunne dette være et sted å begynne tror du? Der trenger du ikke "spille frisk", du kan være deg selv og møter andre som forstår hva du strever med og kan øve deg på å være rundt andre mennesker, samt unngår den vonde isolasjonen som gir depresjonen din næring.

Anonymous poster hash: c6183...919

[Epleblomst]

Enig med Frosken: prøv og dyrke en interesse. Lese bøker og høre på radio er et tips for og ha noe og snakke med andre om.

[Nøtteskall]

Skjønner veldig hvordan du har det.

Jeg har vært nedstemt over lengere tid, jeg har ikke hatt de tunge depresjonene men man skal jo gjerne være positiv i sosiale sammenhenger. Det er veldig vanskelig å gå inn i en rolle som du beskriver å skulle være glad når man er veldig nedstemt.

 

Jeg er så redd for å bli misforstått og at andre skal tro jeg er sur. Tankene mine vil så gjerne greie det sosiale, men bevisstheten vår råder jo ikke over automatiske tanker og følelser som dukker opp. Jeg tror ikke man kan forandre sånn plutselig. Man trenger de positive sosiale erfaringene, uten dem så tror jeg ikke man greier å forandre seg.

 

Tror det er veldig lurt å skaffe seg  positive erfaringer sammen med andre mennesker som sliter med samme problematikk. Jeg er også litt på leting for tiden etter en slik gruppe. Da kan man kanskje ha fokuset på å gjøre noe sammen med andre, en aktivitet eller noe.

 

Hvis det er noen som vet om noen slike grupper i Trondheimsområdet så vil jeg gjerne høre om det. Eller har erfaringer med angstringen.

[tjohei1]

Finnes det noen aktiviteter som interesserer deg og som du kan delta i? Jeg tror det kan være lettere å delta på noe hvor fokuset ikke primært er sosialt samvær.

Det eneste sosial jeg gjør er å dra på treningssenter hvor jeg driver egentrening. Det er ingen gruppetrening der. Fordi jeg har blitt stor kvier jeg meg for å dra på gruppetrening. Merker jeg får lyst til å være alene når jeg ikke føler meg bra nok sosialt heller. Det blir en ond sirkel. Jeg har tenkt på å melde meg inn i turistforeningen, men kvier meg for det, for jeg ser for meg at jeg bare kommer til å være stille og ikke si noe stort. Jeg har tidligere gått i selvhjelpgruppe, men orker ikke høre på klaging lenger. Jeg har også prøvd fontenehus, men sliter med å bli annerledes behandlet av de ansatte som til og med er yngre enn meg. Man blir behandlet annerledes når andre vet du har en psykisk lidelse. Husker de snakket om oss mens vi var til stede, at vi var stille og at det var ikke de. Det var også mange nye mennesker der. Ingen som ga uttrykk for at de ville bli bedre kjent med meg. På dagsenteret jeg har bare tittet inn av vinduet. Så noen apatiske mennesker som satt i en sofa. Jeg trenger noen som kan løfte meg litt! Jeg føler meg også avhengig av antidepressiva nå. Hver gang jeg prøver å slutte føler jeg at jeg må begynne igjen.

Endret 23. august 2013 av tjohei1

[frosken]

Det eneste sosial jeg gjør er å dra på treningssenter hvor jeg driver egentrening. Det er ingen gruppetrening der. Fordi jeg har blitt stor kvier jeg meg for å dra på gruppetrening. Merker jeg får lyst til å være alene når jeg ikke føler meg bra nok sosialt heller. Det blir en ond sirkel. Jeg har tenkt på å melde meg inn i turistforeningen, men kvier meg for det, for jeg ser for meg at jeg bare kommer til å være stille og ikke si noe stort. Jeg har tidligere gått i selvhjelpgruppe, men orker ikke høre på klaging lenger. Jeg har også prøvd fontenehus, men sliter med å bli annerledes behandlet av de ansatte som til og med er yngre enn meg. Man blir behandlet annerledes når andre vet du har en psykisk lidelse. Husker de snakket om oss mens vi var til stede, at vi var stille og at det var ikke de. Det var også mange nye mennesker der. Ingen som ga uttrykk for at de ville bli bedre kjent med meg. På dagsenteret jeg har bare tittet inn av vinduet. Så noen apatiske mennesker som satt i en sofa. Jeg trenger noen som kan løfte meg litt! Jeg føler meg også avhengig av antidepressiva nå. Hver gang jeg prøver å slutte føler jeg at jeg må begynne igjen.

Er det aktiv på dagtid der du bor?

[TulleKoppen]

Det er ikke lett.

 

Jeg har trukket meg unna i en årrekke. Det er først når man tenker "ja nå skal jeg jammen forandre meg, nå skal jeg bli sosial" man finner ut hvor ensom og forlatt man virkelig er.

 

Sånn som nå. Er ikke godt.

[slabbedask]

Det er ikke lett.

 

Jeg har trukket meg unna i en årrekke. Det er først når man tenker "ja nå skal jeg jammen forandre meg, nå skal jeg bli sosial" man finner ut hvor ensom og forlatt man virkelig er.

 

Sånn som nå. Er ikke godt.

 

Slik er jeg også. Men nå har jeg diagnosen Schizoid, og da vil man vel egentlig ha det slik?

[TulleKoppen]

Slik er jeg også. Men nå har jeg diagnosen Schizoid, og da vil man vel egentlig ha det slik?

 

Du må jo kjenne etter hva som gjelder for deg, ikke gå ut i fra diagnosen...

 

Sett "utenifra" så kan det godt hende jeg virker schizoid, men det kommer egentlig av min forakt for meg selv. Hvordan har du det i forhold til slikt, da?

 

Jeg møtte en bekjent i dag. Skravlet litt. Var faktisk ekstremt hyggelig, fikk en veldig god følelse etterpå. Men fikk endel savn pga. det etter det igjen.

[slabbedask]

Du må jo kjenne etter hva som gjelder for deg, ikke gå ut i fra diagnosen...

 

Sett "utenifra" så kan det godt hende jeg virker schizoid, men det kommer egentlig av min forakt for meg selv. Hvordan har du det i forhold til slikt, da?

 

Nei, jeg har ingen forakt for meg selv. Jeg tror bare jeg rett og slett ikke bryr meg om andre.

[TulleKoppen]

Nei, jeg har ingen forakt for meg selv. Jeg tror bare jeg rett og slett ikke bryr meg om andre.

 

Blir du ikke ensom, da? Av å være alene hele tiden?

[slabbedask]

Nei...

[XbellaX]

Det eneste sosial jeg gjør er å dra på treningssenter hvor jeg driver egentrening. Det er ingen gruppetrening der. Fordi jeg har blitt stor kvier jeg meg for å dra på gruppetrening. Merker jeg får lyst til å være alene når jeg ikke føler meg bra nok sosialt heller. Det blir en ond sirkel. Jeg har tenkt på å melde meg inn i turistforeningen, men kvier meg for det, for jeg ser for meg at jeg bare kommer til å være stille og ikke si noe stort. Jeg har tidligere gått i selvhjelpgruppe, men orker ikke høre på klaging lenger. Jeg har også prøvd fontenehus, men sliter med å bli annerledes behandlet av de ansatte som til og med er yngre enn meg. Man blir behandlet annerledes når andre vet du har en psykisk lidelse. Husker de snakket om oss mens vi var til stede, at vi var stille og at det var ikke de. Det var også mange nye mennesker der. Ingen som ga uttrykk for at de ville bli bedre kjent med meg. På dagsenteret jeg har bare tittet inn av vinduet. Så noen apatiske mennesker som satt i en sofa. Jeg trenger noen som kan løfte meg litt! Jeg føler meg også avhengig av antidepressiva nå. Hver gang jeg prøver å slutte føler jeg at jeg må begynne igjen.

 

Hva liker du å drive med? Har du noen hobbyer? Liker du å lese? Bake? Ta bilder? Padle? Gå turer? Trene? Frivillighetsarbeid?

Dersom du har noe du liker å drive med bør du undersøke om det finnes en (feks) boksirkel i nærområdet, evt går det ann å danne en selv, feks begynne på nett og kanskje etterhvert treffes. Jeg liker tanken som ble nevnt over av frosken, det primære bør være en felles interesse og ikke den sosiale kontakten (den kan være en god nummer to, og den kan bli det hyggeligste med hele aktiviteten).