Blir du irritert?

[AnonymBruker]

Når du er på byen, enten med en venninne eller samboer/mann som stopper og snakker lenge med noen de møter tilfeldig?

 

Jeg synes det er uhøflig mot dem man er sammen med. Samboer har en tendens til å ville snakke mye, og jeg blir stående der som en statist og føle meg dum. Noen ganger går jeg og gjør andre ting, men det er ikke alltid mulig. Alt ettersom hvor vi er.

I dag raknet det litt for meg, etter å ha ventet på ham når han kom i snakke med en han kjente igjen. 

Jeg synes også det er hyggelig å slå av en prat, men mener at samtaler over høflighetsfraser og snakk i et par minutter, kan man gjøre når man er alene og ikke sammen med noen.

 

Hva synes dere?

Anonymous poster hash: 17040...718

[AnonymBruker]

 

Når du er på byen, enten med en venninne eller samboer/mann som stopper og snakker lenge med noen de møter tilfeldig?

 

Jeg synes det er uhøflig mot dem man er sammen med. Samboer har en tendens til å ville snakke mye, og jeg blir stående der som en statist og føle meg dum. Noen ganger går jeg og gjør andre ting, men det er ikke alltid mulig. Alt ettersom hvor vi er.

I dag raknet det litt for meg, etter å ha ventet på ham når han kom i snakke med en han kjente igjen. 

Jeg synes også det er hyggelig å slå av en prat, men mener at samtaler over høflighetsfraser og snakk i et par minutter, kan man gjøre når man er alene og ikke sammen med noen.

 

Hva synes dere?

Anonymous poster hash: 17040...718

 

Når jeg sier på byen, mener jeg på handletur, eller har et ærende osv.

 

Anonymous poster hash: 17040...718

[man]

http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=storsinn&bokmaal=+&ordbok=bokmaal

 

Hørt om dette?

[Gjest]

Når du er på byen, enten med en venninne eller samboer/mann som stopper og snakker lenge med noen de møter tilfeldig? Jeg synes det er uhøflig mot dem man er sammen med. Samboer har en tendens til å ville snakke mye, og jeg blir stående der som en statist og føle meg dum. Noen ganger går jeg og gjør andre ting, men det er ikke alltid mulig. Alt ettersom hvor vi er.I dag raknet det litt for meg, etter å ha ventet på ham når han kom i snakke med en han kjente igjen. Jeg synes også det er hyggelig å slå av en prat, men mener at samtaler over høflighetsfraser og snakk i et par minutter, kan man gjøre når man er alene og ikke sammen med noen. Hva synes dere? Anonymous poster hash: 17040...718

Nei. Jeg synes ikke det er noen grunn til å bli ittitert - tvert om ville jeg vært glad på hans vegne. Jeg ville også blitt glad selv - noe jeg også blir.

Endret 19. august 2013 av hww

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 17040...718

Det er derfor jeg bare tar mannen med på fjellturer, for da treffer vi ikke så mange og dermed er det problemet løst

Hvis det skjer ofte synes jeg du har lov til å bli litt irritert, men om du oppnår noe med det er ikke så sikkert. Hvis det bare skjer når han treffer folk han sjelden ser bør du være litt mer tålmodig synes jeg.

Anonymous poster hash: c9acd...1ee

[Lillemus]

Nei, da hadde jeg vært mye irritert. Jeg har også en mann som bor på et ganske lite sted og vi treffer så og si alltid minst 1 og gjerne flere han kjenner godt og må jabbe litt med når vi er på butikken. Da lar jeg bare han stå der med handlekurva og jabbe og så går jeg rundt og henter tingene vi skal ha og legger oppi kurva.

 

Om han drar alene på butikken trenger jeg ikke bli overrasket om han blir borte i en times tid, det tar 2 min å kjøre dit... Synes det er koselig at han kjenner såpass mange og at de vil jabbe med ham, men jeg skjønner irritasjonen din om det drøyer ut i det uendelige.

[tonie]

Hvis samtalen varer i år og evighet, og jeg ikke finner på noe å fordrive tiden med, kan det irritere meg. Heldigvis er de fleste jeg kjenner så sosialt intelligente og inkluderende at det sjelden oppstår slike situasjoner.

[TulleKoppen]

Lite å irritere seg over om det er kortvarige samtaler, ja. Det er vel ofte det som er forventet av folk, det blir jo ganske uhøfflig å avvise kontant.

[mussa]

Jeg skjønner deg godt. Det handler om respekt for deg og din tid.

Og det er verd å krangle om, irritere seg over osv, er en annen sak.

 

Mange kompromisser i et forhold....

[AnonymBruker]

Lite å irritere seg over om det er kortvarige samtaler, ja. Det er vel ofte det som er forventet av folk, det blir jo ganske uhøfflig å avvise kontant.

Nå var det ikke korte samtaler jeg snakket om da. Trodde jeg gjorde det klart i hovedinnlegget. I dag ventet jeg veldig lange før jeg bestemte meg for å gå. Var innom tre butikker og en pølsebu før han endelig hadde snakka seg ferdig. Blir jo trøtt og vil hjem noen gang å eller.

Anonymous poster hash: 17040...718

[TulleKoppen]

 

Nå var det ikke korte samtaler jeg snakket om da. Trodde jeg gjorde det klart i hovedinnlegget. I dag ventet jeg veldig lange før jeg bestemte meg for å gå. Var innom tre butikker og en pølsebu før han endelig hadde snakka seg ferdig. Blir jo trøtt og vil hjem noen gang å eller.

Anonymous poster hash: 17040...718

 

 

Kanskje det beste er om dere gjør mer hver for dere selv? Altså ikke et sånt tvangsopplegg der man på liv og død må være sammen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Det handler om respekt for deg og din tid.

Og det er verd å krangle om, irritere seg over osv, er en annen sak.

 

Mange kompromisser i et forhold....

Vet du, det er akkurat slik jeg føler det. Det handler om å respektere den andres tid. Det ble litt uggent her i kveld, men jeg fikk da sagt at jeg følte det på den måten. Det handler ikke om ikke snakke med andre, men begrense de lange samtalene til man er alene på byen.

Anonymous poster hash: 17040...718

[Madelenemie]

Når du er på byen, enten med en venninne eller samboer/mann som stopper og snakker lenge med noen de møter tilfeldig? Jeg synes det er uhøflig mot dem man er sammen med. Samboer har en tendens til å ville snakke mye, og jeg blir stående der som en statist og føle meg dum. Noen ganger går jeg og gjør andre ting, men det er ikke alltid mulig. Alt ettersom hvor vi er.I dag raknet det litt for meg, etter å ha ventet på ham når han kom i snakke med en han kjente igjen. Jeg synes også det er hyggelig å slå av en prat, men mener at samtaler over høflighetsfraser og snakk i et par minutter, kan man gjøre når man er alene og ikke sammen med noen. Hva synes dere? Anonymous poster hash: 17040...718

Hei!

Nei jeg er vant til å være taus/ statist, syns det ervavslappende, min mann prater.

Til og med på fjellturer finner han venner, han prater og prater på mange språk:-)

Og jeg smiler og går mer for meg selv.

Jeg syns det er flott å være gift med noen som tar seg av praten og det sosiale.

[En fyr]

Hvis den tredje er ukjent, men blir presentert, oppleves det bedre. Ingen grunn til å bli irritert, kanskje litt skuffet eller lei. Det har litt med overbærenhet og toleranse å gjøre.Varer det lenge, bør det være greit å rusle litt i forveien. Spesielt hvis samtalen blir veldig personlig og går inn på tema man gjerne vil slippe å høre om.

Endret 20. august 2013 av En fyr

[AnonymBruker]

Hvis den tredje er ukjent, men blir presentert, oppleves det bedre. Ingen grunn til å bli irritert, kanskje litt skuffet eller lei. Det har litt med overbærenhet og toleranse å gjøre.Varer det lenge, bør det være greit å rusle litt i forveien. Spesielt hvis samtalen blir veldig personlig og går inn på tema man gjerne vil slippe å høre om.

Det ser ut til at de fleste er enige med deg. Litt overrasket over hvor tålmodige folk ser ut til å være. Jeg synes lange samtaler, og spesielt personlige får man ta når man er alene. Har man så mye å snakke om må¨det være bedre å ta det over tlf, eller over en kopp kaffe en dag det passer bedre. Jeg stopper også opp og hilser og snakker med folk jeg kjenner når samboer er med, men jeg begrenser det slik at han ikke blir stående der, eller sosende rundt for seg selv mens han venter på meg. Noen ganger har man ikke all verdens tid, man er sliten vil hjem, skal lage middag osv. Men jeg ser jo at de fleste synes det er greit å bli stående der og vente mens partneren snakker i vei og vær og ingenting til han selv synes at det er på tide å gå hjem. Og er jeg riktig heldig står det et nytt menneske på neste gatehjørne, og så er vi på an igjen. 

Anonymous poster hash: 17040...718

[AnonymBruker]

Nei, da hadde jeg vært mye irritert. Jeg har også en mann som bor på et ganske lite sted og vi treffer så og si alltid minst 1 og gjerne flere han kjenner godt og må jabbe litt med når vi er på butikken. Da lar jeg bare han stå der med handlekurva og jabbe og så går jeg rundt og henter tingene vi skal ha og legger oppi kurva.

 

Om han drar alene på butikken trenger jeg ikke bli overrasket om han blir borte i en times tid, det tar 2 min å kjøre dit... Synes det er koselig at han kjenner såpass mange og at de vil jabbe med ham, men jeg skjønner irritasjonen din om det drøyer ut i det uendelige.

Vel, min samboer må gjerne dra på butikken og jabbe hele dagen om han vil det. Han må gjerne be med seg folk på kafe og snakke ferdig over en kopp kaffe om han vil. Og jeg har nok fylt handlekurven mange ganger før han er ferdig når han først kommer i gang. For meg handler det om å ta hensyn til den man faktisk har med seg, og ikke ta for mye av den andres tid. Neste gang tror jeg, jeg tar taxi hjem, så kan han komme etter når han vil.

Anonymous poster hash: 17040...718

[AnonymBruker]

Det ser ut til at de fleste er enige med deg. Litt overrasket over hvor tålmodige folk ser ut til å være. Jeg synes lange samtaler, og spesielt personlige får man ta når man er alene. Har man så mye å snakke om må¨det være bedre å ta det over tlf, eller over en kopp kaffe en dag det passer bedre. Jeg stopper også opp og hilser og snakker med folk jeg kjenner når samboer er med, men jeg begrenser det slik at han ikke blir stående der, eller sosende rundt for seg selv mens han venter på meg. Noen ganger har man ikke all verdens tid, man er sliten vil hjem, skal lage middag osv. Men jeg ser jo at de fleste synes det er greit å bli stående der og vente mens partneren snakker i vei og vær og ingenting til han selv synes at det er på tide å gå hjem. Og er jeg riktig heldig står det et nytt menneske på neste gatehjørne, og så er vi på an igjen.  Anonymous poster hash: 17040...718

Jeg forstår godt at det kan bli irriterende hvis det blir for mye av det. Jeg har mange ganger tenkt at det hadde vært bedre å gått alene når mannen min ikke klarer å bli ferdig med en samtale, mens jeg står på sidelinjen og kjeder meg. Samtidig er jeg glad han er sosial. Jeg bruker likevel ikke energi på å irritere meg, men unner han den sosiale kontakten. Tar noen ganger opp med han om han kan prøve å ikke dra samtalene for lenge ut når jeg er med.

Anonymous poster hash: c9acd...1ee

[AnonymBruker]

Kanskje det beste er om dere gjør mer hver for dere selv? Altså ikke et sånt tvangsopplegg der man på liv og død må være sammen.

Det tror jeg du har rett i. Og det blir nok litt slik fremover, Men vi har på ingen måte et tvangsopplegg for å være sammen. Men det har falt naturlig å handle sammen, og jeg synes det er hyggelig å gjøre det sammen med ham. Men jeg misliker altså den andre biten. Det jeg synes er hyggelig med det, er at vi går og diskuterer hva vi skal ha til middag, hva vi trenger osv. Men det blir jo allikevel lite av det hvis man skal snakke med alle man møter. i bor tross alt ikke i en stor by.

Anonymous poster hash: 17040...718