Type drivkraft og oppvekst

[TulleKoppen]

Det er nok noen personer som ikke foretar seg noe som helst (ubehagelig) av ren automatikk, men som må ha et mål der fremme for å fungere. Jeg er en sånn person. Før jeg ble syk hadde jeg store ambisjoner, og la mye arbeid i min egen fremtid. Jeg gjorde det bra, meget bra, men det var en stor svakhet ved det regimet - det var ikke en en selvfølge for meg at jeg måtte gjøre dette, jeg gjorde det bare fordi jeg tenkte jeg ville oppnå det og det. For eksempel en god karakter på skolen. Det var en svakhet med det fordi da jeg mistet fremtidshåpene ble jeg ikke i stand til å gjøre noe som helst - hva skulle liksom vitsen være da, om det uansett var forgjeves?

 

(Merk at dette ikke kun dreier seg om kortsiktig belønning. Før jeg ble syk var jeg dyktig til å jobbe mot mål langt fremme i livet.)

 

Min terapeut var helt i tråd med meg ang. dette, og mente det kom av at jeg gjennom oppveksten hadde ikke hadde gjort ting fordi jeg selv hadde lyst, men fordi andre (som f.eks. mine foreldre) hadde lyst til. Og det kan jeg egentlig kjenne meg igjen i.

 

Målet med dette innlegget er ikke å legge skylden på andre enn meg selv. Jeg trenger en diskusjon ang. oppvekst/barneoppdragelse.

 

Samt hva man gjør for å forandre seg (vær så snill, ikke kom med det der "just do it"-crappet).