Vanskelig å takle...

[Captain Cheeseheart]

Jeg syns det er veldig vanskelig å takle det at jeg ikke tjener mine egne penger, men får de fra NAV...

 

Tror det blir en ond sirkel det der, for jeg føler/tenker at folk ("alle") forakter meg for dette (blant andre ting). Og da blir jo terskelen for å gjøre noe med dette høyere, i og med at man da må "ut" blant disse folkene (som jeg føler/tenker forakter meg).

 

Bare nevner at det slettes ikke bare er arbeid/tiltak jeg unngår, det er alle ting. Er bare familie jeg er med, andre håper jeg at jeg ikke treffer når jeg er utendørs...

 

Jeg registrerer at andre/noen mottagere av stønad som livsopphold klarer å "overstyre" denne "skammen"... skulle gjerne gjort det selv, men en del av problemet er at jeg egentlig ikke føler jeg har rett til det. Føler at i og med at jeg er trygdet, så fortjener jeg skam og isolasjon. Jeg vet dette ikke er rasjonelt, for jeg vil jo ikke kunne bidra noe bedre til samfunnet med denne tankegangen, snarere tvert imot antageligvis. Men det er nå sånn det er, da.

 

Skulle ønske det fantes en terapi som gjorde meg frisk, i den forstand at jeg kunne ha et normalt sosialt og faglig liv.

 

Men det er vel bare én vei ut, er det ikke? Jeg må ut blant disse folkene. Gjerne på tiltak.

 

Men det kvier jeg meg sånn for at det aldri blir noe av...

[Nycora]

Kanskje du kan tenke at det er veldig mange flere som mottar trygd, eller støtte på et eller annet vis, som lever der ute? Du er ikke alene, derimot deler du skjebne med mange andre.

 

Jeg er for syk til å arbeide, synes du jeg også bør gjemme meg pga dette?  

[Captain Cheeseheart]

Kanskje du kan tenke at det er veldig mange flere som mottar trygd, eller støtte på et eller annet vis, som lever der ute? Du er ikke alene, derimot deler du skjebne med mange andre.

 

Jeg er for syk til å arbeide, synes du jeg også bør gjemme meg pga dette?  

 

Jeg vet det er mange andre der ute. Det er bare det at jeg ser på meg selv på en spesiell måte. Ja, jeg har selvinnsikt nok til å innse det. Men jeg vurderer meg på en negativ måte (f.eks. "har lurt til meg trygd"). Jeg ser jo at jeg tenker irrasjonelt ang. dette, men jeg tenker sånn likevel... endel ganger tenker jeg at jeg ikke tenker irrasjonelt ang. dette, men sånn jeg tenker nå, så tror jeg det er uttrykk for sykdom.

 

Nei, jeg syns ikke det, men det er jo fordi jeg ikke vet noe om deg og da antar jeg jo at du ikke er klanderverdig... 

 

(Sånn jeg er som person så skal det veldig mye til før jeg føler jeg vet noe om en annen person, men når sykdommen kommer til uttrykk skal det ofte veldig lite til.)

[Nycora]

Tror det er ganske vanlig å gå rundt og tenke sånn. Jeg også gjør dette veldig mye. Det er nesten ikke en dag uten at jeg tenker på et arbeid jeg kanskje kunne klare. Så går det en uke og jeg er så syk at jeg ikke kommer meg i dusjen...da tenker jeg, hvor i all verden skal jeg kunne arbeide? Jo, kanskje fra senga med ei datamaskin. Hvor finner man slike jobber?

[Captain Cheeseheart]

Tror det er ganske vanlig å gå rundt og tenke sånn. Jeg også gjør dette veldig mye. Det er nesten ikke en dag uten at jeg tenker på et arbeid jeg kanskje kunne klare. Så går det en uke og jeg er så syk at jeg ikke kommer meg i dusjen...da tenker jeg, hvor i all verden skal jeg kunne arbeide? Jo, kanskje fra senga med ei datamaskin. Hvor finner man slike jobber?

 

Kjenner meg litt igjen i dette, men så tenker jeg at det kanskje dreier seg om viljen min...

 

Det er tider hvor jeg er litt aktiv, og da får jeg jo veldig dårlig samvittighet og negative tanker om meg selv.

 

Skulle gjerne likt å vite mer om hvordan andre folk i min situasjon egentlig er. Men jeg blir aldri klok på andre mennesker, for jeg klarer ikke kommunisere... føler at jeg oppfører meg som en klovn eller skuespiller, uten enhver kontakt med egne følelser... og da lærer jeg ingenting av andres personlighet, det er bare et overfladisk kaos.

 

Hadde sikkert vært veldig bra om jeg klarte å plassere meg i forhold til andre, det er jo egnetlig bare sånn man kan ha selvinnsikt, er det ikke?

 

Men... det er noe rart med meg. Personligheten min.

[slabbedask]

Kjenner meg litt igjen i dette, men så tenker jeg at det kanskje dreier seg om viljen min...

 

 

Da kan du jo prøve å bruke viljen til å overstyre disse følelsene om at alle forakter deg.

[Nycora]

Du er helt sikkert ikke rarere enn meg  . Bare det at jeg har godtatt at jeg er rar og ser litt humoristisk på dette. Vel, ikke hele tiden, når jeg er deppa, så unngår jo jeg også mennesker og føler meg helt rar. Når jeg bare greier å holde humøret oppe, går det noe bedre  .

[Captain Cheeseheart]

Da kan du jo prøve å bruke viljen til å overstyre disse følelsene om at alle forakter deg.

 

Det prøver jeg på, det er jo ubehagelig å ha det sånn...

 

Du er helt sikkert ikke rarere enn meg  . Bare det at jeg har godtatt at jeg er rar og ser litt humoristisk på dette. Vel, ikke hele tiden, når jeg er deppa, så unngår jo jeg også mennesker og føler meg helt rar. Når jeg bare greier å holde humøret oppe, går det noe bedre  .

 

Rar og rar. Føler egentlig ikke at jeg har noen personlighet jeg, det er som jeg er helt blank og bare mottar fra andre. Det andre putter inn i meg er det som blir der. Dette må være en slags personlighetsforstyrrelse. Personlighetspsykologi er interessante greier, det er så mye rart å lese om...

 

Men nei, jeg virker sikkert ikke rar på andre, det er jo derfor de forakter meg, fordi de ikke kan se at jeg ikke er normal... 

[slabbedask]

Det prøver jeg på, det er jo ubehagelig å ha det sånn...

 

Du får prøve hardere da...

 

Rar og rar. Føler egentlig ikke at jeg har noen personlighet jeg, det er som jeg er helt blank og bare mottar fra andre. Det andre putter inn i meg er det som blir der. Dette må være en slags personlighetsforstyrrelse. 

 

 

Kan "trøste" deg med at jeg har det på omtrent samme måte. Og jeg er helt sikker på at jeg virker rar på andre...

[Captain Cheeseheart]

Du får prøve hardere da...

 

 

Ja, får det. Men det hjelper jo å snakke om det og - om man holder det konstruktivt, klarer det.

 

Du får prøve hardere da...

 

 

Kan "trøste" deg med at jeg har det på omtrent samme måte. Og jeg er helt sikker på at jeg virker rar på andre...

 

Flere i samme båt, da. En lekk skute, dette.

 

Men hvis du virker rar på andre, da har du jo en grunn til å ikke jobbe, da? Altså da kan de jo se at det "er noe med" deg. Det kan de ikke se på meg, tvert imot tror jeg folk oppfatter meg som i til enhver tid ekstra god humør og velfungerende. Syns det er litt vanskelig å tenke på, så lite som jeg faktisk gjennomfører.

 

Sier ikke med dette at jeg har det verre, altså. 

 

Har du fått time på DPS, var det ikke du som hadde søkt?

[Nycora]

Jeg føler også at personligheten min kommer fra andre. At jeg ikke har noe eget liksom. Jeg har jo meninger om mangt og mye, men jeg mangler liksom en grunnstøtte. Faller lett igjennom ved utfordringer og mister fotfestet. Kanskje jeg burde smøre med klister?  

 

Foretrekker at andre ikke ser at jeg er syk, da kan jeg gjemme meg bort i store folkemengder.    

[Captain Cheeseheart]

Jeg føler også at personligheten min kommer fra andre. At jeg ikke har noe eget liksom. Jeg har jo meninger om mangt og mye, men jeg mangler liksom en grunnstøtte. Faller lett igjennom ved utfordringer og mister fotfestet. Kanskje jeg burde smøre med klister?  

 

Foretrekker at andre ikke ser at jeg er syk, da kan jeg gjemme meg bort i store folkemengder.    

 

Det er jo faktisk en trøst at andre har det på samme måten, for da er jo ikke jeg unik, da må det jo være en sykdom.

 

Jeg vil nødig at andre ser på meg som syk/"svak", men liker heller ikke sånn det er nå heller, at de syns jeg virker superfrisk.

[slabbedask]

Ja, får det. Men det hjelper jo å snakke om det og - om man holder det konstruktivt, klarer det.

 

 

Flere i samme båt, da. En lekk skute, dette.

 

 

Skuta er lekk, og kapteinen har gått fra borde?

 

Men hvis du virker rar på andre, da har du jo en grunn til å ikke jobbe, da?

 

Nå er vel ikke det noen grunn i seg selv til ikke å jobbe (og det kan uansett hende jeg tar feil?).

 

 Altså da kan de jo se at det "er noe med" deg. Det kan de ikke se på meg, tvert imot tror jeg folk oppfatter meg som i til enhver tid ekstra god humør og velfungerende. Syns det er litt vanskelig å tenke på, så lite som jeg faktisk gjennomfører.

 

Sier ikke med dette at jeg har det verre, altså.  

 

Har du fått time på DPS, var det ikke du som hadde søkt?

 

 

Jo, har fått time etter purring.

[Captain Cheeseheart]

Skuta er lekk, og kapteinen har gått fra borde?

 

 

Hehe, noe sånt ja. Full i alle fall. Alkis.

 

Nå er vel ikke det noen grunn i seg selv til ikke å jobbe (og det kan uansett hende jeg tar feil?).

 

 

Nei, det er jo ikke det jeg sier, men for utenforstående så vekker det jo mindre mistanke om man oppfører seg litt rart enn om man fremstår som superfrisk...

 

Jo, har fått time etter purring.

 

Det var bra for deg da.

[Nycora]

Det er jo faktisk en trøst at andre har det på samme måten, for da er jo ikke jeg unik, da må det jo være en sykdom.

 

Jeg vil nødig at andre ser på meg som syk/"svak", men liker heller ikke sånn det er nå heller, at de syns jeg virker superfrisk.

Kanskje alle "andre", hvem nå det er, ikke bryr seg så veldig mye om oss? Hvorfor skulle de det? Bryr du deg så mye om noen andre? Går du å studerer folk og tenker på at "han der er uføretrygdet", "hun der er hjerteoperert", "hun der er sjenert" osv. Tenker du sånn? Tror du alle andre gjør det?

[Captain Cheeseheart]

Kanskje alle "andre", hvem nå det er, ikke bryr seg så veldig mye om oss? Hvorfor skulle de det? Bryr du deg så mye om noen andre? Går du å studerer folk og tenker på at "han der er uføretrygdet", "hun der er hjerteoperert", "hun der er sjenert" osv. Tenker du sånn? Tror du alle andre gjør det?

 

Ja, jeg gjør dette. Når jeg ser mennesker ute, så grubler jeg endel over hvem de er, hvor de kommer fra, etc. Hvis det er en overvektig så tenker jeg f.eks. "hm, kanskje han er cola-avhengig" og "jobber han? Eller er han under behandling?". Ser jeg mørk-kledde så undrer jeg meg over hvorfor de går kledd i sort, og om de kanskje har psykiske problemer, som jeg har. Ser jeg noen som er kort i lunta tenker jeg mye over om de er sinte på meg / forakter meg. Ja, jeg tenker mye omkring andre, både om hvem de er, men også mye om hva de kanskje tenker om meg... gjør ikke du/dere dette? Tror dette er det normale, men jeg har jo selvsagt hørt mange påstå at folk ikke bryr seg om andre... men jeg tror jeg er normal på dette, det er bare mange som ikke vil vedkjenne seg det. 

 

Men! Jeg tenker ofte mange positive ting om andre også, ikke bare negative, hvis det er det som var inntrykket av det jeg skrev over her. Hvis det er noen som ser sprudlende ut, så tenker jeg ting som at de er flinke til å trene, er forelsket eller slikt.

 

Må også legge til at jeg ikke føler jeg "vet" disse tingene jeg tenker, jeg har tvil, men tankene vandrer veldig.

[Nycora]

Ja, jeg gjør dette. Når jeg ser mennesker ute, så grubler jeg endel over hvem de er, hvor de kommer fra, etc. Hvis det er en overvektig så tenker jeg f.eks. "hm, kanskje han er cola-avhengig" og "jobber han? Eller er han under behandling?". Ser jeg mørk-kledde så undrer jeg meg over hvorfor de går kledd i sort, og om de kanskje har psykiske problemer, som jeg har. Ser jeg noen som er kort i lunta tenker jeg mye over om de er sinte på meg / forakter meg. Ja, jeg tenker mye omkring andre, både om hvem de er, men også mye om hva de kanskje tenker om meg... gjør ikke du/dere dette? Tror dette er det normale, men jeg har jo selvsagt hørt mange påstå at folk ikke bryr seg om andre... men jeg tror jeg er normal på dette, det er bare mange som ikke vil vedkjenne seg det. 

 

Men! Jeg tenker ofte mange positive ting om andre også, ikke bare negative, hvis det er det som var inntrykket av det jeg skrev over her. Hvis det er noen som ser sprudlende ut, så tenker jeg ting som at de er flinke til å trene, er forelsket eller slikt.

 

Må også legge til at jeg ikke føler jeg "vet" disse tingene jeg tenker, jeg har tvil, men tankene vandrer veldig.

Joda, jeg tenker også litt sånn, men jeg vet at disse tankene ikke trenger å stemme. Jeg kan imidlertid ikke se på folk hvem som er uføretrygdet. Du kan tenke at kanskje, men det går jo ikke an å se det? Og om så var, hva tenker du om andre som er uføretrygdet? Er de snyltere sånn automatisk, eller kan det kanskje være at de fleste er syke?

[Captain Cheeseheart]

Joda, jeg tenker også litt sånn, men jeg vet at disse tankene ikke trenger å stemme. Jeg kan imidlertid ikke se på folk hvem som er uføretrygdet. Du kan tenke at kanskje, men det går jo ikke an å se det? Og om så var, hva tenker du om andre som er uføretrygdet? Er de snyltere sånn automatisk, eller kan det kanskje være at de fleste er syke?

 

Jeg føler heller ikke at jeg vet dette jeg tenker om andre. Men jeg føler at andre føler de vet det. Det de tenker om meg. Jeg har ingenting imot uføretrygdede, de aller flest har nok en god grunn, men ang. min egen grunn så føler jeg ofte det skorter... det er det dette dreier seg om, det handler ikke om at jeg tenker at syke er snyltere ellernoe. 

[Nycora]

Hva er det som gjør deg så unik at du har fått uføretrygd uten å være syk da? Og hvordan skulle vi andre i så fall vite dette? Det er jo bare du selv som kan vite om sykdommen din, behandleren din og kanskje noen få. Ingen andre har noe med dette å gjøre. Ikke skam deg over å være syk, godta dette. En annen ting er jo at du en gang i livet kanskje kommer til å bli friskere? Viktig å ha et håp om å bli så frisk at man kan gjøre det man liker i hvert fall.

Nå er det sovetid for meg, i hvert fall liggetid. Takk for "praten" !

[Captain Cheeseheart]

Hva er det som gjør deg så unik at du har fått uføretrygd uten å være syk da? Og hvordan skulle vi andre i så fall vite dette? Det er jo bare du selv som kan vite om sykdommen din, behandleren din og kanskje noen få. Ingen andre har noe med dette å gjøre. Ikke skam deg over å være syk, godta dette. En annen ting er jo at du en gang i livet kanskje kommer til å bli friskere? Viktig å ha et håp om å bli så frisk at man kan gjøre det man liker i hvert fall.

Nå er det sovetid for meg, i hvert fall liggetid. Takk for "praten" !

 

Jeg får forestillinger om at jeg er en annen enn den jeg er. F.eks. da jeg var ganske dårlig trodde jeg at jeg var Patrick Bateman i "American Psycho". Det var jo ikke spesielt godt å tro, for da var jeg i alle fall en samfunnsfiende... eller rettelse, jeg trodde ikke at jeg var Patrick Bateman, men jeg trodde at jeg hadde helt lik personlighet som han. Det er noe med personlighet, altså, det er det som går igjen i hele tiden jeg har vært psyk, jeg føler at jeg ikke har noen personlighet, og så kan det dukke opp "jeg er som han/hun", og da "blir" jeg den personen. Vel, jeg føler i alle fall at jeg blir den personen, intellektuelt sett ser jeg at jeg kanskje ikke skifter personlighet allikevel - men det ser jeg ikke alltid, da.

 

Dette er vel en personlighetsforstyrrelse? Men det får jeg ikke behandling for, og det syns jeg er synd. Jeg har tatt opp at jeg tror jeg har en personlighetsforstyrrelse og ønsker behandling for det mange ganger.