Vanskelig å takle...

[AnonymBruker]

Jeg syns det er veldig vanskelig å takle det at jeg ikke tjener mine egne penger, men får de fra NAV...

 

Tror det blir en ond sirkel det der, for jeg føler/tenker at folk ("alle") forakter meg for dette (blant andre ting). Og da blir jo terskelen for å gjøre noe med dette høyere, i og med at man da må "ut" blant disse folkene (som jeg føler/tenker forakter meg).

 

Bare nevner at det slettes ikke bare er arbeid/tiltak jeg unngår, det er alle ting. Er bare familie jeg er med, andre håper jeg at jeg ikke treffer når jeg er utendørs...

 

Jeg registrerer at andre/noen mottagere av stønad som livsopphold klarer å "overstyre" denne "skammen"... skulle gjerne gjort det selv, men en del av problemet er at jeg egentlig ikke føler jeg har rett til det. Føler at i og med at jeg er trygdet, så fortjener jeg skam og isolasjon. Jeg vet dette ikke er rasjonelt, for jeg vil jo ikke kunne bidra noe bedre til samfunnet med denne tankegangen, snarere tvert imot antageligvis. Men det er nå sånn det er, da.

 

Skulle ønske det fantes en terapi som gjorde meg frisk, i den forstand at jeg kunne ha et normalt sosialt og faglig liv.

 

Men det er vel bare én vei ut, er det ikke? Jeg må ut blant disse folkene. Gjerne på tiltak.

 

Men det kvier jeg meg sånn for at det aldri blir noe av...

 

Har sett flere som opplever det samme som du beskriver. Har det litt sånn selv. For meg er det en kronisk fysisk sykdom som setter meg ut, der er ingen medisin og jeg kan aldri bli frisk. Livet blir forkortet på grunn av sykdommen. Og det er grunnen til AAP. Venter på avgjørelse på uføretrygd. Er ikke i noe arbeidsmarkedstiltak for tiden.

 

Det er deprimerende dager. For en tid tilbake var jeg ute i hagen og stelte. Da kom naboen litt tidlig hjem, sannsynligvis fra jobb. Aner ikke hva han eventuelet jobber med. Klokka var vel sånn ca. 13-14. Han snakker jeg sjelden med, for han er nokså sky. Men han er en grei fyr. Da spurte han litt overrasket "Har du fri nå?" Da fikk jeg bare fram "...eh, ja." Følte meg skamfull.

 

Har restarbeidsevne jeg ikke får benyttet. Det er veldig deperimerende. Har ikke klart å skaffe meg jobb etter en del år uten, bare tiltak hele veien. Fælt. Veldig fælt og deperimerende. Blir jeg spurt om jobb, sier jeg heller at jeg er uten jobb, enn å forklare i detalj. Har opplevd en gang at en bekjent begynte å grave veldig mye med spørsmål. Da var jeg langt ned og orket ikke mer av det. Så jeg gikk uten å svare på det siste. Det er nesten som å være fredløs.

 

Oppmerksomheten om trygdede i offentligheten gir folk i vår situasjon inntrykk av å være en slags latsabber og snyltere på linje med tyver og andre kriminelle, en slags minusmennesker som helst burde vært utryddet uten at det blir sagt direkte.

 

Anonymous poster hash: 20639...154

[Captain Cheeseheart]

 

Har sett flere som opplever det samme som du beskriver. Har det litt sånn selv. For meg er det en kronisk fysisk sykdom som setter meg ut, der er ingen medisin og jeg kan aldri bli frisk. Livet blir forkortet på grunn av sykdommen. Og det er grunnen til AAP. Venter på avgjørelse på uføretrygd. Er ikke i noe arbeidsmarkedstiltak for tiden.

 

Det er deprimerende dager. For en tid tilbake var jeg ute i hagen og stelte. Da kom naboen litt tidlig hjem, sannsynligvis fra jobb. Aner ikke hva han eventuelet jobber med. Klokka var vel sånn ca. 13-14. Han snakker jeg sjelden med, for han er nokså sky. Men han er en grei fyr. Da spurte han litt overrasket "Har du fri nå?" Da fikk jeg bare fram "...eh, ja." Følte meg skamfull.

 

Har restarbeidsevne jeg ikke får benyttet. Det er veldig deperimerende. Har ikke klart å skaffe meg jobb etter en del år uten, bare tiltak hele veien. Fælt. Veldig fælt og deperimerende. Blir jeg spurt om jobb, sier jeg heller at jeg er uten jobb, enn å forklare i detalj. Har opplevd en gang at en bekjent begynte å grave veldig mye med spørsmål. Da var jeg langt ned og orket ikke mer av det. Så jeg gikk uten å svare på det siste. Det er nesten som å være fredløs.

 

Oppmerksomheten om trygdede i offentligheten gir folk i vår situasjon inntrykk av å være en slags latsabber og snyltere på linje med tyver og andre kriminelle, en slags minusmennesker som helst burde vært utryddet uten at det blir sagt direkte.

 

Anonymous poster hash: 20639...154

 

 

Godt å lese at det ikke bare er meg som føler dette. Føler denne skammen. Jeg får beskjed om at jeg må legge den bort, men jeg tenker at det bare er inne i "psykiatribobla" den tankegangen gjelder...

 

Det har jo en betydning hva folk tenker om en! Det høres helt rart ut det psykiatrien sier til meg... og som sikkert helsepersonen du er i kontakt med sier til deg...

 

Såklart bryr jeg meg om hva naboene tenker om meg.

 

Det er kanskje ikke så hensiktsmessig å hele tiden la seg trekke ned av det, ser den. Men det er ikke så lett, for man lever faktisk i et samfunn også utenfor "helsesamfunnet"...

[ColaZero]

Kjenner meg litt igjen i dette, men så tenker jeg at det kanskje dreier seg om viljen min...

 

Det er tider hvor jeg er litt aktiv, og da får jeg jo veldig dårlig samvittighet og negative tanker om meg selv.

 

Skulle gjerne likt å vite mer om hvordan andre folk i min situasjon egentlig er. Men jeg blir aldri klok på andre mennesker, for jeg klarer ikke kommunisere... føler at jeg oppfører meg som en klovn eller skuespiller, uten enhver kontakt med egne følelser... og da lærer jeg ingenting av andres personlighet, det er bare et overfladisk kaos.

 

Hadde sikkert vært veldig bra om jeg klarte å plassere meg i forhold til andre, det er jo egnetlig bare sånn man kan ha selvinnsikt, er det ikke?

 

Men... det er noe rart med meg. Personligheten min.

 

 

Er du uføretrygdet?

[Captain Cheeseheart]

Er du uføretrygdet?

 

Jobber ikke, får penger fra NAV...

[slabbedask]

Jeg får forestillinger om at jeg er en annen enn den jeg er. F.eks. da jeg var ganske dårlig trodde jeg at jeg var Patrick Bateman i "American Psycho". Det var jo ikke spesielt godt å tro, for da var jeg i alle fall en samfunnsfiende... eller rettelse, jeg trodde ikke at jeg var Patrick Bateman, men jeg trodde at jeg hadde helt lik personlighet som han. Det er noe med personlighet, altså, det er det som går igjen i hele tiden jeg har vært psyk, jeg føler at jeg ikke har noen personlighet, og så kan det dukke opp "jeg er som han/hun", og da "blir" jeg den personen. Vel, jeg føler i alle fall at jeg blir den personen, intellektuelt sett ser jeg at jeg kanskje ikke skifter personlighet allikevel - men det ser jeg ikke alltid, da.

Dette er vel en personlighetsforstyrrelse? Men det får jeg ikke behandling for, og det syns jeg er synd. Jeg har tatt opp at jeg tror jeg har en personlighetsforstyrrelse og ønsker behandling for det mange ganger.

Hvorfor blir du ikke hørt? Endret 16. oktober 2013 av slabbedask

[ColaZero]

Jobber ikke, får penger fra NAV...

 

 

AAP eller uføretrygd? 

[Captain Cheeseheart]

Hvorfor blir du ikke hørt?

 

Jeg tror de tror jeg ikke forstår ting korrekt, da jeg har grensepsykose...

 

AAP eller uføretrygd? 

 

Det kan vel være det samme, det er jo også det samme, akkurat som psykiske diagnoser er det samme, bare ulike navn. 

[ColaZero]

Jeg tror de tror jeg ikke forstår ting korrekt, da jeg har grensepsykose...

 

 

Det kan vel være det samme, det er jo også det samme, akkurat som psykiske diagnoser er det samme, bare ulike navn. 

 

Jeg spurte fordi det ved en uføretrygd er testet ut restarbeidsevne. Og hvis du har fått innvilget uførhetstrygd så er det da sjekket at du ikke har restarbeidsevne. Men det er vel nyttesløst å prøve å hjelpe deg til å forstå at du har fått den trygden du har rett på og at du ikke er en snylter. Du har fått drøssevis med svar og støtteerklæringer rundt temaet, men det preller av som vann på gåsa. Har fulgt med litt på det du har skrevet og hva folk har svart.

 

Om du er så usikker på om du egentlig er en snylter og at du har lurt NAV foreslår jeg at du kommer deg i en eller annen form for arbeid. Så får du sjekket ut om du kan arbeide eller ikke.

[Captain Cheeseheart]

Jeg spurte fordi det ved en uføretrygd er testet ut restarbeidsevne. Og hvis du har fått innvilget uførhetstrygd så er det da sjekket at du ikke har restarbeidsevne. Men det er vel nyttesløst å prøve å hjelpe deg til å forstå at du har fått den trygden du har rett på og at du ikke er en snylter. Du har fått drøssevis med svar og støtteerklæringer rundt temaet, men det preller av som vann på gåsa. Har fulgt med litt på det du har skrevet og hva folk har svart.

 

Om du er så usikker på om du egentlig er en snylter og at du har lurt NAV foreslår jeg at du kommer deg i en eller annen form for arbeid. Så får du sjekket ut om du kan arbeide eller ikke.

 

Jeg skjønner ikke dette jeg. Virkelig ikke. 

 

Er det ikke noe som heter latskap? Alle snakker om latskap, men det finnes ikke?

[ColaZero]

Jeg skjønner ikke dette jeg. Virkelig ikke. 

 

Er det ikke noe som heter latskap? Alle snakker om latskap, men det finnes ikke?

Det er noe som heter latskap og det finnes late mennesker. Om du misstenker at du kun er lat så vil du nok få det mye bedre med deg selv om du kommer deg i jobb.

[Captain Cheeseheart]

Det er noe som heter latskap og det finnes late mennesker. Om du misstenker at du kun er lat så vil du nok få det mye bedre med deg selv om du kommer deg i jobb.

 

Ja men så var det det med å holde ut det umiddelbare ubehaget til fordel for langsiktig gevinst, da... 

[slabbedask]

Ja men så var det det med å holde ut det umiddelbare ubehaget til fordel for langsiktig gevinst, da... 

Og det er trolig vanskelig hvis man har en alvorlig psykisk lidelse som skaper mye ubehag?

[Captain Cheeseheart]

Og det er trolig vanskelig hvis man har en alvorlig psykisk lidelse som skaper mye ubehag?

 

Ja, absolutt. Føler bare ikke at det er noe alvorlig... ja, greit nok, en gang var jeg så paranoid at jeg trodde det lærerene snakket om var at de hadde lobotomert meg fordi de var redde for meg, men jeg er jo ikke sånn med medisiner da, langt der i fra... alle kan jo få en psykose. Finnes folk som har vært psykotiske med som har blitt friske. Reaktiv psykose tror jeg det ble kallt tidligere...

 

Men. Jeg skal slutte å mase om problemene mine nå jeg, jeg har gjort det altfor - altfor - mye...

 

Takk for svar, håper du får en god terapeut.

[ColaZero]

Ja men så var det det med å holde ut det umiddelbare ubehaget til fordel for langsiktig gevinst, da... 

 

Om det bare er dette med å holde ut det umiddelbare ubehaget som forhindrer deg fra å jobbe synes jeg virkelig du skal trå til!!! Tenk så godt det hadde vært for deg å få til å jobbe! Da slipper du alle disse tyngende tanker om at du er en snylter. Du vil profittere voldsomt på det tror jeg. Det går fint an å jobbe selv om man har en psykisk lidelse.

[Captain Cheeseheart]

Om det bare er dette med å holde ut det umiddelbare ubehaget som forhindrer deg fra å jobbe synes jeg virkelig du skal trå til!!! Tenk så godt det hadde vært for deg å få til å jobbe! Da slipper du alle disse tyngende tanker om at du er en snylter. Du vil profittere voldsomt på det tror jeg. Det går fint an å jobbe selv om man har en psykisk lidelse.

 

Beklager, føler meg litt dum nå... jeg har ikke lyst, jeg... jeg ønsker ikke å være sammen med de folka, la de seg meg, se at jeg er på f.eks. tiltak, eksponere meg for dem...

 

Det ubehaget er jeg ikke motivert for...

[ColaZero]

Beklager, føler meg litt dum nå... jeg har ikke lyst, jeg... jeg ønsker ikke å være sammen med de folka, la de seg meg, se at jeg er på f.eks. tiltak, eksponere meg for dem...

 

Det ubehaget er jeg ikke motivert for...

 

 

Da må du velge da! La være å eksponere deg for ubehaget og stay trygda. Eller å gå utenfor komfortsonen og få deg en jobb/aktivitet og på sikt få en nmyyye bedre tilværelse. Valget er vel enkelt?

[Captain Cheeseheart]

Da må du velge da! La være å eksponere deg for ubehaget og stay trygda. Eller å gå utenfor komfortsonen og få deg en jobb/aktivitet og på sikt få en nmyyye bedre tilværelse. Valget er vel enkelt?

 

Ja. Ja, skal det, men skal starte litt forsiktig. Har ikke lyst til å dra på en arbeidsplass hvor alle ser ned på meg. Men noe annen aktivitet.

[Nycora]

Jeg får forestillinger om at jeg er en annen enn den jeg er. F.eks. da jeg var ganske dårlig trodde jeg at jeg var Patrick Bateman i "American Psycho". Det var jo ikke spesielt godt å tro, for da var jeg i alle fall en samfunnsfiende... eller rettelse, jeg trodde ikke at jeg var Patrick Bateman, men jeg trodde at jeg hadde helt lik personlighet som han. Det er noe med personlighet, altså, det er det som går igjen i hele tiden jeg har vært psyk, jeg føler at jeg ikke har noen personlighet, og så kan det dukke opp "jeg er som han/hun", og da "blir" jeg den personen. Vel, jeg føler i alle fall at jeg blir den personen, intellektuelt sett ser jeg at jeg kanskje ikke skifter personlighet allikevel - men det ser jeg ikke alltid, da.

Dette er vel en personlighetsforstyrrelse? Men det får jeg ikke behandling for, og det syns jeg er synd. Jeg har tatt opp at jeg tror jeg har en personlighetsforstyrrelse og ønsker behandling for det mange ganger.

Personlighetsforstyrrelse? Så hvis jeg våkner opp i morgen og tror jeg er Erna Solberg så har jeg en sånn en? Da tørr ihvertfall ikke jeg å sove.

[ColaZero]

Ja. Ja, skal det, men skal starte litt forsiktig. Har ikke lyst til å dra på en arbeidsplass hvor alle ser ned på meg. Men noe annen aktivitet.

Så bra!  Ønsker deg masse lykke til

[ColaZero]

Personlighetsforstyrrelse? Så hvis jeg våkner opp i morgen og tror jeg er Erna Solberg så har jeg en sånn en? Da tørr ihvertfall ikke jeg å sove.

 

Utrolig merkelig ting å si! Synes du kan holde deg for god til å komme med slike innspill når CC forsøker å forklare hvordan han/hun har det!