Antisosial barn/ungdom, eller bare "litt rar"?

[Caloni Makaroni]

Jeg har et tilfelle med et barn, som etter hvert ble ungdom og ung voksen, hvor jeg i større og større grad spør meg selv om hva det kan ha vært "med" henne.

 

Fra småskolealder klarte hun aldri å leke mer enn to. Med en gang en tredjeperson kom inn i bildet gjorde hun ting som skulle få en av de to andre ut, som å fryse ut den ene, eller å være ekstra grei mot den andre, for at det forhåpentligvis skulle bli bare de to neste gang. Det strakte seg lenger enn dét også. Hun kunne gå til en lærer og si usanne ting om "tredjepersonen". Ting som var plausibelt, slik at tredjepersonen faktisk havnet i trøbbel.

 

I lek to og to sammen var hun svært kontrollerende. Hun bestemte alltid hva de skulle gjøre. I en samtale kunne hun avbryte sin jevnaldrende med "Det der er faktisk ikke så interessant for meg å høre om.". Hun kunne også i andre sammenhenger argumentere med at "Det blir så kjedelig for meg om jeg må gjøre det, så jeg vil at du skal gjøre det i stedet." I ettertid av lek to og to gikk hun gjerne til tredjeperson og løy om hendelser. Hvem som var venner og fiender varierte hele tiden.

 

I ungdomstiden trakk hun seg litt tilbake, hun fikk ikke lenger til å manipulere sine jevnaldrende til å være sammen to-og-to hele tiden, da det heller ble større vennegjenger som var vanlig. Hun gikk til rådgiver på skolen og fortalte at hun ble holdt utenfor, og at hun ble mobbet. Rådgiver kalte inn til samtale, og igjen var det vennene som fikk skylden. Vennene kjente seg ikke igjen i påstandene, men igjen var problemstillingen såpass aktuell at det ble vanskelig å motbevise jentas uttalelser.

 

Etter slike samtaler var jenta gjerne veldig blid mot vennegjengen, og lot som om ingenting var hendt. Etter hvert trakk hun seg likevel unna. I klasserommet lå hun med hodet ned på pulten og nektet å svare på tiltale fra lærer eller elever, dette foregikk i flere uker. Noen ganger satte hun seg likevel opp og snakket med én person av gangen.

 

Etter hvert skiftet hun skole, og forsvant helt fra det gamle miljøet.

 

Hva tror du/dere dette kan ha vært? Det virker som en depresjon mot slutten, men det må da ha vært noe i veien helt i fra barndommen av?

[stjernestøv]

Asberger kan det minne om.

[Madelenemie]

Asberger kan det minne om.

Hei!

Mennesker med autisme kan ikke manipulere!!

Jeg har bedt min psykiater lære meg det, men hun nekter!,

Det barn har noe helt annet, ikke vet jeg hva.

[frosken]

Jeg har et tilfelle med et barn, som etter hvert ble ungdom og ung voksen, hvor jeg i større og større grad spør meg selv om hva det kan ha vært "med" henne.

 

Fra småskolealder klarte hun aldri å leke mer enn to. Med en gang en tredjeperson kom inn i bildet gjorde hun ting som skulle få en av de to andre ut, som å fryse ut den ene, eller å være ekstra grei mot den andre, for at det forhåpentligvis skulle bli bare de to neste gang. Det strakte seg lenger enn dét også. Hun kunne gå til en lærer og si usanne ting om "tredjepersonen". Ting som var plausibelt, slik at tredjepersonen faktisk havnet i trøbbel.

 

I lek to og to sammen var hun svært kontrollerende. Hun bestemte alltid hva de skulle gjøre. I en samtale kunne hun avbryte sin jevnaldrende med "Det der er faktisk ikke så interessant for meg å høre om.". Hun kunne også i andre sammenhenger argumentere med at "Det blir så kjedelig for meg om jeg må gjøre det, så jeg vil at du skal gjøre det i stedet." I ettertid av lek to og to gikk hun gjerne til tredjeperson og løy om hendelser. Hvem som var venner og fiender varierte hele tiden.

 

I ungdomstiden trakk hun seg litt tilbake, hun fikk ikke lenger til å manipulere sine jevnaldrende til å være sammen to-og-to hele tiden, da det heller ble større vennegjenger som var vanlig. Hun gikk til rådgiver på skolen og fortalte at hun ble holdt utenfor, og at hun ble mobbet. Rådgiver kalte inn til samtale, og igjen var det vennene som fikk skylden. Vennene kjente seg ikke igjen i påstandene, men igjen var problemstillingen såpass aktuell at det ble vanskelig å motbevise jentas uttalelser.

 

Etter slike samtaler var jenta gjerne veldig blid mot vennegjengen, og lot som om ingenting var hendt. Etter hvert trakk hun seg likevel unna. I klasserommet lå hun med hodet ned på pulten og nektet å svare på tiltale fra lærer eller elever, dette foregikk i flere uker. Noen ganger satte hun seg likevel opp og snakket med én person av gangen.

 

Etter hvert skiftet hun skole, og forsvant helt fra det gamle miljøet.

 

Hva tror du/dere dette kan ha vært? Det virker som en depresjon mot slutten, men det må da ha vært noe i veien helt i fra barndommen av?

Er dette et barn du har vokst opp sammen med, eller er det et barn du har hatt nært kjennskap til som voksen? Jeg tenker at dette er relevant fordi dine beskrivelser er ganske verdiladet (du indikerer at hun gjorde mange antisosiale handlinger intensjonalt), og jeg mener det er forskjell på hvilken oversikt man kan ha over situasjonen som voksen observatør og som jevnaldrende.

[stjernestøv]

Hei!

Mennesker med autisme kan ikke manipulere!!

Jeg har bedt min psykiater lære meg det, men hun nekter!,

Det barn har noe helt annet, ikke vet jeg hva.

Barn med asberger liker å ha ting på sin måte, mitt barn ville i alle fall styre hele leken og var opptatt av sine ting.

[Madelenemie]

Barn med asberger liker å ha ting på sin måte, mitt barn ville i alle fall styre hele leken og var opptatt av sine ting.

Hei!

Det er korrekt.

Men man er tydelig på hvordan man vil ha det og manipulerer ikke!,!

Jeg kan være krevende, men jeg manipulerer ikke, jeg sier bare akkurat hvordan jeg vil ha det, også ikke noe mer.

[stjernestøv]

Hei!

Det er korrekt.

Men man er tydelig på hvordan man vil ha det og manipulerer ikke!,!

Jeg kan være krevende, men jeg manipulerer ikke, jeg sier bare akkurat hvordan jeg vil ha det, også ikke noe mer.

Ja det er nok ikke manipulering, mer et ønske om kontroll.

[frosken]

Hei!

Det er korrekt.

Men man er tydelig på hvordan man vil ha det og manipulerer ikke!,!

Jeg kan være krevende, men jeg manipulerer ikke, jeg sier bare akkurat hvordan jeg vil ha det, også ikke noe mer.

Det betyr ikke at f.eks. jevnaldrende barn nødvendigvis innser at det ikke er manipulering. Eksemplet med at barnet "sladrer" til voksne er et typisk eksempel på noe som kan oppleves helt forskjellig for den det gjelder og de som blir utsatt for det.

[Caloni Makaroni]

Er dette et barn du har vokst opp sammen med, eller er det et barn du har hatt nært kjennskap til som voksen? Jeg tenker at dette er relevant fordi dine beskrivelser er ganske verdiladet (du indikerer at hun gjorde mange antisosiale handlinger intensjonalt), og jeg mener det er forskjell på hvilken oversikt man kan ha over situasjonen som voksen observatør og som jevnaldrende.

Hei!

Du har et poeng - det har vel betydning.

 

Dette var i min oppvekst. Jeg var verken "good guy" eller "bad guy" mer eller mindre enn noen andre, men jeg var en del av miljøet.

 

Jeg har reflektert mye over dette i voksen alder, men det er klart at mine refleksjoner er preget av mine observasjoner som barn og ungdom, og en oppfatning fra den tiden vil oppleves som en like stor sannhet i voksen alder, selv om man kanskje ville sett på det på en annen måte om man spolte tilbake tiden. Men det tatt i betraktning - jeg er rimelig sikker på at dette er en god beskrivelse også objektivt sett, give or take et og annet.

[Caloni Makaroni]

Når jeg ser på svarene her så tenker jeg også på Asperger som en sannsynlighet - jeg har ikke tenkt på det i dette perspektivet før, at vi som barn ikke hadde grunnlag for å skille manipulerende og angiversk fra en som må ha kontroll og som går til andre for å få hjelp til å få kontroll, og ikke mener noe mer med det.