Arbeidsevne

[Gondor]

Som veldig mange andre her inne ble jeg påvirket av innlegget til ISW (Sliten!). Jeg er selv trygdet og fikk fryktelig dårlig samvittighet og skikkelig vondt i maven av å lese det. Jeg har gått rundt med en vond følelse i noen timer, men også redsel og gryende håp. Kanskje jeg kan begynne å arbeidet litt når "karanteneåret" mitt er over i august 2013?

Jeg var hos psykiateren min i forrige uke og han spurte meg hvordan det gikk med trygdesøknaden. Jeg fortalte at jeg hadde fått den igjennom. Han spurte hvordan det føltes og jeg sa at det føles sårt. Da sa han at jeg måtte huske på at det ikke er noen livstidsdom. Han har mange pasienter i samme situasjon. Noen klarer overhode ikke å jobbe, mens andre jobber noe. Han fortalte om en pasient som begynte med 20%, så 40%. I dag har hun en lederstilling.

Jeg har overhode ikke noen ambisjon om å bli leder, men jeg føler at noe må jeg da klare? Jeg har vært gjennom alle tiltak i regi av nav og det har ikke ført til noe. Bare nederlag. I mitt voksen liv (og forsåvidt ungdomsliv) har jeg enten jobbet eller studert. Jeg har vært villig til å ta alle mulige slags "drittjobber", inkludert å vaske offentlige toaletter. Så historisk sett kan jeg med hånden på hjerte si at jeg ikke er lat og aldri har gitt opp, selv om jeg bare har vært en margarinklatt på asfalten som jeg har måttet skrape opp. Siden jeg har vært psyk siden jeg var 10 år gammel, har jeg alltid trodd at min indre tilstand skyldtes min negative innstilling til livet og at det hele stod og falt på min vilje til å forandre meg. Min første selvhjelpsbok leste jeg da jeg var 12 år gammel.Etter dethar det gått slag i slag til jeg ble 40 år og kreftene rant ut.

Det jeg har vært mest fornøyd med via nav, har vært arbeidspsykolog. Han jeg har vært hos er ung og svært dyktig (man trenger absolutt ikke å være eldre og erfaren for å yte en god jobb!). Det ble mye kartlegging av interesser, sterke og svake sider osv i den dur. Men lite konkret.

Jeg har bestemt meg for å ringe nav i morgen og høre om han fremdeles jobber der og om jeg kan få epostadr. hans. Hvis han fremdeles jobber der, sender jeg ham en epost hvor jeg forklarer alt.

Kanskje jeg ikke klarer å jobbe mer, kanskje jeg klarer litt, kanskje fulltid. Hvem vet? Men sånn som det er nå, ser det heller mørkt ut. Jeg må nok i tilfelle ha tilrettelagt arbeid. Jeg kontakter ham uansett. Jeg skal saumfare nettet for å se om det finnes andre muligheter.

Og jeg må selvfølgelig holde meg til medisineringsregimet og unngå følelsesmessige belastninger så godt det lar seg gjøre.

Jeg blir helt utmattet av å tenke på dette her og føler meg forferdelig sliten, men det gnager i meg allikevel.

Men nå skal jeg vaske ned badet. Min eldste sønn kommer på besøk i morgen og da skal alt være spick and spam.

[Nycora]

Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Måtte selv gå noen runder og spørre meg: blir du virkelig så lei deg av noe som skrives på nett? Jeg vurderer om jeg pr dato ikke har godt av å være her lengre. Har gått rundt med en følelse av at alle misliker meg, er sinte på meg og vært småparanoid i hele dag.

Tror det er bra å ikke gi opp håpet om å komme i jobb en gang i framtiden. Som din lege sier så trenger du ikke være ufør på livstid. Mener det er sånn st du bare kan prøve deg i jobb. Går det ikke bra så får du tilbake trygden innenfor tre år. Du slipper da å gjennom alt styret med sykmelding og utredning på nytt om du ikke skulle klare jobben. Sånn sett er det jo bare å prøve seg.

Jeg prøver å teste meg selv innimellom for å se hvor mye jeg tåler. Resultatet har hittil vært nedslående. Hvilke medisiner bruker du nå mot bp? Tror jeg snart må begynne med et eller annet igjen. Merker paranoiaen og panikken puste meg i nakken, hvis noen sier bøh til meg, besvimer jeg sannsynligvis. Lykke til med vaskingen, noen Ganger er dette god terapi ;-).

[ISW]

Det er utrolig sterkt å lese innlegget ditt.

 

Jeg har reflektert litt over min egen tråd også. Ser at det er utrolig mange som føler på en skam for at de ikke er i arbeid, og at denne skammen føles sterkere enn min egen tidvise slitenhet.

 

Jeg ønsker på mange måter å formidle håp. Har sett det selv mange ganger, hvordan medarbeidere har kommet seg opp av "gjørma" og blant annet gjennom arbeid fått mildnet sine psykiske lidelser. 

 

Min holdning har alltid vært; kan du jobbe, så må du jobbe. Men det forutsetter selvsagt at man både kan jobbe, og får en jobb. Det er "vil ikke jobbe" som jeg reagerer på, ikke noe annet.

 

Meningen var ikke å gi noen dårlig samvittighet. Om jeg gjorde det, beklager jeg det.

[Nycora]

Jeg lurer på hvordan man finner ut forskjellen på de som ikke vil jobbe og de som ikke kan?

De gangene jeg viser meg ute, er som regel når jeg har en bedre dag, eller jeg presser meg til det, selv om jeg er syk. Tviler på at dette er så veldig synlig fordi jeg er veldig nøye på hvordan jeg ser ut ute blant folk.

Det folk ikke ser er dager og uker hvor jeg ligger/sitter og ikke greier noenting, kan gå dager uten å vaske meg. Andre dager blomstrer jeg og er mye mere sosial. Det er det siste folk ser.

Jeg ser en del uføre som greier å møte opp hver dag på kafe til samme tidspunkt, lurer på om det ligger en restarbeidsevne her? Sånne tanker regner jeg med at folk har om meg også. Derfor skammer jeg meg de få dagene jeg greier å gå tur, kjøre bil, handle, vaske kjøkkengolvet. Den energien kunne jeg vel ha brukt på arbeid? Hvis jeg kutter all sosial kontakt, sover og hviler hele tiden imellom, så hadde jeg kanskje greid noe?

Dette gnager på meg dag ut og dag inn, blir ikke bedre av å åpne avisen hvor dette diskuteres hele tiden. Saken er at jeg føler meg skyldig i en slags forbrytelse, jeg skal prøve å få gjort noe med dette. Det var ikke du som ga meg dårlig samvittighet, den greier jeg fint å lage selv .

[schizoid1337]

Hmm, når jeg leser disse forumene, så blir det å arbeide fremstilt som veldig viktig og givende for de fleste mennesker, folk blir deprimert fordi de ikke kan jobbe, vil ikke det innebære at det er "noe galt" med de som ikke har disse ønskene, at de også er "syke" bare på en annen måte?

 

Klarer ikke helt å se hvorfor dette blir fremstilt så sort hvitt

[ISW]

Jeg lurer på hvordan man finner ut forskjellen på de som ikke vil jobbe og de som ikke kan?

De gangene jeg viser meg ute, er som regel når jeg har en bedre dag, eller jeg presser meg til det, selv om jeg er syk. Tviler på at dette er så veldig synlig fordi jeg er veldig nøye på hvordan jeg ser ut ute blant folk.

Det folk ikke ser er dager og uker hvor jeg ligger/sitter og ikke greier noenting, kan gå dager uten å vaske meg. Andre dager blomstrer jeg og er mye mere sosial. Det er det siste folk ser.

Jeg ser en del uføre som greier å møte opp hver dag på kafe til samme tidspunkt, lurer på om det ligger en restarbeidsevne her? Sånne tanker regner jeg med at folk har om meg også. Derfor skammer jeg meg de få dagene jeg greier å gå tur, kjøre bil, handle, vaske kjøkkengolvet. Den energien kunne jeg vel ha brukt på arbeid? Hvis jeg kutter all sosial kontakt, sover og hviler hele tiden imellom, så hadde jeg kanskje greid noe?

Dette gnager på meg dag ut og dag inn, blir ikke bedre av å åpne avisen hvor dette diskuteres hele tiden. Saken er at jeg føler meg skyldig i en slags forbrytelse, jeg skal prøve å få gjort noe med dette. Det var ikke du som ga meg dårlig samvittighet, den greier jeg fint å lage selv .

 

Det er nok vanskelig å svare på, det er mye glidende overganger og overlapping.

 

Når jeg gjør ansettelser så ser jeg veldig mye på interesse. Om arbeidet er et "ego-syntont" eller "ego-dystont" fenomen, om du vil.

 

For å utdype litt; det er forskjell på å tenke "jeg har virkelig lyst til å jobbe, men usikker på om jeg greier det" og å tenke "jeg har virkelig ikke lyst til å jobbe men jeg trenger pengene, så jeg må vel". 

 

For å skille mellom kan ikke og vil ikke, så kan man kanskje bruke dette.

 

Det er ofte veldig lett å skape katastrofetanker rundt jobb, av typen:

- Hvis jeg er i jobb, så vil jeg slite meg fullstendig ut

- Hvis jeg er i jobb, så vil sykdommen min forverres

- Hvis jeg er i jobb, så vil jeg aldri orke å være sosial.

- Hvis jeg er i jobb og mister jobben, så er det den endelige bekreftelsen på at jeg er ubrukelig

 

..etc.

 

Nå er jo dette bare negative automatiske tanker som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. De kan etter min mening utfordres på linje med andre depressive tanker, som heller ikke trenger å være sanne. 

[laban]

Jeg ser en del uføre som greier å møte opp hver dag på kafe til samme tidspunkt, lurer på om det ligger en restarbeidsevne her? Sånne tanker regner jeg med at folk har om meg også. Derfor skammer jeg meg de få dagene jeg greier å gå tur, kjøre bil, handle, vaske kjøkkengolvet. Den energien kunne jeg vel ha brukt på arbeid? Hvis jeg kutter all sosial kontakt, sover og hviler hele tiden imellom, så hadde jeg kanskje greid noe?

"Folk" er stort sett opptatt av seg selv og sitt, det er lite sannsynlig at noen tenker noe som helst selv om de ser deg ute på dagtid. Grunnen til at en tilfeldig person sitter på kafé på formiddagen en hverdag, kan være arbeidsløshet, permisjon, avspasering, legetime om ti minutter, fridag pga. turnus, rik ektefelle som gjør lønnsarbeid unødvendig, sykemelding, ferie, aap eller trygd. Det er sikkert noen andre muligheter også.

Den seriøse delen av diskusjonen om uføre handler ikke om at folk skal / bør bruke alle kreftene sine på en jobb og hvile eller sove resten av døgnet.

[Nicklusheletida]

Som veldig mange andre her inne ble jeg påvirket av innlegget til ISW (Sliten!). Jeg er selv trygdet og fikk fryktelig dårlig samvittighet og skikkelig vondt i maven av å lese det. Jeg har gått rundt med en vond følelse i noen timer, men også redsel og gryende håp. Kanskje jeg kan begynne å arbeidet litt når "karanteneåret" mitt er over i august 2013?

Jeg var hos psykiateren min i forrige uke og han spurte meg hvordan det gikk med trygdesøknaden. Jeg fortalte at jeg hadde fått den igjennom. Han spurte hvordan det føltes og jeg sa at det føles sårt. Da sa han at jeg måtte huske på at det ikke er noen livstidsdom. Han har mange pasienter i samme situasjon. Noen klarer overhode ikke å jobbe, mens andre jobber noe. Han fortalte om en pasient som begynte med 20%, så 40%. I dag har hun en lederstilling.

Jeg har overhode ikke noen ambisjon om å bli leder, men jeg føler at noe må jeg da klare? Jeg har vært gjennom alle tiltak i regi av nav og det har ikke ført til noe. Bare nederlag. I mitt voksen liv (og forsåvidt ungdomsliv) har jeg enten jobbet eller studert. Jeg har vært villig til å ta alle mulige slags "drittjobber", inkludert å vaske offentlige toaletter. Så historisk sett kan jeg med hånden på hjerte si at jeg ikke er lat og aldri har gitt opp, selv om jeg bare har vært en margarinklatt på asfalten som jeg har måttet skrape opp. Siden jeg har vært psyk siden jeg var 10 år gammel, har jeg alltid trodd at min indre tilstand skyldtes min negative innstilling til livet og at det hele stod og falt på min vilje til å forandre meg. Min første selvhjelpsbok leste jeg da jeg var 12 år gammel.Etter dethar det gått slag i slag til jeg ble 40 år og kreftene rant ut.

Det jeg har vært mest fornøyd med via nav, har vært arbeidspsykolog. Han jeg har vært hos er ung og svært dyktig (man trenger absolutt ikke å være eldre og erfaren for å yte en god jobb!). Det ble mye kartlegging av interesser, sterke og svake sider osv i den dur. Men lite konkret.

Jeg har bestemt meg for å ringe nav i morgen og høre om han fremdeles jobber der og om jeg kan få epostadr. hans. Hvis han fremdeles jobber der, sender jeg ham en epost hvor jeg forklarer alt.

Kanskje jeg ikke klarer å jobbe mer, kanskje jeg klarer litt, kanskje fulltid. Hvem vet? Men sånn som det er nå, ser det heller mørkt ut. Jeg må nok i tilfelle ha tilrettelagt arbeid. Jeg kontakter ham uansett. Jeg skal saumfare nettet for å se om det finnes andre muligheter.

Og jeg må selvfølgelig holde meg til medisineringsregimet og unngå følelsesmessige belastninger så godt det lar seg gjøre.

Jeg blir helt utmattet av å tenke på dette her og føler meg forferdelig sliten, men det gnager i meg allikevel.

Men nå skal jeg vaske ned badet. Min eldste sønn kommer på besøk i morgen og da skal alt være spick and spam.

Jeg blir litt forundret over alle reaksjonene. Du har vel gjort deg dine tanker tidligere på hvordan samfunnet henger sammen, før denne uttalelsen kom ? Kom det som en stor overraskelse det han sa? Samfunnet ville kollapset hvis ingen jobbet, men det betyr jo ikke at alle andre også er en viktig del av samfunnet også. Snu litt på det. Stillinga til Nils Håvard Dahl og mange andre, ville vært overflødig om ingen var syke eller psykisk syke. NHD er avhengig av dere for lønna si. Alle er en viktig brikke. Dere må stikke fingeren i jorda og innse at det var sanne ord og ikke noe som var sagt for å være slem. (tror jeg da)

[Nicklusheletida]

Det er utrolig sterkt å lese innlegget ditt.

 

Jeg har reflektert litt over min egen tråd også. Ser at det er utrolig mange som føler på en skam for at de ikke er i arbeid, og at denne skammen føles sterkere enn min egen tidvise slitenhet.

 

Jeg ønsker på mange måter å formidle håp. Har sett det selv mange ganger, hvordan medarbeidere har kommet seg opp av "gjørma" og blant annet gjennom arbeid fått mildnet sine psykiske lidelser. 

 

Min holdning har alltid vært; kan du jobbe, så må du jobbe. Men det forutsetter selvsagt at man både kan jobbe, og får en jobb. Det er "vil ikke jobbe" som jeg reagerer på, ikke noe annet.

 

Meningen var ikke å gi noen dårlig samvittighet. Om jeg gjorde det, beklager jeg det.

Jeg synes det er ille at du nå føler trang til nærmest å be om unnskyldning for at du skrev det du skrev og at det finnes liten aksept for at såkalt friske også kan ha dårlige perioder, ha bekymringer, plager eller i perioder av livet være sliten eller psyk. - Det blir litt sånn : - Hold kjeft, slutt og klag, tenk på meg heller, jeg har det mye verre enn deg. Spesielt et svar til deg jeg reagerte på. Skal ikke nevne nick.

[Gjest]

Jeg synes det er ille at du nå føler trang til nærmest å be om unnskyldning for at du skrev det du skrev og at det finnes liten aksept for at såkalt friske også kan ha dårlige perioder, ha bekymringer, plager eller i perioder av livet være sliten eller psyk. - Det blir litt sånn : - Hold kjeft, slutt og klag, tenk på meg heller, jeg har det mye verre enn deg. Spesielt et svar til deg jeg reagerte på. Skal ikke nevne nick.

Var det mitt svar du tenkte på? I så fall misforsto du.

(Jeg føler meg truffet fordi du kommenterte mitt svar i den tråden. Og hvis du sikter til også når det gjelder at du tenker at det er slik at jeg tenker som du skriver over, at det er synd på meg osv så misforstår du det og).

Endret 25. oktober 2013 av hww

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan man finner ut forskjellen på de som ikke vil jobbe og de som ikke kan?

 

Det skjer aldri (med mindre noen blir tatt for trygdesvindel). Debatter om kutt i trygdeytelser, har et påfallende trekk: De som vil ha reduserte trygdeytelser, har null interesse i størrelse på restarbeidsevne og hvilke muligheter disse har til å få seg jobb. For dem er det egentlig helt irrelevant om de kommer i jobb, bare ytelsene blir redusert.

Anonymous poster hash: 92af7...163

[Nicklusheletida]

Var det mitt svar du tenkte på? I så fall misforsto du.

(Jeg føler meg truffet fordi du kommenterte mitt svar i den tråden. Og hvis du sikter til også når det gjelder at du tenker at det er slik at jeg tenker som du skriver over, at det er synd på meg osv så misforstår du det og).

Nei, det var ikke ditt svar jeg tenkte på. Du må slutte å tro at alt handler om deg :-)

[Gjest]

Nei, det var ikke ditt svar jeg tenkte på. Du må slutte å tro at alt handler om deg :-)

OK.

PS. Jeg har sluttet med det

[motorPrøysen]

Til alle dere som har dårlig samvittighet for å ikke jobbe, husk følgende:

 

- Jobbmarkedet i Norge er mye trangere enn i mange andre land. Toleransen for sykdom og annerledeshet er lav.

 

- Mange i arbeid bidrar ikke til samfunnet på en positiv måte, enten fordi arbeidet resulterer i negativ produktivitet, eller fordi det de produserer er destruktivt for samfunnet.

 

Arbeid er et gode, uansett — det er det enkla mantraet i kulturen. Men det er forskjell på jobber. Det viktigste er at man skaper noe som er meningsfullt og som har verdi for andre. Dette trenger ikke dreie seg om lønnet arbeid, men kan f.eks. være å engasjere seg i frivillig arbeid, starte en blogg e.l.

 

Ikke vær så opptatt av den ytre bekreftelsen som ligger i en jobb — spør dere heller om hvilke aktiviter dere selv vil oppleve som meningsfulle og som også kan gi andre noe. Dere trenger ikke være i et ansettelsesforhold for å gjøre disse tingene.

[sur kjerring]

 

Det skjer aldri (med mindre noen blir tatt for trygdesvindel). Debatter om kutt i trygdeytelser, har et påfallende trekk: De som vil ha reduserte trygdeytelser, har null interesse i størrelse på restarbeidsevne og hvilke muligheter disse har til å få seg jobb. For dem er det egentlig helt irrelevant om de kommer i jobb, bare ytelsene blir redusert.

Anonymous poster hash: 92af7...163

 

 

Samtidig kommer man med svada om at det "må lønne seg å jobbe". Gjør det ikke det i dag da?

[Gondor]

Jeg tror jeg forstår hvordan du har det. Måtte selv gå noen runder og spørre meg: blir du virkelig så lei deg av noe som skrives på nett? Jeg vurderer om jeg pr dato ikke har godt av å være her lengre. Har gått rundt med en følelse av at alle misliker meg, er sinte på meg og vært småparanoid i hele dag.

Tror det er bra å ikke gi opp håpet om å komme i jobb en gang i framtiden. Som din lege sier så trenger du ikke være ufør på livstid. Mener det er sånn st du bare kan prøve deg i jobb. Går det ikke bra så får du tilbake trygden innenfor tre år. Du slipper da å gjennom alt styret med sykmelding og utredning på nytt om du ikke skulle klare jobben. Sånn sett er det jo bare å prøve seg.

Lamictal, Wellbutrin, Cipralex og Fluanxol

Jeg prøver å teste meg selv innimellom for å se hvor mye jeg tåler. Resultatet har hittil vært nedslående. Hvilke medisiner bruker du nå mot bp? Tror jeg snart må begynne med et eller annet igjen. Merker paranoiaen og panikken puste meg i nakken, hvis noen sier bøh til meg, besvimer jeg sannsynligvis. Lykke til med vaskingen, noen Ganger er dette god terapi ;-).

[Gondor]

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en veldig negativ følelse å gå og drasse på. Fører den egentlig noe godt med seg? Jeg tenker nå at det er bedre å tenke: Neste år kan jeg prøve meg ute i arbeidslivet igjen. Det kan bli veldig fint! Sannsynligvis blir det tilrettelagt arbeid. Kanskje jeg får en forståelsesfull arbeidsgiver? Kanskje jeg får krefter av å jobbe? Kanskje jeg til og med får en jobb jeg trives med og kan utvikle meg i?

Den siste jobben jeg hadde taklet jeg ikke. Jeg ble bedt av lederen om å si opp. Det er fremdeles vondt å tenke på så jeg prøver å fokusere på at jeg i det minste var en morsom og hyggelig kollega! Der føler jeg meg trygg. Og så får jeg vel prøve å overbevise meg selv om at jeg er et verdifullt menneske, selv om jeg har mislykkes så mye i mitt liv og for tiden ikke jobber.

[Nycora]

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet. Det er en veldig negativ følelse å gå og drasse på. Fører den egentlig noe godt med seg? Jeg tenker nå at det er bedre å tenke: Neste år kan jeg prøve meg ute i arbeidslivet igjen. Det kan bli veldig fint! Sannsynligvis blir det tilrettelagt arbeid. Kanskje jeg får en forståelsesfull arbeidsgiver? Kanskje jeg får krefter av å jobbe? Kanskje jeg til og med får en jobb jeg trives med og kan utvikle meg i?

Den siste jobben jeg hadde taklet jeg ikke. Jeg ble bedt av lederen om å si opp. Det er fremdeles vondt å tenke på så jeg prøver å fokusere på at jeg i det minste var en morsom og hyggelig kollega! Der føler jeg meg trygg. Og så får jeg vel prøve å overbevise meg selv om at jeg er et verdifullt menneske, selv om jeg har mislykkes så mye i mitt liv og for tiden ikke jobber.

Du er verdifull, ikke glem det :-). Tror det er viktig å gå noen runder med seg selv og finne ut om man kan være bra nok selv om man mislykkes i arbeidslivet, det sosiale livet og mye annet. Har vi kanskje en verdi i kun å være her som mennesker. Er det bra nok i mine øyne? Andres øyne?

Jeg mener ikke det om meg selv. Har prøvd diverse jobber og trynet x antall ganger. Hvilken jobb kan egentlig passe for sånne som meg? Finnes det jobber hvor man kan jobbe på data når man er frisk nok? Kanskje to timer en uke, mange timer en uke og ingenting i to uker osv. Kan jo å skrive fort på pc. Er det noen som kan trenge hjelp til noe sånt, noe som ikke haster så veldig liksom. Har sittet og tenkt idag, det er dette jeg kommer fram til som gjenstår når det gjelder å prøve noe for min del tror jeg. Det er viktig å beholde håpet om å bli til noe når man blir stor :-).

[Gondor]

Sannheten er: mange jobber hardt, tjener mye og betaler mye i skatt. Andre jobber like hardt, tjener lite og betaler mer enn nok i skatt. Begge disse gruppene finansierer sånne som meg.

I et annet hjørne av verden ville jeg kanskje vært familiens store skam og låst inni et lite rom, for å skjule meg. Eller sparket ut. Kanskje jeg måtte være villig til å jobbe som prostituert for å overleve. Eller tyv. Være løpegutt for narkobaroner? Hvem vet. Blitt uteligger og frosset i hjel. Blitt tigger. Mulighetene er mange. Men det slipper jeg altså.

[stjernestøv]

Sannheten er: mange jobber hardt, tjener mye og betaler mye i skatt. Andre jobber like hardt, tjener lite og betaler mer enn nok i skatt. Begge disse gruppene finansierer sånne som meg.

I et annet hjørne av verden ville jeg kanskje vært familiens store skam og låst inni et lite rom, for å skjule meg. Eller sparket ut. Kanskje jeg måtte være villig til å jobbe som prostituert for å overleve. Eller tyv. Være løpegutt for narkobaroner? Hvem vet. Blitt uteligger og frosset i hjel. Blitt tigger. Mulighetene er mange. Men det slipper jeg altså.

Vi er heldige som bor i Norge. Og jeg har hørt at det ikke er så lett å bli ufør, vi burde ikke ha dårlig samvittighet.