Drømmepasienten?

[ISW]

Hei,

 

Min psykiater har kalt meg for en "drømmepasient" grunnet følgende ting:

 

- Jeg møter alltid til timene, entusiastisk og motivert.

- Jeg tar alltid mine medisiner

- Jeg samarbeider alltid i timene

- Jeg følger de kognitive og metakognitive teknikkene jeg har blitt lært. Redusere bekymring, grubler aldri, forsøker å akseptere tankene og lar ikke lidelsen min styre livet mitt.

- Jeg har ikke utagerende adferd

- Jeg jobber fullt og har hobbyer og interesser

- Jeg har (visstnok, føles ikke alltid helt slik) meget god sykdomsinnsikt

- Jeg gjør de livsstilstiltak som jeg får beskjed om (mat, trening, hvile) og jeg føler at jeg tar et ansvar for egen helse, både fysisk og psykisk.

 

Det jeg lurer litt på (og finner litt urettferdig, egentlig) er hvorfor bedringen går så sakte som den gjør. Jeg føler meg jevnt over mye bedre enn jeg gjorde for ett år siden, ikke minst det at jeg praktiserer mye mindre unngåelsesadferd, og humøret er vesentlig bedre. Opplever også at innsikten har bedret seg mye, særlig etter jeg startet med Zeldox. 

 

Når jeg diskuterer fremgangen med familien min, får jeg ofte tilbakemeldinger om at jeg gjør ting så altfor teknisk. At jeg bør gjøre en bedre jobb i å være pasient, og ikke forsøke å "leke lege" så mye som jeg kanskje gjør. Timene mine hos legen foregår på et relativt høyt faglig nivå iblant, det medgår jeg. Da jeg hadde den andre angsten min (hjerte), satt jeg og kardiologen min og diskuterte EKG-funn i detalj. Nå går det mer i 5HT-reseptorer og transportproteiner. Skjønner når jeg ser dette svart på hvitt at det er litt idiotisk.

 

Er det noe jeg kan gjøre for å oppleve raskere bedring?

Endret 29. oktober 2013 av issomethingwrong

[Gjest]

Kanskje du er litt for utålmodig (som meg)?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ville du tenkt slik også om du hadde en alvorlig kreftlidelse?  Det finnes mange meget alvorlige psykiske sykdommer også.

 

Jeg tror ikke det tjener sykdomsfølelsen at du er så ekstremt opptatt av virkningsmekanismer og patofysiologi.

 

Det du gjør står vel noe i motsetning til det du skriver i strekpunkt fire. Kanskje denne detaljopptattheten er en variant av grubling?

[ISW]

@NHD:

 

Når jeg mente grubling, så mente jeg å drøvtygge på tidligere feil, mv. Det gjør jeg jo ikke. Men det er meget mulig at denne lesingen av fagstoff er en av mine kontrollmekanismer som jeg burde gi slipp på. Litt referert til min hjerteangst, så gikk jo mange timer med til gransking av mitt EKG etter alle kunstens regler. Det blir jo litt "mental håndvasking" dette her, og det var basert på nettopp dette at jeg fikk diagnosen tvangslidelse og ikke hypokondri.

 

Det er kanskje kontrollbehovet mitt som er det mest patologiske. Det gjenspeiler seg i ganske mange aspekter av livet mitt, men ikke minst når det gjelder sykdom. Kontrollbehov og perfeksjonisme i de deler av livet som kan gi opphav til angst. Blodtrykk 100/60. Perfekt EKG. Garanti om å ikke ta mitt eget liv.

 

Må kanskje lære meg å kunne gi slipp å forsøke og kontrollere det som ikke kan kontrolleres.

 

@HWW:

 

Ja, du har et poeng der. Det henger nok sammen med perfeksjonismen nevnt ovenfor. Jeg "kan" ikke være syk, hvis du skjønner.

[frosken]

Jeg oppfatter deg som langt mer sykdomsppptatt/egosentrisk enn de fleste. Kanskje ganske mye å hente på å stoppe deg selv fra denne kverningen?

[ISW]

Jeg oppfatter deg som langt mer sykdomsppptatt/egosentrisk enn de fleste. Kanskje ganske mye å hente på å stoppe deg selv fra denne kverningen?

 

Egosentrisk føler jeg meg ikke, tvert imot har jeg fått høre at jeg bruker altfor mye energi på "pleasing" av andre. 

 

Men sykdomsopptatt, det er nok "spot on".

[Gjest]

Egosentrisk føler jeg meg ikke, tvert imot har jeg fått høre at jeg bruker altfor mye energi på "pleasing" av andre. 

 

Men sykdomsopptatt, det er nok "spot on".

Jeg oppfatter deg heller ikke slik frosken gjør, svaret kom ganske overraskende på meg iallefall..

[Bella Dotte]

Kan ikke folk få lov å være seg selv?!

[Kayia]

Det er kanskje kontrollbehovet mitt som er det mest patologiske. Det gjenspeiler seg i ganske mange aspekter av livet mitt, men ikke minst når det gjelder sykdom. Kontrollbehov og perfeksjonisme i de deler av livet som kan gi opphav til angst. Blodtrykk 100/60. Perfekt EKG. Garanti om å ikke ta mitt eget liv.

 

Må kanskje lære meg å kunne gi slipp å forsøke og kontrollere det som ikke kan kontrolleres.

Kan det også være at du intellektualiserer også det som angår din psykiske helse? Kanskje du skal tillate deg å være banal mht følelser og egen atferd, dvs fokusere mer på hva du gjør, framfor å analysere hva som skaper den og den atferden hos deg?

Endret 29. oktober 2013 av Kayia

[Madelenemie]

Egosentrisk føler jeg meg ikke, tvert imot har jeg fått høre at jeg bruker altfor mye energi på "pleasing" av andre. 

 

Men sykdomsopptatt, det er nok "spot on".

Hei!

 

Det er nok det man kaller en glidende overgang mellom sykdomposttatt og egosentrisk tror jeg.

 

Jeg misliker sterkt at noen snakker om sin sykdom til det daglige, det kjeder meg, det kjeder meg selv om det er autisme. En gang pr mnd går det fint da er jeg innstilt på det. Jeg får alltid en lett form for trykk i hodet av å snakke om asperger og de vanskene der, jeg vet ikke hvorfor.

Jeg gjør det fra kl 16.30 til kl 18.00 ca en gang pr mnd. Det syns jeg holder.

 

Jeg orker sjelden å høre særlig mye om det, og ingen må spørre meg heller om autisme.

 

En student som har fått informasjon om at jeg har asperger, har epilepsi, han skal alltid snakke med meg, jeg pleier se en annen vei, for jeg syns det blir for mye. Jeg sa til han at han kan lese bøker om det, men det hadde han gjort. En dag snakket han om nedsatt hørsel og øresus det hadde han også, jeg sa "takk for informasjonen"(fordi jeg trengte den), men jeg ville ikke da høre mer, jeg var i helt andre tanker, jeg satt og tenkte på en beregning, og en oppgave og da vil ikke jeg høre om tinnitus. Han burde selv tenkt på å bli bedre i sine studier enn å sitte der hver uke å gnåle inn i mine ører om epilepsi, det interesserer meg ikke.

 

At man har en tilstand/sykdom, holder, jeg vil ikke snakke om det. Det hender mennesker vil, men jeg sier jeg liker ikke å snakke om autisme, jeg liker snakke om mine interesser, alltid. 

Eller høre noe interessant, noe som passer inn i mine tanker og interesser.

 

Som blant alle fins det mennesker med autisme som har en stor trang til å snakke om sin diagnose eller trekke den frem hele tiden, det irriterer meg, på innsiden, og jeg tror det irriterer de fleste mennesker på innsiden å høre om andres plager. Interesser er det man skal snakke om.

 

Ellers er du jammen en flink pasient, det er nettopp derfor merkelig at du har "sakte" fremgang.

Jeg møter selv alltid ca 15 min før timene hos min psykiater, forberedt og motivert. 

 

Drømmepasient er jeg litt glad jeg ikke er, for det virker merkelig.

Jeg har aldri fått høre at jeg er det, og hadde jeg fått høre det, ville jeg blitt forundret.

 

Håper du får sykdommen din litt på avstand, husk det er kjedelig for andre mennesker å høre om andres sykdom. Bra du jobber, men du bør ikke snakke om din sykdom med dine kolleger, men skrive om det her er fint og lærerrikt. Det blir ikke meningsløse ord som bare flyr tvers inn også ut igjen uten å ha en målsetning.

[ISW]

Kan det også være at du intellektualiserer også det som angår din psykiske helse? Kanskje du skal tillate deg å være banal mht følelser og egen atferd, dvs fokusere mer på hva du gjør, framfor å analysere hva som skaper den og den atferden hos deg?

 

Det er nok meget mulig. Jeg må nok uansett åpne øynene litt mer for verden utenfor meg, iblant lever jeg litt mye inni mitt eget hode :-)

[Kayia]

Det er nok meget mulig. Jeg må nok uansett åpne øynene litt mer for verden utenfor meg, iblant lever jeg litt mye inni mitt eget hode :-)

Sikkert en god ide. Hvordan gikk det med opppussingsprosjektet forresten? Trives dere i den nye leiligheten?

[ISW]

Hei!

 

Det er nok det man kaller en glidende overgang mellom sykdomposttatt og egosentrisk tror jeg.

 

Jeg misliker sterkt at noen snakker om sin sykdom til det daglige, det kjeder meg, det kjeder meg selv om det er autisme. En gang pr mnd går det fint da er jeg innstilt på det. Jeg får alltid en lett form for trykk i hodet av å snakke om asperger og de vanskene der, jeg vet ikke hvorfor.

Jeg gjør det fra kl 16.30 til kl 18.00 ca en gang pr mnd. Det syns jeg holder.

 

Jeg orker sjelden å høre særlig mye om det, og ingen må spørre meg heller om autisme.

 

En student som har fått informasjon om at jeg har asperger, har epilepsi, han skal alltid snakke med meg, jeg pleier se en annen vei, for jeg syns det blir for mye. Jeg sa til han at han kan lese bøker om det, men det hadde han gjort. En dag snakket han om nedsatt hørsel og øresus det hadde han også, jeg sa "takk for informasjonen"(fordi jeg trengte den), men jeg ville ikke da høre mer, jeg var i helt andre tanker, jeg satt og tenkte på en beregning, og en oppgave og da vil ikke jeg høre om tinnitus. Han burde selv tenkt på å bli bedre i sine studier enn å sitte der hver uke å gnåle inn i mine ører om epilepsi, det interesserer meg ikke.

 

At man har en tilstand/sykdom, holder, jeg vil ikke snakke om det. Det hender mennesker vil, men jeg sier jeg liker ikke å snakke om autisme, jeg liker snakke om mine interesser, alltid. 

Eller høre noe interessant, noe som passer inn i mine tanker og interesser.

 

Som blant alle fins det mennesker med autisme som har en stor trang til å snakke om sin diagnose eller trekke den frem hele tiden, det irriterer meg, på innsiden, og jeg tror det irriterer de fleste mennesker på innsiden å høre om andres plager. Interesser er det man skal snakke om.

 

Ellers er du jammen en flink pasient, det er nettopp derfor merkelig at du har "sakte" fremgang.

Jeg møter selv alltid ca 15 min før timene hos min psykiater, forberedt og motivert. 

 

Drømmepasient er jeg litt glad jeg ikke er, for det virker merkelig.

Jeg har aldri fått høre at jeg er det, og hadde jeg fått høre det, ville jeg blitt forundret.

 

Håper du får sykdommen din litt på avstand, husk det er kjedelig for andre mennesker å høre om andres sykdom. Bra du jobber, men du bør ikke snakke om din sykdom med dine kolleger, men skrive om det her er fint og lærerrikt. Det blir ikke meningsløse ord som bare flyr tvers inn også ut igjen uten å ha en målsetning.

 

Ja, jeg snakker ikke om min sykdom på jobb. Hender jeg nevner det for venner men forståelsen er heller liten. Det å ha tanker man ikke vil ha er ganske utelukkende et angst/tvangsfenomen, foruten sånne underlige innfall vi alle kan få og trekke på skuldrene av.

 

En som har tvangstanker om homofili og som snakker med vennene sine om det, kan fryktelig lett få som svar "det er helt naturlig å være homofil". Det er det jo, men det er virkelig ikke svaret man vil ha. På samme måte kan folk se ganske rart på meg hvis jeg snakker om tankene mine, og jeg kan få en masse grunner til hvorfor ikke ta sitt eget liv. Det vet jeg selvfølgelig, men jeg har overhode intet ønske om å gjøre noe slikt. Det er påtrengende meningsløse tanker, det er det hele.

 

Ja, det har irritert meg en del dette at jeg har hatt sakte framgang. Både mht medikamenter (leser om disse som tar SSRI i tre uker og er kvitt problemet) og samtaleterapi. Men jeg blir bedre, det er det viktigste :-)

[ISW]

Sikkert en god ide. Hvordan gikk det med opppussingsprosjektet forresten? Trives dere i den nye leiligheten?

 

Var ikke oppussing da, bare masse flytting.

 

Vi trives kjempegodt :-) Takk for at du spurte

[frosken]

Egosentrisk føler jeg meg ikke, tvert imot har jeg fått høre at jeg bruker altfor mye energi på "pleasing" av andre.

Men sykdomsopptatt, det er nok "spot on".

Jeg burde valgt et annet ord enn egosentrisk. Jeg mente ikke noe i retning av egoistisk, det jeg siktet til var din overopptatthet av din psyke og alle detaljene knyttet til dette.

[Kayia]

Var ikke oppussing da, bare masse flytting.

 

Vi trives kjempegodt :-) Takk for at du spurte

Godt å høre Gjetter det var godt både for madammen, deg - og foreldrene dine at dere kom for dere selv

[Madelenemie]

Ja, jeg snakker ikke om min sykdom på jobb. Hender jeg nevner det for venner men forståelsen er heller liten. Det å ha tanker man ikke vil ha er ganske utelukkende et angst/tvangsfenomen, foruten sånne underlige innfall vi alle kan få og trekke på skuldrene av.

 

En som har tvangstanker om homofili og som snakker med vennene sine om det, kan fryktelig lett få som svar "det er helt naturlig å være homofil". Det er det jo, men det er virkelig ikke svaret man vil ha. På samme måte kan folk se ganske rart på meg hvis jeg snakker om tankene mine, og jeg kan få en masse grunner til hvorfor ikke ta sitt eget liv. Det vet jeg selvfølgelig, men jeg har overhode intet ønske om å gjøre noe slikt. Det er påtrengende meningsløse tanker, det er det hele.

 

Ja, det har irritert meg en del dette at jeg har hatt sakte framgang. Både mht medikamenter (leser om disse som tar SSRI i tre uker og er kvitt problemet) og samtaleterapi. Men jeg blir bedre, det er det viktigste :-)

Hei!

 

Ok.

 

Av ting du skrev fikk jeg en fornemmelse (og de stemmer sjelden særlig bra:-) om at vi var litt like.

 

Tror det er med måten du møter til timene samt ser for deg bedring, det er konstruktivt, og jeg har sjelden problemer mer, det har gått frem i sakte tempo, men nå er jeg ferdig behandlet, dvs alt er på en sånn måte at jeg finner svar selv. Det enda rarere er at jeg 

 

Når andre mennesker har sagt til meg, særlig min psykiater, og noen få til at de har det sånn de også som jeg skriver, blir jeg glad, litt letttetglad, føler meg da bare som andre, og det alminneliggjør ting jeg syns kan være vanskelig, men uten å bagatellisere det.

 

Det er en av de viktige tingene som har synkronisert meg opp til det øvrige system i samfunnet.

(håper du forstår)

 

Er ikke tvangstanker angst? Jeg har noen tips til deg om du vil ha dem skal jeg skrive dem, hvis ikke skriver jeg dem ikke.

[Cammomille]

Dette kunne jeg ha skrevet selv!! Ikke helt samme medisinering og diagnoser, men handlingsmønsteret er helt likt.

Jeg har gått i behandling tre dager i uken i halvannet år, og har møtt opp til ALLE timene, fem min før tiden. Aldri skippet eller avlyst en time.

Jeg håper det teller positivt for "sånne som oss" at vi møter opp og er pålitelige. Vi er stabile i behandlingsoppmøte og det er en viktig del av det å bli bedre.

Lykke til videre!! Det er tøft å være "mønsterpasient"!!

[ISW]

Hei!

 

Ok.

 

Av ting du skrev fikk jeg en fornemmelse (og de stemmer sjelden særlig bra:-) om at vi var litt like.

 

Tror det er med måten du møter til timene samt ser for deg bedring, det er konstruktivt, og jeg har sjelden problemer mer, det har gått frem i sakte tempo, men nå er jeg ferdig behandlet, dvs alt er på en sånn måte at jeg finner svar selv. Det enda rarere er at jeg 

 

Når andre mennesker har sagt til meg, særlig min psykiater, og noen få til at de har det sånn de også som jeg skriver, blir jeg glad, litt letttetglad, føler meg da bare som andre, og det alminneliggjør ting jeg syns kan være vanskelig, men uten å bagatellisere det.

 

Det er en av de viktige tingene som har synkronisert meg opp til det øvrige system i samfunnet.

(håper du forstår)

 

Er ikke tvangstanker angst? Jeg har noen tips til deg om du vil ha dem skal jeg skrive dem, hvis ikke skriver jeg dem ikke.

 

Jo, tvangstanker er en angstlidelse. Noen karakteriserer det som en egen lidelse, men i bunn og grunn er det angst.

 

Vær så snill, fyr løs

[ISW]

Dette kunne jeg ha skrevet selv!! Ikke helt samme medisinering og diagnoser, men handlingsmønsteret er helt likt.

Jeg har gått i behandling tre dager i uken i halvannet år, og har møtt opp til ALLE timene, fem min før tiden. Aldri skippet eller avlyst en time.

Jeg håper det teller positivt for "sånne som oss" at vi møter opp og er pålitelige. Vi er stabile i behandlingsoppmøte og det er en viktig del av det å bli bedre.

Lykke til videre!! Det er tøft å være "mønsterpasient"!!

 

Oi, såpass ja Nå har jeg behandling en gang i måneden, så litt lettere å overholde, men likevel.

 

Tusen takk for hyggelige ord!