NHD Behandling av unvikende og emosjonell pfd

[Tamiria]

DPS mener at det er dette jeg sliter med, selv er jeg sterkt uenig men det er en helt annen sak.

 

Men hva er den/de vanligste behandlingsformene på denne problematikken?

Hun som utredet meg,(psykriatisk sykepleier, som da tok saken opp i tverrfaglig team) nevnte noe om behandling i gruppe.

 

Skal inn til en kort samtale med en psykolog først. Selv er jeg meget skeptisk til det hele. Blir foretatt en second opinion rundt dette, og skal videre til en psykiater.

 

Den unvikende pdf er jeg enig i, men ikke den siste. Føler den er så skivebom som det går an å få den. 

 

 

[AnonymBruker]

Hvorfor er du så skeptisk til gruppebehandling? Ble det sagt noe om hva slags gruppebehandling de foreslår?

Anonymous poster hash: 3c3cf...726

[motorPrøysen]

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse behandles først og fremst med psykoterapi — individuelt, i gruppe eller begge deler. Behandlingen er som regel relativt langvarig. Dialektisk atferdsterapi er en terapiform spesielt utviklet for denne personlighetsforstyrrelsen, men også andre opplegg fundert enten i kognitiv eller psykodynamisk teori brukes. I tillegg kan medsiner som antidepressiva og beroligende brukes for å dempte symptomer.

 

Jeg anbefaler deg å si fra om hvorfor du er så uenig i diagnosen til de som utreder deg. Det kan gi dem viktig informasjon, og det kan gi dem en sjanse til å forklare hvorfor de tenker som de gjør. 

[Tamiria]

Grunnen til at jeg er uenig er at jeg overhode ikke kjenner meg igjen i denne diagnosen.Og de som kjenner meg sier akkurat det samme. Dette er helt feil og ikke deg, er gjengangeren av tilbakemeldingene jeg har fått. Og har og noe med, som og studentrådgiveren min sa, du har en stor selvinsikt og du selv kjenner deg selv best. Dersom jeg følte det var feil, så var det all grunn til å lytte til det og søke second opinion. Både legen og jeg mener dette dreier seg mer om enten en ADHD diagnose eller muligens Bipolar. Evt begge deler. Men DPS kverner på sitt, og det uten at en psykolog har så mye som pratet med meg. Dersom så lite som å svare på noen spørsmål(standar utspørringsskjem) utført av en sykepleier, ikke psykolog/psykiater skal til for å stille en såpass alvorlig diagnose så stiller jeg meg skeptisk til hele DPS. Det hadde jeg klart selv. :/

 

Den unvikende pf viste jeg om fra før, klarte å finne ut av den selv. 

 

Har og prøvd å forklare hva jeg mener og tenker og da får jeg mer en litt nedlatende tone som: "du skal ikke tro alt du leser på nett", og ikke tro du kjenner deg best selv holdning.  Herremin, er da voksen og oppegående og vet da å være kildekritisk. Og jeg kjenner meg absolutt best selv. Og null forklaring på hvorfor de tenker som de gjør. Men nå skal det sies at DPS her i byen ikke har beste rykte akkurat, og de har feilbehandlet folk så det holder. Disse har selv søkt hjelp hos 2 privatpraktiserende Psykiatere her i byen, fått stilt rett diagnose og fått rett hjelp.  

 

Jeg er muligens veldig negativ nå, men er frustrert så det holder. Og sitte i ei gruppe og "prate" meg frisk har jeg ingen tro på, og vil heller ikke hjelpe om det er så at jeg og min lege har rett her og ikke DPS.

 

Men nå er det å vente på time hos en av byens private psykiatere og skal og prate med studentrådgiveren(ei kunnskapsrik dame med mange års erfaring) da det var hun som anbefalte denne psykiateren. Hun skulle og prate med psykiateren jeg er henvist til slik at jeg fikk kommet til så fort som overhode mulig.

 

Så blir det å vente igjen. 

 

Skal gå til denne psykologen for å høre hva han har og si, men at de hører på hva jeg har å si er heller tvilsomt. De har ikke gjort det til nå, så hvorfor skulle de begynne med det nå. 

[motorPrøysen]

Selv om du er uenig med sykepleieren syns jeg du for din egen del skal møte DPS-psykologen med et åpent sinn. Den viktigste behandlingen også for unnvikende PF er psykoterapi.

 

Når det gjelder personlighetsforstyrrelser er det ikke nødvendgivs enten-eller. Man kan ha trekk fra flere personlighetsforstyrrelser og hvilke man oppfyller diagnosekriteriene for er noe avhengig av skjønn hos behandleren. Noen ganger revurderes også en slik diagnose underveis i behandlingsforløpet.

[Tamiria]

Men hvorfor bruke masse tid og energi på en diagnose jeg vet er helt riv ruskende gale? Er det noe jeg ikke har tid til så er det prøv og feil metoden. Og det er jo akkurat det som blir resultatet? Vi tror det er sånn og sånn, for da kanskje flere mnd inn i behandlingen får beskjed om: nei, dette var vist feil. Hvorfor ikke høre på meg som bruker/paisent?

 

Jeg skal som sagt gå i møte med denne psykologen(som ikke har hatt noe med denne såkalte utredningen å gjøre i det heletatt) for å høre hva han har å si. Men ja, DPS innehar ikke min tillitt akkurat. Men åpent sinn, det er jeg ikke i stand til å gi nå.

 

Føler dette er som å stange hodet i veggen, og orker ikke dette stort lengre. Er sint, frustrert, lei og kjenner selv at depresjonen er i ferd med å bli verre igjen. Har egentlig bare lyst til å smelle døren igjen, så får verden bare være verden og jeg holder meg for meg selv. 

 

Men takk for at du tok deg tid til å svare meg.

[cabret]

Som motorPrøysen sier, er det ikke nødvendigvis snakk om enten–eller ved personlighetsforstyrrelser. Vi har alle uhensiktsmessige trekk. Jeg har ingen PF-diagnose; jeg er BPII, men har også noen unnvikende, ustabile og tvangspregede trekk. For disse har jeg hatt stort utbytte av gruppeterapi beregnet på PF.

 

Det kan godt hende at du har rett i at du ikke har en ustabil PF. For å tolke svarene i slike strukturerte intervjuer vil nødvendigvis også subjektivt skjønn spille inn, og kanskje har du vært uheldig og støtt på en uerfaren medarbeider. Det er vel imidlertid nærliggende å tro at du likevel kan ha noen ustabile trekk? For min egen del ser jeg at stadige svingninger fra tidlig ungdom (takket være BPII) også har gitt meg suboptimale reaksjonsmønstre i møte med andre. Og som sagt: Disse reaksjonsmønstrene har gruppeterapien gitt meg mulighet til å jobbe med.

 

Hvis jeg var deg, ville jeg ha møtt psykologen, takket ja til eventuell gruppeterapi med åpne armer – og så heller skaffet meg en second opinion rundt den konkrete diagnosen hvis du etter å ha snakket med psykologen fremdeles er uenig.

[Tamiria]

Skal møte denne psykologen og høre hva han har å si. Det får holde for nå.

[AnonymBruker]

Hva slags behandling er det du ønsker?

Anonymous poster hash: 3c3cf...726

[Tamiria]

Først og fremst få en diagnose som er riktig. Så får man se på behandlingsform etterpå. For diagnosen har faktisk noe å si for hvilken behandling man blir tilbudt. Men gruppetearpi har jeg desverre ingen tro på. En annen ting at andre deltakere i gruppen faktisk ikke har taushetsplikt annet enn "moralsk" taushetsplikt. Og det gjør og sitt til at jeg ikke er særlig lysten til å ha denne terapiformen.

[Gjest]

Først og fremst få en diagnose som er riktig. Så får man se på behandlingsform etterpå. For diagnosen har faktisk noe å si for hvilken behandling man blir tilbudt. Men gruppetearpi har jeg desverre ingen tro på. En annen ting at andre deltakere i gruppen faktisk ikke har taushetsplikt annet enn "moralsk" taushetsplikt. Og det gjør og sitt til at jeg ikke er særlig lysten til å ha denne terapiformen.

Taushetsplikten er faktisk meget streng.

Anbefaler deg å prøve gruppen. Du kan slutte hvis det ikke er noe for deg.

[Tamiria]

Deltakerne har ingen juridisk taushetsplikt. Terapeuten(e) har det, men ikke deltagerne. Deltakerne har kun "moralsk" taushetsplikt. De skriver under på en slags kontrakt, men den har ingen juridisk betydning. Værste som kan skje ved brudd på denne er utestengelse.

 

Tvilsomt jeg kommer til å prøve noe gruppeterapi. Har i utgangspunktet ikke lyst å blottlegge hele meg foran ei hel gruppe med mennesker jeg ikke kjenner(og heller ikke noe ønske om å kjenne, iallefall ikke slik jeg føler det nå). Ikke ser jeg hensikten heller. Og med tanke på at man faktisk kun har denne "moralske" taushetsplikten så er jeg enda mer skeptisk til og negativ til den.

 

Men nå er det langt over leggetid her, så skal jeg fungere sånn passe ok på forelesninger i morgen så må jeg legge meg. 

[Gjest]

Deltakerne har ingen juridisk taushetsplikt. Terapeuten(e) har det, men ikke deltagerne. Deltakerne har kun "moralsk" taushetsplikt. De skriver under på en slags kontrakt, men den har ingen juridisk betydning. Værste som kan skje ved brudd på denne er utestengelse.

 

Tvilsomt jeg kommer til å prøve noe gruppeterapi. Har i utgangspunktet ikke lyst å blottlegge hele meg foran ei hel gruppe med mennesker jeg ikke kjenner(og heller ikke noe ønske om å kjenne, iallefall ikke slik jeg føler det nå). Ikke ser jeg hensikten heller. Og med tanke på at man faktisk kun har denne "moralske" taushetsplikten så er jeg enda mer skeptisk til og negativ til den.

 

Men nå er det langt over leggetid her, så skal jeg fungere sånn passe ok på forelesninger i morgen så må jeg legge meg.

Det virker ikke som du er så villig til å lytte til svarene du har fått i denne tråden, men det er mulig jeg tar feil?

Uansett - lykke til videre

[Tamiria]

Har lest/ "lyttet" til svarene jeg, men endrer ikke meningen min av den grunn. 

Gruppe er muligens helt greit for dem som har troen på den, jeg, desverre, har ikke noen tro på at å "prate" i ei gruppe med mennesker løser noe som helst. Beklager det, men slik føler jeg det. 

 

Kanskje jeg kommer til å endre mening om det, kanskje ikke. Jeg venter på time i posten til denne psykologen, så får jeg gå dit når den tid kommer. Så får vi se da etterpå hva som skjer videre.

[Nycora]

Jeg er ganske enig med deg i at diagnosen må være riktig før de finner ut hvilken behandling du skal ha.

[Tamiria]

Jeg er ganske enig med deg i at diagnosen må være riktig før de finner ut hvilken behandling du skal ha.

Godt å høre at andre og syns det. Så får vi se hvordan veien videre blir. Skal i denne samtalen med DPS psykologen, men blir og en utredning hos privat psykiater.