Ved veis ende

[Utsliten]

Jeg er gift og har to barn med en kvinne som nå er midt i trettiårene.

Barna er nå i skolealder.

Tidlig fant jeg ut att barna hadde reaksjoner på visse matvarer og godterier,

og gjorde alt jeg kunne for å unngå att de fikk i seg dette. Mye frustrasjon oppsto

i forbindelse med dette, da kona ikke tok dette alvorlig eller kanskje ikke klarte å

se barnas reaksjoner. Svigermor var heller ikke mye til hjelp for å si det sånn.

Senere fant jeg også ut att kona også hadde disse reaksjonene bare mindre tydelige.

 

I den senere tiden har jeg lest litt rundt på Internett angående bipolar lidelse og

stort sett alt jeg leser om dette stemmer på både henne og barna, inkludert reaksjonene på visse matvarer.

 

Kona er sta og vil ikke snakke om dette, griper som vanlig etter kryssord eller strikketøy og strikker avsted i et imponerende tempo og er vanskelig å få kontakt med.

 

Forholdet er vel egentlig over, vi flytter nok fra hverandre om ikke så lenge, og

jeg regner med att hun ønsker å ha barna.

 

Så over til det jeg egentlig lurer på her:

 

Hva skjer med barna etter bruddet? Jeg har alltid vært den som har satt grenser, passet kosthold, hun gjør det ikke i det hele tatt, og kommer neppe til å begynne med det. 

Burde jeg ha kontakt med dem, eller vil jeg bli en forsterket versjon av

"han der som bare sier nei" for dem?

Av tidligere erfaringer så vet jeg at helsevesenet ganske umiddelbart vil gripe tak i dette så fort jeg ikke lengre er der for dem. Jeg vet dette fordi att jeg tidligere har vært bortreist og noen ganger bare så kort som en helg og ting ble ikke så pent på skolen. Men bør jeg snakke med noen der om dette? Hva kan jeg si, hvordan blir jeg møtt? Hvem snakker jeg med? Bør jeg vente til etter bruddet, eller er det bedre å være tidlig ute?

[Utsliten]

Beklager rotete innlegg, men om noen har tanker eller tips så er det fint.

[frosken]

Jeg er gift og har to barn med en kvinne som nå er midt i trettiårene.

Barna er nå i skolealder.

Tidlig fant jeg ut att barna hadde reaksjoner på visse matvarer og godterier,

og gjorde alt jeg kunne for å unngå att de fikk i seg dette. Mye frustrasjon oppsto

i forbindelse med dette, da kona ikke tok dette alvorlig eller kanskje ikke klarte å

se barnas reaksjoner. Svigermor var heller ikke mye til hjelp for å si det sånn.

Senere fant jeg også ut att kona også hadde disse reaksjonene bare mindre tydelige.

 

I den senere tiden har jeg lest litt rundt på Internett angående bipolar lidelse og

stort sett alt jeg leser om dette stemmer på både henne og barna, inkludert reaksjonene på visse matvarer.

 

Kona er sta og vil ikke snakke om dette, griper som vanlig etter kryssord eller strikketøy og strikker avsted i et imponerende tempo og er vanskelig å få kontakt med.

 

Forholdet er vel egentlig over, vi flytter nok fra hverandre om ikke så lenge, og

jeg regner med att hun ønsker å ha barna.

 

Så over til det jeg egentlig lurer på her:

 

Hva skjer med barna etter bruddet? Jeg har alltid vært den som har satt grenser, passet kosthold, hun gjør det ikke i det hele tatt, og kommer neppe til å begynne med det. 

Burde jeg ha kontakt med dem, eller vil jeg bli en forsterket versjon av

"han der som bare sier nei" for dem?

Av tidligere erfaringer så vet jeg at helsevesenet ganske umiddelbart vil gripe tak i dette så fort jeg ikke lengre er der for dem. Jeg vet dette fordi att jeg tidligere har vært bortreist og noen ganger bare så kort som en helg og ting ble ikke så pent på skolen. Men bør jeg snakke med noen der om dette? Hva kan jeg si, hvordan blir jeg møtt? Hvem snakker jeg med? Bør jeg vente til etter bruddet, eller er det bedre å være tidlig ute?

Hva gjør at du ikke ser det som naturlig at du og din kone har omtrent likt ansvar og samvær med barna etter et brudd?

 

Det er for øvrig ytterst sjelden at man kan forsvare _strenge_ kostholdsregimer for barn så lenge det ikke er påvist allergier. Det fremstår som sært at du trekker frem bipolar lidelse og kosthold når du snakker om både kone og barn. Hva slags kosthold er det du prøver å få dem til å følge?

[motorPrøysen]

Hva slags reaksjoner er det du ser hos barna og hvilken mat er det som utløser dem?

[Kayia]

Er barna diagnostisert av medisinsk kvalifisert personale? Om ikke fraråder jeg på det sterkeste å sette barna på diett.

 

Sørg for å få dem undersøkt skikkelig før du/ dere endrer kosten. Svært mange plager/ sykdommer gir like symptom, og det er viktig å finne ut hva man skal behandle før behandlingen iverksettes.

[gullfisk]

Hva slags far er du egentlig, som tror at både kone og barn er bipolare, har tenkt å forlate dem, mener moren er helt uegnet som omsorgsperson og så spør du om du bør ha kontakt med barna dine?

 

Du må jo være far for barna dine, og hvis mor er uegnet i den grad at barnevernet griper inn etter en helg, selvfølgelig bør du ha hovedomsorg.

 

Hvis du mistenker diagnoser på barna, få dem utredet. Både psykiatri og allergi bør jo tas tak i. Hvis du vurderer skilsmisse, gå til familieterapi/parterapi.

 

Men ikke sett barna på diett uten en diagnose, og ihvertfall ikke etter reaksjoner som ikke er synlige for barnas mor. Man gir ikke fra seg barna sine, hverken til "helsepersonell", direkte i fosterhjem ellertil uegnet mor "fordi hun nok ønsker det".

Men vet du at mor er uegnet, eller er hun bare ikke så streng på maten som deg?

[Nicklusheletida]

Jeg er gift og har to barn med en kvinne som nå er midt i trettiårene.

Barna er nå i skolealder.

Tidlig fant jeg ut att barna hadde reaksjoner på visse matvarer og godterier,

og gjorde alt jeg kunne for å unngå att de fikk i seg dette. Mye frustrasjon oppsto

i forbindelse med dette, da kona ikke tok dette alvorlig eller kanskje ikke klarte å

se barnas reaksjoner. Svigermor var heller ikke mye til hjelp for å si det sånn.

Senere fant jeg også ut att kona også hadde disse reaksjonene bare mindre tydelige.

 

I den senere tiden har jeg lest litt rundt på Internett angående bipolar lidelse og

stort sett alt jeg leser om dette stemmer på både henne og barna, inkludert reaksjonene på visse matvarer.

 

Kona er sta og vil ikke snakke om dette, griper som vanlig etter kryssord eller strikketøy og strikker avsted i et imponerende tempo og er vanskelig å få kontakt med.

 

Forholdet er vel egentlig over, vi flytter nok fra hverandre om ikke så lenge, og

jeg regner med att hun ønsker å ha barna.

 

Så over til det jeg egentlig lurer på her:

 

Hva skjer med barna etter bruddet? Jeg har alltid vært den som har satt grenser, passet kosthold, hun gjør det ikke i det hele tatt, og kommer neppe til å begynne med det. 

Burde jeg ha kontakt med dem, eller vil jeg bli en forsterket versjon av

"han der som bare sier nei" for dem?

Av tidligere erfaringer så vet jeg at helsevesenet ganske umiddelbart vil gripe tak i dette så fort jeg ikke lengre er der for dem. Jeg vet dette fordi att jeg tidligere har vært bortreist og noen ganger bare så kort som en helg og ting ble ikke så pent på skolen. Men bør jeg snakke med noen der om dette? Hva kan jeg si, hvordan blir jeg møtt? Hvem snakker jeg med? Bør jeg vente til etter bruddet, eller er det bedre å være tidlig ute?

Du beskriver deg selv som utslitt. Kanskje det er du som trenger psykiatrisk hjelp ? Hvorfor er det vanskelig å kontakt med kona di ? Kan det være at hun flykter /verner seg selv mot angrep, kverulering og kritisering fra din side?  Du høres noe slitsom ut. Hvis du mistenker sykdom er det vanlig å få det undersøkt av lege.

[Utsliten]

Hva gjør at du ikke ser det som naturlig at du og din kone har omtrent likt ansvar og samvær med barna etter et brudd?

 

Det er for øvrig ytterst sjelden at man kan forsvare _strenge_ kostholdsregimer for barn så lenge det ikke er påvist allergier. Det fremstår som sært at du trekker frem bipolar lidelse og kosthold når du snakker om både kone og barn. Hva slags kosthold er det du prøver å få dem til å følge?

Fordi jeg alltid er den som setter grenser så ser ikke ting ut som det ellers gjør i en familie. Mamma sier alltid ja eller "spør pappa", pappa sier stort sett nei.

 

Det er ikke snakk om noe strengt kosthold, det er kun snakk om visse kunstige søtningsstoffer, fargestoffer og smaksforsterkere. Ellers kan de spise alt uten å bli dårlige av det.

Hva slags reaksjoner er det du ser hos barna og hvilken mat er det som utløser dem?

Apati, hyperaktivitet og generelle merkeligheter, tomhet, svingninger og alt annet enn pur glede som man så gjerne vil se hos sine små barn.

 

Er barna diagnostisert av medisinsk kvalifisert personale? Om ikke fraråder jeg på det sterkeste å sette barna på diett.

 

Sørg for å få dem undersøkt skikkelig før du/ dere endrer kosten. Svært mange plager/ sykdommer gir like symptom, og det er viktig å finne ut hva man skal behandle før behandlingen iverksettes.

Interessant att du fraråder diett uten å vite hvilken det er snakk om.

De har ingen diagnoser, men vi har vært mye i kontakt med helsevesenet og de

er godt klar over att barna har reaksjonene de har overfor stoffer de ikke tåler.

 

 

Hva slags far er du egentlig, som tror at både kone og barn er bipolare, har tenkt å forlate dem, mener moren er helt uegnet som omsorgsperson og så spør du om du bør ha kontakt med barna dine?

 

Du må jo være far for barna dine, og hvis mor er uegnet i den grad at barnevernet griper inn etter en helg, selvfølgelig bør du ha hovedomsorg.

 

Hvis du mistenker diagnoser på barna, få dem utredet. Både psykiatri og allergi bør jo tas tak i. Hvis du vurderer skilsmisse, gå til familieterapi/parterapi.

 

Men ikke sett barna på diett uten en diagnose, og ihvertfall ikke etter reaksjoner som ikke er synlige for barnas mor. Man gir ikke fra seg barna sine, hverken til "helsepersonell", direkte i fosterhjem ellertil uegnet mor "fordi hun nok ønsker det".

Men vet du at mor er uegnet, eller er hun bare ikke så streng på maten som deg?

Du kjenner ikke min situasjon og hvordan ting ser ut her hjemme, hvordan forholdet til barna utvikler seg hvis man er alene om grensesetting over så mange år og hvordan dette har påvirket meg.

Du er den andre her som fraråder diett uten noe som helst grunnlag. Man gir ikke noe til barna sine som man ser de blir dårlige av.

 

Du beskriver deg selv som utslitt. Kanskje det er du som trenger psykiatrisk hjelp ? Hvorfor er det vanskelig å kontakt med kona di ? Kan det være at hun flykter /verner seg selv mot angrep, kverulering og kritisering fra din side?  Du høres noe slitsom ut. Hvis du mistenker sykdom er det vanlig å få det undersøkt av lege.

Vanskelig er det fordi jeg blir sliten av dette og barna selvfølgelig ikke har godt av dette. Angrep, kverulering og kritisering fra min og andre sider har hun nok fått mye av opp igjennom årene, og jeg er helt sikkert fryktelig slitsom.

Hun ønsker ikke å utredes av lege, men hun er ganske klar over sin situasjon.

Det kan godt tenkes att jeg burde hatt hjelp, men jeg tror jeg trenger bare litt

fred og ro.

-

 

Takk til alle for svarene, det gir meg en liten pekepinn om hva jeg har å forvente

hvis jeg prøver å være føre var med dette.

[Gjest Annve]

''Burde jeg ha kontakt med dem, eller vil jeg bli en forsterket versjon av

"han der som bare sier nei" for dem?''

 

Denne forsto jeg ikke. Mener du at du ikke bør ha kontakt med barna? 

Uansett hva som feiler dem, eller ikke. Du er faren til barna, selvfølgelig skal du ta din del av ansvaret her.

 

Jeg er temmelig sikker på at hvis jeg satt meg ned å tittet på ulike diagnoser på både meg selv og de rundt meg ville jeg finne likhettrekk i de fleste sykdommer. Uten at jeg har en eneste diagnose. 

Og det er også slik at vi alle har trekk i fra psykiatriske sykdommer, det er graden av symptomene som avgjør hvorvidt vi er syke eller ikke. Jeg synes du skal overlate å diagnostisere til de som har greie på det. 

Uansett du skal selvfølgelig være en stor del av barna dine sine liv enten du og konen din skiller dere eller ikke.

[gullfisk]

Vi vet ikke noe mer enn den informasjonen du legger ut her, og utfra den virker dette merkelig. Du er den som gir omsorg og setter grenser, og du anser mor som syk og helt uegnet. Og barna er syke/psyke. Og du vurderer å kutte kontakten med barna fordi du trenger ro selv?

Det henger jo ikke på greip. Før, under og etter et brudd må du tenke på barnas beste, og ingen ting du skriver her tyder på at å kutte ut kontakten med barna skulle føre noe som helst bra med seg. "For at du ikke skal bli den som alltid sier nei? " Barn trenger begge foreldrene sine, og hvis mor er psykisk syk, MÅ du jo stille opp. Resten av deres liv er du faren deres,enda mer hvis mor er vanskelig og ikke bra for dem.

Du vil ikke få noe støtte på en avgjørelse om å kutte all kontakt, det kan du forberede deg å bli møtt med, ja. Det er jo å svikte sine barn.