Dødsangst/ generell angst

[Sliten_mamma]

Alt startet vel egentlig en morgen jeg våknet i sommer, og var litt svimmel. Og angsten bare kastet over meg, jeg har slitt tidligere med generell angst og depresjoner, jeg var hos lege og fikk skrevet ut cipralex og sobril, sobril fikkjeg først og fremst for å kunne sove om natten. Men allikevel har jeg siden sommeren kun sovet i gjennomsnitt i 3-4 timer pr natt. Moren min har hatt ungene over i helger sånn at jeg kunne få hvilt meg. Jeg er redd for hver eneste ting i kroppen om det er litt vondter, er redd for å få hjerteinfarkt, kreft, ja sånn egentlig alt. Er livredd for å dø fra barna og samboeren min om natta, redd for å være hjemme alene med ungene hvis det skulle være noe som skjer.

Føler ikke at ei 30 år gammel jente skal tenke sånn hver eneste dag, det begynner å bli temmelig slitsomt, også på de rundt meg.

Skal på dps i januar. ( måtte avlyse 1 timen pga sykt barn, og hadde en mann som måtte gjøre ferdig ett prosjekt på jobben)

Hvorfor skjer dette sånn plutselig og pleier det å vare så lenge?

[ISW]

Alt startet vel egentlig en morgen jeg våknet i sommer, og var litt svimmel. Og angsten bare kastet over meg, jeg har slitt tidligere med generell angst og depresjoner, jeg var hos lege og fikk skrevet ut cipralex og sobril, sobril fikkjeg først og fremst for å kunne sove om natten. Men allikevel har jeg siden sommeren kun sovet i gjennomsnitt i 3-4 timer pr natt. Moren min har hatt ungene over i helger sånn at jeg kunne få hvilt meg. Jeg er redd for hver eneste ting i kroppen om det er litt vondter, er redd for å få hjerteinfarkt, kreft, ja sånn egentlig alt. Er livredd for å dø fra barna og samboeren min om natta, redd for å være hjemme alene med ungene hvis det skulle være noe som skjer.

Føler ikke at ei 30 år gammel jente skal tenke sånn hver eneste dag, det begynner å bli temmelig slitsomt, også på de rundt meg.

Skal på dps i januar. ( måtte avlyse 1 timen pga sykt barn, og hadde en mann som måtte gjøre ferdig ett prosjekt på jobben)

Hvorfor skjer dette sånn plutselig og pleier det å vare så lenge?

 

Det er jo helt vanlig at angsten starter sånn. Man får et relativt uskyldig symptom (f.eks at hjertet hopper over et slag, høy puls, svimmelhet, osv) i et "sårbart øyeblikk" (at man er sliten eller stresset). Sånn skjedde det med meg, og det samme med deg.

 

Du, som jeg, tenker at "vi kan jo ikke dø nå". Hvilket nok er hjørnesteinen i enhver form for helseangst eller annen angst. Jeg kan heller ikke dø nå, jeg vil leve, vil ha omsorg for familien min, osv. Problemet er at vi ikke aner når vi skal dø eller hva vi skal dø av. Det er høyst usannsynlig at noen av oss dør nå, men noen bedre garanti får verken du eller jeg.

 

Hva er grunnen til at du har noen større risiko for å dø enn andre småbarnsforeldre, hvor barna også trenger sine foreldre? Hvorfor må du forholde deg til døden i større grad enn andre?

 

I bunn og grunn er død et tema som ikke angår oss. Når vi lever, er ikke døden her, og når vi dør er ikke vi her. 

 

Prøv å se litt mer rasjonelt på det. For du får ingen garantier, dessverre.