Debatt rundt aktiv dødshjelp

[slabbedask]

Jeg kan forstå at livet er så hardt og smertefullt for enkelte at de ikke synes det er verdt det, og jeg synes de må ha lov til å avslutte det hvis det er det de virkelig vil. Da synes jeg de skal gjøre det selv og ikke kreve at leger skal ta liv.

 

Hvordan mener du en som ligger lammet i sykesengen skal gjøre dette?

[tonie]

Hvordan mener du en som ligger lammet i sykesengen skal gjøre dette?

Det finnes sikkert måter å gjøre det på selv om vedkommende er lammet. Når folk kan snakke ved hjelp av datamaskiner er det vel mulig å "trykke" på en knapp med øynene, slik at andre slipper å gjøre seg til mordere. At helsepersonell gjør forberedelsene synes jeg er greit, men den som vil dø bør være den som gjør det siste.

[Madelenemie]

Jeg kan forstå at livet er så hardt og smertefullt for enkelte at de ikke synes det er verdt det, og jeg synes de må ha lov til å avslutte det hvis det er det de virkelig vil. Da synes jeg de skal gjøre det selv og ikke kreve at leger skal ta liv.

Hei!

Det er jo nettopp derfor de/ vi er medlem av dignitas, for å kunne avslutte våre liv før vi ikke kan svelge selv.

Hadde jeg hatt en venn med ønske, men uten evne hadde jeg gjort min plikt som venn forplikter,

Mennesker bør lære seg å leve meg smerte, sorg og fortvilelse, da lever man, ikke bare lette dager, men man lever ærlige liv.

[Kayia]

Noen har så trasige og smertefulle liv med den eneste utsikt at det blir verre, at jeg forstår at de ønsker å gå tidligere ut av livet. Om jeg hadde fått ALS, ville jeg selv sørget for å avslutte livet mens jeg enda var i stand til det.

Selvmord er noe annet enn død oppnådd ved hjelp av profesjonelle.

[Kayia]

Dette er ikke et spørsmål - men jeg inviterer til debatt rundt dette tema. (Siden det er diskutert i pressen en del i det siste)

 

Personlig er jeg så sterk motstander av aktiv dødshjelp som man kan bli. Jeg bygger dette synet på tre kjernepunkter.

 

For det første:

Vi valgte ikke selv livet vi fikk - og av den grunn burde vi heller ikke kunne velge døden. I livet vårt har vi alltid et ansvar ovenfor noen, om det er familie, eventuell religion, jobb eller samfunn. Det er vår plikt å leve livet slik vi har fått det utlevert, i gode og onde dager.

 

For det andre:

Jeg tror at uansett hvor jævlig livet kan være, så er det bedre enn ikke noe. Løsningen er å finne mening i et liv som kan oppfattes meningsløst, løsningen er ikke døden. Se Stephen Hawking, se slavene. Uansett hvor meningsløst livet kan virke, uansett hvor mye du har "fallen from grace", så er det alltid noe du kan gjøre.

 

For det tredje:

Legen skal redde liv. Legen skal ikke ta liv. Helsevesenet skal støtte, lindre, hjelpe, gjøre frisk. Ikke motsatt.

 

Regner med å få mange uvenner her, men dette er i alle fall mitt standpunkt.

Jeg er enig med deg, basert på ditt punkt tre. 

[tonie]

Hei!

Det er jo nettopp derfor de/ vi er medlem av dignitas, for å kunne avslutte våre liv før vi ikke kan svelge selv.

Hadde jeg hatt en venn med ønske, men uten evne hadde jeg gjort min plikt som venn forplikter,

Mennesker bør lære seg å leve meg smerte, sorg og fortvilelse, da lever man, ikke bare lette dager, men man lever ærlige liv.

Ja, og det synes jeg er greit. Hvis de gjør det selv er det greit nok for meg, men å dra andre inn i det er ikke riktig. Hadde du virkelig drept et menneske som ba deg om det? Det hadde jeg aldri klart. Jeg tror ikke jeg kunne levd med å ha drept et menneske. Jeg hadde sikkert gått rundt resten av livet med tilbakevendende tanker om hvorvidt han kanskje kunne blitt bedre likevel, og kanskje til og med satt pris på tilværelsen.

[Madelenemie]

Jeg er enig med deg, basert på ditt punkt tre.

Hei!

Det fins heldigvis leger som er empatiske og sympatiske nok! Til å se menneske, ikke prinsippene, doktrinene' partiprogrammet"

Det fins mange grunner til at et liv er verdt å slutte.

Den slutten er ingens glede.

Det er den beste utvei av de verste.

Autanasi handler om for min del: respekt, ærlighet og realitetsorientering.

I et følelseslert samfunn er dett problematisk, om fornuft fikk råde ville det vært lettere å ta bedre avgjørelser, sorgen ville vel vært den samme.

[Madelenemie]

Ja, og det synes jeg er greit. Hvis de gjør det selv er det greit nok for meg, men å dra andre inn i det er ikke riktig. Hadde du virkelig drept et menneske som ba deg om det? Det hadde jeg aldri klart. Jeg tror ikke jeg kunne levd med å ha drept et menneske. Jeg hadde sikkert gått rundt resten av livet med tilbakevendende tanker om hvorvidt han kanskje kunne blitt bedre likevel, og kanskje til og med satt pris på tilværelsen.

Hei!

Ja jeg kunne hjulpet en jeg visste trengte det med å avslutte livet.

Det ville vært tungt for meg og jeg syns dignitas metode om å svelge gift er best, men ja, om ikke mulig og lidelsen og viljen hos den andre var der, ville jeg valgt å bære den sorg, det ville bli, å bidra til at et annet menneske fikk sin selviillede død.

Om jeg ville hatt gode og problematiske år i vente, vet jeg ikke, men medmenneskelighet går for meg lenger enn prinsipper, de går helt inn i hjertet, og da vil man ofre alt for den man elsker, venn eller ektefelle.

[stjernestøv]

Humant vil si menneskelig. Det er ikke humant av mennesker å drepe hverandre, men dyr dreper hverandre og det er dyrisk.

 

Vi behandler ikke dyr som mennesker, men vi vi gjerne spare dyr for plager hvis vi kan. Når vi ikke lar lidende dyr dø på samme måte som oss, har det noen grunner: ren bekvemmelighet, at avliving er mer praktisk og mindre tidkrevende, at det koster for mye å holde dyr  smertefrie og at vi ikke identifiserer oss med dyr. Vi identifiserer oss bare med andre mennesker og vil de skal kunne ha samme fordeler som oss selv.

 

Det er unødvendig å la mennesker lide når vi har medisiner til hjelp. Og det er unødvendig å drepe når andre utveier finnes.

Aha...men alle skal dø før eller senere.

[frosken]

Hei!

Ja jeg kunne hjulpet en jeg visste trengte det med å avslutte livet.

Det ville vært tungt for meg og jeg syns dignitas metode om å svelge gift er best, men ja, om ikke mulig og lidelsen og viljen hos den andre var der, ville jeg valgt å bære den sorg, det ville bli, å bidra til at et annet menneske fikk sin selviillede død.

Om jeg ville hatt gode og problematiske år i vente, vet jeg ikke, men medmenneskelighet går for meg lenger enn prinsipper, de går helt inn i hjertet, og da vil man ofre alt for den man elsker, venn eller ektefelle.

Jeg ville i en slik situasjon først og fremst ha sloss for av personen skulle få god lindrende behandling. Jeg har diskutert dette temaet en del med sykepleiere og leger som jobber ved en av landets beste palliative enheter. De ønsker ikke å bidra med aktiv dødshjelp fordi deres erfaring er at dersom det gis god palliativ behandling så ønsker folk å leve.

[Nycora]

Ja, og det synes jeg er greit. Hvis de gjør det selv er det greit nok for meg, men å dra andre inn i det er ikke riktig. Hadde du virkelig drept et menneske som ba deg om det? Det hadde jeg aldri klart. Jeg tror ikke jeg kunne levd med å ha drept et menneske. Jeg hadde sikkert gått rundt resten av livet med tilbakevendende tanker om hvorvidt han kanskje kunne blitt bedre likevel, og kanskje til og med satt pris på tilværelsen.

Jeg satte en sterk morfinsprøyte på min farmor fordi hun hadde veldig sterke smerter. Legen sa hun sannsynligvis kom til å dø snart, morfinen som innvirker på pusten, kunne gjøre at hun kom bort tidligere. Jeg vet hun hadde takket meg hadde hun kunnet.

Hvor går grensen på for mye og for lite smertestillende? Håper at jeg får samme hjelpen som min farmor fikk om jeg kommer i samme situasjon.

Jeg er for passiv dødshjelp. La være å behandle infeksjoner der en person er døende. Såframt det ikke gir store smerter selvsagt.

[frosken]

Jeg satte en sterk morfinsprøyte på min farmor fordi hun hadde veldig sterke smerter. Legen sa hun sannsynligvis kom til å dø snart, morfinen som innvirker på pusten, kunne gjøre at hun kom bort tidligere. Jeg vet hun hadde takket meg hadde hun kunnet.

Hvor går grensen på for mye og for lite smertestillende? Håper at jeg får samme hjelpen som min farmor fikk om jeg kommer i samme situasjon.

Jeg er for passiv dødshjelp. La være å behandle infeksjoner der en person er døende. Såframt det ikke gir store smerter selvsagt.

Passiv dødshjelp gis i stor utstrekning. Tror neppe noen erfaren lege er motstander av det. Når det gjelder grensen mellom å gi "for mye og for lite" smertestillende, så er det hva som er intensjonen som anses som avgjørende. Er intensjonen å lindre, så aksepterer man at livet muligens blir noe forkortet som følge av medisinen. Er intensjonen derimot å ta liv, anses det som aktiv dødshjelp.

[slabbedask]

Hei!

Det fins heldigvis leger som er empatiske og sympatiske nok! Til å se menneske, ikke prinsippene, doktrinene' partiprogrammet"

Det fins mange grunner til at et liv er verdt å slutte.

Den slutten er ingens glede.

Det er den beste utvei av de verste.

 

Det er jeg helt enig i.

[BlondieMarte]

Åh, så artig debatt Tillater meg å bli med jeg Jeg er for dødshjelp, men usikker på hvordan det kan praktiseres, mtp etikk og jus.

 

Forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp ligger jo i ordet. Passiv dødshjelp gis som du sier i stor utstrekning og er lovlig. Å ikke gi medisiner, utføre prosedyrer o.l er passiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp er å utføre en handling med døden som formål, som igjen er ulovlig!

 

Dere har tatt opp mange gode punkter, men det jeg savner fra debatten her er jo nemlig  alvorlige sykdommer med et langsomt forløp. Når man er i en terminal-fase/fått plass på en terminal-avdeling, så har sykdomsforløpet kommet langt og det er mye helsepersonell kan gjøre for å lindre. Men hva med begynnelsen, tiden før man er terminal? Det er jo nettopp denne tiden mange ønsker å unngå.

Mennesker som opplever å bli lenket til sengen, med stadig større smerter/lidelser. Jeg har selv vært vitne til mange triste skjebner hvor  livskvaliteten deres, etter min egen oppfattelse, er svært dårlig. Parkinson pasienter med store skjelvinger/spasmer, hvor sykehjemmet ikke har ressurser til fysio eller tilfeller hvor medisiner ikke har virkning, det seg være mange sykdommer. Det finnes mange mennesker som går en tøff og hard skjebne i møte, og jeg er glad vi ikke vet hva som skjer i fremtiden.

 

Jeg ønsker hjelp til dødshjelp hvis den tid kommer. Likevel tror jeg det er vanskelig å sette ut i livet, da man må objektivt sette kriterier for når man kan få hjelp. Og HVEM skal bedømme når den tiden har kommet? Hvilke kriterier må oppfylles, og hvordan vet man at personer gjør dette med de rette intensjoner?

[ecbole]

Dere har tatt opp mange gode punkter, men det jeg savner fra debatten her er jo nemlig  alvorlige sykdommer med et langsomt forløp. Når man er i en terminal-fase/fått plass på en terminal-avdeling, så har sykdomsforløpet kommet langt og det er mye helsepersonell kan gjøre for å lindre. Men hva med begynnelsen, tiden før man er terminal? Det er jo nettopp denne tiden mange ønsker å unngå.

Mennesker som opplever å bli lenket til sengen, med stadig større smerter/lidelser. Jeg har selv vært vitne til mange triste skjebner hvor  livskvaliteten deres, etter min egen oppfattelse, er svært dårlig. Parkinson pasienter med store skjelvinger/spasmer, hvor sykehjemmet ikke har ressurser til fysio eller tilfeller hvor medisiner ikke har virkning, det seg være mange sykdommer.

 

Jeg ønsker hjelp til dødshjelp hvis den tid kommer. Likevel tror jeg det er vanskelig å sette ut i livet, da man må objektivt sette kriterier for når man kan få hjelp. Og HVEM skal bedømme når den tiden har kommet? Hvilke kriterier må oppfylles, og hvordan vet man at personer gjør dette med de rette intensjoner?

 

Når sykdom med langsomt forløp på slutten av livet forringer livskvaliteten, men gir ikke verre smerter enn at smertelindrende medisiner kan dempe den, er egentlig ikke problemstillingen annerledes enn for andre mennesker med svært lav livskvalitet, f.eks. en rusmisbruker i begynnelsen av livet. Ingen vil gi en ung rusmisbruker dødelig sprøyte uten at de ser det er mord. Da må det samme gjelde for pasienten i eksempelet også. Så kan ikke livskvalitet være et av kriteriene for aktiv dødshjelp/bistand til selvmord.

 

De som argumenterer for, forutsetter vel at pasienten har bestemt seg før terminal fase når pasienten er ved sine fulle fem sanser og at smertene i terminal fase ikke kan dempes med smertestillende. Disse forutsetningene mener jeg er uholdbare.

 

En pasient kan også ha skrevet under ønske om aktiv dødshjelp i en tid med personlig krise eller depresjon eller angst. Kanskje pasienten har unødvendig dyp angst for smerter på slutten av livet. Det er ikke lett å vite om det kan ha vært tilfelle. En pasient som skriver under et slikt ønske, skriver vel også under på at h*n ikke tror at h*n ikke er i stand till å takle egne emosjoner på slutten av livet. Emosjonelt begrunnede ønsker kan ikke være tilstrekkelig til å få aktiv dødshjelp. At et ønske egentlig er begrunnet slik, er ikke holdbart, men er vanskelig å vite sikkert for den som eventuelt skal utføre det.

 

For sykehjem er det en større økonomisk belastning med de mest pleietrengende pasientene, fordi arbeidsinnsatsen koster penger. Hvis et sykehjem var tilstrekkelig presset økonomisk og såkalt aktiv dødshjelp var lovlig i Norge, kunne man kanskje tenke seg at de kunne spekulere situasjonen. Altså la være å kjøpe inn tilstrekkelig med medisiner mot Parkinson og budsjettere med tilstrekkelig fysioterapihjelp. Da øker presset til såkallt aktiv dødshjelp, mens den egentlige grunnen til presset var økonomisk vanstyre overfor pasienten. Da blir det temmelig uetisk å tilby såkallt aktiv dødshjelp til en pasient som forut for terminal fase har samtykket. Pasienten burde heller få rett type hjelp.

 

En pasient som før terminal fase har skrevet under på ærklæring om såkalt aktiv dødshjelp, kan komme til å angre avgjørelsen, men ikke være i stand til å fortelle det. Da er det i så fall feil å bistå pasienten slik uansett.

[ISW]

Åh, så artig debatt Tillater meg å bli med jeg Jeg er for dødshjelp, men usikker på hvordan det kan praktiseres, mtp etikk og jus.

 

Forskjellen mellom aktiv og passiv dødshjelp ligger jo i ordet. Passiv dødshjelp gis som du sier i stor utstrekning og er lovlig. Å ikke gi medisiner, utføre prosedyrer o.l er passiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp er å utføre en handling med døden som formål, som igjen er ulovlig!

 

Dere har tatt opp mange gode punkter, men det jeg savner fra debatten her er jo nemlig  alvorlige sykdommer med et langsomt forløp. Når man er i en terminal-fase/fått plass på en terminal-avdeling, så har sykdomsforløpet kommet langt og det er mye helsepersonell kan gjøre for å lindre. Men hva med begynnelsen, tiden før man er terminal? Det er jo nettopp denne tiden mange ønsker å unngå.

Mennesker som opplever å bli lenket til sengen, med stadig større smerter/lidelser. Jeg har selv vært vitne til mange triste skjebner hvor  livskvaliteten deres, etter min egen oppfattelse, er svært dårlig. Parkinson pasienter med store skjelvinger/spasmer, hvor sykehjemmet ikke har ressurser til fysio eller tilfeller hvor medisiner ikke har virkning, det seg være mange sykdommer. Det finnes mange mennesker som går en tøff og hard skjebne i møte, og jeg er glad vi ikke vet hva som skjer i fremtiden.

 

Jeg ønsker hjelp til dødshjelp hvis den tid kommer. Likevel tror jeg det er vanskelig å sette ut i livet, da man må objektivt sette kriterier for når man kan få hjelp. Og HVEM skal bedømme når den tiden har kommet? Hvilke kriterier må oppfylles, og hvordan vet man at personer gjør dette med de rette intensjoner?

 

Jeg er redd for politikken i dette, i tillegg til det moralske perspektivet.

 

Jeg leste en bok en gang, Den Utvalgte (the Giver på engelsk). Den omhandlet et standardisert samfunn hvor man ikke fikk lov å ha følelser, mennesker ble produsert, satt i familieenheter, og hadde ikke engang evnen til å se farger. Ved en gitt alder ble man automatisk "befridd" (som det het i boka, m.a.o avlivet).

 

Jeg er redd vi med aktiv dødshjelp kommer i en situasjon der andre ressurser i helsevesenet forringes fordi man "skal" dø hvis man er alvorlig syk eller "skrøpelig". Eller en mellomløsning, der man f.eks ikke har rett til gratis helsehjelp gitt en viss diagnose eller alder, og at vi får et sorteringssamfunn.

 

Overdreven bekymring? Selvsagt, men jeg mener at aktiv dødshjelp slik sett er et skritt i feil retning uansett. Det er vel noe med at vi mennesker aller helst bør leve så lenge kroppen tillater det, behagelig eller ikke.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Om jeg fikk "Lock in syndrom" eller en høy tverrsnittslammelse med lammelser fra halsen og ned, ville jeg ønsket aktiv dødshjelp.

 

http://www.sunnaas.no/pasient/diagnoseogsykdommer/Sider/locked-in%20syndrom.aspx

 

En annen skremmende ting er at mange helsearbeidere jeg snakker med synes norske sykehjem er så elendige at de aktivt planlegger å ende sitt eget liv fremfor å havne på sykehjem.

[Kayia]

Hei!

Det fins heldigvis leger som er empatiske og sympatiske nok! Til å se menneske, ikke prinsippene, doktrinene' partiprogrammet"

Det fins mange grunner til at et liv er verdt å slutte.

Den slutten er ingens glede.

Det er den beste utvei av de verste.

Autanasi handler om for min del: respekt, ærlighet og realitetsorientering.

I et følelseslert samfunn er dett problematisk, om fornuft fikk råde ville det vært lettere å ta bedre avgjørelser, sorgen ville vel vært den samme.

Jeg er nok mer på linje med Tonie og Frosken her, og skiller mellom aktiv og passiv dødshjelp.

[Gjest]

Om jeg fikk "Lock in syndrom" eller en høy tverrsnittslammelse med lammelser fra halsen og ned, ville jeg ønsket aktiv dødshjelp.

 

http://www.sunnaas.no/pasient/diagnoseogsykdommer/Sider/locked-in%20syndrom.aspx

 

En annen skremmende ting er at mange helsearbeidere jeg snakker med synes norske sykehjem er så elendige at de aktivt planlegger å ende sitt eget liv fremfor å havne på sykehjem.

Jeg forstår disse legene veldig godt. Jeg vet om opptil flere sykehjem i tre fylker, og jeg skjønner at folk evt har angst for å komme på sykehjem.

[Gjest]

En sterk historie som florerte på Facebook:

http://www.tv2.no/2014/01/10/nyheter/utenriks/dodshjelp/5212803#.Ut0Emni5TCR