Selvskading hvordan forhindre

[AnonymBruker]

Hei!

Da jeg har en god venn som skader seg selv, prøver jeg å tenke på , hva jeg kan gjøre for å stoppe dette.

Jeg googler selvskading og finner mye forskning på at det hjelper å møte disse menneskene med omsorg og beskyttelse.

Beskyttelse og omsorg:

"Omsorg, tillit, respekt, forståelse og støtte er viktige for disse kvinnene. Flere rapporterer at det har vært positivt å være innlagt i psykiatrisk avdeling.

Noen av kvinnene er opptatt av at sykepleierne må forstå at i en krise kan man ikke alltid bruke ressursene sine på å unngå å skade seg.

Kvinnene forteller at smerten øker når de blir overlatt til seg selv:

"Da jeg var på psykiatrisk sykehus og pleieren som jeg stolte på forlot rommet, trodde jeg hun aldri skulle komme tilbake. Jeg skalv av frykt, lurte på hvor hun skulle. Det eneste jeg kunne gjøre var å skjære meg."

Flere av kvinnene er opptatt av at pleierne skal snakke med dem under krisen.

– Slik intervenering kan bidra til at kvinnene makter å gjenskape en følelse av enhet, kombinert med styrket forbindelse til venner, familie, Gud eller andre, mener forskerne.

"

Referanse: http://www.forskning.no/artikler/2010/april/248507

Men jeg har likevel opplevd at min venn har skadet seg, relativt kort tid etter at vi har møttes. Det er umulig for meg å forstå hvorfor man gjør dette, og det er også vanskelig å være tilgjengelig bestandig. Det er også vondt å være vitne til dette og ikke kunne hjelpe.

Jeg lurer på om familien og jeg/ andre venner, kunne hatt en "turnus" dvs vaktordning, der vi har hver vår dag der vi ved må stille opp, hvis personen vil skade seg, ved å dra dit, være der, evt sove og passe på. Siden personen det gjelder har et stort nettverk, tenker jeg vi er mange nok til å klare ta hver vår dag/ vakt.venner/ familie.

Dette er jo en sykdom.

Jeg har ikke lagt dette frem for min venn, da jeg vil vite andres erfaring / tanker.

Jeg innser at jeg ikke kan være tilgjengelig hver dag, pga av jobb og familie/ barn, men jeg kunne hatt ansvarsdager. Jeg kjenner meg hjelpeløs, og jeg er glad i vennen min.

Jeg har ingen erfaring med selvskading , men jeg leser at de som gjør det, gjør det pga av indre smerte, ofte overgrep, misbruk og vold, dette gjelder ikke min venn, men årsak spiller vel mindre rolle.

Jeg tenker også på om noen vet gode behandlingsopplegg, i Norge eller utlandet?

Mener jeg hørte om en klinikk i Norge, som har gode behandlingstall å vise til hva gjelder denne lidelsen.

Takk for hjelp og råd.

Anonymous poster hash: ee790...309

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Poliklinisk samtaleterapi, fast ukentlig og over lang tid er anbefalt behandling for dette.

 

Du må ikke gjøre denne personens selvskading til ditt og omgivelsenes ansvar. Både hjelpsøking hos profesjonelle og skading eller ikke skading er denne personens eget ansvar.

[Gjest]

Hei!

Da jeg har en god venn som skader seg selv, prøver jeg å tenke på , hva jeg kan gjøre for å stoppe dette.

Jeg googler selvskading og finner mye forskning på at det hjelper å møte disse menneskene med omsorg og beskyttelse.

Beskyttelse og omsorg:

"Omsorg, tillit, respekt, forståelse og støtte er viktige for disse kvinnene. Flere rapporterer at det har vært positivt å være innlagt i psykiatrisk avdeling.

Noen av kvinnene er opptatt av at sykepleierne må forstå at i en krise kan man ikke alltid bruke ressursene sine på å unngå å skade seg.

Kvinnene forteller at smerten øker når de blir overlatt til seg selv:

"Da jeg var på psykiatrisk sykehus og pleieren som jeg stolte på forlot rommet, trodde jeg hun aldri skulle komme tilbake. Jeg skalv av frykt, lurte på hvor hun skulle. Det eneste jeg kunne gjøre var å skjære meg."

Flere av kvinnene er opptatt av at pleierne skal snakke med dem under krisen.

– Slik intervenering kan bidra til at kvinnene makter å gjenskape en følelse av enhet, kombinert med styrket forbindelse til venner, familie, Gud eller andre, mener forskerne.

"

Referanse: http://www.forskning.no/artikler/2010/april/248507

Men jeg har likevel opplevd at min venn har skadet seg, relativt kort tid etter at vi har møttes. Det er umulig for meg å forstå hvorfor man gjør dette, og det er også vanskelig å være tilgjengelig bestandig. Det er også vondt å være vitne til dette og ikke kunne hjelpe.

Jeg lurer på om familien og jeg/ andre venner, kunne hatt en "turnus" dvs vaktordning, der vi har hver vår dag der vi ved må stille opp, hvis personen vil skade seg, ved å dra dit, være der, evt sove og passe på. Siden personen det gjelder har et stort nettverk, tenker jeg vi er mange nok til å klare ta hver vår dag/ vakt.venner/ familie.

Dette er jo en sykdom.

Jeg har ikke lagt dette frem for min venn, da jeg vil vite andres erfaring / tanker.

Jeg innser at jeg ikke kan være tilgjengelig hver dag, pga av jobb og familie/ barn, men jeg kunne hatt ansvarsdager. Jeg kjenner meg hjelpeløs, og jeg er glad i vennen min.

Jeg har ingen erfaring med selvskading , men jeg leser at de som gjør det, gjør det pga av indre smerte, ofte overgrep, misbruk og vold, dette gjelder ikke min venn, men årsak spiller vel mindre rolle.

Jeg tenker også på om noen vet gode behandlingsopplegg, i Norge eller utlandet?

Mener jeg hørte om en klinikk i Norge, som har gode behandlingstall å vise til hva gjelder denne lidelsen.

Takk for hjelp og råd.

Anonymous poster hash: ee790...309

Du kan ikke stoppe det, og har heller ikke noe ansvar for å gjøre det.  Det har heller ingen hensikt å gå vakt. Det er heller ikke noe du bør fokusere så mye på.  Men vær en god venn.  Vis at du bryr deg. Det største problemet er som oftes ikke selve selvskadingen, men grunnen til at en gjør det.  Så sant det ikke er veldig alvorlig selvskading, så er det sjelden farlig. Overlat til behandlerne å ta seg av selvskadingen.

 

Fra en som forhåpentligvis er ferdig med det.  Men kan aldri si aldri.

[Kayia]

Du kan ikke stoppe det, og har heller ikke noe ansvar for å gjøre det.  Det har heller ingen hensikt å gå vakt. Det er heller ikke noe du bør fokusere så mye på.  Men vær en god venn.  Vis at du bryr deg. Det største problemet er som oftes ikke selve selvskadingen, men grunnen til at en gjør det.  Så sant det ikke er veldig alvorlig selvskading, så er det sjelden farlig. Overlat til behandlerne å ta seg av selvskadingen.

 

Fra en som forhåpentligvis er ferdig med det.  Men kan aldri si aldri.

Dette var et godt og klokt svar syns jeg.

[XbellaX]

Hei!

Da jeg har en god venn som skader seg selv, prøver jeg å tenke på , hva jeg kan gjøre for å stoppe dette.

Jeg googler selvskading og finner mye forskning på at det hjelper å møte disse menneskene med omsorg og beskyttelse.

Beskyttelse og omsorg:

"Omsorg, tillit, respekt, forståelse og støtte er viktige for disse kvinnene. Flere rapporterer at det har vært positivt å være innlagt i psykiatrisk avdeling.

Noen av kvinnene er opptatt av at sykepleierne må forstå at i en krise kan man ikke alltid bruke ressursene sine på å unngå å skade seg.

Kvinnene forteller at smerten øker når de blir overlatt til seg selv:

"Da jeg var på psykiatrisk sykehus og pleieren som jeg stolte på forlot rommet, trodde jeg hun aldri skulle komme tilbake. Jeg skalv av frykt, lurte på hvor hun skulle. Det eneste jeg kunne gjøre var å skjære meg."

Flere av kvinnene er opptatt av at pleierne skal snakke med dem under krisen.

– Slik intervenering kan bidra til at kvinnene makter å gjenskape en følelse av enhet, kombinert med styrket forbindelse til venner, familie, Gud eller andre, mener forskerne.

"

Referanse: http://www.forskning.no/artikler/2010/april/248507

Men jeg har likevel opplevd at min venn har skadet seg, relativt kort tid etter at vi har møttes. Det er umulig for meg å forstå hvorfor man gjør dette, og det er også vanskelig å være tilgjengelig bestandig. Det er også vondt å være vitne til dette og ikke kunne hjelpe.

Jeg lurer på om familien og jeg/ andre venner, kunne hatt en "turnus" dvs vaktordning, der vi har hver vår dag der vi ved må stille opp, hvis personen vil skade seg, ved å dra dit, være der, evt sove og passe på. Siden personen det gjelder har et stort nettverk, tenker jeg vi er mange nok til å klare ta hver vår dag/ vakt.venner/ familie.

Dette er jo en sykdom.

Jeg har ikke lagt dette frem for min venn, da jeg vil vite andres erfaring / tanker.

Jeg innser at jeg ikke kan være tilgjengelig hver dag, pga av jobb og familie/ barn, men jeg kunne hatt ansvarsdager. Jeg kjenner meg hjelpeløs, og jeg er glad i vennen min.

Jeg har ingen erfaring med selvskading , men jeg leser at de som gjør det, gjør det pga av indre smerte, ofte overgrep, misbruk og vold, dette gjelder ikke min venn, men årsak spiller vel mindre rolle.

Jeg tenker også på om noen vet gode behandlingsopplegg, i Norge eller utlandet?

Mener jeg hørte om en klinikk i Norge, som har gode behandlingstall å vise til hva gjelder denne lidelsen.

Takk for hjelp og råd.

Anonymous poster hash: ee790...309

 

Det er ingen lidelse i seg selv, men et symptom. Du har fått mange gode råd allerede, jeg vil anbefale deg å ikke gå inn eller fokusere på selvskadingen, men være tilgjengelig dersom vedkommende ønsker å prate generelt. Vær en venn, slik du åpenbart allerede er. 

[AnonymBruker]

Hei!

Takk for råd og anbefaling.

Jeg får prøve selv om det blir vanskelig og ikke tenke " hvordan kan dette løses"

Jeg er mer et ordne- opp menneske, enn en til å snakke med.

Jeg sendte vennen sms i dag og spurte om har jobbet systematisk med dette symptom, samt tidsperspektiv.

Jeg skrev også det med ukentlig terapi, samt la til min egen oppfatning, jobbe systematisk og planmessig.

Det er noe i meg som alltid skal fikse ting, enten det er lappe et dekk eller stoppe en gråt.

Det eneste jeg holder meg langt unna er stoppenåler, jeg stikker meg bestandig, jeg reparerer derfor aldri klær.

Det blir ikke lett dette,

Det må det vel normalt at man vil ordne opp?

Hadde jeg bare forstått mekanismene?

Anonymous poster hash: ee790...309

[Høstløv]

Jeg er mer et ordne- opp menneske, enn en til å snakke med.

Jeg sendte vennen sms i dag og spurte om har jobbet systematisk med dette symptom, samt tidsperspektiv.

Jeg skrev også det med ukentlig terapi, samt la til min egen oppfatning, jobbe systematisk og planmessig.

Det må det vel normalt at man vil ordne opp?

Anonymous poster hash: ee790...309

Dete vil jeg kalle utidig innblanding, hvis denne vennen din ikke spesifikt har best deg om råd og veiledning.