Ønsker å bryte samliv, men kan ikke

[Gjest Anonym bruker]

Jeg har vært gift snart i tjue år, har tre barn med han, men har svært ofte vurdert å forlate han. Sist jeg hadde disse planene brøt han sammen før jeg fikk sagt noe, og det hele endte med en innlegging på psykiatrisk. Det viste seg at han var alvorlig psykisk syk, og har antagelig vært det siden vi giftet oss. Noe som forklarer alle problemene vi har hatt i løpet av årene. Siden han var syk, gjorde jeg ikke noe med planene om å dra fra han. Dessuten fikk jeg vite at den eneste grunnen til at han valgte å holde seg i live var meg. Han er veldig veldig glad i meg. Så jeg vurderte det som uaktuelt å dra.

Han er nå 100% ufør, 40 år og vil aldri komme ut i arbeid igjen. Han har gått gjennom mye terapi som har gjort at han er blitt en bedre ektemann og far, men helt frisk blir han ikke. Vi har stadig de samme kranglene som vi hadde for mange år siden.

Når han var innlagt på psykiatrisk, så merket jeg at jeg blomstret opp. Jeg hadde det virkelig bra, jeg var lykkelig. Når han kom hjem visnet jeg igjen. Sist jeg hadde det virkelig fint, var når jeg var på ferie alene med ungene.

Som følge av medisiner han går på, så har det ikke vært noe seksuelt samliv på en del år nå. Hadde han ikke vært hemmet av medisinene, så hadde det likevel vært uaktuelt for meg. Han er over 200 kilo, han dusjer sjelden, går i samme klær i ukevis, lar hår og sjegg vokse, pusser ikke tennene og er generelt uflidd. Han skal få hjelp av overvektsklinikken til vektnedgang, men uansett så er han frastøtende på meg. Bare tanken på at han skal ta på meg gir meg frysninger.

Bortsett fra det fysiske så er samlivet ellers også vanskelig. Jeg må gjøre alt av husarbeid og logistikk siden han er syk, han må for det meste isolere seg fra meg og barna for å ikke bli dårlig. Han deltar kanskje en time om dagen, gjerne ved middagsbordet, og barna setter stor pris på å snakke med han da, og å være sammen med han foran barne-tv feks. Jeg får barna på skole/ barnehage, jeg lager mat, jeg legger dem, jeg planlegger alt. Jeg er i praksis alenemor.

Samtalene vi har er vanskelige. Min iritasjon over ham er vanskelig å skjule, og jeg erkjenner at minnene fra den vanskelige tiden før han fikk hjelp for sin sykdom er noe jeg ikke kommer over. Det ligger og lager avstand mellom oss. Og kanskje kunne man fått terapi for dette, men jeg vet ikke om jeg er interessert.

Livet slik det er nå er vanskelig. Vi kan sjeldent ta i mot besøk pga angst, noe som isolerer meg. Jeg er nedtrykt over min tilværelse, noe som gjør at jeg er opptatt av å ofte kunne reise bort. Jeg føler at pålagte kurs i en annen by gir meg et nødvendig pustehull, og møter med andre mennesker gir nødvendig energi. For å holde ut dette livet føler jeg sterkt for å leve to liv. Jeg har ikke vært utro, men lengter voldsomt etter å ha en fysisk relasjon til en mann.

Så hva holder meg igjen? For det første vet jeg at dette kan være det som vipper han over pinnen, livet hans vil bli snudd opp ned, han lever for meg og barna, og tar jeg dette fra han vet jeg ikke om han vil fortsette å leve. Barna er jo også glad i han, det gjør meg vondt å skulle ta fra dem det daglige samværet med han.

Jeg lurer på om kanskje det er egoistisk å skulle ta hensyn til sine egne ønsker, egen lykke. Kanskje bør man bare holde ut til fordel for barna og livet til deres far? Det er uansett mye drama rundt det å bryte opp. Og kanskje kan man klare å sjonglere to liv. Jeg vet ikke. Jeg sover ikke om nettene som følge av disse tankene. Håper noen kan se på det fra et annet perspektiv.

[Kitina]

Enhver er sin egen lykkes smed heter det.

[Kayia]

Jeg pleier skjelden å råde folk til å gå fra hverandre før alt er prøvd, men dette var bedrøvelig lesing og jeg syns overhodet ikke at det er egoistisk av deg å avslutte dette samlivet. Som mange har sagt her inne før: alle har valg, alle er ansvarlige for egne valg, og ingen ER sin diagnose - ei heller din mann. Selv om din mann er glad i ungene og de i han må da ungene bli påvirket av dette de også?

[cilie]

Vil bare si at jeg føler med deg i en vanskelig situasjon. Jeg tenker også at du må komme deg "videre", men skjønner at det er vondt mtp din mann. Men det blir ikke bedre av å la tiden gå. Kanskje du bør snakke med noen?

[Solemnity]

Jeg synes ikke det er noe som indikerer at du ikke kan forlate dette ekteskapet. Slik jeg ser det er ikke han lykkelig heller, og det er mulig at en hverdag uten deg vil sparke han i gang. Uansett er det ikke ditt ansvar hvordan en voksen mann organiserer livet sitt i ettertid av skilsmissen.

[AnonymBruker]

Trådstarter her:

Det som er så vanskelig er nok dette med hvorvidt han tar sitt liv eller ei. På sykehuset har jeg fått forklart at det er et under at han er i live. Folk som har gått gjennom det han har gått gjennom i barndommen, og som er så syk som han er, de er som regel ikke i live nå lenger, de har tatt sitt eget liv. Men som følge av meg…Så er han i live. Så hvis han tar sitt eget liv, vil jeg føle at det er min feil. Og må bære med meg skyldfølelse hele livet for at barna ikke lenger har en far.

Så er det jo andre ting også, som at "alle" ser sånn opp til meg som en støttende hustru som har stått ved min manns side i vanskelige stunder, de fleste tenker jo mest på seg selv og går. Skal nok leve med at glorien faller av meg, men innser at  dette er noe av det som bremser.

Og jeg har nok lurt på om ungene har det bra sånn det er nå. De lever jo litt i sin egen boble (aller er under 10) og er kanskje bare vant til at mamma sjeldent smiler eller er glad. Blir en sånn skygge som går rundt om i huset, hushjelp, kokk og alt som hører til rollen. 

Det er så innlysende for meg at jeg må bort fra denne tilværelsen, gjøre grep om eget liv, men jeg vet ikke hvordan. Angsten for at han skal dø, redselen for forandring, usikkerhet rundt mye praktisk. Det er nok lettest å ikke gjøre noen ting.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[Kayia]

Det som er så vanskelig er nok dette med hvorvidt han tar sitt liv eller ei. På sykehuset har jeg fått forklart at det er et under at han er i live. Folk som har gått gjennom det han har gått gjennom i barndommen, og som er så syk som han er, de er som regel ikke i live nå lenger, de har tatt sitt eget liv. Men som følge av meg…Så er han i live. Så hvis han tar sitt eget liv, vil jeg føle at det er min feil. Og må bære med meg skyldfølelse hele livet for at barna ikke lenger har en far.

Det er så innlysende for meg at jeg må bort fra denne tilværelsen, gjøre grep om eget liv, men jeg vet ikke hvordan. Angsten for at han skal dø, redselen for forandring, usikkerhet rundt mye praktisk. Det er nok lettest å ikke gjøre noen ting.

Har personalet på sykehuset sagt at det er du som holder han i live? I såfall har de begått et stor etisk overtramp. Du er - og vil aldri kunne være ansvarlig for andres valg, ei heller din manns. Det er ikke på noen måte ditt ansvar om han velger å avslutte livet, nå eller senere.

[Solemnity]

Har personalet på sykehuset sagt at det er du som holder han i live? I såfall har de begått et stor etisk overtramp. Du er - og vil aldri kunne være ansvarlig for andres valg, ei heller din manns. Det er ikke på noen måte ditt ansvar om han velger å avslutte livet, nå eller senere.

 

Jeg reagerte også på dette.

[Lillemus]

Hva han velger å gjøre etter en skilsmisse er ene og alene hans ansvar, ikke ditt. Du sier at du ikke vil at ungene skal miste sin far - men har de egentlig noen far nå? Han deltar en times tid rundt middagen, utover det er han et fleskeberg som ligger i sofaen (?) og ikke deltar i noe som helst i ungenes liv? Kaller du det en tilstedeværende far?

 

Kanskje du skulle få noen profesjonelle å snakke med om dette? Jeg synes ikke du skal sette ditt eget liv til side for hans skyld på denne måten.

[Gjest gjesteleser]

Det er ikke på noen måte ditt ansvar å holde ham i live. Den eneste som har ansvar for det er ham selv. Det er også han som har ansvar for å være en deltagende far og ektemann. Jeg syns ikke du skal fortsette å sette ditt eget liv på vent for ham... Hva er verst for barna: en mor helt uten livsgnist og en far som velger dem bort i 22 av døgnets 24 timer, eller en mor som har overskudd og smiler? Hverdagslivet deres inneholder jo minimalt med farskontakt uansett, de går ikke akkurat glipp av så mye...

 

Rent praktisk skjønner jeg jo at du er bekymret for hvordan han vil ta det. Er det en mulighet for at du kan snakke med fastlegen hans/avdelingen der han var innlagt og få til en planlagt innleggelse slik at du vet han blir ivaretatt etter bruddet?

[AnonymBruker]

Med fare for å være upassende: Hvis han er så pleietrengende som han er - hvorfor i all verden er han et fleskeberg da? Hvis han er så avhengig av deg, hvorfor arrangerer du ikke et vekttapsskurs for ham, slik at han i det minste slipper denne overvekten? Kanskje han da også kan bidra mer for å gjøre deg lykkelig?

 

Og før jeg mottar noen krasse tilbakemeldinger, så vil jeg informere om følgende:

Jeg har selv utviklet en ekstrem overvekt. Og alt de rundt meg ser er en ekstra belastning. Det er ingen som griper inn, og vil hjelpe. Vi er alle vår lykkes smed. Det har jeg innfinnet meg med. Og tenk om en eneste, kunne bryte denne onde sirkelen!

Anonymous poster hash: c7b06...d68

[laban]

Du sier at du ikke vil at ungene skal miste sin far - men har de egentlig noen far nå? Han deltar en times tid rundt middagen, utover det er han et fleskeberg som ligger i sofaen (?) og ikke deltar i noe som helst i ungenes liv? Kaller du det en tilstedeværende far?

Du verden. Det kan tenkes at barn under 10 år opplever dette litt annerledes, tross alt.

Jeg forstår trådstarters frustrasjon veldig godt. Men jeg forstår også at hun ikke ser på risikoen for at barna hennes får en død far, som bare bortkjøring av et "fleskeberg".

[AnonymBruker]

 

Med fare for å være upassende: Hvis han er så pleietrengende som han er - hvorfor i all verden er han et fleskeberg da? Hvis han er så avhengig av deg, hvorfor arrangerer du ikke et vekttapsskurs for ham, slik at han i det minste slipper denne overvekten? Kanskje han da også kan bidra mer for å gjøre deg lykkelig?

 

Og før jeg mottar noen krasse tilbakemeldinger, så vil jeg informere om følgende:

Jeg har selv utviklet en ekstrem overvekt. Og alt de rundt meg ser er en ekstra belastning. Det er ingen som griper inn, og vil hjelpe. Vi er alle vår lykkes smed. Det har jeg innfinnet meg med. Og tenk om en eneste, kunne bryte denne onde sirkelen!

Anonymous poster hash: c7b06...d68

 

 

Svar fra trådstarter:

Hvorfor ikke jeg arrangerer et vekttapskurs for han? Er jeg ansvarlig for at han skal gå ned i vekt? Den synes jeg var drøy. Man kan ikke skylde på omverdenen for ens egen overvekt, hvis du ikke selv ønsker å gjøre noe er det ingen i din omgangskrets som kan hjelpe. Alt starter i ditt eget hode.

Som du ser i teksten min så er han nå på Overvektsklinikken og venter på operasjon og hjelp derifra. Bortsett fra det; håper folk flest forstår at det er begrenset hva jeg kan gjøre med en voksen manns vekt. Medisiner som hjelper mot angst er dessverre også medisiner som fører til vektøkning, i tillegg så bruker han sukker som medisin når han får anfall. Dette kan ikke jeg styre, jeg kommer til å slite meg fullstendig ut hvis jeg skal opptre som psykolog, terapeut og kostholdsveileder i tillegg til alt annet. Jeg har forsåvidt nok med full jobb, unger, husarbeid og logistikk til å kunne detaljstyre hva han får i seg av mat. Et kurs høres veldig lettvint ut, dette er langt mer komplisert enn hva et enkelt vekttapskurs kan fikse.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[Solemnity]

 

Svar fra trådstarter:

Hvorfor ikke jeg arrangerer et vekttapskurs for han? Er jeg ansvarlig for at han skal gå ned i vekt? Den synes jeg var drøy. Man kan ikke skylde på omverdenen for ens egen overvekt, hvis du ikke selv ønsker å gjøre noe er det ingen i din omgangskrets som kan hjelpe. Alt starter i ditt eget hode.

Som du ser i teksten min så er han nå på Overvektsklinikken og venter på operasjon og hjelp derifra. Bortsett fra det; håper folk flest forstår at det er begrenset hva jeg kan gjøre med en voksen manns vekt. Medisiner som hjelper mot angst er dessverre også medisiner som fører til vektøkning, i tillegg så bruker han sukker som medisin når han får anfall. Dette kan ikke jeg styre, jeg kommer til å slite meg fullstendig ut hvis jeg skal opptre som psykolog, terapeut og kostholdsveileder i tillegg til alt annet. Jeg har forsåvidt nok med full jobb, unger, husarbeid og logistikk til å kunne detaljstyre hva han får i seg av mat. Et kurs høres veldig lettvint ut, dette er langt mer komplisert enn hva et enkelt vekttapskurs kan fikse.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

 

 

Jeg er helt enig med deg.

Og jeg synes ikke han skal avskrives som far fordi han har det vanskelig nå. Jeg misliker at noen her refererer til mannen som "et fleskeberg", som om han slettes ikke er et menneske lenger. Ideen om en planlagt innleggelse ved brudd synes jeg er god. Da legger du til rette for at han skal komme seg på beina igjen.

[AnonymBruker]

Trådstarter igjen:

Jeg synes også at det er en god ide å koble opp hjelpeapparatet i denne prosessen, ta kontakt med fastlegen og DPS, samt snakke med sykepleierne som er hjemme hos han for samtale en gang i uken. Takk for gode råd.

Og ja, et menneske man har levd med i tjue år er nok mer enn et berg av fett. En gang var vi svært glade i hverandre, og vi hadde et intellektuelt utbytte av hverandres samvær. Av og til så ser jeg glimt av den mannen han var, den kreative spennende og interessante personen. Jeg kjenner i detalj til hans barndom, og det er så vond å se at et liv er ødelagt på denne måten. Sviktet i alle ledd gjennom hele livet. Og nå sviktet av meg.

Av og til legger han planer for fremtiden. Når vi blir pensjonister, sier han. Jeg har sagt til han at jeg ikke tror at han blir så gammel, som følge av fedmen. Det har nok vært avgjørende for at han ønsker å ta i mot tilbudet fra Overvektsklinikken. Men likevel, alle planene han har for fremtiden, det gjør vondt å høre på. En gang la han ikke planer, for han så for seg at han ville ta sitt eget liv innen en gitt dato. Så nå har han kommet seg videre, han klarer å se at han vil leve, han lager planer for fremtiden. Planer jeg ikke vil være med på. Så jeg føler meg virkelig ond.

Så kommer tvilen. Det seksuelle er en viktig del av et forhold, er det ikke? Den avstanden som jeg føler til han, kan den være som følge av at det seksuelle tok slutt? Hvis han gikk ned i vekt og medisiner ikke hindret han, hvis det seksuelle hadde vært i orden, ville kanskje følelsene mine komme tilbake? Jeg vet ikke. 

Steget mot å gå virker så uendelig stort, jeg vet mange har gjort det før meg, men samtidig føles det som at jeg er helt alene i verden i denne prosessen, det virker neste umulig. Kanskje går det an å ta med en rådgiver av noe slag med på møtet når jeg sier ifra? Jeg vet ikke hvordan han vil reagere hvis jeg tar det opp med han på tomannshånd. Han er ikke voldelig. Men selvdestruktiv. 

Jeg har drømmer som forteller litt om hva jeg ønsker. En natt drømte jeg at han hadde funnet en annen, og jeg ble overveldet av lykkefølelse. Dette hadde nok vært det beste, at han selv fant ut han ikke vil lenger, gjennom at han fant noen annen eller at han innså at dette forholdet ikke er bra for han.

Er takknemlig for alle innspill på mine tanker. Vondt å være alene i denne prosessen. 
 

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[frosken]

 Du sier at du ikke vil at ungene skal miste sin far - men har de egentlig noen far nå? Han deltar en times tid rundt middagen, utover det er han et fleskeberg som ligger i sofaen (?) og ikke deltar i noe som helst i ungenes liv? Kaller du det en tilstedeværende far?

 

 Jeg synes det er nedstemmende å se hvilket menneskesyn du gir uttrykk for i dette innlegget.

[frosken]

Jeg er helt enig med deg.

Og jeg synes ikke han skal avskrives som far fordi han har det vanskelig nå. Jeg misliker at noen her refererer til mannen som "et fleskeberg", som om han slettes ikke er et menneske lenger. Ideen om en planlagt innleggelse ved brudd synes jeg er god. Da legger du til rette for at han skal komme seg på beina igjen.

Enig.

 

Jeg skjønner godt at trådstarter ønsker et brudd, men er sikker på at alle parter får det best i ettertid ved at man forsøker å gjennomføre bruddet på en skånsom måte.

[frosken]

 

Trådstarter igjen:

Jeg synes også at det er en god ide å koble opp hjelpeapparatet i denne prosessen, ta kontakt med fastlegen og DPS, samt snakke med sykepleierne som er hjemme hos han for samtale en gang i uken. Takk for gode råd.

Og ja, et menneske man har levd med i tjue år er nok mer enn et berg av fett. En gang var vi svært glade i hverandre, og vi hadde et intellektuelt utbytte av hverandres samvær. Av og til så ser jeg glimt av den mannen han var, den kreative spennende og interessante personen. Jeg kjenner i detalj til hans barndom, og det er så vond å se at et liv er ødelagt på denne måten. Sviktet i alle ledd gjennom hele livet. Og nå sviktet av meg.

Av og til legger han planer for fremtiden. Når vi blir pensjonister, sier han. Jeg har sagt til han at jeg ikke tror at han blir så gammel, som følge av fedmen. Det har nok vært avgjørende for at han ønsker å ta i mot tilbudet fra Overvektsklinikken. Men likevel, alle planene han har for fremtiden, det gjør vondt å høre på. En gang la han ikke planer, for han så for seg at han ville ta sitt eget liv innen en gitt dato. Så nå har han kommet seg videre, han klarer å se at han vil leve, han lager planer for fremtiden. Planer jeg ikke vil være med på. Så jeg føler meg virkelig ond.

Så kommer tvilen. Det seksuelle er en viktig del av et forhold, er det ikke? Den avstanden som jeg føler til han, kan den være som følge av at det seksuelle tok slutt? Hvis han gikk ned i vekt og medisiner ikke hindret han, hvis det seksuelle hadde vært i orden, ville kanskje følelsene mine komme tilbake? Jeg vet ikke. 

Steget mot å gå virker så uendelig stort, jeg vet mange har gjort det før meg, men samtidig føles det som at jeg er helt alene i verden i denne prosessen, det virker neste umulig. Kanskje går det an å ta med en rådgiver av noe slag med på møtet når jeg sier ifra? Jeg vet ikke hvordan han vil reagere hvis jeg tar det opp med han på tomannshånd. Han er ikke voldelig. Men selvdestruktiv. 

Jeg har drømmer som forteller litt om hva jeg ønsker. En natt drømte jeg at han hadde funnet en annen, og jeg ble overveldet av lykkefølelse. Dette hadde nok vært det beste, at han selv fant ut han ikke vil lenger, gjennom at han fant noen annen eller at han innså at dette forholdet ikke er bra for han.

Er takknemlig for alle innspill på mine tanker. Vondt å være alene i denne prosessen. 

 

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

 

Du skriver om dette på en måte jeg får dyp respekt for. Jeg tenker at både du og din mann har mistet mye, og at det er viktig for deg at du ikke bare blir i ekteskapet fordi prosessen rundt et evt. brudd vil bli vanskelig. Jeg håper også at omgivelsene rundt deg finner måter å støtte dere alle på, og at de ikke tror det er til hjelp for deg at de degraderer dine barns far. Skjønner godt drømmen om at din mann skulle finne en annen og bli lykkelig slik at du kan slippe dårlig samvittighet for å forlate ham.

 

Jeg håper du kan få hjelp av noen til å komme i gang med en prosess mot et brudd. Kanskje kan du snakke med din manns lege eller noen andre som kjenner ham godt. Alternativt  kunne du starte med å selv snakke med noen på familiekontoret, hvis du har flaks så finner du kanskje en familierådgiver som kan være en sparringpartner for deg mht hvordan gjøre ting både i bruddfasen og i etterkant.

 

Jeg synes du skal prøve å unngå å stå alene gjennom en prosess som kan være svært belastende, -  selv uten at det er alvorlig sykdom og små barn involvert.

[Bella Dotte]

Med fare for å være upassende: Hvis han er så pleietrengende som han er - hvorfor i all verden er han et fleskeberg da?

 

Syntes det var et legitimt spørsmål, jeg... Noen gir ham mat, han fanger den ikke selv.

 

Medisiner som hjelper mot angst er dessverre også medisiner som fører til vektøkning, i tillegg så bruker han sukker som medisin når han får anfall. Dette kan ikke jeg styre

 

Medisiner innvirker bare indirekte på vekta, ved at den øker appetitten. Det er uansett hva man spiser som regulerer vekta. Og å spise sukker er ikke lurt når man er overvektig. Det hjelper ikke mot anfall heller. Det eneste det gjør, er å skape mer lyst på sukker.

 

 

Som du ser i teksten min så er han nå på Overvektsklinikken og venter på operasjon og hjelp derifra.

 

Operasjon, ja det er sikkert bedre enn å gjemme sukkeret øverst i skapet.

[frosken]

 

Syntes det var et legitimt spørsmål, jeg... Noen gir ham mat, han fanger den ikke selv.

 

 

Medisiner innvirker bare indirekte på vekta, ved at den øker appetitten. Det er uansett hva man spiser som regulerer vekta. Og å spise sukker er ikke lurt når man er overvektig. Det hjelper ikke mot anfall heller. Det eneste det gjør, er å skape mer lyst på sukker.

 

 

Operasjon, ja det er sikkert bedre enn å gjemme sukkeret øverst i skapet.

 

Hva får deg til å tro at en voksen mann ikke selv avgjør hva han spiser? Hadde du selv funnet deg i en fullstendig umyndiggjøring dersom du hadde en partner som låste alle matskapene for at du ikke skulle finne mat?

 

Jeg blir undrende til hvilket syn på samliv du kan ha som mener at den ene som nekte den andre retten til selv å avgjøre sitt matinntak. Mannen må selv velge å la være å spise så mye sukker, kona kan ikke velge det for ham.