Ønsker å bryte samliv, men kan ikke

[frosken]

 

Med fare for å være upassende: Hvis han er så pleietrengende som han er - hvorfor i all verden er han et fleskeberg da? Hvis han er så avhengig av deg, hvorfor arrangerer du ikke et vekttapsskurs for ham, slik at han i det minste slipper denne overvekten? Kanskje han da også kan bidra mer for å gjøre deg lykkelig?

 

Og før jeg mottar noen krasse tilbakemeldinger, så vil jeg informere om følgende:

Jeg har selv utviklet en ekstrem overvekt. Og alt de rundt meg ser er en ekstra belastning. Det er ingen som griper inn, og vil hjelpe. Vi er alle vår lykkes smed. Det har jeg innfinnet meg med. Og tenk om en eneste, kunne bryte denne onde sirkelen!

Anonymous poster hash: c7b06...d68

 

Hva slags hjelp kunne du ønske deg? Har du forsøkt opplegget til Nimi Ringerike?

[Lillemus]

 Jeg synes det er nedstemmende å se hvilket menneskesyn du gir uttrykk for i dette innlegget.

Det var satt ekstremt på spissen da. Jeg mener at alle er like mye verdt jeg. Men man må ta ansvar for seg selv og vel - når man har blitt 200 kg så har man sviktet seg selv et sted på veien.

[Bella Dotte]

Hva får deg til å tro at en voksen mann ikke selv avgjør hva han spiser? Hadde du selv funnet deg i en fullstendig umyndiggjøring dersom du hadde en partner som låste alle matskapene for at du ikke skulle finne mat?

 

Jeg blir undrende til hvilket syn på samliv du kan ha som mener at den ene som nekte den andre retten til selv å avgjøre sitt matinntak. Mannen må selv velge å la være å spise så mye sukker, kona kan ikke velge det for ham.

 

Når man er overvektig og sukkeravhengig, har man ikke lenger noe fritt valg. (Dette har vi diskutert før.) Når legene skjærer i magen hans, lar han også andre ta valget for seg. Men synes det er et mye mindre drastisk inngrep å bare låse kjøkkenskapet. Billigere blir det også, og ingen risiko for komplikasjoner.

 

Å fjerne tilgangen til sukker må selvfølgelig også gjøres i samråd med pasienten. Feks, "hvis du vil at jeg skal bli, så gjør du dette for meg og for deg og for barna".

Endret 13. februar 2014 av Bella Dotte

[AnonymBruker]

 

Syntes det var et legitimt spørsmål, jeg... Noen gir ham mat, han fanger den ikke selv.

 

 

Medisiner innvirker bare indirekte på vekta, ved at den øker appetitten. Det er uansett hva man spiser som regulerer vekta. Og å spise sukker er ikke lurt når man er overvektig. Det hjelper ikke mot anfall heller. Det eneste det gjør, er å skape mer lyst på sukker.

 

 

Operasjon, ja det er sikkert bedre enn å gjemme sukkeret øverst i skapet.

 

Noen gir han mat? Han mater vel seg selv, slik alle andre voksne mennesker? Selv om han er 200 kilo betyr ikke det at han er sengeliggende og jeg driver og mater han med snickerser! Hadde det vært snakk om et barn og jeg hadde stappet skapene med smultringer og kjeks så hadde jeg forstått ditt argument, men jeg kjøper ikke usunn mat og han er voksen og har mulighet til å kjøpe seg mat selv, og jeg har heller ikke mulighet eller interesse av å ha under full overvåkning hele dagen. Minner om at jeg er i full jobb og har hendene fulle med barn og husarbeid når jeg kommer hjem.

Og når det gjelder Overvektsklinikken, så handler ikke det bare om en operasjon, det er et sammensatt program med fysioterapeuter, psykologer og ernæringsrådgivere, det er snakk om grundig oppfølging. Hadde saken vært så enkel at det bare var å gjemme sukkeret...

Jeg kan ikke tro at jeg bruker tid på å måtte forsvare meg selv for at han er tjukk. En grundig avsporing må jeg si.

 

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[Solemnity]

Det var satt ekstremt på spissen da. Jeg mener at alle er like mye verdt jeg. Men man må ta ansvar for seg selv og vel - når man har blitt 200 kg så har man sviktet seg selv et sted på veien.

 

Nå ble det jo gjort klart fra trådstarter at mannen har blitt sviktet av svært mange gjennom livet, så at han dermed lærte å svikte seg selv er ikke merkelig.

[Bella Dotte]

Ja, gjør ham til offer, det hjelper veldig.

[Lillemus]

Nå ble det jo gjort klart fra trådstarter at mannen har blitt sviktet av svært mange gjennom livet, så at han dermed lærte å svikte seg selv er ikke merkelig.

Hjelper det å skylde på en vond barndom? Selvfølgelig er det tragisk at mannen har blitt sviktet hele livet, men nå er han voksen og hans liv er hans ansvar. Man kan ikke bruke hele sitt voksne liv på å ha det jævlig og skylde på en vond barndom. Han har jo også litt hjelp fra det offentlige såvidt jeg skjønner og forhåpentligvis vil de sammen klare å bryte den vonde sirkelen han er inne i.

[Karamellis]

Kan du, ts, fortsette å være noen for ham selv om dere formelt separeres? Det er ikke ditt ansvar at han skal bli slank/frisk, men du virker jo å være glad i ham/føle godhet for ham, selv om du ikke vil fortsette ekteskapet.

 

For å klare å være der for ham, må du også ta hensyn til deg selv. Trolig vil et brudd gi deg mer overskudd til å kunne hjelpe ham. Det virker som om du føler et stort ansvar, og det er forståelig. Siden dere har barn vil dere ha mye med hverandre å gjøre i mange år fremover. Er det mulig å bevare et  forhold selv om dere skilles? Utfra det du skriver kommer det til å ta lang tid for ham å bli bedre.    

[Solemnity]

Ja, gjør ham til offer, det hjelper veldig.

 

Det er ingen som gjør han til offer i denne tråden. Han HAR vært et offer og ER alvorlig psykisk syk, noe trådstarter har gjort klart. Om noen trenger forklaring på at han strever med å ta vare på seg selv, så finnes den der.

 

Han har ansvar for seg selv, men at dette ansvaret og konsekvensene ikke er der de burde være ennå er lett å forstå om man iverksetter empati og litt kunnskap om viktigheten av barndommen.

 

Hjelper det å skylde på en vond barndom? Selvfølgelig er det tragisk at mannen har blitt sviktet hele livet, men nå er han voksen og hans liv er hans ansvar. Man kan ikke bruke hele sitt voksne liv på å ha det jævlig og skylde på en vond barndom. Han har jo også litt hjelp fra det offentlige såvidt jeg skjønner og forhåpentligvis vil de sammen klare å bryte den vonde sirkelen han er inne i.

 

Klart det ikke "hjelper å skylde på en vond barndom" og ingen påstår dette ikke er hans ansvar (bortsett fra de som skylder på trådstarter for vekten hans). Jeg håper også de profesjonelle kan hjelpe han, men jeg synes empatien mangler fullstendig fra enkelte i denne tråden. Det er fullt mulig at vekten faktisk ikke har vært det viktigste i behandlingen hans så langt, uansett hvor ekkelt du synes det er med et "fleskeberg som ligger på sofaen".

[Kayia]

Kan du, ts, fortsette å være noen for ham selv om dere formelt separeres? Det er ikke ditt ansvar at han skal bli slank/frisk, men du virker jo å være glad i ham/føle godhet for ham, selv om du ikke vil fortsette ekteskapet.

 

For å klare å være der for ham, må du også ta hensyn til deg selv. Trolig vil et brudd gi deg mer overskudd til å kunne hjelpe ham. Det virker som om du føler et stort ansvar, og det er forståelig. Siden dere har barn vil dere ha mye med hverandre å gjøre i mange år fremover. Er det mulig å bevare et  forhold selv om dere skilles? Utfra det du skriver kommer det til å ta lang tid for ham å bli bedre.    

Et fornuftig innspill!

[frosken]

Kan du, ts, fortsette å være noen for ham selv om dere formelt separeres? Det er ikke ditt ansvar at han skal bli slank/frisk, men du virker jo å være glad i ham/føle godhet for ham, selv om du ikke vil fortsette ekteskapet.

 

For å klare å være der for ham, må du også ta hensyn til deg selv. Trolig vil et brudd gi deg mer overskudd til å kunne hjelpe ham. Det virker som om du føler et stort ansvar, og det er forståelig. Siden dere har barn vil dere ha mye med hverandre å gjøre i mange år fremover. Er det mulig å bevare et  forhold selv om dere skilles? Utfra det du skriver kommer det til å ta lang tid for ham å bli bedre.    

Dette synes jeg er et veldig godt innspill.

[morsan]

Så kommer tvilen. Det seksuelle er en viktig del av et forhold, er det ikke? Den avstanden som jeg føler til han, kan den være som følge av at det seksuelle tok slutt? Hvis han gikk ned i vekt og medisiner ikke hindret han, hvis det seksuelle hadde vært i orden, ville kanskje følelsene mine komme tilbake? Jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

Klart at det seksuelle er et lim i et forhold. Men det kan også være bare et plaster som gjør at man lettere "holder ut" det som er vanskelig. Og når så det seksuelle tar slutt eller blir dårlig kan det som har ulmet komme opp til overflaten. Da kan det hende man til fulle innser noe man kunne/burde innse før. Vet ikke om dette gjelder deg da.

Og til spm om man burde forlate eller bli for å passe på, ta vare på: En psykolog sa til meg: "Du kan ikke bære [mannen], den eneste du kan og bør bære i tillegg til deg selv er [sønnen]."

Jeg er forøvrig helt enig med frosken.

[morsan]

Kan du, ts, fortsette å være noen for ham selv om dere formelt separeres? Det er ikke ditt ansvar at han skal bli slank/frisk, men du virker jo å være glad i ham/føle godhet for ham, selv om du ikke vil fortsette ekteskapet.

For å klare å være der for ham, må du også ta hensyn til deg selv. Trolig vil et brudd gi deg mer overskudd til å kunne hjelpe ham. Det virker som om du føler et stort ansvar, og det er forståelig. Siden dere har barn vil dere ha mye med hverandre å gjøre i mange år fremover. Er det mulig å bevare et forhold selv om dere skilles? Utfra det du skriver kommer det til å ta lang tid for ham å bli bedre.

Godt innspill.

[morsan]

Du skriver om dette på en måte jeg får dyp respekt for. Jeg tenker at både du og din mann har mistet mye, og at det er viktig for deg at du ikke bare blir i ekteskapet fordi prosessen rundt et evt. brudd vil bli vanskelig. Jeg håper også at omgivelsene rundt deg finner måter å støtte dere alle på, og at de ikke tror det er til hjelp for deg at de degraderer dine barns far. Skjønner godt drømmen om at din mann skulle finne en annen og bli lykkelig slik at du kan slippe dårlig samvittighet for å forlate ham.

Jeg håper du kan få hjelp av noen til å komme i gang med en prosess mot et brudd. Kanskje kan du snakke med din manns lege eller noen andre som kjenner ham godt. Alternativt kunne du starte med å selv snakke med noen på familiekontoret, hvis du har flaks så finner du kanskje en familierådgiver som kan være en sparringpartner for deg mht hvordan gjøre ting både i bruddfasen og i etterkant.

Jeg synes du skal prøve å unngå å stå alene gjennom en prosess som kan være svært belastende, - selv uten at det er alvorlig sykdom og små barn involvert.

Godt svar.

[Gro Isachsen, Sexolog]

Du stiller vanskelige moralsk/etiske spørsmål som ingen andre enn du selv kan svare på. Hva du kan leve med og hva slags liv du skal leve virker problematisk, og du vil ganske sikkert få ulike refleksjoner, alt etter hvem du spør.

Ikke alle ville fortsatt å leve med en mentalt syk mann, en mann de ikke føler seg tiltrukket av. At han forblir syk gjør at du må være den voksne i familien, den som tar ansvar og ”bærer” alle sammen. Det er slitsomt og høres også ensomt ut.

Jeg skjønner angsten for at han skal ta selvmord. Men du er også ansvarlig for din egen lykke. Hvordan din mann lever sitt liv kan ikke du være ansvarlig for.

I livet du lever må du uansett sørge for å få påfyll og gleder, slik at du ikke blir utbrent.

Dette er uansett et valg du må ta selv. Ingen kan ta valget for deg.

[AnonymBruker]

Trådstarter her:

Takker for alle innspill jeg har fått i denne tråden. Selv om ingen kan velge for meg, så blir det lettere å ta avgjørelsen når man får luftet tankene og får tilbakemeldinger. Jeg har fått gode råd her, og kommer til å ta steget i løpet av dette halvåret. Jeg gjør nå en del forberedelser før jeg tar den store samtalen, og skal også vurdere om noen kanskje burde være tilstede når jeg forteller dette til han. 

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[Gjest Gargamel]

Hei

 

Jeg synes det står stor respekt av at du har strukket deg så langt for å hjelpe en annen person. Det er en fantastisk egenskap. Det er ikke feil å ofre noe for andre, men det er grenser for hvor mye man skal ofre. Du bør f.eks ikke ofre ditt eget liv.

 

Han er far til barna dine, og vil fortsatt være det om dere flytter fra hverandre. Du vil fortsatt ha mulighet til å støtte ham så mye som det på noen måte er rimelig å forvente av deg. Det er ikke rimelig at du skal gi opp ditt eget liv helt og holdent.

 

Jeg er ikke ekspert på psykiske problemer, men jeg har inntrykk av at de kommer "innenfra". Folk som ytre sett lever vellykkede liv med snille mennesker rundt seg kan ta livet av seg pga dyp depresjon som rett og slett kommer innenfra. Det har jeg sett. De har en "grå sjel" som en poet en gang sa (husker ikke hvem).

 

Hvis du skiller deg fra ham kan det i aller verste fall være en utløsende faktor for selvmord, men det er ikke selve årsaken. Selve årsaken ligger utenfor din kontroll.

[AnonymBruker]

Merkverdig innstilling på mange her. Er man gift, har man påtatt seg et ansvar, og da feiger man ikke ut uten videre. Dette har en forhistorie og TS har ikke vært helt uvitende heller.

 

Det første som må gjøres er å sørge for at han får riktig helsehjelp og dere ekteskapsrådgivning. Dit kan hun også gå alene. Det er noe stort tøv at det ikke skulle være mulig å hjelpe ham skikkelig. TS hadde nok anstrengt seg for å hjelpe sine eventuelle søsken i samme situasjon. Hun hadde ikke bare kuttet kontakten med dem fordi de hadde et helseproblem. Og da trenger hun heller ikke kutte ut ektemannen heller. Det er ingen unnskyldning i forhistorien. Det må gå an å gå til flinkere folk for hjelp.

Anonymous poster hash: 06da2...9d4

[Maximia]

 

Merkverdig innstilling på mange her. Er man gift, har man påtatt seg et ansvar, og da feiger man ikke ut uten videre. Dette har en forhistorie og TS har ikke vært helt uvitende heller.

 

Det første som må gjøres er å sørge for at han får riktig helsehjelp og dere ekteskapsrådgivning. Dit kan hun også gå alene. Det er noe stort tøv at det ikke skulle være mulig å hjelpe ham skikkelig. TS hadde nok anstrengt seg for å hjelpe sine eventuelle søsken i samme situasjon. Hun hadde ikke bare kuttet kontakten med dem fordi de hadde et helseproblem. Og da trenger hun heller ikke kutte ut ektemannen heller. Det er ingen unnskyldning i forhistorien. Det må gå an å gå til flinkere folk for hjelp.

Anonymous poster hash: 06da2...9d4

 

Folk har da gått fra hverandre for mye mindre problem enn psykiske. Jeg antar at mange psykisk syke mister kontakten med nær familie. Noen mister den ved at den psykisk syke føler at den ikke får den støtte eller forståelse den trenger og derfor ikke makter og forholde seg til familien eller at familien synes det er vanskelig å forholde seg til psyke og derfor blir vanskelig å holde kontakt. Det er lett å fortelle hva andre skal gjøre men man trenger mer i livet enn å være den sterke som skal gi og gi uten å få noe tilbake.

[AnonymBruker]

 

Merkverdig innstilling på mange her. Er man gift, har man påtatt seg et ansvar, og da feiger man ikke ut uten videre. Dette har en forhistorie og TS har ikke vært helt uvitende heller.

 

Det første som må gjøres er å sørge for at han får riktig helsehjelp og dere ekteskapsrådgivning. Dit kan hun også gå alene. Det er noe stort tøv at det ikke skulle være mulig å hjelpe ham skikkelig. TS hadde nok anstrengt seg for å hjelpe sine eventuelle søsken i samme situasjon. Hun hadde ikke bare kuttet kontakten med dem fordi de hadde et helseproblem. Og da trenger hun heller ikke kutte ut ektemannen heller. Det er ingen unnskyldning i forhistorien. Det må gå an å gå til flinkere folk for hjelp.

Anonymous poster hash: 06da2...9d4

 

Svar fra Trådstarter:

Når man har levd med en psykisk syk mann i 20 år så er det ikke å feige ut "uten videre". 

Jeg ser at du har mye kunnskap om psykiske lidelser, iom at du er så skråsikker på at han kan få bedre hjelp.

Men hva legene har fortalt meg er at han aldri kan bli frisk. Han kan dempe angsten med medisiner, og han kan gå i terapi for å forstå seg selv og sine egne reaksjoner, men hans tilstand er irreversibel. De sa at når man utvikler PTSD i en alder av 7 år, og så gjentagende ganger utsettes for det samme, så er det faktisk for sent nå å behandle. På sykeshuet mente de at han var et spesialtilfelle, siden han fremdeles er i live. Jeg vet ikke helt hva du da mener med at det er noe stort tøv at han ikke kan hjelpes skikkelig. Er det noen kur du kjenner til som vi ikke kjenner? 

Noe alle som er pårørende til psykisk syke vet, er at DU som pårørende kan ikke hjelp den syke. Det du da risikerer er å brenne deg ut fullstendig. Så lenge du ikke er psykolog av profesjon og kan slutte i jobben din, så er det pent lite du kan gjøre for gjøre han frisk. Du kan være der ja, du kan vaske klærne hans og minne han på å ta medisinen hans, men du kan ikke gjøre han frisk. Du kan ikke være hans sykepleier, hans terapeut, hans psykolog, for du har ikke kompetanse, og gudene skal vite at det vil knekke deg totalt. For jeg har som så mange andre, gått i den terapeut-fella, og jeg unner ingen å ramle ned i det mørket du tar faller i. Har du barn, er det spesielt viktig at du holder avstand til hans problemer, for det må være en som er den sterke i forholdet og som kan ta seg av barna. Hvis du lar han ta deg ned i mørket har du ikke lenger krefter til å ta deg av barna. Dette vet jeg ikke bare av erfaring, dette er kunnskap som fagfolk presiserer til alle som er pårørende. 

"Er man gift, så har man påtatt seg et ansvar" skriver du. Vel, jeg kan nok ikke ta ansvar for at han er syk. Jeg kjente nok ikke til hans forhistorie og hans sykdom når jeg giftet meg, jeg forsto det ikke før noen år siden. Det er et hjelpeapparat han er knyttet opp mot og noe mer enn medikamenter og samtaleterapi som du yter, finnes nok ikke. Det er ingen kur, det er ingen verdens ting jeg kan gjøre.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0