Ønsker å bryte samliv, men kan ikke

[AnonymBruker]

og: Det handler ikke bare om at han har "et helseproblem". Jeg bor sammen med mann jeg ikke elsker, og minnene fra det helvete jeg har gått gjennom med han i årene før han ble lagt inn har laget arr som ikke forsvinner. Så når kjærligheten er borte, er jeg da forpliktet til å stå ved hans side fordi han har et "helseproblem".

Jeg er svært svært sliten. Og selv om jeg fokuserer på mitt, så må jeg stadig forholde meg til hans maniske perioder der galskapen overtar, der han finner ut at han skal samle på kyllingben og lage ting av dem, så han graver i søpla etter middag og fyller kjøkkenbenkene med beinrester som skal ligge der og tørke før han kanskje skal gjøre noe med dem, noe han aldri gjør, eller han fyller huset med ting han tror han skal bruke til noe, som kassevis av brukte bøker eller ting han har fått gratis på Finn, men så mister han gløden og lar alt ligge. Jeg lever med galskap, med maniske og deppresive perioder, og jeg anstrenger meg for å ikke bli dratt inni hans verdensforståelse, for ikke selv å miste bakkekontakten, for å være den som er stabil. 

Jeg elsker lørdagene, jeg står opp med ungene, lager vafler, ser på barne-tv og spiller musikk for dem, vi koser oss og jeg har det fint. Helt til han står opp i 2-3 tiden på dagen og kommer ned trappen. Med en mørk sky over seg, tydelig deprimert og preget av nattens sedvanlige mareritt. Og selv om han har sovet i 15 timer, så kan han fortelle at han er sliten. Fra å ha en fin stemning så er alt snudd på hodet. De eneste gangene jeg er virkelig lykkelig, er når han ikke er tilstede. 

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[Kayia]

 

og: Det handler ikke bare om at han har "et helseproblem". Jeg bor sammen med mann jeg ikke elsker, og minnene fra det helvete jeg har gått gjennom med han i årene før han ble lagt inn har laget arr som ikke forsvinner. Så når kjærligheten er borte, er jeg da forpliktet til å stå ved hans side fordi han har et "helseproblem".

Jeg er svært svært sliten. Og selv om jeg fokuserer på mitt, så må jeg stadig forholde meg til hans maniske perioder der galskapen overtar, der han finner ut at han skal samle på kyllingben og lage ting av dem, så han graver i søpla etter middag og fyller kjøkkenbenkene med beinrester som skal ligge der og tørke før han kanskje skal gjøre noe med dem, noe han aldri gjør, eller han fyller huset med ting han tror han skal bruke til noe, som kassevis av brukte bøker eller ting han har fått gratis på Finn, men så mister han gløden og lar alt ligge. Jeg lever med galskap, med maniske og deppresive perioder, og jeg anstrenger meg for å ikke bli dratt inni hans verdensforståelse, for ikke selv å miste bakkekontakten, for å være den som er stabil. 

Jeg elsker lørdagene, jeg står opp med ungene, lager vafler, ser på barne-tv og spiller musikk for dem, vi koser oss og jeg har det fint. Helt til han står opp i 2-3 tiden på dagen og kommer ned trappen. Med en mørk sky over seg, tydelig deprimert og preget av nattens sedvanlige mareritt. Og selv om han har sovet i 15 timer, så kan han fortelle at han er sliten. Fra å ha en fin stemning så er alt snudd på hodet. De eneste gangene jeg er virkelig lykkelig, er når han ikke er tilstede. 

Jeg må bare få skyte inn at jeg er imponert over din selvinnsikt og ikke minst over din utholdenhet, omsorg og velvilje gjennom det som må ha vært jobbige år. Du uttrukker en respekt for din mann mellom linjene som imponerer og rører meg, og i tillegg virker du å ha et "godt blikk" for hva du står i. På tilsvar vipper du hverken til svartmalende eller mot forherligelse, og det er også imponerende. Jeg skjønner veldig godt at valget du står overfor virker ubarmhjertig stort, og håper at magefølelsen vokser seg så sterk at du greier å ta hensyn til den. Jeg ønsker deg all mulig lykke til, uansett hva du lander på av beslutning.

[Bella Dotte]

Jeg synes han godt kunne prøve å ta seg sammen selv om han har hatt det vondt.

[AnonymBruker]

Jeg synes han godt kunne prøve å ta seg sammen selv om han har hatt det vondt.

Trådstarter svarer:

"Ta seg sammen"? Er dette ditt syn på psykisk syke generelt? At de egentlig bare trenger å ta seg sammen? På lik linje med at vi som er funksjonsfriske bare må ta oss sammen hvis vi sliter?

La meg forklare litt.

 

Det er blitt forklart at barn gjør får hukommelsestap når de opplever traumatiske hendelser, og det er spesielt dokumentert ved barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Det de opplever er så vondt og sterkt at de flykter fra sitt eget hode. Skjer det ofte nok kan de utvikle en annen person inni seg, og det er denne som tar vare på minnene.

 

Dissosiasjon er på mange måter det motsatt av assosiasjon, der man forbinder to ting som ikke hører sammen. Ved dissosiativ lidelse så splitter hjernen opp sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at personen blir i stand til å takle angsten som følger med. Dette skyldes gjerne at man blir utsatt for ekstreme hendelser som hjernen oppfatter som truende for ens egen fysiske eller psykiske eksistens, og det mentale apparatet har ikke lenger kapasitet til å ta inn over seg de faktiske hendelsene. Dette kan føre til identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse, også kalt schizofreni. De vanligste symptomene på dissosiasjon er humkommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger.

Særlig hukommelsestap er effektivt for barnet, da det fjerner angst for ubehagelige minner i fortiden. Samtidig kan hukommelsestapet skape ny angst, da man mister tidssammenhengen og blir usikker: "Var jeg der? Skjedde det med meg?" For å dekke over hull i hukommelsen fyller man gjerne inn med sannsynlige forklaringer, noe som igjen skaper en følelse av uvirkelighet og fremmedgjøring. Dette kan gi grunnlag for problemer med selvfølelse, selvbilde og identitet.

Sykdommen er lettest å behandle hos barn, og hele 3 av 4 blir friske. Jo lenger tid det tar før riktig behandling blir gitt, jo vanskeligere blir tilstanden å behandle. Min mann fikk diagnosen da han var 38 år.

Men han nok mange diagnoser, ikke bare denne å forholde seg til.

 

Før vi skjønte at han var syk, var han tydelig sint og redd. Han hadde forsøkt å skjule dette lenge, men jeg så det nok. Han ble sint på alt rotet, all støyen, på mennesker han jobbet med, på jobben generelt, på meg og livet i sin helhet. Han var samtidig redd. Han var redd hvis noen ringte i telefonen, redd menneskene på butikken, redd meg når jeg snakket brått, og redd ting som kanskje kunne skje. Hjernen var i kontant beredskap, og brakte han derfor i en flukt/ angrep tilstand. Dette var naturlig nok utmattende for ham selv og og også alle rundt ham.

Her er forklaringen:

 

Hjernen vår produserer ulike hormoner, to av dem heter adrenalin og serotonin. Adrenalin er noe som kanskje mange vet et hormon som regulerer sinne og frykt. Serotonin er et hormon som gir oss lykkefølelse, og som er viktig for regulering av kroppstemperatur, humør, søvn, oppkast og appetitt, blant annet. Det som skjer med disse barna som helt fra tidlig alder blir utsatt for angst, er at angsten til slutt skaper en ubalanse mellom adrenalin og serotonin i hjernen. Det blir en overproduksjon av adrenalin, som så spiser opp serotoninen.  Som resultat ser man da at overskuddet på adrenalinet gjør pasienten ekstra redd og sint, mens mangelen på serotonin gjør pasienten nedstemt, får søvnproblemer og nedsatt appettitt. Dette så vi også på ham, han var stadig kvalm, klarte ikke å spise, klarte ikke å sove, eller sov 18 timer i strekk uten å bli uthvilt.

Det er også interessant å få vite at overproduksjon av adrenalin i kroppen skaper videre en fysisk  ubalanse i kroppen, slik at man gjerne blir fysisk syk. Slik har det også vært med han de siste årene. Han fikk stadige utbrudd av urinsyregikt, og stadig lungebetennelse, blant annet. Han var generelt alltid syk.

Når han ble innlagt i fjor, var dette for å finne de rette medisinene som kunne gjenopprette balansen mellom adrenalin og serotonin i hjernen. Ved å ha ham inne til observasjon, ville de finne den rette mengden av ulike medikamenter som øker serotoninnivået. Dette er viktig for å videre kunne behandle ham for det andre han lider av. 

I dag tar han en rekke medikamenter for å i kunne klare hverdagen. Uten disse vil han bli alvorlig syk, han vil få panikkanfall og falle i dyp depresjon, samtidig som kroppen vil være i konstant beredskap mot fare. Med disse er han likevel svært syk, men medisinene gjør at han er i bedre stand til å ta imot behandling. Jeg ser det slik at medisinene han tar bare demper symptomene til en viss grad, mer er likevel svært viktige.

Så, det er nok ikke bare å ta seg sammen.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

[morsan]

Jeg er imponert over deg - både hva du har måttet tåle, den omsorg du viser for han samtidig som du nå er i ferd med å ta helt nødvendig hensyn til deg selv (og demed barna), men også at du orker å svare på så mange lettvint-kommentarer om en ytterst komplisert situasjon.

[Madelenemie]

 

Svar fra Trådstarter:

Når man har levd med en psykisk syk mann i 20 år så er det ikke å feige ut "uten videre". 

Jeg ser at du har mye kunnskap om psykiske lidelser, iom at du er så skråsikker på at han kan få bedre hjelp.

Men hva legene har fortalt meg er at han aldri kan bli frisk. Han kan dempe angsten med medisiner, og han kan gå i terapi for å forstå seg selv og sine egne reaksjoner, men hans tilstand er irreversibel. De sa at når man utvikler PTSD i en alder av 7 år, og så gjentagende ganger utsettes for det samme, så er det faktisk for sent nå å behandle. På sykeshuet mente de at han var et spesialtilfelle, siden han fremdeles er i live. Jeg vet ikke helt hva du da mener med at det er noe stort tøv at han ikke kan hjelpes skikkelig. Er det noen kur du kjenner til som vi ikke kjenner? 

Noe alle som er pårørende til psykisk syke vet, er at DU som pårørende kan ikke hjelp den syke. Det du da risikerer er å brenne deg ut fullstendig. Så lenge du ikke er psykolog av profesjon og kan slutte i jobben din, så er det pent lite du kan gjøre for gjøre han frisk. Du kan være der ja, du kan vaske klærne hans og minne han på å ta medisinen hans, men du kan ikke gjøre han frisk. Du kan ikke være hans sykepleier, hans terapeut, hans psykolog, for du har ikke kompetanse, og gudene skal vite at det vil knekke deg totalt. For jeg har som så mange andre, gått i den terapeut-fella, og jeg unner ingen å ramle ned i det mørket du tar faller i. Har du barn, er det spesielt viktig at du holder avstand til hans problemer, for det må være en som er den sterke i forholdet og som kan ta seg av barna. Hvis du lar han ta deg ned i mørket har du ikke lenger krefter til å ta deg av barna. Dette vet jeg ikke bare av erfaring, dette er kunnskap som fagfolk presiserer til alle som er pårørende. 

"Er man gift, så har man påtatt seg et ansvar" skriver du. Vel, jeg kan nok ikke ta ansvar for at han er syk. Jeg kjente nok ikke til hans forhistorie og hans sykdom når jeg giftet meg, jeg forsto det ikke før noen år siden. Det er et hjelpeapparat han er knyttet opp mot og noe mer enn medikamenter og samtaleterapi som du yter, finnes nok ikke. Det er ingen kur, det er ingen verdens ting jeg kan gjøre.

Anonymous poster hash: 7af1a...6c0

 

Hei!

 

Jeg syns du har holdt ut mer enn lenge nok.

 

Sykdom er sykdom, noen ganger kan et menneske gjøre noe selv med saken og har et eget ansvar andre ganger kan de ikke det, man kan likevel ikke forvente at en ektefelle skal ofre sitt liv, helt og fullstendig.

 

Du har jammen holdt ut lenge.

 

Min mann har det også vanskelig, han ble gift med meg, og uten å ha min forhistorie, jeg snakket lite, så lite om sånt indre ble sagt.

 

Vi har vært gift lenge, jeg syns det er mer realt å skille seg før misfornøydhet blir til hat. Man bør ikke hate, det er mer realt å gå ut av et eksteskap med seg selv, hel og rak og på plass og stø-

 

Jeg håper min mann tenker sånn, men jeg vet ikke, om han forlater meg blir jeg først lei meg, så lettet, litt fordi jeg tenker, "det valget burde han tatt før", Når jeg bidrar til så mye frustrasjon, så er det vel bedre å skille lag, og ha fred og god kommunikasjon igjen, men vi tenker nok ikke likt.

 

Jeg vil heller at min mann skal ta med seg alle de gode minnene, det som ingenting bør få ødelegge, alt det gode vi har hatt sammen. 

 

Jeg syns skillsmisse bør av flere vurderes som en ærlig og real handling, ja sånn når barna er blitt store nok, det ligger en ærlighet i det å skille lag.

 

Jeg var i bryllup i helgen og jeg husker at en mor talte om at den første illusjonen man burde legge vekk var denne " Ikke la solen gå ned over din vrede", hun sa videre: mange soler gikk opp og ned over vår vrede, i årenes løp... jeg likte talen, hel, real, usminket, ærlig, stødig, trygg. Realiteten og ikke roser bygger man sitt liv på. Hun sa ellers så mye annet klokt som jeg tenker litt og litt på, 

 

Taler med løgn og overdrivelser som bokstaver mislikte jeg, men da hun talte spisset jeg ører og memorerte.

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift snart i tjue år, har tre barn med han, men har svært ofte vurdert å forlate han. Sist jeg hadde disse planene brøt han sammen før jeg fikk sagt noe, og det hele endte med en innlegging på psykiatrisk. Det viste seg at han var alvorlig psykisk syk, og har antagelig vært det siden vi giftet oss. Noe som forklarer alle problemene vi har hatt i løpet av årene. Siden han var syk, gjorde jeg ikke noe med planene om å dra fra han. Dessuten fikk jeg vite at den eneste grunnen til at han valgte å holde seg i live var meg. Han er veldig veldig glad i meg. Så jeg vurderte det som uaktuelt å dra.

Han er nå 100% ufør, 40 år og vil aldri komme ut i arbeid igjen. Han har gått gjennom mye terapi som har gjort at han er blitt en bedre ektemann og far, men helt frisk blir han ikke. Vi har stadig de samme kranglene som vi hadde for mange år siden.

Når han var innlagt på psykiatrisk, så merket jeg at jeg blomstret opp. Jeg hadde det virkelig bra, jeg var lykkelig. Når han kom hjem visnet jeg igjen. Sist jeg hadde det virkelig fint, var når jeg var på ferie alene med ungene.

Som følge av medisiner han går på, så har det ikke vært noe seksuelt samliv på en del år nå. Hadde han ikke vært hemmet av medisinene, så hadde det likevel vært uaktuelt for meg. Han er over 200 kilo, han dusjer sjelden, går i samme klær i ukevis, lar hår og sjegg vokse, pusser ikke tennene og er generelt uflidd. Han skal få hjelp av overvektsklinikken til vektnedgang, men uansett så er han frastøtende på meg. Bare tanken på at han skal ta på meg gir meg frysninger.

Bortsett fra det fysiske så er samlivet ellers også vanskelig. Jeg må gjøre alt av husarbeid og logistikk siden han er syk, han må for det meste isolere seg fra meg og barna for å ikke bli dårlig. Han deltar kanskje en time om dagen, gjerne ved middagsbordet, og barna setter stor pris på å snakke med han da, og å være sammen med han foran barne-tv feks. Jeg får barna på skole/ barnehage, jeg lager mat, jeg legger dem, jeg planlegger alt. Jeg er i praksis alenemor.

Samtalene vi har er vanskelige. Min iritasjon over ham er vanskelig å skjule, og jeg erkjenner at minnene fra den vanskelige tiden før han fikk hjelp for sin sykdom er noe jeg ikke kommer over. Det ligger og lager avstand mellom oss. Og kanskje kunne man fått terapi for dette, men jeg vet ikke om jeg er interessert.

Livet slik det er nå er vanskelig. Vi kan sjeldent ta i mot besøk pga angst, noe som isolerer meg. Jeg er nedtrykt over min tilværelse, noe som gjør at jeg er opptatt av å ofte kunne reise bort. Jeg føler at pålagte kurs i en annen by gir meg et nødvendig pustehull, og møter med andre mennesker gir nødvendig energi. For å holde ut dette livet føler jeg sterkt for å leve to liv. Jeg har ikke vært utro, men lengter voldsomt etter å ha en fysisk relasjon til en mann.

Så hva holder meg igjen? For det første vet jeg at dette kan være det som vipper han over pinnen, livet hans vil bli snudd opp ned, han lever for meg og barna, og tar jeg dette fra han vet jeg ikke om han vil fortsette å leve. Barna er jo også glad i han, det gjør meg vondt å skulle ta fra dem det daglige samværet med han.

Jeg lurer på om kanskje det er egoistisk å skulle ta hensyn til sine egne ønsker, egen lykke. Kanskje bør man bare holde ut til fordel for barna og livet til deres far? Det er uansett mye drama rundt det å bryte opp. Og kanskje kan man klare å sjonglere to liv. Jeg vet ikke. Jeg sover ikke om nettene som følge av disse tankene. Håper noen kan se på det fra et annet perspektiv.

Jeg vil gjerne gi deg et litt annet perspektiv. Jeg mener at foreldres fremste forpliktelse er overfor barna, og at denne forpliktelsen går foran forpliktelsen man har overfor hverandre. Dersom et barn f eks forteller om en far som har begått overgrep, så mener jeg at moren er forpliktet til å tro på barnet inntil evt det motsatte er bevist. Jeg forstår at du har hatt et svært sterkt fokus på å bli i ekteskapet, og på å ta vare på din mann. Som datter av en person som har diagnose paranoid schizofren, så vil jeg derfor driste meg til å si - valget du må ta er mye mer komplekst enn det du kanskje akkurat nå er klar over. Min mor gjorde som deg. Hun valgte å bli i ekteskapet, uten å være syk fra sin jobb en dag, hun var den perfekte husmor, og fasaden ble holdt. Tanken var "du forlater ikke en person som har vært uheldig og blitt syk". Min far ble akutt syk da jeg var 14 år, og var i mine tenår periodevis svært syk og ofte psykotisk. Prisen jeg har endt opp med å betale for "uflaksen" med at faren min ble syk, og det bevisste valget min mor tok for å bli i ekteskapet fordi det var "synd på" faren min, har vært ekstremt høy. Jeg utviklet posttraumatisk stressyndrom, har generalisert angst, og bærer på mye aggresjon og sorg fordi jeg ble stående i situasjonen i så mange år at jeg ikke evner å slippe min egen beredskap i forhold til at ting kan skje. Det å se sin far psykotisk, og det å gå rundt i så mange år og frykte "er han frisk eller syk i dag", har tydeligvis vært en voldsom belastning for meg. Jeg har til tider følt at jeg på sett og vis ble "ofret" fordi moren min hadde så mye indre motstand mot skilsmisse, og følt at jeg har betalt en høy pris for dette valget. Så, dersom du har behov for en grunn til å forlate din mann som ligger utenfor deg selv, så mener jeg du har den her. Jeg oppfatter deg litt som en "hjelpertype" når det gjelder personlighet, og da kan det kanskje gjøre det enklere dersom du kan fokusere på at du går ikke bare for din egen skyld, men for barnas skyld. Jeg husker fortsatt den mørke, triste stemingen som kom inn i huset når faren min kom hjem. Jeg husker hvordan gleden bare ble borte, og hvordan dagene ble grå og verdiløse. Hvis du merker dette hjemme hos deg, så vil jeg vel tro at dine barn også merker det. Da hjelper det faktisk ikke at mannen din får det beste livet han kan få dersom du blir værende med han. For da er det ikke bare deg som ofrer deg, men du ofrer samtidig dine barn. Dette er selvfølgelig kun basert på min oppfatning av hva du skriver, og egne erfaringer, og ingen fasit på hverken virkelighetsbeskrivelse eller det rette handlingsvalg. Min mor traff til slutt en annen mann, og jeg tror dette ga henne det sparket hun trengte for å skille seg. Hun bærer imidlertid fortstt på skyldfølelse for faren min, og synes utrolig synd på han. Det samme gjør jeg, men samtidig ser jeg hvordan hele livet mitt har blitt preget av hans sykdom. Jeg er ressurssterk og oppegående, og slett ikke noe offer, men jeg skulle ønske at jeg klarte å leve livet med mer glede. Så min oppfordring er klar - vurder barnas situasjon og se om det gir deg noen svar.

Anonymous poster hash: de4d8...8b6

[Kayia]

Jeg vil gjerne gi deg et litt annet perspektiv. Jeg mener at foreldres fremste forpliktelse er overfor barna, og at denne forpliktelsen går foran forpliktelsen man har overfor hverandre. Dersom et barn f eks forteller om en far som har begått overgrep, så mener jeg at moren er forpliktet til å tro på barnet inntil evt det motsatte er bevist. Jeg forstår at du har hatt et svært sterkt fokus på å bli i ekteskapet, og på å ta vare på din mann. Som datter av en person som har diagnose paranoid schizofren, så vil jeg derfor driste meg til å si - valget du må ta er mye mer komplekst enn det du kanskje akkurat nå er klar over.

Det er en sterk - og for trådstarter svært relevant - historie du forteller. Jeg deler ikke din erfaring men er likehelt helt enig i det du sier. Det er ikke alltid gitt at det å bite tennene sammen er det beste, og jeg fikk samme tanker som deg da jeg leste åpningsinnlegget. Trådstarters svar underveis understreker både hennes raushet, kjærlighet og respekt for sin mann, og jeg er redd hun er en av de som er i stand til å strekke strikken like langt som din mor var. Uansett hva ts gjør: Fint og perspektiverende innlegg fra din side

Endret 21. februar 2014 av Kayia