Tar du opp med venner om du blir såret?

[påskelilje]

 

Jeg tok det opp og det gikk greit. Først bare treftes vi og pratet som vanlig. Så spurte jeg om hun ønsket å vite hvorfor jeg ikke hadde tatt kontakt på lenge. Jeg sa jeg var blitt veldig skuffet over noe i vennskapet, men vi trengte ikke å snakke om det, men hvis hun ville så kunne vi det. Hun ville høre hva det var, og jeg forklarte. Jeg la vekt på å si hva jeg hadde trengt og hva jeg hadde følt, framfor å bebreide henne. Hun lyttet, og det gikk greit. Hun sa ikke unnskyld eller sånn, men sa at hun syntes det var leit at jeg hadde opplevd det slik. (Jeg tror at hun fikk litt å tenke på). Så gikk vi over til å snakke om noe annet.

 

Så jeg er lettet over det, jeg ville synes det var vanskelig å fortsette kontakten uten at hun visste noe om det

Anonymous poster hash: a23c8...74c

 

Så bra!

 

Du er sterk som tør å gjøre sånne ting :-)

[tonie]

Jeg synes det var ganske dårlig gjort av din venninne å ikke stille opp når du var i så desperat behov av hjelp, og skjønner godt at du lurer på hvor sterkt venninneforholdet egentlig er. Selvfølgelig har man ingen plikt til å stille opp for venner, men man må da for tusan kunne ofre seg litt en gang iblant når en venn sitter i en vanskelig situasjon. Jeg ber veldig sjelden om hjelp. De få gangene det skjer er det alvor, og da blir jeg skuffet og lei meg hvis jeg får nei. Det har heldigvis bare skjedd en eneste gang så vidt jeg kan huske, men det vennskapsforholdet var for meg over fra da av.

 

Hvordan det er vanlig å håndtere slike ting vet jeg ikke, men for meg er det greiest å bare si fra. I alle fall hvis det er et vennskap jeg gjerne vil beholde, men er det som har skjedd alvorlig nok kan jeg sikkert bare stryke vedkommende fra minnet og telefonlista og aldri mer ta kontakt. Livet er for kort til at jeg skal bruke tid på kjipe folk.

[Madelenemie]

 

Er du sånn som sier fra hvis du blir såret av en venn/inne? Tar du det opp der og da, eller litt etterpå? Eller trekker du deg bare unna.

 

Jeg er usikker på om/hvordan jeg evt skal ta opp noe med ei venninne. Det skjedde noe som gjorde at jeg ble skuffet og følte behov for avstand en tid. Jeg har ikke tatt noe initiativ til kontakt, og det har gått noen uker. Hun har heller ikke tatt kontakt, men det pleier hun ofte ikke å gjøre overfor venner, men hun har pleid å bli glad og ville møtes når jeg (før) har tatt kontakt.

 

Jeg tenkte jeg ville vente og se om hun tar kontakt, men det blir litt passivt-aggressivt syns jeg, så jeg tenker jeg bør ta et initiativ, hvis jeg ønsker vennskapet og det gjør jeg jo. Men så vet jeg ikke om/hvordan jeg (eventuelt) skal ta opp det som skjedde. For det kan jo være det var meg, som hadde "feil forventninger" til et vennskap.

 

Dette er ei venninne som jeg har hjulpet en god del, når hun har trengt hjelp (psykisk eller praktisk). Bortsett fra det, så har jeg opplevd at vennskapet har gått begge veier, og at hun også interesserer seg for mitt liv, samtalen går begge veier like mye. Men så oppstod det en situasjon der jeg ble syk og sengeliggende i en uke. I den forbindelse ba jeg henne, bønnfalt henne, om å hjelpe meg med to praktiske ting (bla. følge minstejenta mi i barnehagen en morgen, fordi jeg kom meg ikke ut av sengen). Det ville hun ikke (hun trengte å sove lenge sa hun, for hun sover så dårlig om natten. (Selv om hun ikke trengte følge før 9-10 tiden). Og så en praktisk ting til. Det var ingen andre som kunne hjelpe meg, og det ble en veldig tøff uke.

 

Etter dette har jeg ikke tatt kontakt. Jeg har følt meg så uendlig skuffet. Jeg vet at jeg stiller opp for venner i tilsvarende situasjoner, og henne også. Jeg mener ikke at hun skal gå i "takknemlighetsgjeld" til meg og at hun "plikter" å hjelpe meg tilbake. Venner må hjelpe hverandre frivillig.

 

 

Det var vel bare det at jeg ble så skuffet, og begynte å tvile på gjensidigheten av vennskapet vårt. Nå vet jeg ikke om jeg bør si noe om det, eller droppe det (og ta opp kontakten og late som ingenting, selv om noe er forandret). Eller hva.

 

 

 

Folk er jo forskjellige. Hva ville vært naturlig for deg å gjøre i en slik situasjon.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: a23c8...74c

 

Hei!

 

På en konkret forespørsel om hjelp, kommer jeg for sent til forelesning eller setter andre planer til side.

Jeg svarte i dag et menneske at kunne komme på sykebesøk om ønsket, menneske skrev, var for sliten, jeg svarte "takk det passer bra" for jeg var jo for sliten for enda flere timer på sykehuset, men for en venn orker man mer og om så er enda flere timer på sukehus.

 

Jeg har opplevd tilsvarende, men ikke identisk/likt som deg, jeg annser ikke mennesker som ikke er der ved behov som mine venner,

 

Jeg annser dem som overlfadiske kontakter, noe jeg ønsker lite befatning med.

Da man finner de overalt.

 

Jeg har noen, få gode venner, som er der uansett, ikke at de har trengt det, men prinsippet gjør oss på bølgelengde hva angår venneskap.

 

For det meste har jeg vært der, fordi de har ønsket det, for tiden har jeg flere naboer, barns venner, samt egne venner som dagtlig sender meg tanker, spørsmål, omtanke og forespørsel om støtte og hjelp på sms, jeg svarer på disse på kvelden.

 

Ingen kan hjelpe meg nå, men jeg blir rørt av omtanken!!

Min nabo som jeg kjører søppel for har omtrent daglig spurt om jeg vil gå tur med hundene!!

 

I kveld skrev jeg "passer ikke i kveld heller., takk for omtanken, spør meg gjerne igjen".

 

Jeg vet min nabo bryr seg, vil hjelpe, men jeg trenger ro,

 

Jeg setter likevel STOR pris på denne omtanke som sååå mange viser.

 

Ekte ønske om å kunne hjelpe!!

 

Det skal jeg aldri glemme!