Har jeg en personlighetsforstyrrelse?

[AnonymBruker]

Hei. 

 

Etter noen år har jeg innsett at jeg har et problem som jeg trenger å fikse, jeg lar ikke mennesker komme innpå meg over en lenger periode. Jeg lar de komme litt innpå meg, men så plutselig uten noen spesiell grunn stenger jeg de ute. Det er ikke sånn at jeg slutter å være med de, men jeg prøver å stenge av alle følelsene mine for vedkommende. Det er som om jeg er redd for å bli for glad i dem, for så at de skal forsvinne for meg. 

 

Jeg stenger også alt av triste følelser inne og lar ikke meg selv gråte over triste ting. Det er som om jeg har en redsel for å være sårbar, i hvilken som helst sammenheng. Jeg har allikevel gode bestevenner som jeg er utrolig glad i og jeg er veldig glad i familien, men jeg forteller dem allikevel ikke så mange sårbare ting om meg selv. Gode venninner er jo hverandres terapauter og deler det meste med hverandre, så hvorfor skal det være så vanskelig for meg? 

Det er nesten så jeg lurer på om jeg lider av en type personlighetsforstyrrelse som gjør at jeg har blitt sånn som jeg er i dag. 

 

Her er noen eksempler på hvordan jeg kan reagere på ting: 

- Jeg ble dumpet av samboeren min i sommer, på Facebook, og da gråt jeg bare et        par timer, før jeg måtte fortsette med alt det andre jeg holdt på med (en av de få gangene jeg har grått). 

- Når morfaren min døde måtte jeg ta vare på resten av familien, så jeg rakk ikke være trist mye selv. (her var jeg 6) 

 

Det er som jeg aldri har hatt tid til å være lei meg og jeg begynner å lure på om jeg har gått inn i en dårlig dynamikk for meg selv. Jeg ønsker jo ikke å være sånn, men sliter litt med å komme ut av det igjen. 

Det jeg egentlig lurer på med dette rotete innlegget er om jeg muligens har en personlighetsforstyrrelse eller om dette kun skyldes dårlig dynamikk? 

Anonymous poster hash: 7b976...1dd

[AnonymBruker]

 

Hei. 

 

Etter noen år har jeg innsett at jeg har et problem som jeg trenger å fikse, jeg lar ikke mennesker komme innpå meg over en lenger periode. Jeg lar de komme litt innpå meg, men så plutselig uten noen spesiell grunn stenger jeg de ute. Det er ikke sånn at jeg slutter å være med de, men jeg prøver å stenge av alle følelsene mine for vedkommende. Det er som om jeg er redd for å bli for glad i dem, for så at de skal forsvinne for meg. 

 

Jeg stenger også alt av triste følelser inne og lar ikke meg selv gråte over triste ting. Det er som om jeg har en redsel for å være sårbar, i hvilken som helst sammenheng. Jeg har allikevel gode bestevenner som jeg er utrolig glad i og jeg er veldig glad i familien, men jeg forteller dem allikevel ikke så mange sårbare ting om meg selv. Gode venninner er jo hverandres terapauter og deler det meste med hverandre, så hvorfor skal det være så vanskelig for meg? 

Det er nesten så jeg lurer på om jeg lider av en type personlighetsforstyrrelse som gjør at jeg har blitt sånn som jeg er i dag. 

 

Her er noen eksempler på hvordan jeg kan reagere på ting: 

- Jeg ble dumpet av samboeren min i sommer, på Facebook, og da gråt jeg bare et        par timer, før jeg måtte fortsette med alt det andre jeg holdt på med (en av de få gangene jeg har grått). 

- Når morfaren min døde måtte jeg ta vare på resten av familien, så jeg rakk ikke være trist mye selv. (her var jeg 6) 

 

Det er som jeg aldri har hatt tid til å være lei meg og jeg begynner å lure på om jeg har gått inn i en dårlig dynamikk for meg selv. Jeg ønsker jo ikke å være sånn, men sliter litt med å komme ut av det igjen. 

Det jeg egentlig lurer på med dette rotete innlegget er om jeg muligens har en personlighetsforstyrrelse eller om dette kun skyldes dårlig dynamikk? 

Anonymous poster hash: 7b976...1dd

 

Jeg tror ikke du har en personlighetsforstyrrelse, men kanskje heller tilknytningsproblemer og problemer med nære relasjoner noe som kognitiv terapi kunne hjulpet deg å bli bedre på. Skjematerapi er nok rett i din gate. 

Anonymous poster hash: fcb19...a29

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke en pf.

Anonymous poster hash: 52bdc...9be