Vist jeg sladrer...

[Gjest (Anonymous)]

Bodde to år i ett fosterhjemm hos ett ektepar som hadde vært fosterhjemm for mange ungdommer. Jeg var deres siste. Fosterfaren min begynte å ta på meg på hemmlige plasser, og jeg likte det. Jeg ble forelsket i han selv om han var dobbelt så gamel som meg. Jeg fikk ett helt nytt liv etter jeg kom til dem. Jeg er nå 22 år og føler meg så avhengig av dem. Kona vet ingenting. Bare jeg er vekke fra han en time så kjenner jeg savnet. Tenker på han døgnet rundt. Blir helt fra meg dersom jeg blir avvist eller får kjeft. De får ikke penger for meg lengre men jeg bor hos dem alikevel. Men jeg hater å føle meg så hjelpesløs, har lyst å komme meg ut av forholdet, men samtidig skremmer tanken livet av meg. Tørr ikke fortelle det til noen. Det hadde bare blitt ett hellsikkes styr og baluba, Men jeg er bare dødsforvirra. Kan jo være helt normalt... Hva kommer til å skje dersom jeg sier det til psykologen min??? Hun har samarbeidt mye med denne familien

[DIXI]

Kjære deg!

Jeg synes du skulle snu dette litt på hodet, og heller se på hvordan psykologen kan hjelpe deg ut av dette forholdet. For det er helt feil, på alle måter, når man ser objektivt på det.

Forstår godt at det er vanskelig for deg å finne ut av dette alene. Og ja, det blir helt sikkert baluba hvis og når det kommer frem hvordan forsterfar har oppført seg - det skulle da bare mangle. Han som voksen omsorgsperson skulle vite bedre enn å gjøre slik! Jeg tror at jo lenger tid det går, jo vanskeligere blir det å komme seg ut av et slikt forhold. Du bør absolutt snakke med psykologen og be om hjelp til å finne ut hva du skal gjøre.

Vennlig hilsen Grete

[Gjest (Anonymous)]

Kjære deg!

Jeg synes du skulle snu dette litt på hodet, og heller se på hvordan psykologen kan hjelpe deg ut av dette forholdet. For det er helt feil, på alle måter, når man ser objektivt på det.

Forstår godt at det er vanskelig for deg å finne ut av dette alene. Og ja, det blir helt sikkert baluba hvis og når det kommer frem hvordan forsterfar har oppført seg - det skulle da bare mangle. Han som voksen omsorgsperson skulle vite bedre enn å gjøre slik! Jeg tror at jo lenger tid det går, jo vanskeligere blir det å komme seg ut av et slikt forhold. Du bør absolutt snakke med psykologen og be om hjelp til å finne ut hva du skal gjøre.

Vennlig hilsen Grete

Tørr ikke. Bare tanken skremmer meg. Hans biologiske barn er eldre enn meg. Kona tror bare godt om han. Det har bodd 7 ungdommer hos dem før meg. Tenk hvor skuffet alle de blir. Dessuten er han lege, jeg er redd han mister jobben sin. Jeg er utrolig glad i han. Hele bygda kjenner han. Tenk vist dette kommer ut... Da kan jeg like godt henge meg. Men det som plager meg mest er att jeg er så forbanna avhengig av dem.

[Gjest noni]

Tørr ikke. Bare tanken skremmer meg. Hans biologiske barn er eldre enn meg. Kona tror bare godt om han. Det har bodd 7 ungdommer hos dem før meg. Tenk hvor skuffet alle de blir. Dessuten er han lege, jeg er redd han mister jobben sin. Jeg er utrolig glad i han. Hele bygda kjenner han. Tenk vist dette kommer ut... Da kan jeg like godt henge meg. Men det som plager meg mest er att jeg er så forbanna avhengig av dem.

Hvis du fortsetter forholdet så er det stor risiko for at utroskapet blir oppdaget. Prøv å finn deg en på din egen alder. Det er mange kjekke der ute...