Samlivsbrudd når man ikke har inntekt

[AnonymBruker]

Trenger å sortere noen tanker.
Vi skal gå fra hverandre. Han har uføretrygd og jeg har ingenting. Jeg driver og bygger opp noe eget, men kan ikke vente inntekt før ennå en stund, kanskje tidligst til høsten. Han ønsker å dele alt 50/ 50, og vil bruke pengene sine som han ønsker selv. 50/50 vedr ungene høres ut som en ok løsning for meg, men er usikker på om ungene har bra av det (han har vært ps syk i mange år, er på bedringens vei da) han har liten erfaring med feks å få ungene opp på skolen, fikse håret på jentene, lage skolemat, middag, kvelds, legge dem…alt. Jeg har gjort alt de siste årene. Ja, det ble en digresjon, men jeg er usikker på dette med 50/50. Hvis jeg krever full omsorg, så vil jeg få det pga av hans sykdom. Men for egen del høres en uke fri veldig bra ut. Kanskje burde vi gjort en test, la han passe dem en uke mens jeg er borte. 
Rent økonomisk, er ikke dette verste tiden å ha samlivsbrudd på? Når jeg på en måte er avhengig av støtte fra han i ennå noen måneder for å få til dette prosjektet som vil sikre meg inntekt i mange år framover. Samtidig har vi ikke råd til at han flytter ut, så vi kan vel ikke praktisk gjennomføre separasjon når vi bor i samme hus. Og vil det være best for meg å kreve full omsorg for å sikre meg best økonomisk? Ja, dette ble rotete, takk for at du orket å lese.

Anonymous poster hash: 03044...2b0

[christensen1365381166]

Da bør man kanskje få seg jobb?

[AnonymBruker]

Da bør man kanskje få seg jobb?

Jeg har en jobb. Jeg jobber døgnet rundt for å få dette til, og det vil gå ut over svært mange mennesker hvis jeg trekker meg fra prosjektet nå. Sjansen er stor for at du har lest om meg i ymse medier, det er rimelig stort det jeg holder på med, og det vi gi meg en god inntekt fra høsten av. Jeg har vært arbeidsledig i to år og endelig fått til noe på egen hånd, så sjansen er liten for at jeg vil klare å skaffe meg jobb utenfor uansett. Jeg har ikke førerkort, jeg bor på landet (jobber med å ta lappen innimellom når jeg har noen kroner til overs) og har ikke mulighet til å flytte.

Anonymous poster hash: 03044...2b0

[AnonymBruker]

Ellers, ikke det at det relevant her men…. Grunnen til at jeg har vært arbeidsledig er at jeg ga opp utdannelse etc da jeg var yngre på hans oppfordring for å jobbe i hans firma. Så når firmaet 10 år etter går konkurs, så mister jeg jobben. Ingen vil ansette meg som det jeg har jobbet med, da jeg ikke har utdannelse innen dette og siden det har vær et familieforetak, og ingen vil ansette meg med det jeg er halvt utdannet som, da jeg ikke er ferdig og da jeg ikke har erfaring fra å jobbe med det. Så man er i grunnen kjørt. Derfor er det å bygge opp noe eget veldig bra for meg, det bare tar litt tid før pengene ruller inn. Jeg har dog gått gjennom mange år i omvendt situasjon, der han har måtte vente med å ta seg lønn pga prosjekter som gikk i dass, kunder som ikke betalte i rett tid, konflikter etc, men den gangen støttet vi hverandre i tykt og tynt. Nå er det annerledes.

Anonymous poster hash: 03044...2b0

[AnonymBruker]

Er det garantert at pengene kommer til å rulle inn? Og er du såkjent at pressen har skrevet om deg? Er ideendin så god?

Anonymous poster hash: 63261...4c0

[AnonymBruker]

Ja. 

Anonymous poster hash: 03044...2b0

[Lillemus]

Dere kan sikkert ta ut separasjon om dere bor på samme adresse, men så lenge dere bor i samme hus (selv om det er flere boenheter) så får ingen av dere utbetalt noen ekstra stønader.

 

Privat lån er kanskje en løsning? Om du ikke får et (grisedyrt) forbrukslån i en bank eller annen låneinstitusjon.

[Nicklusheletida]

 

Trenger å sortere noen tanker.

Vi skal gå fra hverandre. Han har uføretrygd og jeg har ingenting. Jeg driver og bygger opp noe eget, men kan ikke vente inntekt før ennå en stund, kanskje tidligst til høsten. Han ønsker å dele alt 50/ 50, og vil bruke pengene sine som han ønsker selv. 50/50 vedr ungene høres ut som en ok løsning for meg, men er usikker på om ungene har bra av det (han har vært ps syk i mange år, er på bedringens vei da) han har liten erfaring med feks å få ungene opp på skolen, fikse håret på jentene, lage skolemat, middag, kvelds, legge dem…alt. Jeg har gjort alt de siste årene. Ja, det ble en digresjon, men jeg er usikker på dette med 50/50. Hvis jeg krever full omsorg, så vil jeg få det pga av hans sykdom. Men for egen del høres en uke fri veldig bra ut. Kanskje burde vi gjort en test, la han passe dem en uke mens jeg er borte. 

Rent økonomisk, er ikke dette verste tiden å ha samlivsbrudd på? Når jeg på en måte er avhengig av støtte fra han i ennå noen måneder for å få til dette prosjektet som vil sikre meg inntekt i mange år framover. Samtidig har vi ikke råd til at han flytter ut, så vi kan vel ikke praktisk gjennomføre separasjon når vi bor i samme hus. Og vil det være best for meg å kreve full omsorg for å sikre meg best økonomisk? Ja, dette ble rotete, takk for at du orket å lese.

Anonymous poster hash: 03044...2b0

 

Jeg ville aldri ha gitt i fra meg halve omsorgen til en psykisk syk mann som aldri har vært vant til å ta seg av ungene og gjøre noe av det du nevner. Det er et risikoprosjekt jeg ikke hadde turt å utsette ungene mine for.

 

Dette med å gå ut i fra på forhånd at du får så mye bedre økonomi til høsten, virker noe utrygt. Jeg ville ikke ha sjanset på det. Ting kan gå skeis.

[Gjest Gargamel]

Jeg ville aldri ha gitt i fra meg halve omsorgen til en psykisk syk mann som aldri har vært vant til å ta seg av ungene og gjøre noe av det du nevner. Det er et risikoprosjekt jeg ikke hadde turt å utsette ungene mine for.

 

Dette med å gå ut i fra på forhånd at du får så mye bedre økonomi til høsten, virker noe utrygt. Jeg ville ikke ha sjanset på det. Ting kan gå skeis.

 

Helt generelt synes jeg damer bør bli flinkere til å stole på at mannen fikser sånt. Det innebærer også å akseptere at ikke alt blir gjort på hennes måte når hun ikke har ansvaret. Det er tross alt ingen heksekunst å sende barna til skolen i rett tid.

 

TS får vurdere sin egen mann. "Psykisk syk" kan være så mangt, og behøver ikke bety at han ikke kan passe barn.

[Kayia]

Trenger å sortere noen tanker.

Vi skal gå fra hverandre. Han har uføretrygd og jeg har ingenting. Jeg driver og bygger opp noe eget, men kan ikke vente inntekt før ennå en stund, kanskje tidligst til høsten. Han ønsker å dele alt 50/ 50, og vil bruke pengene sine som han ønsker selv. 50/50 vedr ungene høres ut som en ok løsning for meg, men er usikker på om ungene har bra av det (han har vært ps syk i mange år, er på bedringens vei da) han har liten erfaring med feks å få ungene opp på skolen, fikse håret på jentene, lage skolemat, middag, kvelds, legge dem…alt. Jeg har gjort alt de siste årene. Ja, det ble en digresjon, men jeg er usikker på dette med 50/50. Hvis jeg krever full omsorg, så vil jeg få det pga av hans sykdom. Men for egen del høres en uke fri veldig bra ut. Kanskje burde vi gjort en test, la han passe dem en uke mens jeg er borte. 

Rent økonomisk, er ikke dette verste tiden å ha samlivsbrudd på? Når jeg på en måte er avhengig av støtte fra han i ennå noen måneder for å få til dette prosjektet som vil sikre meg inntekt i mange år framover. Samtidig har vi ikke råd til at han flytter ut, så vi kan vel ikke praktisk gjennomføre separasjon når vi bor i samme hus. Og vil det være best for meg å kreve full omsorg for å sikre meg best økonomisk? Ja, dette ble rotete, takk for at du orket å lese.

Det er to ting som slår meg her:

 

1. Barnefordelingen bør aldri utgå fra den voksnes behov (for friuke), men barnas behov for en trygg og sunn oppvekst.

2. Det er de(n) voksne som er ansvarlig for at en husstand har inntekt.

 

Ellers, som svar på ditt spørsmål ad separasjon: Dere regnes som separert den dagen dere har to ulike adresser.

[AnonymBruker]

 

Ja. 

Anonymous poster hash: 03044...2b0

 

 

Da skulle det vel være mulig å få lånt penger i mellomtiden?

Anonymous poster hash: 63261...4c0

[frosken]

Hvor gamle er barna? Dersom de er store nok til å ha en mening, hva tror du de ville ha ønsket?

[Nicklusheletida]

Helt generelt synes jeg damer bør bli flinkere til å stole på at mannen fikser sånt. Det innebærer også å akseptere at ikke alt blir gjort på hennes måte når hun ikke har ansvaret. Det er tross alt ingen heksekunst å sende barna til skolen i rett tid.

 

TS får vurdere sin egen mann. "Psykisk syk" kan være så mangt, og behøver ikke bety at han ikke kan passe barn.

Han har jo ikke vært vant til det i ekteskapet, så da bør han vel bevise først med en dag i uka at han er i stand til det. Heller starte forsiktig i begynnelsen mener nå jeg, frem til han har bevist han kan. Og jeg mener selvfølgelig ikke at alt skal gjøres på hennes måte.

[Gjest Xtra]

Han har jo ikke vært vant til det i ekteskapet, så da bør han vel bevise først med en dag i uka at han er i stand til det. Heller starte forsiktig i begynnelsen mener nå jeg, frem til han har bevist han kan. Og jeg mener selvfølgelig ikke at alt skal gjøres på hennes måte.

 

Jeg tenker at barn først og fremst trenger kjærlighet, tillitt og rammer (som jeg ikke aner i hvilken grad far er i stand til å gi), alt det praktiske som matlaging, riktige klær og det å stå opp til rett tid vil gå seg til etter hvert.

[Nicklusheletida]

Jeg tenker at barn først og fremst trenger kjærlighet, tillitt og rammer (som jeg ikke aner i hvilken grad far er i stand til å gi), alt det praktiske som matlaging, riktige klær og det å stå opp til rett tid vil gå seg til etter hvert.

Begge deler er like viktig. Det er ikke nok med kjærlighet og tillit for å fungere som foreldre. Jeg tenker også at i denne sutuasjonen vil det føles tungt for barna å miste mor en hel uke i slengen. Jeg ville i hvert fall ikke hatt samvittighet til det. Det beste er selvsagt om de kunne bo så nært hverandre at de kan se faren mye likevel.

[Gjest Gargamel]

Han har jo ikke vært vant til det i ekteskapet, så da bør han vel bevise først med en dag i uka at han er i stand til det. Heller starte forsiktig i begynnelsen mener nå jeg, frem til han har bevist han kan. Og jeg mener selvfølgelig ikke at alt skal gjøres på hennes måte.

Jeg er i grunn enig med deg, så jeg burde vel spart kjepphesten min til en annen tråd. Det er et dårlig tegn når han ikke gjør noen ting i dag. TS er vel den nærmeste til å vurdere det. Egen økonomi eller behovet for friuke bør ikke veie så tungt i alle fall.

[gullfisk]

Lever hele familien på hans trygd, og han sier han ikke vil dele med deg mer? Hva er hans perspektiv på dette, har han sluttet å forsørge deg og barna nå, eller er det en ordning han kan leve med til "tidligst ut på høsten"? Vil du tjene nok til å betale ham tilbake, slik at du kan leve på "lån" fra ham det neste halve året? Hvis dere er gift, har dere forsørgeransvar for hverandre. Separert er dere ikke før en av dere flytter. Dere har ikke råd til at han flytter ut sier du, men hva har dere tenkt da? Hvis du flytter ut, og dere skal dele 50/50, må han kjøpe deg ut. Eller hvem eier boligen dere bor i nå? Leier dere? Hva gjør du hvis tidligst ut på høsten blir til "langt utpå vinteren"? 

Lenge før dere bestemmer prosentandel barna skal være hos den ene eller andre, må jo barna ha et sted å bo, og bli forsørget. Og det er nå, ikke utpå høsten en gang. Det virker som du ikke kan ha dem verken 50 eller 100%, uten bolig og uten inntekt? Og faren kan ikke ha dem, for han kan ikke ta vare på dem? Familievernkontor og bank er neste stopp nå. Og NAV. Om du har mulighet til å ha barna avhenger av om du har rett til ting som overgangsstønad, bostøtte osv., som igjen avhenger av hvor gamle barna er. Les her:

https://www.nav.no/Familie/Enslig+mor+eller+far/Aktuelle+tema/Samlivsbrudd+-+hva+n%C3%A5%3F.346411.cms

[Kayia]

Lever hele familien på hans trygd, og han sier han ikke vil dele med deg mer? Hva er hans perspektiv på dette, har han sluttet å forsørge deg og barna nå, eller er det en ordning han kan leve med til "tidligst ut på høsten"? Vil du tjene nok til å betale ham tilbake, slik at du kan leve på "lån" fra ham det neste halve året? Hvis dere er gift, har dere forsørgeransvar for hverandre. Separert er dere ikke før en av dere flytter. Dere har ikke råd til at han flytter ut sier du, men hva har dere tenkt da? Hvis du flytter ut, og dere skal dele 50/50, må han kjøpe deg ut. Eller hvem eier boligen dere bor i nå? Leier dere? Hva gjør du hvis tidligst ut på høsten blir til "langt utpå vinteren"? 

Lenge før dere bestemmer prosentandel barna skal være hos den ene eller andre, må jo barna ha et sted å bo, og bli forsørget. Og det er nå, ikke utpå høsten en gang. Det virker som du ikke kan ha dem verken 50 eller 100%, uten bolig og uten inntekt? Og faren kan ikke ha dem, for han kan ikke ta vare på dem? Familievernkontor og bank er neste stopp nå. Og NAV. Om du har mulighet til å ha barna avhenger av om du har rett til ting som overgangsstønad, bostøtte osv., som igjen avhenger av hvor gamle barna er. Les her:

https://www.nav.no/Familie/Enslig+mor+eller+far/Aktuelle+tema/Samlivsbrudd+-+hva+n%C3%A5%3F.346411.cms

Godt svar.

[Lillemus]

Han har jo ikke vært vant til det i ekteskapet, så da bør han vel bevise først med en dag i uka at han er i stand til det. Heller starte forsiktig i begynnelsen mener nå jeg, frem til han har bevist han kan. Og jeg mener selvfølgelig ikke at alt skal gjøres på hennes måte.

Jeg ser for meg at den rette mannen da hadde vært troende til å sabotere for å hindre henne i å forlate ham.

[Solemnity]

Jeg må være litt kjip og si at du høres svært egoistisk ut. Du vil gjerne skilles, men først skal du leve på han til det passer deg. Barna kan gjerne være hos han halve tiden, for det høres så flott ut med annenhver uke barnefri.

 

Du vurderer hverken (eks)mannen din eller barna dere har satt til verden med mye omtanke, du forsøker å få en situasjon som først og fremst er ideell for deg.