Hvordan skal jeg reagere på dette?

[frosken]

 

Men det er nettopp det jeg gjør. Jeg hater meg selv fordi jeg konstant tar dårlige valg og flykter unna problemene. Det verste er at jeg gjør det ikke bevisst en gang, - likevel ødelegger jeg for meg selv hele tiden

 

Vanskelig å endre fokus over til å skulle være positivt når jeg føler meg så dum og håpløs fordi jeg ikke får til noe...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Men denne gangen _fikk_ du til noe. Du fikk til å endre standpunkt, til tross for intens indre motstand. Du er nødt til å prøve å skille mellom når du faktisk gjør noe konstruktivt og når du gjør det motsatte. Denne gangen prøvde du å være konstruktiv. Dessverre fikk du et migreneanfall, men det forandrer ikke på det at du klarte å skifte standpunkt.

 

Hvis du ikke sørger for å rose deg for en slik ting, så blir det sannsynligvis ikke så mye du kan øve deg på å tenke positivt om deg selv for ;-*)

[AnonymBruker]

Jeg hater den personlighetsforstyrrelsen jeg visstnok har. Det er den som ødelegger alt for meg og det er den som gjør at jeg "sitter fast" i et mønster av unnvikelse, dårlige valg, isolering og påfølgende tap/sorg følelse over det livet jeg lever og alt jeg går glipp av på grunn av angst.

 

Skulle gitt mye for å bli fri fra det "fengselet" jeg har skapt for meg selv for å overleve... Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til, føles helt håpløst!

 

 

 

 

  

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

Jeg er kjempeimponert over at du bestemte deg for å dra! Flinkis! Med den motstanden du hadde før helga, hadde jeg ikke trodd du skulle lande på den slutningen. Stemmer i med Frosken, at det oppstår noe som faktisk er ute av ens kontroll som gjør at man ikke får gjennomført får man ikke gjort noe med, det viktige er at du gjorde et godt valg for selv og hadde dratt om du hadde kunnet.

Anonymous poster hash: e19dc...01e

[XbellaX]

 

Jeg hater den personlighetsforstyrrelsen jeg visstnok har. Det er den som ødelegger alt for meg og det er den som gjør at jeg "sitter fast" i et mønster av unnvikelse, dårlige valg, isolering og påfølgende tap/sorg følelse over det livet jeg lever og alt jeg går glipp av på grunn av angst.

 

Skulle gitt mye for å bli fri fra det "fengselet" jeg har skapt for meg selv for å overleve... Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til, føles helt håpløst!

 

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Du klarte deg bra. Du snudde om og ville gå, migrenen kom inn og tok over dessverre, men du gjorde en sterk innsats.

 

Ingenting er håpløst, men mye kjennes håpløst når man sitter alene med det. 

[AnonymBruker]

Du klarte deg bra. Du snudde om og ville gå, migrenen kom inn og tok over dessverre, men du gjorde en sterk innsats.

 

Ingenting er håpløst, men mye kjennes håpløst når man sitter alene med det. 

 

Det betyr ingen ting hva jeg tenker så lenge jeg ikke klarte å fullføre med å møte opp. Det var det jeg skulle og nok en gang mislykkes jeg. Er skuffet over utfallet av dagen og sint på meg selv, jeg burde ikke ha trodd at jeg skulle klart å møte opp, burde ha visst bedre nå, - da hadde jeg ikke blitt så skuffet heller... 

 

Kan du forklare hva du mener med: Ingenting er håpløst, men mye kjennes håpløst når man sitter alene med det. Er det noe forskjell på det da, - blir det mindre håpløst av å dele med noen?

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Det betyr ingen ting hva jeg tenker så lenge jeg ikke klarte å fullføre med å møte opp. Det var det jeg skulle og nok en gang mislykkes jeg. Er skuffet over utfallet av dagen og sint på meg selv, jeg burde ikke ha trodd at jeg skulle klart å møte opp, burde ha visst bedre nå, - da hadde jeg ikke blitt så skuffet heller... 

 

 

 

Nå surrer du fælt. Nesten like ille som før helgen. Prøv å snu tankemåten din litt, nå bader du i selvforakt, men den typen bad er det ingen som blir renere av ;-)

[AnonymBruker]

Nå surrer du fælt. Nesten like ille som før helgen. Prøv å snu tankemåten din litt, nå bader du i selvforakt, men den typen bad er det ingen som blir renere av ;-)

Jeg klarer ikke tenke på noe annet, alt ble mislykket og det hjelper ikke om jeg tenkte "riktig" for en gangs skyld... utfallet av dagen ble jo det samme og jeg klarte ikke møte opp. Samme om det skyldes angst, unnvikelse, migrene eller hva som helst, - jeg kom meg jo ikke til timen. Det kan egentlig være det samme, burde bare latt være å tro på meg selv, tro at jeg skulle mestre noe - at jeg skulle klare å trosse angsten... Har bare lyst til å gi opp/slutte å tro på at det kan bli bedre, for det blir ikke bedre for alle, - noen må lære seg å leve med de begrensningene angsten gir og kanskje det er det jeg bør gjøre i stedet?  

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Jeg klarer ikke tenke på noe annet, alt ble mislykket og det hjelper ikke om jeg tenkte "riktig" for en gangs skyld... utfallet av dagen ble jo det samme og jeg klarte ikke møte opp. Samme om det skyldes angst, unnvikelse, migrene eller hva som helst, - jeg kom meg jo ikke til timen. Det kan egentlig være det samme, burde bare latt være å tro på meg selv, tro at jeg skulle mestre noe - at jeg skulle klare å trosse angsten... Har bare lyst til å gi opp/slutte å tro på at det kan bli bedre, for det blir ikke bedre for alle, - noen må lære seg å leve med de begrensningene angsten gir og kanskje det er det jeg bør gjøre i stedet?  

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Du surrer. Prøv en alternativ vinkling.

[AnonymBruker]

Du surrer. Prøv en alternativ vinkling.

Men det er jo det jeg prøver (!), kan du ikke se det? Hvilken annen vinkling skal jeg se da?

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Men det er jo det jeg prøver (!), kan du ikke se det? Hvilken annen vinkling skal jeg se da?

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Kan du ikke prøve å selv formulere en oppsummering av det som har skjedd de siste dagene, hvordu prøver å bruke et perspektiv som er mer i tråd med det jeg og andre ser episodene i,enn ditt foreløpige syn på saken?

 

Jeg må sove nå, men håper du gjør et forsøk på å formulere en alternativ forståelse av deg selv. Sjekker hva du har skrevet i morgen:-)

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å selv formulere en oppsummering av det som har skjedd de siste dagene, hvordu prøver å bruke et perspektiv som er mer i tråd med det jeg og andre ser episodene i,enn ditt foreløpige syn på saken?

 

Jeg må sove nå, men håper du gjør et forsøk på å formulere en alternativ forståelse av deg selv. Sjekker hva du har skrevet i morgen:-)

 

1. Avlyste et møte med behandler og den nye sykepleieren fra kommunen. Ble informert om at de ville møtes uansett om jeg ble med eller ikke og ble usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til dette fordi jeg følte det ubehagelig at de skulle snakke sammen om meg.  Startet da en tråd om det her på dol, ville egentlig vite om det var greit om jeg fikk dem til å avlyse også, men fikk vel et inntrykk av at de fleste synes jeg handlet feil ved ikke å møte opp selv og at det ikke var riktig av meg å stoppe møtet. Registrerte at de fleste var uenige med meg, at noen mente jeg tenkte helt feil og noen ble også irritert på måten jeg tenker. Følte at mange ikke forsto meg og følte meg veldig alene.
2. Brukte tid på å lese gjennom svarene jeg fikk og etter hvert innså jeg selv at jeg burde møte opp og at det hadde vært feil av meg å trekke meg tidligere. Det frustrerer meg veldig at jeg ikke ser hva jeg gjør feil når jeg gjør ting, at jeg kun ser det i ettertid og ved hjelp av andres synspunkter, for jeg føler jeg ofte gjør ting vanskeligere for meg selv enn det behøver å være.
3. Prøvde å forberede meg mentalt, for når det er noe nytt og ukjent og noe jeg gruer meg til hjelper det om jeg blir litt tryggere på situasjonen før jeg skal dit. Sendte også en sms til behandler søndag for å fortelle at jeg hadde ombestemt meg - litt for å informere, men mest for min egen del så jeg ikke skulle trekke meg i siste liten (når mandagen kom).   
4. Fikk migrene i dag selv om jeg sørget for å sove nok i natt (lite søvn de siste nettene, noe som erfaringsmessig slår ut i migrene for meg – derfor viktig med nok søvn på dager som dette) og det gikk ikke over selv om jeg klarte å spise litt, tok smertestillende og la meg på et kaldt mørkt og stille rom. Fikk dermed ikke til å dra som jeg hadde planlagt. Tror jeg burde ha forutsett at migrenen ville komme, det er typisk at den kommer på dager hvor jeg skal utsette meg selv for noe jeg gruer meg til, er ikke første gangen det skjer. Alt føles bare feil når jeg ikke klarte gjennomføre, uansett hva som var årsaken til at det ikke gikk. Er det da rart om jeg forsøker å flytte fokus over på «å lære meg å godta» de begrensningene jeg har, at jeg ikke skal håpe jeg greier ting eller tro på meg selv - for jeg blir jo bare så skuffet, sint på meg selv og lei meg når jeg føler jeg mislykkes (slik som i dag)...

Anonymous poster hash: b614d...b01

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å selv formulere en oppsummering av det som har skjedd de siste dagene, hvordu prøver å bruke et perspektiv som er mer i tråd med det jeg og andre ser episodene i,enn ditt foreløpige syn på saken?

 

Jeg må sove nå, men håper du gjør et forsøk på å formulere en alternativ forståelse av deg selv. Sjekker hva du har skrevet i morgen:-)

 

Da har jeg skrevet en oppsummering hvor jeg har prøvd å forholde meg "så nøytralt som mulig". Forstår ikke hvordan ditt og andres perspektiv ser ut, men har prøvd å ikke la meg påvirkes for mye av følelsene mine, men heller bruke fornuften til å prøve å forstå hvordan jeg kan se annerledes på ting. Vet ikke helt hva du forventet av en oppsummering, men har prøvd å få med det jeg kommer på og som har hatt betydning. Uansett er utfallet det samme og jeg møtte ikke opp i dag, - det kan umulig være positivt ut fra det jeg har lest i tråden. Det var det eneste riktige å gjøre og når jeg ikke klarte det så ble det hele mislykket og jeg beviste for meg selv nok en gang at jeg ikke klarer å gjennomføre det andre tar som en selvfølge og som jeg også burde kunne gjøre... Er det så rart at jeg mister troen på meg selv og håpet om at det kan bli bedre når jeg ikke opplever å mestre noe i livet mitt (?), jeg føler meg totalt mislykket og håpløs nå og ser ikke selv hvordan jeg kan klare å endre noe.

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

1. Avlyste et møte med behandler og den nye sykepleieren fra kommunen. Ble informert om at de ville møtes uansett om jeg ble med eller ikke og ble usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til dette fordi jeg følte det ubehagelig at de skulle snakke sammen om meg.  Startet da en tråd om det her på dol, ville egentlig vite om det var greit om jeg fikk dem til å avlyse også, men fikk vel et inntrykk av at de fleste synes jeg handlet feil ved ikke å møte opp selv og at det ikke var riktig av meg å stoppe møtet. Registrerte at de fleste var uenige med meg, at noen mente jeg tenkte helt feil og noen ble også irritert på måten jeg tenker. Følte at mange ikke forsto meg og følte meg veldig alene.
2. Brukte tid på å lese gjennom svarene jeg fikk og etter hvert innså jeg selv at jeg burde møte opp og at det hadde vært feil av meg å trekke meg tidligere. Det frustrerer meg veldig at jeg ikke ser hva jeg gjør feil når jeg gjør ting, at jeg kun ser det i ettertid og ved hjelp av andres synspunkter, for jeg føler jeg ofte gjør ting vanskeligere for meg selv enn det behøver å være.
3. Prøvde å forberede meg mentalt, for når det er noe nytt og ukjent og noe jeg gruer meg til hjelper det om jeg blir litt tryggere på situasjonen før jeg skal dit. Sendte også en sms til behandler søndag for å fortelle at jeg hadde ombestemt meg - litt for å informere, men mest for min egen del så jeg ikke skulle trekke meg i siste liten (når mandagen kom).   
4. Fikk migrene i dag selv om jeg sørget for å sove nok i natt (lite søvn de siste nettene, noe som erfaringsmessig slår ut i migrene for meg – derfor viktig med nok søvn på dager som dette) og det gikk ikke over selv om jeg klarte å spise litt, tok smertestillende og la meg på et kaldt mørkt og stille rom. Fikk dermed ikke til å dra som jeg hadde planlagt. Tror jeg burde ha forutsett at migrenen ville komme, det er typisk at den kommer på dager hvor jeg skal utsette meg selv for noe jeg gruer meg til, er ikke første gangen det skjer. Alt føles bare feil når jeg ikke klarte gjennomføre, uansett hva som var årsaken til at det ikke gikk. Er det da rart om jeg forsøker å flytte fokus over på «å lære meg å godta» de begrensningene jeg har, at jeg ikke skal håpe jeg greier ting eller tro på meg selv - for jeg blir jo bare så skuffet, sint på meg selv og lei meg når jeg føler jeg mislykkes (slik som i dag)...

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Jeg synes det du skrev var fint, helt frem til at du burde ha forutsett at migrenen ville komme osv.  Jeg kan som sagt ikke nok om migrene til å vite om det er noe du kan gjøre i slike situasjoner som gjør at migrenen ikke får dominere så veldig, men så vidt meg bekjent er det vanlig at migrene nettopp har en slik virkning. Dersom du vet med deg selv at du var så dårlig av migrene at du ikke klarte å komme deg av gårde, så er det meningsløst å kjefte på deg selv for dette.

 

Du har en lang vei å gå før du ikke lar tendensen til å unnvike ubehag styre livet ditt. Denne helgen gikk du et skritt i riktig retning. Du gikk fra å ønske deg en måte du kunne stoppe behandlerne dine fra å gjennomføre det planlagte møtet uten deg, til å si fra at du allikevel ville møte opp for å delta.  Dessverre fikk du migrene slik at du ikke fikk gjennomført beslutningen din. Forhåpentligvis får du ikke migrene anfall neste gang du er i en tilsvarende situasjon.

 

Du skrev et eller annet sted at du lurte på hvordan du kunne vite når du tok et dårlig valg. Jeg tror at dersom du begynner å legge merke til ubehagsfølelsen og ditt ønske om å unnvike som følge av den, så har du en nøkkel til når du trenger å tenke deg godt om før du unnviker.

[AnonymBruker]

Jeg synes det du skrev var fint, helt frem til at du burde ha forutsett at migrenen ville komme osv.  Jeg kan som sagt ikke nok om migrene til å vite om det er noe du kan gjøre i slike situasjoner som gjør at migrenen ikke får dominere så veldig, men så vidt meg bekjent er det vanlig at migrene nettopp har en slik virkning. Dersom du vet med deg selv at du var så dårlig av migrene at du ikke klarte å komme deg av gårde, så er det meningsløst å kjefte på deg selv for dette.

 

Du har en lang vei å gå før du ikke lar tendensen til å unnvike ubehag styre livet ditt. Denne helgen gikk du et skritt i riktig retning. Du gikk fra å ønske deg en måte du kunne stoppe behandlerne dine fra å gjennomføre det planlagte møtet uten deg, til å si fra at du allikevel ville møte opp for å delta.  Dessverre fikk du migrene slik at du ikke fikk gjennomført beslutningen din. Forhåpentligvis får du ikke migrene anfall neste gang du er i en tilsvarende situasjon.

 

Du skrev et eller annet sted at du lurte på hvordan du kunne vite når du tok et dårlig valg. Jeg tror at dersom du begynner å legge merke til ubehagsfølelsen og ditt ønske om å unnvike som følge av den, så har du en nøkkel til når du trenger å tenke deg godt om før du unnviker.

 

Jeg vet jo ikke om jeg ville klart å dra til tross for migrenen, men jeg forsøkte å stå opp og ble bare verre av aktivitet. Dessuten var jeg svimmel og hadde uklart syn som følge av migrenen og kunne derfor ikke kjørt bil og siden jeg ikke tar buss/taxi hadde det blitt vanskelig å komme seg dit... Skal jeg da slå meg til ro med at jeg var for syk til å dra eller skal jeg fortsatt være misfornøyd med at jeg ikke engang forsøkte?

 

Hadde fremdeles lyst til å stoppe hele møtet i går, men jeg sa ikke noe. Sa kun at jeg var syk og ikke kom likevel. Jeg har ikke sakt noe om hva jeg synes om at de skulle møtes uten meg og i går orket jeg virkelig ikke ta det opp, så vedkommende vet ikke hva jeg følte om det. Jeg unngår også å si i fra om slike ting, - vil ikke være vanskelig, virke utakknemlig eller bli mislikt. Vet jeg burde tørre å si min mening i slike situasjoner, uten at jeg kan forvente å få kontrollere andre, for det ser jeg blir feil av meg.

 

Er klar over at jeg har en lang vei å gå enda, men jeg klarer ikke å se at jeg har tatt ett skritt i riktig retning for jeg føler ikke mestring i det som har skjedd. Derfor er det så vanskelig å ikke kritisere seg selv og derfor lurer jeg også på om jeg bare skal la vær å tro på meg selv, for da vil jeg ikke bli så skuffet neste gang, men heller positivt overrasket om jeg faktisk skulle få til noe? Er sikkert ikke så lett å forstå for andre, men jeg er bare så sykt lei av å ikke strekke til egne og andres forventninger, føler meg totalt mislykket og håpløs!

 

Takk for tipset om å tenke litt ekstra etter på de valg jeg tar når jeg kjenner på ubehagsfølelsen, for den kommer jo alltid før ønsket om å unnvike. Kanskje jeg da kan klare å stoppe meg selv fra å ta dårlige valg som til syvende og sist er med på å komplisere situasjonen for meg selv (?), slik jeg gjorde nå før helga med den første meldingen jeg sendte og med legaliseringen av tanken på at det var ok å avlyse møtet.     

 

Anonymous poster hash: b614d...b01

[XbellaX]

 

Det betyr ingen ting hva jeg tenker så lenge jeg ikke klarte å fullføre med å møte opp. Det var det jeg skulle og nok en gang mislykkes jeg. Er skuffet over utfallet av dagen og sint på meg selv, jeg burde ikke ha trodd at jeg skulle klart å møte opp, burde ha visst bedre nå, - da hadde jeg ikke blitt så skuffet heller... 

 

Kan du forklare hva du mener med: Ingenting er håpløst, men mye kjennes håpløst når man sitter alene med det. Er det noe forskjell på det da, - blir det mindre håpløst av å dele med noen?

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

 

Risikoen er høy for at det kan kjennes litt mindre håpløst når man deler. Du trenger å øve deg opp på å gi tankene dine motstand, om ikke elter du deg inn i en enveiskjøring i 120 km/t (som du gjorde i går kveld ser jeg).  

[AnonymBruker]

Risikoen er høy for at det kan kjennes litt mindre håpløst når man deler. Du trenger å øve deg opp på å gi tankene dine motstand, om ikke elter du deg inn i en enveiskjøring i 120 km/t (som du gjorde i går kveld ser jeg).  

 

Du sier jeg trenger å øve på å gi tankene motstand, men hvordan skal jeg gjøre det? Jeg klarer ikke stoppe meg selv fra å fortsette å spinne videre på tankene mine, hvordan skal jeg da klare å finne en motvekt - det virker om mulig enda mer umulig enn å bare skulle slutte å tenke så mye...

 

Godt mulig det hjelper å dele, men hvem skal jeg dele tankene med (?), dessuten er det ofte verst på kveld/natt og da er det ingen hjelp å få... Ser jeg tenker negativt fremdeles, men det er ikke så lett for meg å ha et annet fokus da det er kun det negative og håpløse jeg ser selv - lett å bare ville gi opp av det.  

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Du sier jeg trenger å øve på å gi tankene motstand, men hvordan skal jeg gjøre det? Jeg klarer ikke stoppe meg selv fra å fortsette å spinne videre på tankene mine, hvordan skal jeg da klare å finne en motvekt - det virker om mulig enda mer umulig enn å bare skulle slutte å tenke så mye...

 

Godt mulig det hjelper å dele, men hvem skal jeg dele tankene med (?), dessuten er det ofte verst på kveld/natt og da er det ingen hjelp å få... Ser jeg tenker negativt fremdeles, men det er ikke så lett for meg å ha et annet fokus da det er kun det negative og håpløse jeg ser selv - lett å bare ville gi opp av det.  

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Jeg ser for meg at du kan ha utbytte av å skrive dagbok/logg, hvor du i tillegg til å skrive det som er mest nærliggende for deg å skrive, i etterkant kan gå gjennom din egen tekst og markere de tekstpartiene som er preget av lite konstruktiv tenkning.

 

Du har etter hvert en god del erfaring på å få motstand her på dol når du vil unnvike vanskeligheter. Jeg tror du etter hvert vet hva andre ville ha sagt til måten du selv tenker om ting, og i tvilstilfeller kan du også spørre her på dol. På den måten kan du oppøve din evne til å gi tankene motstand, slik bella skriver.

[AnonymBruker]

Jeg ser for meg at du kan ha utbytte av å skrive dagbok/logg, hvor du i tillegg til å skrive det som er mest nærliggende for deg å skrive, i etterkant kan gå gjennom din egen tekst og markere de tekstpartiene som er preget av lite konstruktiv tenkning.

 

Du har etter hvert en god del erfaring på å få motstand her på dol når du vil unnvike vanskeligheter. Jeg tror du etter hvert vet hva andre ville ha sagt til måten du selv tenker om ting, og i tvilstilfeller kan du også spørre her på dol. På den måten kan du oppøve din evne til å gi tankene motstand, slik bella skriver.

 

Tror kanskje jeg kan klare å se det i ettertid selv, når jeg får ting litt på avstand er det lettere å tenke mer logisk/fornuftig og ikke kun handle ut i fra sterke følelser.  

 

Jeg får vel prøve å finne ut hva du og andre her inne ville sagt om det jeg tenker, for å finne ut om jeg har rett eller om jeg muligens kan finne andre løsninger på ting. Det er bare så utrolig vanskelig å se hva jeg gjør feil og når jeg gjør feil, kjenner det ikke igjen før noen stiller spørsmålstegn ved måten jeg tenker/handler på. Det er som at jeg ikke har sunn fornuft selv. Ser jo i ettertid at det for eksempel ikke var lurt å avlyse timen før helgen, men det slo meg overhodet ikke inn at jeg tok et dårlig valg, - det virket som det mest logiske å gjøre fordi jeg ikke orket å forholde meg til det akkurat nå (hatt mye å gjøre og mye å tenke på i det siste, så følte jeg manglet overskuddet/kreftene jeg trenger for å gjennomføre noe slik).

Anonymous poster hash: b614d...b01

[frosken]

 

Tror kanskje jeg kan klare å se det i ettertid selv, når jeg får ting litt på avstand er det lettere å tenke mer logisk/fornuftig og ikke kun handle ut i fra sterke følelser.  

 

Jeg får vel prøve å finne ut hva du og andre her inne ville sagt om det jeg tenker, for å finne ut om jeg har rett eller om jeg muligens kan finne andre løsninger på ting. Det er bare så utrolig vanskelig å se hva jeg gjør feil og når jeg gjør feil, kjenner det ikke igjen før noen stiller spørsmålstegn ved måten jeg tenker/handler på. Det er som at jeg ikke har sunn fornuft selv. Ser jo i ettertid at det for eksempel ikke var lurt å avlyse timen før helgen, men det slo meg overhodet ikke inn at jeg tok et dårlig valg, - det virket som det mest logiske å gjøre fordi jeg ikke orket å forholde meg til det akkurat nå (hatt mye å gjøre og mye å tenke på i det siste, så følte jeg manglet overskuddet/kreftene jeg trenger for å gjennomføre noe slik).

Anonymous poster hash: b614d...b01

 

Jeg tror du kan bruke den følelsen du får når du vil unnvike noe ubehagelig, som "kompass".  Sannsynligvis kjenner du et kort ubehag ved tanken på at noe skal gjøres, og så finner du raskt alternative løsninger som gjør at du kan unngå ubehaget. Hvis du legger merke til denne tendensen, og ikke lar ditt ønske om å ville unngå få være det som styrer dine valg, så tror jeg du etter kort tid vil vite når du er i ferd med å ta lite hensiktsmessige valg.

[AnonymBruker]

Jeg tror du kan bruke den følelsen du får når du vil unnvike noe ubehagelig, som "kompass".  Sannsynligvis kjenner du et kort ubehag ved tanken på at noe skal gjøres, og så finner du raskt alternative løsninger som gjør at du kan unngå ubehaget. Hvis du legger merke til denne tendensen, og ikke lar ditt ønske om å ville unngå få være det som styrer dine valg, så tror jeg du etter kort tid vil vite når du er i ferd med å ta lite hensiktsmessige valg.

 

Høres ut som noe jeg kan klare å få til å bruke som et "redskap" tror jeg, skal i hvert fall prøve. Men om det hjelper meg til å ta "riktige beslutninger" i veldig vanskelige situasjoner er jeg mer skeptisk til...   

Anonymous poster hash: b614d...b01