Asperger noe andre mener at man har!

[Madelenemie]

Hei!

 

Det er helt greit at andre mener jeg har asperger, så kommer man til helsevesenet og de mener det også, så viser det seg sammenlagt at flertallet/nesten alle, unntatt ett menneske, mener det.

 

Da godtar man at sånn er det, leser diagnosekriteriene og ser at de uheldigvis stemmer, og forstår at på det grunnlag har man asperger,

 

Men så lenge det ikke fins noen enkel test som viser det, syns jeg det kunne være "rom for" å se saken fra flere sider. Feks få snakke om hvor merkelig det er at de gjør sånne sammenlagte vurderinger, der resultatet er 100%sikkert.

 

Men hvis jeg som har diagnosen asperger, tar opp dette mer, blir det sett på som repititiv atferd, derfor gjentar jeg ikke det, uansett hvor lyst til det jeg har.

Jeg har så lyst til det, men etter at jeg har gjentatt dette i mange år, og leste om repititiv atferd sluttet jeg.

 

Jeg gjentar ikke, fordi jeg vet hva min psykiater da tenker.

 

Det ville vært lettere om blodprøver og noe mer konkret viste det.

 

Så kom jeg til den ene menneske som mente jeg ikke kunne ha asperger, da han sa jeg var søt, han er psykiater, og ble oppgitt av å høre hvilken diagnose jeg hadde fått. Jeg likte det han sa og ble smigret (tror jeg) men i ettertid mente han veldig fort mye, og det på et merkelig grunnlag, fordi det med asperger går ikke på utseende.

 

Han spurte meg jo om jeg var sjenert, og jeg svarte nei, så sa han "er du sikker på det?", jeg var jo det, så jeg så han da inn i øynene og svarte Ja, For jeg ser jo ned når jeg konsentrerer meg, ellers ser jeg rett frem, ca. Samt litt rundt forbi, da jeg er opptatt av linjer. (jeg gikk ut av Rikshospitalet nå, da så jeg opp og gjorde lengdeberegninger fra helikopterlandingsstedet, til andre steder, dvs jeg ser for å få oversikt)

 

Den manglende øyekontakten i konsentrerte situasjoner mener de på Ullevål skyldes autisme, ikke sjenanse, der har de rett, slik at den enkeltstående psykiateren, mente jo det han mente på ca 60 min. Men min psykiater mente i løpet av 30 min at jeg hadde asperger og også den andre psykiateren, etter 30 min. Men de hadde jo litt mer bakgrunnsstoff, samt to lange brev/vedlegg/forklaringer jeg hadde skrevet før jeg kom, da jeg ikke orket møte uforberedt, dessuten liker jeg punktvise samtaler og ikke for mye sånn "ta det på sparket ting". Jeg skrev 60 sider, inndelt i kapitler, så jeg tror nok det var derfor min psykiater så fort, mente jeg hadde asperger. Samt den andre psykiateren fikk to lengre brev, med forklaringer.

 

Men den enkeltstående psykiateren mente jeg ikke hadde asperger fordi :

 

1) var da så utrolig søt! (det sa han mange ganger)

 

2) og at jeg var så ryddig i min fremlegging av hvorfor jeg kom.

 

Jeg har begått flere lovbrudd nå:-( og jeg er lei meg.

 

1) Jeg har kjørt i ruspåvirket tilstand

 

2) Jeg har sveket min psykiater. (men grunnen til at jeg gikk til en annen var at min psykiater ikke ville diskutere en sak med meg mer, og lukket ørene, helt!

(det er ikke lett for noen som ikke var i situasjonen å forstå, men min psykiater lar meg bestemme og ta alle avgjørelser selv, men så plutselig, er det mange ting hun bestemmer. )

samt mener at jeg ikke har adhd. Det er vanskelig for meg å godta ting når de ikke er forklart i detalj. Dessuten spurte jeg før jeg gikk til den andre om det var greit for henne at jeg hadde noen hemmeligheter for henne? Da sa min psykiater "det er helt ok", da fikk jeg det jeg mente var grøntsignal til å å gå til en annen.)

 

Jeg har ikke vist eller tenkt at dette er bedrag, svindel, lureri, jeg er lei meg nå!

Faktisk kan jeg gjøre mange feil, men lyve og bedra, der går det en grense for hva jeg har samvittighet til. Jeg tror jeg må tilstå, men hvordan tilstår jeg, uten å sette den velmenende psykiateren i fare? Han er nok et godt menneske, og komplimenter gir han sine pasienter og lytter gjør han. Selv om jeg flere ganger ikke forstod hva han sa, og han skjønte ikke at jeg ikke forstod, det endte med at han måtte detaljforklare hvordan jeg skulle svelge en tabl på hans kontor.

Jeg har aldri svelget tabl på et legekontor, og måtte få ganske så konkrete forklaringer, jeg skal ikke forklare de her nå, selv om jeg husker dem, men jeg visste jo hvordan svelge medisiner, men jeg glemte det når alt ble så rart og annerledes. Etter 20 min skulle jeg si hvordan jeg følte meg, jeg svarte at jeg følte meg vanlig, han spurte da om mange ting som varmefølelse velbehag osv... Og jeg syns jeg var helt som før.

(det rare er at han mente jeg skulle svelge en tabl med kaffen?? Sånt blir rart for meg, jeg puttet tabl i munnen etter en lengre forklaring ..., men så ble jeg mer og mer rådvill, og det ble for komplisert alt sammen, han så vanskene mine og måtte be meg drikke kaffe og det ble enda mere kompliseringer:-( )

 

Men er jeg en løgner hvis jeg ikke forteller min psykiater at jeg har vært til han?

 

Og kan hun kreve å vite navnet hans? (min psykiater har helt spesielle redskap for å få det jeg ikke vil si ut, så der ligger det duket for problemer)

Håper noen vet.

 

 

 

 

 

[slabbedask]

Det er helt greit at andre mener jeg har asperger, så kommer man til helsevesenet og de mener det også, så viser det seg sammenlagt at flertallet/nesten alle, unntatt ett menneske, mener det.

 

Da syntes jeg du bør høre på flertallet.

[Gjest Xtra]

Hei!

 

Det er helt greit at andre mener jeg har asperger, så kommer man til helsevesenet og de mener det også, så viser det seg sammenlagt at flertallet/nesten alle, unntatt ett menneske, mener det.

 

Da godtar man at sånn er det, leser diagnosekriteriene og ser at de uheldigvis stemmer, og forstår at på det grunnlag har man asperger,

 

Men så lenge det ikke fins noen enkel test som viser det, syns jeg det kunne være "rom for" å se saken fra flere sider. Feks få snakke om hvor merkelig det er at de gjør sånne sammenlagte vurderinger, der resultatet er 100%sikkert.

 

Men hvis jeg som har diagnosen asperger, tar opp dette mer, blir det sett på som repititiv atferd, derfor gjentar jeg ikke det, uansett hvor lyst til det jeg har.

Jeg har så lyst til det, men etter at jeg har gjentatt dette i mange år, og leste om repititiv atferd sluttet jeg.

 

Jeg gjentar ikke, fordi jeg vet hva min psykiater da tenker.

 

Det ville vært lettere om blodprøver og noe mer konkret viste det.

 

Så kom jeg til den ene menneske som mente jeg ikke kunne ha asperger, da han sa jeg var søt, han er psykiater, og ble oppgitt av å høre hvilken diagnose jeg hadde fått. Jeg likte det han sa og ble smigret (tror jeg) men i ettertid mente han veldig fort mye, og det på et merkelig grunnlag, fordi det med asperger går ikke på utseende.

 

Han spurte meg jo om jeg var sjenert, og jeg svarte nei, så sa han "er du sikker på det?", jeg var jo det, så jeg så han da inn i øynene og svarte Ja, For jeg ser jo ned når jeg konsentrerer meg, ellers ser jeg rett frem, ca. Samt litt rundt forbi, da jeg er opptatt av linjer. (jeg gikk ut av Rikshospitalet nå, da så jeg opp og gjorde lengdeberegninger fra helikopterlandingsstedet, til andre steder, dvs jeg ser for å få oversikt)

 

Den manglende øyekontakten i konsentrerte situasjoner mener de på Ullevål skyldes autisme, ikke sjenanse, der har de rett, slik at den enkeltstående psykiateren, mente jo det han mente på ca 60 min. Men min psykiater mente i løpet av 30 min at jeg hadde asperger og også den andre psykiateren, etter 30 min. Men de hadde jo litt mer bakgrunnsstoff, samt to lange brev/vedlegg/forklaringer jeg hadde skrevet før jeg kom, da jeg ikke orket møte uforberedt, dessuten liker jeg punktvise samtaler og ikke for mye sånn "ta det på sparket ting". Jeg skrev 60 sider, inndelt i kapitler, så jeg tror nok det var derfor min psykiater så fort, mente jeg hadde asperger. Samt den andre psykiateren fikk to lengre brev, med forklaringer.

 

Men den enkeltstående psykiateren mente jeg ikke hadde asperger fordi :

 

1) var da så utrolig søt! (det sa han mange ganger)

 

2) og at jeg var så ryddig i min fremlegging av hvorfor jeg kom.

 

Jeg har begått flere lovbrudd nå:-( og jeg er lei meg.

 

1) Jeg har kjørt i ruspåvirket tilstand

 

2) Jeg har sveket min psykiater. (men grunnen til at jeg gikk til en annen var at min psykiater ikke ville diskutere en sak med meg mer, og lukket ørene, helt!

(det er ikke lett for noen som ikke var i situasjonen å forstå, men min psykiater lar meg bestemme og ta alle avgjørelser selv, men så plutselig, er det mange ting hun bestemmer. )

samt mener at jeg ikke har adhd. Det er vanskelig for meg å godta ting når de ikke er forklart i detalj. Dessuten spurte jeg før jeg gikk til den andre om det var greit for henne at jeg hadde noen hemmeligheter for henne? Da sa min psykiater "det er helt ok", da fikk jeg det jeg mente var grøntsignal til å å gå til en annen.)

 

Jeg har ikke vist eller tenkt at dette er bedrag, svindel, lureri, jeg er lei meg nå!

Faktisk kan jeg gjøre mange feil, men lyve og bedra, der går det en grense for hva jeg har samvittighet til. Jeg tror jeg må tilstå, men hvordan tilstår jeg, uten å sette den velmenende psykiateren i fare? Han er nok et godt menneske, og komplimenter gir han sine pasienter og lytter gjør han. Selv om jeg flere ganger ikke forstod hva han sa, og han skjønte ikke at jeg ikke forstod, det endte med at han måtte detaljforklare hvordan jeg skulle svelge en tabl på hans kontor.

Jeg har aldri svelget tabl på et legekontor, og måtte få ganske så konkrete forklaringer, jeg skal ikke forklare de her nå, selv om jeg husker dem, men jeg visste jo hvordan svelge medisiner, men jeg glemte det når alt ble så rart og annerledes. Etter 20 min skulle jeg si hvordan jeg følte meg, jeg svarte at jeg følte meg vanlig, han spurte da om mange ting som varmefølelse velbehag osv... Og jeg syns jeg var helt som før.

(det rare er at han mente jeg skulle svelge en tabl med kaffen?? Sånt blir rart for meg, jeg puttet tabl i munnen etter en lengre forklaring ..., men så ble jeg mer og mer rådvill, og det ble for komplisert alt sammen, han så vanskene mine og måtte be meg drikke kaffe og det ble enda mere kompliseringer:-( )

 

Men er jeg en løgner hvis jeg ikke forteller min psykiater at jeg har vært til han?

 

Og kan hun kreve å vite navnet hans? (min psykiater har helt spesielle redskap for å få det jeg ikke vil si ut, så der ligger det duket for problemer)

Håper noen vet.

Tviler du fremdeles på dette? Du må da få det mye bedre om du slår deg til ro med diagnosen din. Jeg er ikke psykiater eller spesialist på noen som helst måte, men ut fra hva jeg har lest om autisme og asperger virker du veldig typisk.

[Madelenemie]

Hei!

 

Enig, derfor gjør jeg det!

 

Det er bare ubehagelig at man ikke kan snakke om saken.

Jeg har behov for det, men jeg skal ikke ha på meg at jeg repiterer.

[Bella Dotte]

Og jeg vil ikke ha det på meg at jeg pirker på andre, men det heter "repetere" 

[Madelenemie]

Tviler du fremdeles på dette? Du må da få det mye bedre om du slår deg til ro med diagnosen din. Jeg er ikke psykiater eller spesialist på noen som helst måte, men ut fra hva jeg har lest om autisme og asperger virker du veldig typisk.

Hei!

 

Men jeg startet jo med å skrive at det er helt i orden, det med diagnosen og flertallet.

 

Jeg syns bare det er dumt jeg ikke kan få snakke om det, uten å få høre at det heter å repitere og er typisk. Jeg har bestemt meg for ikke å repitere, selv om jeg har et intenst ønske og behov av det.

 

Jeg vet også at flertallet, det vil si alle unntatt den ene, har rett, mest sannsynlig.

 

Den lille tvilen, ergrer meg, og den kommer av og til, bare fordi jeg er gift og har barn og klarer ganske mye. Andre merker mest at jeg har asperger fordi de syns jeg er direkte, plutselig går min vei, ser feil steder og sier det de mener er upassende ting (men for tiden er dette så komisk at andre tar etter) så det er jo hyggelig, det er ikke så upassende likevel, det er bare sånt som blir morsomt når man forstår at personen som sier det har asperger.

 

Håper du forstår, jeg tviler ikke, men kunne trenge noen diskusjoner og forklaringer, uten å få høre at "nå repiterer jeg.

 

:-)

[Madelenemie]

Og jeg vil ikke ha det på meg at jeg pirker på andre, men det heter "repetere" 

Ok

 

Du pirker ikke bare på andre!

 

Du utsetter andre for detaljer om "Mandag kom rørleggeren og...." så stopper det aldri!!

 

Hvilken interesse har jeg av å vite detaljene rundt hva rørleggeren gjør med dine ting?

 

Eller hvorfor det stoppet opp for deg fordi ... det var noe galt med den ikeabruksanvisningen.

 

:-)

 

Du er en skikkelig asperger, så pirk i vei, det er diagnostisert pirk :-)

[DexterMorgan]

Du kan jo bare se på diagnose kriteriene også finner du ut at du har asperger. Hva en tilfeldig person en eller annen gang har sagt spiller da virkelig ingen rolle?

[tonie]

Håper jeg tar feil, men jeg får en mistanke om at du har overtalt den nye til å gi deg de medisinene du så gjerne ville ha uten å ha diagnosen som skal til for å få dem. I så fall er det vel ikke utenkelig at din psykiater reagerer negativt hvis hun får vite det.

 

Når det gjelder diagnosen synes jeg du skal slutte å gruble på om den er riktig. Når alle unntatt en(som attpåtil mener du ikke har det fordi du er søt..!) mener du har asperger har du asperger. Jeg har ingen kompetanse til å dele ut diagnoser, men utfra det jeg har lest om AS er du et skolebokeksempel.

[slabbedask]

Hei!

 

Men jeg startet jo med å skrive at det er helt i orden, det med diagnosen og flertallet.

 

Jeg syns bare det er dumt jeg ikke kan få snakke om det, uten å få høre at det heter å repitere og er typisk. Jeg har bestemt meg for ikke å repitere, selv om jeg har et intenst ønske og behov av det.

 

Jeg vet også at flertallet, det vil si alle unntatt den ene, har rett, mest sannsynlig.

 

Den lille tvilen, ergrer meg, 

 

Med mange diagnoser er det jo tvil (selv om jeg ikke tror det er noen tvil i dette tilfellet). Uansett, spiller det noen rolle? Du har de utfordringene og de problemene du har, uansett om det kalles ditt eller datt.

[Madelenemie]

Du kan jo bare se på diagnose kriteriene også finner du ut at du har asperger. Hva en tilfeldig person en eller annen gang har sagt spiller da virkelig ingen rolle?

:-) hvis du liker dexter, er det ett godt tegn:-)

Jeg er enig, jeg bude ikke legge så stor vekt på det, problemet er nok mer at jeg ikke snakker med min psykiater om det mer, vil ikke, samt har sjelden timer, jeg vil ikke ha ny psykiater, som hun ville hente inn, fordi hun er pensjonist, jeg orker ikke starte p nytt å bli kjent med noen man blir så glad i.

[Madelenemie]

Håper jeg tar feil, men jeg får en mistanke om at du har overtalt den nye til å gi deg de medisinene du så gjerne ville ha uten å ha diagnosen som skal til for å få dem. I så fall er det vel ikke utenkelig at din psykiater reagerer negativt hvis hun får vite det.

 

Når det gjelder diagnosen synes jeg du skal slutte å gruble på om den er riktig. Når alle unntatt en(som attpåtil mener du ikke har det fordi du er søt..!) mener du har asperger har du asperger. Jeg har ingen kompetanse til å dele ut diagnoser, men utfra det jeg har lest om AS er du et skolebokeksempel.

Hei!

Du tar ikke feil, da tror jeg du forstår:-(

Jeg er "ruset" på energi og overskudd jeg egentlig ikke har, men jeg trenger det nå, jeg er i en krig, jeg aldri hadde sett for meg. Etter krigen kaster jeg alt, det er ikke bra for meg, jeg merker det på en del aggresive nye trekk ved meg. Jeg hever ikke stemmen og sånn,men jeg oppfører meg mer vågalt, mindre kritisk og ikke som meg selv.

(jeg kan ta feil, men noen episoder kan tyde på det)

Jeg kan godt være uenig med mennesker, jeg er uenig med de fleste, men lyve og bedra, det klarer jeg ikke bære, det blir for vanskelig. Syns du jeg må si dette til min psykiater? Jeg vil ikke komme i en situasjon som gir denne psykiateren problemer, jeg er helt sikker på at han hjelper mange andre.

Jeg plages ved det nå som noen opplyste meg om at jeg har drevet bedrag i terapien, det er ikke sånn jeg tenkte på det. Jeg hadde mine egne forklaringssystemer og de syntes mest logiske og fornuftige.

Dette andre menneske kan jo også ta feil.

Men aldri om jeg vil lyve for min psykiater, aldri! Mitt forhold til henne er til min død basert på respekt.

[Madelenemie]

Med mange diagnoser er det jo tvil (selv om jeg ikke tror det er noen tvil i dette tilfellet). Uansett, spiller det noen rolle? Du har de utfordringene og de problemene du har, uansett om det kalles ditt eller datt.

Ok

I følge min psykiater har jeg talenter, asperger og er godtfungerende...?

Opp i dette skaper vel bare det vansker at jeg ikke kan få snakke om at det er litt utrolig for meg, at jeg er den ene godtfungerende hun/de har, samt den hun/de er helt sikker på oppfyller alle diagnosekrav.

Jeg får det uhyggelige tall nær null på tester, det betyr verre enn asperger, og mer autisme:-(

Jeg tror i et sosialt samfunn, og som et sosialt vesen vil det være en drivkraft som er mot det naturlige og det naturlige er jo for mennesker å være sosiale gruppeindivider,

Jeg er fryktelig fryktelig sliten for tiden, og kjemper en intens kamp på arenaer jeg aldri visste jeg skulle måtte befinne meg i/på, jeg balanserer anstrengende for å være så normal som mulig, for mitt barn ikke få en psykisk årsaksforklaring, jeg kjemper daglig mot den jeg er, fordi autisme er det dårligste sjakktrekk jeg som mor kan møte leger på Rikshospitalet med. Jeg sitter i lange møter, er vel forberedt, ser i øyne, smiler, lærer meg navn og detaljer, som ansiktsblind må jeg det, og i møte med disrespekt for handikap, må jeg bruke metoder jeg kan enda mer, lydene av stemmene, hvordan skrittene er, hvordan form de har, direkte spørsmål som "var du legen som var inne hos oss nå" oosv...

I verden ellers, er forståelsen og respekten for den jeg er, stor, imponerende og vid, den gir meg energi.

På sykehuset, har vi erfart at jeg ikke får noen respekt, der MÅ jeg fremstå, som de, velge mine ord med omhu, finne måter å skjule min ansiktsblindhet, finne måter å tone ned at jeg har autisme. Min mann har merket det, og jeg også, derfor MÅ jeg, legge inn strevet og slitet og planleggingen og være et skuespill, i den grad jeg klarer det. Direkte er jeg, og annerledes, men min mann er stolt sier han, av kunnskaprikheten og måten jeg får fremgang i utredninger og prosesser, men han sier jeg ikke må fremstå autistisk, ikke bruke solbriller, ikke si jeg ikke gjenkjenner, jeg famler i blinde, i en verden jeg ikke ante hvor fiendtlig er.

Dette er Rikshospitalet, komisk nok var Ullevål, en mye lettere arena for oss.

[larimar]

Jeg synes du burde høre på psykiateren din som tross alt har kjent deg, som person, over lengre tid. Hvis h*n har konkludert med at du har Aspergers, så har du det. Ikke hør på en som bare har hatt et kort møte med deg.

 

For å bruke et eksempel. Hvis en person sa til deg at hun slet med en depresjon, men du så henne neste dag og da var hun blid og glad; ville du da tenkt at "nei, hun kan umulig har depresjon"?

[tonie]

Hei!

Du tar ikke feil, da tror jeg du forstår:-(

Jeg er "ruset" på energi og overskudd jeg egentlig ikke har, men jeg trenger det nå, jeg er i en krig, jeg aldri hadde sett for meg. Etter krigen kaster jeg alt, det er ikke bra for meg, jeg merker det på en del aggresive nye trekk ved meg. Jeg hever ikke stemmen og sånn,men jeg oppfører meg mer vågalt, mindre kritisk og ikke som meg selv.

(jeg kan ta feil, men noen episoder kan tyde på det)

Jeg kan godt være uenig med mennesker, jeg er uenig med de fleste, men lyve og bedra, det klarer jeg ikke bære, det blir for vanskelig. Syns du jeg må si dette til min psykiater? Jeg vil ikke komme i en situasjon som gir denne psykiateren problemer, jeg er helt sikker på at han hjelper mange andre.

Jeg plages ved det nå som noen opplyste meg om at jeg har drevet bedrag i terapien, det er ikke sånn jeg tenkte på det. Jeg hadde mine egne forklaringssystemer og de syntes mest logiske og fornuftige.

Dette andre menneske kan jo også ta feil.

Men aldri om jeg vil lyve for min psykiater, aldri! Mitt forhold til henne er til min død basert på respekt.

Jeg synes det høres skummelt ut å eksperimentere med medisinene når du merker at de gjør deg mer aggressiv og mindre kritisk. Hadde ikke du noen andre og skremmende bivirkninger en annen gang du prøvde dem, eller forveksler jeg deg med en annen nå? Jeg har lagt merke til at du har skrevet mer usammenhengende den siste tiden, og jeg sliter med å forstå hvor du vil hen, men om det skyldes den tøffe situasjonen du står i eller medisinbruk eller begge deler vet bare du. Jeg synes du skal snakke med den første behandleren din. Hun kjenner deg så godt og du stoler på henne. Kanskje hun godtar det hvis du sier at du ikke vil fortelle noe men ikke oppgi navnet hans? Hvis du sier som det er kan du vel i alle fall få noen gode råd fra henne. Hun høres ut som en dyktig og forståelsesfull dame.

[FGT]

Noen ganger kan en stille spørsmål om feildiagnose ring. diagnosen asperger syndrom er en komplisert diagnose. om en må ta medisiner i tillegg for andre plager, så kan en like fult ha diagnosen. men en må på en måte kunne skille dette. Jeg syns selv det er vanskelig å skille nedstemthet og asperger for eksempel, nettopp fordi at nedstemthet kan være  re aktiv i kjølevannet av asperger diagnosen. særlig da hvis en skal leve under mange urimelig krav, som ikke nødvendigvis urimelig i seg selv, men for akkurat for meg. 

Endret 12. mai 2014 av FGT