Hva skal jeg gjøre?

[Gondor]

Jeg har en venninne som har store problemer, spesielt siden nyttår. Det er ikke av psykisk art og noe av det er selvforskyldt. På grunn av disse problemene har hun vært tidvis deprimert og hun lider av angst på grunn av problemene.

Hun snakker ikke om noe annet og det kan jeg forstå, men det sliter på meg. Det er alltid klaging og negativt snakk. Jeg har noen forslag til løsninger som jeg skal nevne for henne neste gang vi møtes, men jeg er nesten sikker på at det blir avfeiet. Hun har også noe å glede seg over i livet men hun sier at alle problemene overskygger gledene. Måten hun prøver å takle den vanskelige livssituasjonen på er å ironisere på en negativ måte og hate nesten alt rundt seg.

Hva skal jeg gjøre? Jeg er glad i henne og jeg føler virkelig med henne men jeg begynner å grue meg til de gangene jeg skal møte henne. Hun dominerer samtalen og kan være morsom, men det er kun på en ironisk måte. Jeg sitter der med få eller ingen problemer og er ganske spak.

Noe sier meg at jeg må ta meg sammen og hevde meg selv og ikke jatte med hele tiden. Kanskje jeg kunne hjelpe henne på en konstruktiv måte? Da må jeg i tilfelle saumfare hjernen min for å finne ut hvordan. Hun kommer med løsninger selv, men de er så destruktive at det ikker er morsomt en gang. Eller skal jeg bare la det skure og gå og la henne holde på? Men er jeg egentlig da en god venninne? Med min oppførsel gir jeg jo henne tillatelse til å fortsette.

Jeg begynner å bli sliten av det hele. Og irritert. Jeg får lyst til å filleriste henne og si at det finnes løsninger på problematikken, men da må hun tenke anderledes. Men jeg tør ikke fordi jeg da er redd for å få en salve tilbake.

Jeg bør skjerpe meg, ikke sant? Ikke gjøre meg selv så liten og tafatt i dette forholdet, men være litt mer proaktiv. Jeg har alltid hatt en utfordring med å stå opp for meg selv, men bør jeg ikke nå gå utenfor min komfortsone? Men hvordan skal jeg gjøre det uten at jeg ikke dauer i forsøket av redsel?

Noen som har vært borti denne problematikken og kan komme med et godt forslag til hvordan jeg går frem?

[AnonymBruker]

Dump henne!

Anonymous poster hash: b3109...164

[frosken]

Du kan si noe om hvordan du oppfatter på en tydelig - men ikke uvennlig - måte. Si at dere må finne en annen måte å være sammen på enn dere har vært de siste ukene.

[br123vn]

Jeg har egentlig ikke noen konkret erfaring selv på dette området, annet enn at jeg generelt sliter med å si i fra til folk om ting, selv om det er ting som sliter på meg.

 

Du bør prøve å snakke med henne, og funker ikke det, så burde du kanskje ta en liten pause fra henne. Det høres sikkert forferdelig ut, men dette virker å slite såpass mye på DEG at det ikke vil være bra for deg i lengden. Hun, eller forholdet deres, virker å tappe mye energi fra deg, og så lenge du blir så sliten og påvirket av det, så tror jeg du burde tenke litt på deg selv. Dumpe henne høres fælt ut, men samtidig; hvis du blir utslitt og gruer deg til å være sammen med henne, så er jo ikke dette noen god relasjon uansett.

Og hvis hun ikke er mottakelig for gode råd heller, så er det liksom ikke mye du får gjort...

Tenker jeg da.

Men det er ikke noe enkel greie .

[Gondor]

Jeg har tatt pause fra henne før og det har vært deilig. Vi har vært venninner i mange år og har hatt det mye morsomt sammen. Jeg har også klaget min nød til henne men det har på langt det nær vært så intenst som det hun utsetter meg for nå.

Jeg er lei! Og jeg er ganske sint. Jeg vet ikke om jeg blir utnyttet eller hva det er som skjer. Men jeg innser at dette er mitt ansvar. Hvordan skal hun vite hvordan dette virker inn på meg når jeg ikke sier i fra!

Neste gang jeg møter henne skal jeg komme med forslaget mitt.

Jeg er i gang med livsstilsendringer og det er vel også en av grunnene til at dette kommer så sterkt opp for meg. Samtidig synes jeg synd på henne og det kompliserer det hele.

[frosken]

Jeg vet ikke hva slags forslag du vil komme med, men tenker at ofte ønsker ikke folk forslag til hva de bør gjøre - de ønsker bare å kunne tenke høyt. Uansett så tror jeg du bør fortelle henne hvordan du opplever dette.

[Gondor]

Jeg vet ikke hva slags forslag du vil komme med, men tenker at ofte ønsker ikke folk forslag til hva de bør gjøre - de ønsker bare å kunne tenke høyt. Uansett så tror jeg du bør fortelle henne hvordan du opplever dette.

Hmmm... Men så er spørsmålet hvordan jeg skal kunne fortelle henne hvordan jeg opplever dette. Hun forteller at jeg er den eneste hun er ærlig mot, ellers spiller hun skuespill. Dermed faller all dritten på meg. Om jeg bare kunne introdusert litt humor og fått henne til å le! Heve stemningen litt. Eller kanskje jeg skal ligge lavt i terrenget og ha lite kontakt med henne helt til hun har fått jobbet seg gjennom problemene?

Hun har drømmer og lengsler og når vi snakker om det lysner det litt. Jeg skulle virkelig ønske at noe gledelig hendte i livet hennes sånn at jeg fikk se henne smile igjen. Jeg skulle ønske hun fant noe som gledet henne. Kanskje jeg skal spørre henne om hun ikke har noe i livet sitt hun kan glede seg over. Sånn som jeg ser det har hun virkelig det.

Ikke lett dette her.

[frosken]

Hmmm... Men så er spørsmålet hvordan jeg skal kunne fortelle henne hvordan jeg opplever dette. Hun forteller at jeg er den eneste hun er ærlig mot, ellers spiller hun skuespill. Dermed faller all dritten på meg. Om jeg bare kunne introdusert litt humor og fått henne til å le! Heve stemningen litt. Eller kanskje jeg skal ligge lavt i terrenget og ha lite kontakt med henne helt til hun har fått jobbet seg gjennom problemene?

Hun har drømmer og lengsler og når vi snakker om det lysner det litt. Jeg skulle virkelig ønske at noe gledelig hendte i livet hennes sånn at jeg fikk se henne smile igjen. Jeg skulle ønske hun fant noe som gledet henne. Kanskje jeg skal spørre henne om hun ikke har noe i livet sitt hun kan glede seg over. Sånn som jeg ser det har hun virkelig det.

Ikke lett dette her.

Jeg tenker som en grei hovedregel at andre kan få lov til å ha de følelsene de har - og jeg har lov til å ha mine. Min oppgave i slike sammenhenger du beskriver, er å sette grenser for hvor mye av den andres følelser jeg er villig til å romme, hvor mye synes jeg det er greit å bli eksponert for før det blir i overkant mye. Blir det for mye, så prøver jeg å si fra på en ordentlig måte at dette blir slitsomt for meg.

 

Hvis jeg var din venninne, så ville jeg heller ha ønsket en tilbakemelding enn at du satte i gang tiltak for at jeg skulle forandre meg eller fremstå som gladere fordi du ble sliten av mine følelser.

[Gondor]

Jeg tenker som en grei hovedregel at andre kan få lov til å ha de følelsene de har - og jeg har lov til å ha mine. Min oppgave i slike sammenhenger du beskriver, er å sette grenser for hvor mye av den andres følelser jeg er villig til å romme, hvor mye synes jeg det er greit å bli eksponert for før det blir i overkant mye. Blir det for mye, så prøver jeg å si fra på en ordentlig måte at dette blir slitsomt for meg.

 

Hvis jeg var din venninne, så ville jeg heller ha ønsket en tilbakemelding enn at du satte i gang tiltak for at jeg skulle forandre meg eller fremstå som gladere fordi du ble sliten av mine følelser.

Jeg har ikke tenkt i de baner, så dette var en ny innfallsvinkel. Jeg mener det er normalt å prøve og muntre hverandre opp i et vennskapsforhold, men i dette tilfelle er det like mye for min egen skyld som for hennes.

Generelt vil jeg si at ingen gode handlinger er helt altruistiske.

[frosken]

Jeg har ikke tenkt i de baner, så dette var en ny innfallsvinkel. Jeg mener det er normalt å prøve og muntre hverandre opp i et vennskapsforhold, men i dette tilfelle er det like mye for min egen skyld som for hennes.

Generelt vil jeg si at ingen gode handlinger er helt altruistiske.

 

Det er neppe unormalt å prøve å muntre opp folk, men min erfaring er at det er større mangel på venner som orker å være ærlige og direkte enn de som driver med oppmuntring for sin egen (og andres) del. Jeg synes det fungerer bedre å være ærlig og direkte, mens andre liker andre strategier.