trodde jeg var en irritabel person

[missmas]

men etter at jeg har fått behandling for mani med psykose ved å øke litium og legge til antipsykotika så føler jeg meg ikke irritabel lenger.

 

det er så rart!

 

jeg var så irritabel før!

 

hvilken medisin tror dere har tatt bort irritabiliteten?

 

har det fjernet en del av min personlighet eller var det manien som gjorde meg irritabel og i siste instans skikkelig aggressiv?

[missmas]

blir jo identitetsforvirra av dette her

[iAnonym]

Det er rimelig å tro at irritabiliteten enten kom av personligheten eller bipolaren. Det er i begge tilfeller rimelig å tro at det ble borte/dempet enten av antipsykotikaen eller litiumen.

 

As close as you'll get...

[missmas]

Jeg husker jeg var så fortvila over irritabiliteten og prøvde forklare venninna mi at det ikke hadde noe med henne å gjøre, men det bare var kroppen min som var irritabel særlig når jeg fikk for lite søvn. Men hun forsto det ikke egentlig.

[iAnonym]

Jeg husker jeg var så fortvila over irritabiliteten og prøvde forklare venninna mi at det ikke hadde noe med henne å gjøre, men det bare var kroppen min som var irritabel særlig når jeg fikk for lite søvn. Men hun forsto det ikke egentlig.

 

Spiller det noen rolle? Du har uansett bipolar, den er en del av deg. Personlighet/sykdom, same shit.

[missmas]

Spiller det noen rolle? Du har uansett bipolar, den er en del av deg. Personlighet/sykdom, same shit.

nah det er ikke same shit. det jeg gjorde i mani har nada med min personlighet å gjøre

[iAnonym]

nah det er ikke same shit. det jeg gjorde i mani har nada med min personlighet å gjøre

 

Hvis du hadde vært manisk 24/7 da, og gjordt disse tingene (som jeg ikke vet hva er, uten at det er relevant) hele tiden, da...?

 

Sett at jeg gjør ting A pga. at det var min personlighet. Så komme naboen min og gjør akkurat A han og, men han har en symptom-sykdom som gjør det. Både jeg og naboen min holder på med A hele tiden, resten av livet. Hvordan kan du egentlig skille dette?

 

Kan man frata folk ansvar for sitt liv? Altså rent filosofisk sett; snakker ikke om juridiske nødvendigheter her...

 

Dette lurer jeg veldig på. 

[missmas]

Hvis du hadde vært manisk 24/7 da, og gjordt disse tingene (som jeg ikke vet hva er, uten at det er relevant) hele tiden, da...?

 

Sett at jeg gjør ting A pga. at det var min personlighet. Så komme naboen min og gjør akkurat A han og, men han har en symptom-sykdom som gjør det. Både jeg og naboen min holder på med A hele tiden, resten av livet. Hvordan kan du egentlig skille dette?

 

Kan man frata folk ansvar for sitt liv? Altså rent filosofisk sett; snakker ikke om juridiske nødvendigheter her...

 

Dette lurer jeg veldig på. 

jeg løp rundt naken! angrep vilt fremmede! trodde venninna mi var min jesus! det er mani, og ikke personlighet. og mani hadde jeg bare noen måneder, ikke hele livet.

[iAnonym]

jeg løp rundt naken! angrep vilt fremmede! trodde venninna mi var min jesus! det er mani, og ikke personlighet. og mani hadde jeg bare noen måneder, ikke hele livet.

 

Altså jeg "dømmer" deg ikke jeg, altså, jeg tror du er koselig jeg. 

 

Men som et tankeeksperiment bare...

[missmas]

Nå vet jeg, at om jeg føler meg irritabel, så er det mani på gang. men det kommer sikkert ikke til å skje pga medisinene.

men da visste jeg ikke at denne irritabiliteten var mani

[iAnonym]

Nå vet jeg, at om jeg føler meg irritabel, så er det mani på gang. men det kommer sikkert ikke til å skje pga medisinene.

men da visste jeg ikke at denne irritabiliteten var mani

 

Da har du løst et problem i din forståelse av deg selv i dag, da. Da er det mani, og ikke personlighet, som du spekulerte i på førsteinnlegget. Da vet du jo også at det er medisinene som fjerner det.

[missmas]

men det er helt merkelig for jeg trodde jeg bare var sånn

[iAnonym]

men det er helt merkelig for jeg trodde jeg bare var sånn

 

Hehe, ja. Det er fint mulig. Før jeg begynte i terapi trodde jeg at alt var normalt. Ser på TV da, så er det meldinger til deg der, jaaada, det er sånn det er. Føler man. Smerten ved dette er også naturlig, føler man.

 

Men det er noe veldig rart med meg her. For på slutten så trodde jeg byen snakket om at jeg var "schizofren" - uten at jeg visste hva dette var for noe. Så jeg gikk jo til legen da, og spurte om jeg var schizofren.

 

Jeg var ikke schizofren, men tror man at det er meldinger fra TV så har man vel litt psykosesymptomer.

 

Og så fortalte jeg legen om hvorfor jeg spurte om jeg var schizofren, og da forklarte jeg at byen hadde sagt at jeg var en maskin. Automatisk.

 

Og så fikk jeg etterhvert hjelp.

 

Er ikke det sprøtt? Hadde jeg ikke hatt en vrangforestilling om at byen hadde sagt at jeg var schizofren/en maskin, så hadde jeg kanskje aldri oppsøkt hjelp...

 

Det må ha vært noe "underbevisst" på gang her... det tror jeg på ass! At man styres av ubevisste tanker, som egentlig har mye bedre peiling/innsikt enn det vårt bevisste selv har...

[missmas]

 

 

Det må ha vært noe "underbevisst" på gang her... det tror jeg på ass! At man styres av ubevisste tanker, som egentlig har mye bedre peiling/innsikt enn det vårt bevisste selv har...

Jepp….