En ny sjanse.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg gikk, men følte ikke selv at jeg burde dratt. Blir så usikker og "låst" av angst at jeg ikke klarer å si noe og så klarer jeg ikke tenke mens jeg sitter der heller, men kommer på ting jeg burde ha sagt etterpå. Blir også utrolig sliten og usikker på meg selv, lurer på hva de tenker om meg og om det syns på meg at jeg er nervøs. Vet ikke om jeg skal være fornøyd med å ha møtt opp, skulle så gjerne gjort det bedre føler jeg og om sant skal sies så ønsket jeg meg bare vekk fra hele situasjonen når vi satt der - hater å være i fokus og bli sett på, snakket til og snakket om.

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

[frosken]

Dette møtet var jo ikke ment å være en "sosial happening", det er ikke meningen at du skal være så velfungerende og problemfri. Det var et møte som hadde til hensikt å igangsette et element i din behandling for din psykiske uhelse. Slik sett er det ok at du satt og kjente på nettopp de problemene som er en del av grunnlaget for at du skal ha en kontaktperson i kommunen.

 

Se om du kan klare å si til deg selv at det var bra at du møtte opp, at du gjorde ditt beste og at det var det du klarte på nåværende tidspunkt.

[AnonymBruker]

Dette møtet var jo ikke ment å være en "sosial happening", det er ikke meningen at du skal være så velfungerende og problemfri. Det var et møte som hadde til hensikt å igangsette et element i din behandling for din psykiske uhelse. Slik sett er det ok at du satt og kjente på nettopp de problemene som er en del av grunnlaget for at du skal ha en kontaktperson i kommunen.

 

Se om du kan klare å si til deg selv at det var bra at du møtte opp, at du gjorde ditt beste og at det var det du klarte på nåværende tidspunkt.

 

Føler ikke jeg trenger å minnes på hvordan jeg (ikke) fungerer akkurat, så at det er ok at jeg reagerer med angst og totalt tankekaos vil jeg vel ikke si meg enig i. Jeg skulle så bare ønske jeg fungerte bedre, det er det jeg drømmer om - slik at jeg også en dag kan mestre det andre tar som en selvfølge...  Kjenner meg egentlig bare trist i kveld.

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

[frosken]

 

Føler ikke jeg trenger å minnes på hvordan jeg (ikke) fungerer akkurat, så at det er ok at jeg reagerer med angst og totalt tankekaos vil jeg vel ikke si meg enig i. Jeg skulle så bare ønske jeg fungerte bedre, det er det jeg drømmer om - slik at jeg også en dag kan mestre det andre tar som en selvfølge...  Kjenner meg egentlig bare trist i kveld.

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

 

Dersom du ikke hadde disse vanskene, så hadde du vel heller ikke trengt et såpass omfattende behandlingsopplegg som er planlagt fremover?

[AnonymBruker]

Dersom du ikke hadde disse vanskene, så hadde du vel heller ikke trengt et såpass omfattende behandlingsopplegg som er planlagt fremover?

 

Orker ikke tenke på det akkurat nå. Blir bare trist av å tenke på hvordan jeg er og hvordan jeg lever. Har det bedre når jeg kan være for meg selv inne i leiligheten og slippe å forholde meg til andre og verden utenfor - det er det enkleste og det som fungerer for å ta vekk angsten.

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

[Gjest Gargamel]

Det var godt å høre at du dro. Vær nå litt stolt av deg selv.

[AnonymBruker]

Huff, jeg vet ikke hva som feiler meg jeg, men nå klarer jeg ikke være glad eller positiv over noe. Føler meg lite motivert og ser på tiden fremover som noe negativt, tror ikke jeg får til noe og er redd for å kaste bort andres tid og ta opp en plass fra noen som trenger det mer og som klarer å bli frisk og gi noe tilbake til samfunnet. Hvorfor klarer jeg ikke være fornøyd og hvorfor blir jeg så trist og oppgitt når jeg tenker på hvordan det blir fremover?  

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

[XbellaX]

 

Orker ikke tenke på det akkurat nå. Blir bare trist av å tenke på hvordan jeg er og hvordan jeg lever. Har det bedre når jeg kan være for meg selv inne i leiligheten og slippe å forholde meg til andre og verden utenfor - det er det enkleste og det som fungerer for å ta vekk angsten.

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

 

 

Well done. Flott at du kom deg avgårde i dag.

 

 

 

"Blir bare trist av å tenke på hvordan jeg er og hvordan jeg lever. Har det bedre når jeg kan være for meg selv inne i leiligheten og slippe å forholde meg til andre og verden utenfor - det er det enkleste og det som fungerer for å ta vekk angsten." Du vet like godt som meg at det der ikke tar bort angsten, men det er forstålig (og nyttig) at du tar deg en velfortjent timeout etter å ha jobbet godt i dag.

 

 

"Hvorfor klarer jeg ikke være fornøyd og hvorfor blir jeg så trist og oppgitt når jeg tenker på hvordan det blir fremover" Fordi du strever, på flere områder, og er psykisk syk. Jo mindre du klarer å tenke langt fremover akkurat nå, desto bedre er det. I dag skal du kun være fornøyd over egen innsats. Jeg vet det ikke er så enkelt, men når din tilstand er slik at du svartmaler alt (vel, mye), kan det lønne seg å filosofere litt mindre. 

 

"og er redd for å kaste bort andres tid og ta opp en plass fra noen som trenger det mer og som klarer å bli frisk og gi noe tilbake til samfunnet" Dette er bare rør, nå begynner du å surre igjen. Hadde du ikke vært kvalifisert for hjelp hadde du ikke fått tilbud, så enkelt er det. 

Endret 19. mai 2014 av XbellaX

[AnonymBruker]

Well done. Flott at du kom deg avgårde i dag.

 

 

 

"Blir bare trist av å tenke på hvordan jeg er og hvordan jeg lever. Har det bedre når jeg kan være for meg selv inne i leiligheten og slippe å forholde meg til andre og verden utenfor - det er det enkleste og det som fungerer for å ta vekk angsten." Du vet like godt som meg at det der ikke tar bort angsten, men det er forstålig (og nyttig) at du tar deg en velfortjent timeout etter å ha jobbet godt i dag.

 

 

"Hvorfor klarer jeg ikke være fornøyd og hvorfor blir jeg så trist og oppgitt når jeg tenker på hvordan det blir fremover" Fordi du strever, på flere områder, og er psykisk syk. Jo mindre du klarer å tenke langt fremover akkurat nå, desto bedre er det. I dag skal du kun være fornøyd over egen innsats. Jeg vet det ikke er så enkelt, men når din tilstand er slik at du svartmaler alt (vel, mye), kan det lønne seg å filosofere litt mindre. 

 

"og er redd for å kaste bort andres tid og ta opp en plass fra noen som trenger det mer og som klarer å bli frisk og gi noe tilbake til samfunnet" Dette er bare rør, nå begynner du å surre igjen. Hadde du ikke vært kvalifisert for hjelp hadde du ikke fått tilbud, så enkelt er det. 

 

Føler bare at jeg burde være flinkere til å gjøre de rette tingene, mer takknemlig og mer positiv, men jeg klarer ikke. Det er med på å gjøre det ekstra vanskelig, klarer bare ikke være fornøyd, se muligheter og tro på meg selv. Vet det er jeg som må gjøre jobben selv, at andre bare kan veilede og hjelpe meg, men jeg tror faktisk ikke jeg kan klare å komme meg ut av den tilstanden jeg lever i og det gjør meg trist og pessimistisk.  

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

[XbellaX]

 

Føler bare at jeg burde være flinkere til å gjøre de rette tingene, mer takknemlig og mer positiv, men jeg klarer ikke. Det er med på å gjøre det ekstra vanskelig, klarer bare ikke være fornøyd, se muligheter og tro på meg selv. Vet det er jeg som må gjøre jobben selv, at andre bare kan veilede og hjelpe meg, men jeg tror faktisk ikke jeg kan klare å komme meg ut av den tilstanden jeg lever i og det gjør meg trist og pessimistisk.  

Anonymous poster hash: c23fa...6f1

 

 

Det er sykdom som fører til dette, den har en tendens til å spise på håp, og fornuft.

En god motmedisin er å ta èn uke, èn dag, og i blant kun èn time av gangen, og ikke la tankene vandre fritt. Sett av tid til å bekymre deg. Finn en bok og skriv ned dine bekymringer, følg tankene helt ut. I mørke stunder kan et mylder av halve tanker overmanne deg (som nå), dersom du forsøker å skrive dem ned, og tenke dem ferdig -blir de mer konkrete. Da kan du finne løsninger, alternativer, og du vil se at mange av bekymringene er grunnløse, eller lar seg enkelt løse. Bruk boken i terapi, du vil få igjen for det siden.

Det finnes håp, dessverre er det som regel vanskeligst å se det når du trenger bekreftelsen som mest.

[AnonymBruker]

Det er sykdom som fører til dette, den har en tendens til å spise på håp, og fornuft.

En god motmedisin er å ta èn uke, èn dag, og i blant kun èn time av gangen, og ikke la tankene vandre fritt. Sett av tid til å bekymre deg. Finn en bok og skriv ned dine bekymringer, følg tankene helt ut. I mørke stunder kan et mylder av halve tanker overmanne deg (som nå), dersom du forsøker å skrive dem ned, og tenke dem ferdig -blir de mer konkrete. Da kan du finne løsninger, alternativer, og du vil se at mange av bekymringene er grunnløse, eller lar seg enkelt løse. Bruk boken i terapi, du vil få igjen for det siden.

Det finnes håp, dessverre er det som regel vanskeligst å se det når du trenger bekreftelsen som mest.

 

Takk for tipset om å skrive dem ned og tenke dem ferdig - så de blir mer konkrete og lettere å løse. Kanskje det kan hjelpe meg. Håper det, for slik som det er nå, roter jeg meg selv bare lengere inn i elendigheten med å tenke så mye. Skal prøve å sove litt nå, har vært en slitsom dag og all denne grublingen jeg holder på med tar mye energi fra meg...

Anonymous poster hash: c23fa...6f1