Selvhat og frykt

[AnonymBruker]

Hvordan kan jeg minske frykten for at andre skal se hvilken parasitt jeg egentlig er? Hvordan skal jeg kunne gå ute når det er en fare for at alle vil se hvor udugelig jeg er? Hvordan skal jeg forhindre at jeg begynner å grine av de minste ting når jeg er sammen med andre mennesker? 

 

Er det andre som føler det på samme måte? Hva gjør dere i så fall for å forsøke å leve litt?

Anonymous poster hash: 79f61...68b

[AnonymBruker]

 

Hvordan kan jeg minske frykten for at andre skal se hvilken parasitt jeg egentlig er? Hvordan skal jeg kunne gå ute når det er en fare for at alle vil se hvor udugelig jeg er? Hvordan skal jeg forhindre at jeg begynner å grine av de minste ting når jeg er sammen med andre mennesker? 

 

Er det andre som føler det på samme måte? Hva gjør dere i så fall for å forsøke å leve litt?

Anonymous poster hash: 79f61...68b

 

Jeg hadde også en periode hvor jeg var redd for å begynne å gråte ute blant folk, fordi jeg var deprimert så følte jeg at jeg ikke hadde kontroll. Men psykiateren min oppfordret meg til å slutte å engste meg for at andre skulle se med trist, hun mente at det ikke var så uvanlig at noen så triste ut på bussen, eller måtte felle en tåre. Livet er jo hardt, og det har de fleste som har levd litt erfart.

 

Det kan være vanskelig å leve livet sitt  i blant, jeg strever også med dette og kan lett isolere meg. Prøv å sett deg på en kafe alene slik at du ser ut mot gata og observerer folk, så vil du nok se at det er mange som ikke går å smiler og er glade.

 

Anonymous poster hash: 43739...f30

[DoleMari]

 

Hvordan kan jeg minske frykten for at andre skal se hvilken parasitt jeg egentlig er? Hvordan skal jeg kunne gå ute når det er en fare for at alle vil se hvor udugelig jeg er? Hvordan skal jeg forhindre at jeg begynner å grine av de minste ting når jeg er sammen med andre mennesker? 

 

Er det andre som føler det på samme måte? Hva gjør dere i så fall for å forsøke å leve litt?

Anonymous poster hash: 79f61...68b

 

Kjære deg,

Gå ut i verden og ikke ofre en tanke på hva andre måtte mene! Du er like god som ALLE andre er! Dette er bare destruktive tanker som jeg kjenner meg godt igjen i når jeg er nedfor.

Alle har nok med seg selv. Løft hodet og kom deg ut!

 

Fint svar du har fått av anonym også.

Klem til deg!

[AnonymBruker]

Det må være lite hyggelig å ha det slik. Forsøk å kom deg ut og kom i snakk med andre mennesker. Jeg har ingen tro på at vi mennesker er så dømmende som du har fått det for deg. Forsøk så godt du kan å gå med hodet hevet. 

 

 

Anonymous poster hash: 4c077...f52

[AnonymBruker]

Ja. Det er andre som har det lignende med deg. Jeg føler meg ikke som en parasitt, men blir av en eller annen grunn tråkket på og ikke respektert. Dette gjør at jeg lurer på hvorfor jeg skal leve. Jeg tror på Gud, og har jo menneskeverd i det. Men lurer på hvorfor Gud ønsker at jeg skal oppleve livet her når det er ensbetydene med å tråkkes på og ikke bli satt pris på.

Anonymous poster hash: d3c97...378

[larimar]

Kanskje terapi kan hjelpe deg å bli kvitt mange av disse tankene og gjøre livskvaliteten din bedre

[Bella Dotte]

blir av en eller annen grunn tråkket på og ikke respektert. 

Anonymous poster hash: d3c97...378

 

Hvordan arter dette seg, rent konkret?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt. Men jeg kommer gjerne borti personer som krenker meg på samme måte som jeg er krenket tidligere i livet. Jeg har grublet mye og lenge. Men det må vel være noen ørsmå signaler jeg sender slik at krenkerne oppfatter så de skjønner jeg er blitt krenket før og lar meg krenke. Selv om jeg jo ikke godtar krenkelser sånn i det synlige. Da blir jeg ofte ikke hørt eller respektert. Er bare søppel.

Anonymous poster hash: d3c97...378

[frosken]

Vet ikke helt. Men jeg kommer gjerne borti personer som krenker meg på samme måte som jeg er krenket tidligere i livet. Jeg har grublet mye og lenge. Men det må vel være noen ørsmå signaler jeg sender slik at krenkerne oppfatter så de skjønner jeg er blitt krenket før og lar meg krenke. Selv om jeg jo ikke godtar krenkelser sånn i det synlige. Da blir jeg ofte ikke hørt eller respektert. Er bare søppel.

Anonymous poster hash: d3c97...378

Hva slags hendelser definerer du som krenkelser?

[AnonymBruker]

Vanskelig å utdype, bare at en ikke blir hørt, respektert eller tatt hensyn til. Overkjørt og ikke verdsatt.

Det er liksom en type mennesker som alltid blir det. Grubler fælt på hvorfor. Men tror det er fordi vi sender ubevisste signaler til selvgode mennesker og appellerer til de som har en usympatisk side.

Av og til har folk sagt til meg at de beklager at de var så stygge mot meg, og at de ikke vet hva som gikk av dem, men at de fikk lyst til å være ekstra stygg mot meg. Altså få lyst til å krenke meg dypere enn de vanligvis krenker andre når lysten kommer over dem.

Det er nok fordi jeg er blitt krenket veldig dypt, og derfor sender keg signaler om at "værsågod her kan du gå helt inn til kjernen og krenke"

En nøkkel til å komme seg ut er kanskje at jeg tenker selv at jeg fortjente ikke bli så krenket i første omgang.

Anonymous poster hash: d3c97...378

[AnonymBruker]

Vanskelig å utdype, bare at en ikke blir hørt, respektert eller tatt hensyn til. Overkjørt og ikke verdsatt.

 

I hvilke situasjoner da? På jobb?

Anonymous poster hash: d8161...f3f

[AnonymBruker]

Nei, det er snakk om mer alvorlige ting enn hverdagslige situasjoner.

For store ting til at en orker nøste opp her.

Hverdagskrenkingen er jeg også mye over.

Anonymous poster hash: d3c97...378