Det å ha en diagnose

[iAnonym]

Syns det virker som de fleste her på en måte har den eller den diagnose, eller flere. Noen kan si "jeg er bipolar", ev. "jeg har bipolar 2".

 

Er det sånn det skal være? Liksom... er det det som er riktig?

 

I hele min karriere i psykiatrien har jeg blitt fortalt at diagnoser bare er en overfladisk beskrivelse av hva slags problemer jeg har der og da, at det ikke er noe jeg trenger eller har nytte av å tenke på, og at det ikke er viktig om det er det eller det som er diagnosen, når det uansett er den behandlingen jeg får som jeg skal ha og har nytte av.

 

Når jeg uttrykte min undring på om jeg hadde personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, så fikk jeg bare beskjed om at "kanskje du har det, men hva så? Det er uvesentlig for deg, når vi uansett har funnet de rette medisinene".

 

Det er liksom noe de skal bruke ovenfor instanser som NAV... mener de.

 

Men jeg vet ikke jeg... kanskje det er pga. dette jeg hele tiden grubler over om jeg virkelig er psyk og/eller hva slags diagnose som er riktig.

 

Føles litt godt å ha en slik "identitet". Om noen spør om hva jeg driver med, og jeg sier at jeg ikke driver med noe, så kan de si "du driver bare dank?", og "du nyter livet?". Om jeg hadde hatt en diagnose å "slå i bordet med", så kanskje de ville fått mer respekt for meg...? Jeg vet ikke jeg altså, det er pga. denne undringen at jeg skriver dette innlegget.

 

Problemet er jo ikke at jeg ikke har diagnose. Jeg vet godt hva slags diagnoser de har jobbet med. Men det har vært ulike diagnoser, og jeg føler liksom ikke at det er noe jeg kan fortelle andre at jeg "har", når de bare sier jeg ikke skal tenke noe på det... de mener jo det bare er noe de trenger i systemet...

 

Og, når det har vært forskjellige og, da? Det er jo ulike diagnoser, det er jo ikke slik at jeg har alle sammen?

 

Jeg har også byttet behandlere endel, grunnet tilfeldigheter som at de har flyttet eller sluttet. Og de har jo selvsagt sine egne, ulike teorier alle sammen...

 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne ta en blodprøve, og få et papir "du har det, det er din diagnose". Ferdig med det.

 

Psykiatri, derimot, er jo like usikkert som livet i seg selv.

 

Hva mener dere?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ser ikke bort fra sammenhengen mellom dine behandleres forhold til diagnoser og utviklingen av din sykdom.

[iAnonym]

Jeg ser ikke bort fra sammenhengen mellom dine behandleres forhold til diagnoser og utviklingen av din sykdom.

 

Han forrige jeg hadde var bestemt. Jeg hadde schizoaffektiv. Han sa jeg ikke skulle bry meg om den, men han følte seg sikker på at det var problemet, sa han. Han var egentlig streng på mange områder. Litt flaut å si det, men det var egentlig ganske greit for meg.

 

Men så gikk han av med pensjon! Og nå har jeg en behandler som grubler og reflekterer rundt symptomlidelser og personlighetsforstyrrelser.

 

Kan egentlig være det samme, for nå skal DPS avslutte terapien for godt. Det har ingen effekt, sier de. Avgjørelse fra høyeste hold.

 

Kanskje han som gikk av med pensjon har rett? Eller kanskje ikke, kanskje han bare sykeliggjorde meg.

 

Nei, det er frustrerende dette her.

 

Så nå avsluttes terapien og min grubling over hva som feiler meg er nøyaktig den samme som da jeg startet der for en mannsalder siden.

 

Nei, fuckit altså. Det er ingen respekt å hente selv med diagnose. Som regel er vel psykiatri noe tull, har jeg inntrykk av (at folk mener). Psykiatriske pasienter skjemmes bort, den er standard.

[slabbedask]

Du får bare godta at du er schizoaffektiv og bli ferdig med det.

[iAnonym]

Du får bare godta at du er schizoaffektiv og bli ferdig med det.

 

Jeg kan jo ikke det når hun jeg har nå sier hun ikke tror jeg har det...

 

Det jeg imidlertid burde, er å bare gi faen i hele greia.

[slabbedask]

Jeg kan jo ikke det når hun jeg har nå sier hun ikke tror jeg har det...

 

Det jeg imidlertid burde, er å bare gi faen i hele greia.

Hun høres nå ganske surrete ut da. Men uansett, stopp grubleriene som du bare blir verre av.

[iAnonym]

Hun høres nå ganske surrete ut da. Men uansett, stopp grubleriene som du bare blir verre av.

 

Hm, ja. Hvis noen spør om jeg bare driver dank, så får jeg bare svare "ja", da. Det har jeg gjort tidligere, and it didn't kill me.

[slabbedask]

Hm, ja. Hvis noen spør om jeg bare driver dank, så får jeg bare svare "ja", da. Det har jeg gjort tidligere, and it didn't kill me.

Du kan bare si du er syk. Eventuelt "pass dine egne saker".

[iAnonym]

Du kan bare si du er syk. Eventuelt "pass dine egne saker".

 

Føles litt "feil" å si at jeg er syk... kanskje de mener jeg ikke er det?

 

Men faen, nei, nå kjenner jeg at jeg blir surrete igjen, bare av denne tråden her. For gi seg mens leken er god.

 

Yeah... nite nite.

 

Det her er i alle fall en sykdom. Det med at jeg blir surrete og vikler meg inn i grublerier. Det må det være.

 

Men ja. Sleep tight.

[Gondor]

Jeg ville akseptert diagnosen og blitt ferdig med det. Da jeg fikk diagnosen bipolar 2 sukket jeg lettet ut. Endelig fikk jeg en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. Du kan snakke med behandleren din om dine tanker rundt hennes grublerier om diagnosen. Jeg har også personlighetsforsyrrelser, men jeg gir blanke.

Jeg synes du skal ta imot den behandlingen du blir tilbudt så kan du etterhvert vurdere om du vil fortsette.

[frosken]

Jeg ville akseptert diagnosen og blitt ferdig med det. Da jeg fikk diagnosen bipolar 2 sukket jeg lettet ut. Endelig fikk jeg en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. Du kan snakke med behandleren din om dine tanker rundt hennes grublerier om diagnosen. Jeg har også personlighetsforsyrrelser, men jeg gir blanke.

Jeg synes du skal ta imot den behandlingen du blir tilbudt så kan du etterhvert vurdere om du vil fortsette.

Jeg skjønner at det blir vanskelig å "akseptere" en diagnose som betviles av nåværende behandler.  Når noen har blitt gitt ulike diagnoser av ulike behandlere, så vil det jo være usikkert hvem av behandlerne som har gitt den diagnosen som er mest dekkende. Dermed blir det et stort rom for usikkerhet.

 

For øvrig skriver ianonym at dps nå har besluttet å avslutte behandlingen, - han blir ikke tilbudt videre behandling så vidt jeg forstår.

[frosken]

Jeg kan jo ikke det når hun jeg har nå sier hun ikke tror jeg har det...

 

Det jeg imidlertid burde, er å bare gi faen i hele greia.

 

Jeg synes DPS sin tilnærming til deg virker litt "tilfeldig" og forvirrende. Det er ganske sært på den ene siden å betvile forrige diagnose og i stedet introdusere muligheten for pf - for så å avslutte behandlingen som muligens kunne hatt effekt i forhold til personlighetsrelaterte vansker.

[AnonymBruker]

Syns det virker som de fleste her på en måte har den eller den diagnose, eller flere. Noen kan si "jeg er bipolar", ev. "jeg har bipolar 2".

 

Er det sånn det skal være? Liksom... er det det som er riktig?

 

I hele min karriere i psykiatrien har jeg blitt fortalt at diagnoser bare er en overfladisk beskrivelse av hva slags problemer jeg har der og da, at det ikke er noe jeg trenger eller har nytte av å tenke på, og at det ikke er viktig om det er det eller det som er diagnosen, når det uansett er den behandlingen jeg får som jeg skal ha og har nytte av.

 

Når jeg uttrykte min undring på om jeg hadde personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, så fikk jeg bare beskjed om at "kanskje du har det, men hva så? Det er uvesentlig for deg, når vi uansett har funnet de rette medisinene".

 

Det er liksom noe de skal bruke ovenfor instanser som NAV... mener de.

 

Men jeg vet ikke jeg... kanskje det er pga. dette jeg hele tiden grubler over om jeg virkelig er psyk og/eller hva slags diagnose som er riktig.

 

Føles litt godt å ha en slik "identitet". Om noen spør om hva jeg driver med, og jeg sier at jeg ikke driver med noe, så kan de si "du driver bare dank?", og "du nyter livet?". Om jeg hadde hatt en diagnose å "slå i bordet med", så kanskje de ville fått mer respekt for meg...? Jeg vet ikke jeg altså, det er pga. denne undringen at jeg skriver dette innlegget.

 

Problemet er jo ikke at jeg ikke har diagnose. Jeg vet godt hva slags diagnoser de har jobbet med. Men det har vært ulike diagnoser, og jeg føler liksom ikke at det er noe jeg kan fortelle andre at jeg "har", når de bare sier jeg ikke skal tenke noe på det... de mener jo det bare er noe de trenger i systemet...

 

Og, når det har vært forskjellige og, da? Det er jo ulike diagnoser, det er jo ikke slik at jeg har alle sammen?

 

Jeg har også byttet behandlere endel, grunnet tilfeldigheter som at de har flyttet eller sluttet. Og de har jo selvsagt sine egne, ulike teorier alle sammen...

 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne ta en blodprøve, og få et papir "du har det, det er din diagnose". Ferdig med det.

 

Psykiatri, derimot, er jo like usikkert som livet i seg selv.

 

Hva mener dere?

Nå de ikke greier å finne noen diagnose og du selv også betviler at du er psyk, må vel det beste for deg være å avslutte din "karriere" i psykiatrien og komme ut i jobb.  Da får du ikke tid til grubling. Du må tenke på noe annet enn å lete etter en diagnose som jeg skjønner at du så gjerne ønsker deg.

Anonymous poster hash: 533a7...a77

[frosken]

 

Nå de ikke greier å finne noen diagnose og du selv også betviler at du er psyk, må vel det beste for deg være å avslutte din "karriere" i psykiatrien og komme ut i jobb.  Da får du ikke tid til grubling. Du må tenke på noe annet enn å lete etter en diagnose som jeg skjønner at du så gjerne ønsker deg.

Anonymous poster hash: 533a7...a77

 

Det er vel ikke slik at de ikke har greid å finne noen diagnose? Slik jeg har forstått det, så har det opp gjennom årene blitt gitt flere alvorlige diagnoser. Problemet er at de ulike behandlerne ikke har vært enige med sine forgjengere og kanskje heller ikke vært så opptatt av å finne den mest riktige kategorien.

 

For øvrig hadde det vært flott om det fantes jobbtilbud med nødvendige tilpasninger for folk med alvorlige psykiske lidelser! Dessverre er det ikke så mange av dem.

[missmas]

Å få diagnose reddet meg

[stjernestøv]

Kan godt forstå at du blir forvirret når de surrer sånn, når en har en diagnose kan en iallefall øke sin kunnskap om sykdommen for å takle det best mulig selv. Men andre trenger ikke få vite det, syns ikke andre har noe med det.

[iAnonym]

Jeg synes DPS sin tilnærming til deg virker litt "tilfeldig" og forvirrende. Det er ganske sært på den ene siden å betvile forrige diagnose og i stedet introdusere muligheten for pf - for så å avslutte behandlingen som muligens kunne hatt effekt i forhold til personlighetsrelaterte vansker.

 

Ja, du sier noe her... betyr det at de ikke er kompetente? Bør jeg tvile på om jeg er syk, selv om de sier det?

[stjernestøv]

Ja, du sier noe her... betyr det at de ikke er kompetente? Bør jeg tvile på om jeg er syk, selv om de sier det?

Kan du ikke legge deg inn, med mål om å bli utredet skikkelig?

 

Iallefall få utredning en plass de har peilig, å bli ferdig med det?

[iAnonym]

Jeg har blitt utredet her jeg går.

[slabbedask]

Ja, du sier noe her... betyr det at de ikke er kompetente? 

 

Det at de er uenige betyr ikke at de ikke er kompetente. Men du bør kreve å bli utredet skikkelig.

 

Bør jeg tvile på om jeg er syk, selv om de sier det?

 

Nei.