Det å ha en diagnose

[iAnonym]

Jeg må ikke la meg rive med av følelsene sånn...

 

Men det føles ganske virkelig at folk i denne byen snakker nedsettende om meg mtp. trygd/arbeidsløshet...

 

Men jeg vet noen mener slikt. Det har jeg jo fått høre i klar tale... eller det var kanskje ikke så nedsettende egentlig, ikke veldig i alle fall. De spurte om jeg dreiv dank. Det er jo negativt. Men kanskje ikke så negativt som jeg vil ha det til iblant...

 

Setter jeg meg ut... nei det er vel angst, som hindrer meg. Jeg føler at alle ser på meg og snakker negativt.

 

Får bare prøve å utfordre meg mer, blir jo ikke bedre av å gi etter i alle fall.

 

Nå skal jeg sette meg ut og spise. 

 

Eller nei, jeg må ikke si detaljert, for da kan jeg bli kjent igjen. Men setter meg ut senere i dag.

[stjernestøv]

Jeg har blitt utredet her jeg går.

Ja og det ble du jo klok på?

 

Men hvis du har fått en diagnose bør du forholde deg til det.

[Madelenemie]

Syns det virker som de fleste her på en måte har den eller den diagnose, eller flere. Noen kan si "jeg er bipolar", ev. "jeg har bipolar 2".

 

Er det sånn det skal være? Liksom... er det det som er riktig?

 

I hele min karriere i psykiatrien har jeg blitt fortalt at diagnoser bare er en overfladisk beskrivelse av hva slags problemer jeg har der og da, at det ikke er noe jeg trenger eller har nytte av å tenke på, og at det ikke er viktig om det er det eller det som er diagnosen, når det uansett er den behandlingen jeg får som jeg skal ha og har nytte av.

 

Når jeg uttrykte min undring på om jeg hadde personlighetsforstyrrelser, emosjonelt ustabil, så fikk jeg bare beskjed om at "kanskje du har det, men hva så? Det er uvesentlig for deg, når vi uansett har funnet de rette medisinene".

 

Det er liksom noe de skal bruke ovenfor instanser som NAV... mener de.

 

Men jeg vet ikke jeg... kanskje det er pga. dette jeg hele tiden grubler over om jeg virkelig er psyk og/eller hva slags diagnose som er riktig.

 

Føles litt godt å ha en slik "identitet". Om noen spør om hva jeg driver med, og jeg sier at jeg ikke driver med noe, så kan de si "du driver bare dank?", og "du nyter livet?". Om jeg hadde hatt en diagnose å "slå i bordet med", så kanskje de ville fått mer respekt for meg...? Jeg vet ikke jeg altså, det er pga. denne undringen at jeg skriver dette innlegget.

 

Problemet er jo ikke at jeg ikke har diagnose. Jeg vet godt hva slags diagnoser de har jobbet med. Men det har vært ulike diagnoser, og jeg føler liksom ikke at det er noe jeg kan fortelle andre at jeg "har", når de bare sier jeg ikke skal tenke noe på det... de mener jo det bare er noe de trenger i systemet...

 

Og, når det har vært forskjellige og, da? Det er jo ulike diagnoser, det er jo ikke slik at jeg har alle sammen?

 

Jeg har også byttet behandlere endel, grunnet tilfeldigheter som at de har flyttet eller sluttet. Og de har jo selvsagt sine egne, ulike teorier alle sammen...

 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne ta en blodprøve, og få et papir "du har det, det er din diagnose". Ferdig med det.

 

Psykiatri, derimot, er jo like usikkert som livet i seg selv.

 

Hva mener dere?

Hei!

Det forstår jeg litt av.

Jeg er i den enkle omstendighet at alle, så klart og utvilsomt mener jeg har asperger syndrom.

Og min psykiater, pluss en til, pluss to til, er skråsikre, uten en blodprøve.

For meg gir det trygghet.

Flere av de jeg kjenner med asperger, måtte lese om det selv, og komme med diagnosen, altså foreslå den selv. Slik at det kan jo være et tips. Hun ene sa min psykiater ikke hadde asperger, og det syns jeg er forunderlig. Da hun er mer opphengt og typisk enn meg.

Men les, feks på asperger, kjenner du deg igjen, foreslå det, og vips så har du kanskje satt behandleren din på et spor, det er omtrent sånn det kan foregå.

Det gr trygghet at feks ting ved meg så enkelt forklares for andre, nå slipper jeg å gå på fest, og går jeg på fest, er det ok om jeg trekker meg tilbake litt:-) Også er min mann strålende fornøyd med diagnosen, det var han som kan man si, fikk det til å skje, for han snakket og snakket deriktige ordene, og sånn endte det med at jeg fikk diagnosen AS. Jeg hadde ikke fått den diagnosen uten hans engasjement.

[frosken]

Jeg må ikke la meg rive med av følelsene sånn...

 

Men det føles ganske virkelig at folk i denne byen snakker nedsettende om meg mtp. trygd/arbeidsløshet...

 

Men jeg vet noen mener slikt. Det har jeg jo fått høre i klar tale... eller det var kanskje ikke så nedsettende egentlig, ikke veldig i alle fall. De spurte om jeg dreiv dank. Det er jo negativt. Men kanskje ikke så negativt som jeg vil ha det til iblant...

 

Setter jeg meg ut... nei det er vel angst, som hindrer meg. Jeg føler at alle ser på meg og snakker negativt.

 

Får bare prøve å utfordre meg mer, blir jo ikke bedre av å gi etter i alle fall.

 

Nå skal jeg sette meg ut og spise. 

 

Eller nei, jeg må ikke si detaljert, for da kan jeg bli kjent igjen. Men setter meg ut senere i dag.

Jeg synes du bør nekte deg selv å skrive om dine fantasier om hva folk sier om deg i nærmiljøet ditt. Det er garantert mye mindre opptatthet av hva du driver med i hverdagen enn det du tror hos folk rundt deg, men det kan selvfølgelig være noen som er opptatt av det. Ingen her inne kan vite om det du tenker er rent oppspinn eller om det finnes en og annen som snakker nedsettende. For meg virker deg som om det å skrive om dette temaet her inne bare forsterker din tendens til selvhenføring, så jeg synes du skal nedlegge veto i forhold til deg selv når det gjelder dette temaet.

[iAnonym]

Jeg synes du bør nekte deg selv å skrive om dine fantasier om hva folk sier om deg i nærmiljøet ditt. Det er garantert mye mindre opptatthet av hva du driver med i hverdagen enn det du tror hos folk rundt deg, men det kan selvfølgelig være noen som er opptatt av det. Ingen her inne kan vite om det du tenker er rent oppspinn eller om det finnes en og annen som snakker nedsettende. For meg virker deg som om det å skrive om dette temaet her inne bare forsterker din tendens til selvhenføring, så jeg synes du skal nedlegge veto i forhold til deg selv når det gjelder dette temaet.

 

Blir nok lettere når jeg får kommet i gang på arbeidsmarkedsbedriften... hvis jeg får plass da, hva tror du? Er det plasser å få for slike som meg?

 

Da er det jo sånn at jeg "driver med noe". Det er positivt.

 

Men, ang. det med å snakke om fantasiene. Du har vel helt rett, jeg burde ikke snakke om det. Det blir jo sånn at jeg bare lever meg mer inn i den "verdenen" da.

 

Som regel er det jo bare en usikker, ambivalent følelse jeg har... snakker de om meg? Hater de meg? Det er jo ikke noe jeg vet er sant, jeg har tvil, det er bare plagsomme tanker.