Hvem bør betale?

[AnonymBruker]

Har ei venninne som fyller år. (Rundt år.) Hun spurte meg om jeg ville være med henne på restaurant å spise på dagen hennes. Altså hun inviterer.

 

Hvem bør betale? Hun, jeg eller dele på regninga?

 

Ikke si at jeg er kjip siden jeg ikke sier umiddelbart at jeg skal spandere for jeg har dårlig råd...

 

Ville bare høre deres mening.. :-)

Anonymous poster hash: e9630...b47

Anonymous poster hash: e9630...b47

[Solemnity]

Hver betaler for seg.

[AnonymBruker]

Sorry. Dette innlegget var ment for åpent forum.. Men kanskje noen her inne har noen gode svar allikevel..

 

:-) Må bare legge til informasjon at jeg er den eneste som venninna mi har invitert ut. 

Anonymous poster hash: e9630...b47

[AnonymBruker]

Hver betaler for seg.

Ja det er sikkert bra. Men venninna min har plukket ut en av byens dyreste restauranter. Jeg har dårlig råd samtidig føles det litt kjipt å ikke ville bli med ut og feire førti års dagen hennes..

Anonymous poster hash: e9630...b47

[DoleMari]

Det kommer helt an på hvem som inviterer, tenker jeg da.

F.eks. jeg har en venninne som feiret dag med ut å spise, da regnet jeg det som en selvfølge å betale selv fordi jeg vet at de ikke engang tenker på å spandere, det ligger ikke i deres natur.

 

Jeg selv spanderte middag ute på en søsken og hans familie fordi jeg synes det er hyggelig, og fordi de er rause selv. Men jeg hadde ikke betalt for min veninne. Så kjip jeg hørtes ut nå )

 

Min mening er at det mest naturlige er at den som inviterer ut spanderer, altså ikke du. Hvis du har dårlig råd kan dere betale hver for dere. Man kjøper jo gjerne en gave også, så da synes jeg er bra nok:)

[Solemnity]

 

Ja det er sikkert bra. Men venninna min har plukket ut en av byens dyreste restauranter. Jeg har dårlig råd samtidig føles det litt kjipt å ikke ville bli med ut og feire førti års dagen hennes..

Anonymous poster hash: e9630...b47

 

 

Hun kan neppe lukte at du har dårlig råd. Du må si i fra om det er for dyrt for deg.

[AnonymBruker]

Hun kan neppe lukte at du har dårlig råd. Du må si i fra om det er for dyrt for deg.

Det er bare tull. Hun vet meget godt at jeg er uføretrygdet og sliter med å få det til å gå rundt. Mens hun derimot er sykepleier i full jobb..

Anonymous poster hash: e9630...b47

[Gjest Xtra]

 

Har ei venninne som fyller år. (Rundt år.) Hun spurte meg om jeg ville være med henne på restaurant å spise på dagen hennes. Altså hun inviterer.

 

Hvem bør betale? Hun, jeg eller dele på regninga?

 

Ikke si at jeg er kjip siden jeg ikke sier umiddelbart at jeg skal spandere for jeg har dårlig råd...

 

Ville bare høre deres mening.. :-)

Anonymous poster hash: e9630...b47

 

 

Å spørre om du vil være med ut å spise på bursdagen er ikke helt det samme som å invitere for å spandere, mener jeg.

 

Om noen spør meg om jeg vil være med ut å spise tenker jeg at vi deler regningen/betaler hver vår del, uansett om det er bursdag eller ikke.

 

Får jeg derimot skriftlig invitasjon regner jeg med å bli spandert på. I epost blir det straks mer komplisert, og ordbruken vil være avgjørende. Spør man i epost på muntlig vis om man vil "være med" betaler hver sin del.

 

Om du har lyst til å være med dersom du blir spandert på, men ellers ikke, synes jeg rett og slett du skal spørre, og være åpen om at du nok ikke har råd.

[DoleMari]

Å spørre om du vil være med ut å spise på bursdagen er ikke helt det samme som å invitere for å spandere, mener jeg.

 

Om noen spør meg om jeg vil være med ut å spise tenker jeg at vi deler regningen/betaler hver vår del, uansett om det er bursdag eller ikke.

 

Får jeg derimot skriftlig invitasjon regner jeg med å bli spandert på. I epost blir det straks mer komplisert, og ordbruken vil være avgjørende. Spør man i epost på muntlig vis om man vil "være med" betaler hver sin del.

 

Om du har lyst til å være med dersom du blir spandert på, men ellers ikke, synes jeg rett og slett du skal spørre, og være åpen om at du nok ikke har råd.

Enig! Hvis det er en god venninne bør hun helt klart forstå det:)

[Gjest Gargamel]

 

Har ei venninne som fyller år. (Rundt år.) Hun spurte meg om jeg ville være med henne på restaurant å spise på dagen hennes. Altså hun inviterer.

 

Hvem bør betale? Hun, jeg eller dele på regninga?

 

Ikke si at jeg er kjip siden jeg ikke sier umiddelbart at jeg skal spandere for jeg har dårlig råd...

 

Ville bare høre deres mening.. :-)

Anonymous poster hash: e9630...b47

Anonymous poster hash: e9630...b47

 

Du skal helt definitivt ikke betale for dere begge når hun inviterer. Du kan være høflig og foreslå at dere deler regningen. Ellers er det ikke uvanlig at den som inviterer betaler for alle, men det kommer litt an på settingen.

[Gjest Xtra]

Du skal helt definitivt ikke betale for dere begge når hun inviterer. Du kan være høflig og foreslå at dere deler regningen. Ellers er det ikke uvanlig at den som inviterer betaler for alle, men det kommer litt an på settingen.

 

Jeg har vært ute og spist på mange bursdager, men har aldri opplevd at den som inviterer/foreslår  forventer å bli spandert på.

[Gjest Gargamel]

Jeg har vært ute og spist på mange bursdager, men har aldri opplevd at den som inviterer/foreslår  forventer å bli spandert på.

 

Ikke jeg heller. Det er vel bare Klatremus og onkel Skrue som er så frekke.

[AnonymBruker]

Når noen spør meg om jeg vil være med ut å spise, uansett anledning, regner jeg med å betale for meg selv. Har jeg ikke råd, så sier jeg det, at det høres kjekt ut, men dessverre kan jeg ikke ta meg råd (i det hele tatt, eller ett så dyrt sted).

 

Dersom jeg spør noen om de blir med ut og spiser, forventer jeg ikke å bli spandert på. Dersom jeg får til svar at personen ikke har råd, sier jeg noen ganger at vi får ta det igjen ved en annen anledning, eller inviterer hjem til meg istedet, eller sier at jeg spanderer, alt etter hvor lyst jeg har til å spise ute akkurat denne kvelden, hvor lyst jeg har til å være sammen med akkurat denne personen akkurat denne kvelden, og min egen økonomi. 

Anonymous poster hash: bda7e...5fc

[frosken]

 

Når noen spør meg om jeg vil være med ut å spise, uansett anledning, regner jeg med å betale for meg selv. Har jeg ikke råd, så sier jeg det, at det høres kjekt ut, men dessverre kan jeg ikke ta meg råd (i det hele tatt, eller ett så dyrt sted).

 

Dersom jeg spør noen om de blir med ut og spiser, forventer jeg ikke å bli spandert på. Dersom jeg får til svar at personen ikke har råd, sier jeg noen ganger at vi får ta det igjen ved en annen anledning, eller inviterer hjem til meg istedet, eller sier at jeg spanderer, alt etter hvor lyst jeg har til å spise ute akkurat denne kvelden, hvor lyst jeg har til å være sammen med akkurat denne personen akkurat denne kvelden, og min egen økonomi. 

Anonymous poster hash: bda7e...5fc

 

Slik tenker jeg også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dessverre er vi ikke alltid helt klare og entydige når vi kommuniserer. Det kan kreve at vi må kommunisere en gang til. Dette høres ut som et slikt tilfelle.

 

Slik du skriver det, ville jeg tolket at hver enkelt betaler for seg.

[Gjest]

 

Det er bare tull. Hun vet meget godt at jeg er uføretrygdet og sliter med å få det til å gå rundt. Mens hun derimot er sykepleier i full jobb..

Anonymous poster hash: e9630...b47

 

Noen ganger blir jeg forundret over hvor lite de med penger forstår hvordan det er med dårlig råd. Men jeg tror ikke de alltid tenker.

 

Men i et godt vennskap må det vel være mulig å kunne si at jeg har veldig lyst til å bli med, men har dessverre ikke råd til å gå på et så dyrt sted. Da blir det opp til henne om hun velger å spandere på deg, være villig til å gå til et rimeligere sted eller droppe det.  Så lenge det bare er du og henne forstår jeg ikke at det skulle være noe problem å gå på et rimeligere sted å spise.

[frosken]

Noen ganger blir jeg forundret over hvor lite de med penger forstår hvordan det er med dårlig råd. Men jeg tror ikke de alltid tenker.

 

Men i et godt vennskap må det vel være mulig å kunne si at jeg har veldig lyst til å bli med, men har dessverre ikke råd til å gå på et så dyrt sted. Da blir det opp til henne om hun velger å spandere på deg, være villig til å gå til et rimeligere sted eller droppe det.  Så lenge det bare er du og henne forstår jeg ikke at det skulle være noe problem å gå på et rimeligere sted å spise.

Jeg tenker ikke at en sykepleier tjener så mye at det er grunn for å tenke at vedkommende har spesielt god råd.

[Gjest]

Jeg tenker ikke at en sykepleier tjener så mye at det er grunn for å tenke at vedkommende har spesielt god råd.

Jeg går ut fra at hun har en del mer enn en uføretrygdet. Det å tenke seg inn i hvordan det er med dårligere råd enn en selv har er det ikke alle som klarer. De glemmer hvordan det er.

Endret 21. mai 2014 av eller

[AnonymBruker]

Jeg går ut fra at hun har en del mer enn en uføretrygdet.

 

Sikkert det dobbelte.

Anonymous poster hash: ba8be...17d

[Bella Dotte]

Jeg ville umiddelbart anta at hun venter at hver enkelt betaler for seg selv. Det er helt uvanlig at den som inviterer, forventer å bli spandert på, selv om det er vedkommendes fødselsdag. Snarere tvert imot, den som har bursdag, kan tenkes å spandere, men det er ingen selvfølge.

 

Men jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan man bør ordlegge seg hvis man inviterer på middag, og spanderer, kontra når man bare spør om man skal gå ut og spise sammen.