Pga av sykt barn går jeg rett inn på mitt kontor

[Madelenemie]

Hei!

 

Mitt syke barn spurte da jeg kom hjem ca kl 21.30 om jeg kunne sitte litt på kjøkkenet, jeg smilte og sa selvsagt. Jeg satt ned og jeg ble rastløs, så sa jeg sårende ord ?? Egentlig sa jeg bare sånn som saken er, og en del repeterende om at , alle mennesker må ta seg sammen, tenke avledningsmanøvrer osv osv.

 

Da til slutt gråt barnet mitt, jeg ble forundret og sa jeg så vel burde gå.

Nei det skulle jeg ikke...men for hvert ord og mer jeg sa ble det verre og verre:-(

Til slutt sa jeg god natt og sees i morgen. Jeg så ingen logikk i å sitte der lenger.

 

I morgen drar jeg kl 06.30 for da slipper jeg mer av denne uforstanden.

Altså jeg kan akkurat nå ikke gjøre mer. Jeg sa til barnet mitt at godt snart blir det mandag og da er du på Riksen, hun spurte om jeg ønsket henne bort, og jeg svarte nei, men at den sure misfornøyde munnen gjorde at jeg trekker meg mer tilbake, og ikke har lyst til å være i fellesarealene.

 

Hun gråt og gråt, og gråter hun, hva i alle dager skal jeg gjøre???????

 

Jeg gikk og startet lese, og jeg leser, og leser, for akkurat nå har jeg ingen løsning,

 

Det sa jeg også før jeg gikk, "beklager jeg kan ikke løse dine problemer nå"

 

Men for hver ting jeg sa, ble det verre og verre og verre, og da klarer jeg ikke mer!

 

Jeg takler ikke akkurat dette her!

Det er jo verst for barnet mitt, men jeg takler så dårlig depressive mennesker, jeg har for mye å tenke på. om jeg ikke skal måtte sitte ovenfor et menneske som ikke ser logikk i nye planer startegier, løsninger m.m..

 

Alt jeg sier har svar: sur munn.

 

Jeg blir rastløs og urolig av sånt, og jeg holder meg unna hjemmet.

 

Heldigvis at lesesalen er åpent til kl 23.00

 

 

 

[slabbedask]

Jeg lurer på hvor gammelt barnet er?

[AnonymBruker]

Det er ett barn!!! Hun trenger varme, omsorg, trøst, klemmer og omfavnelser nå! Det må vel være helt åpenbart og logisk?

 

Du har helt rett i at dette er verst for barnet ditt, og hva du orker, og hvor mye du har å tenke på er helt, helt fullstendig uvesentlig! Du må ta deg sammen!

 

Jeg får helt vondt i magen av deg nå! Stakkars barn!

Anonymous poster hash: c9820...ba3

[XbellaX]

Sett deg ned med henne, gi henne en klem og hold rundt henne. Det er ikke ord som er viktige i en slik situasjon men trøst, og omsorg.

[Lillemus]

Ja, jeg vet at du asperger, men skjønner du virkelig ikke med fornuften at det et barn som gråter og er sykt trenger er at mor eller far legger armene rundt det, holder det inntil seg og trøster??? Du trenger ikke si så mye, men gi kjærlighet og omsorg i form av en god klem og høre på hva barnet evt. har å si.

[laban]

I slike tilfeller skal du ikke tenke på å løse problemet, bare på å få henne til å føle seg litt bedre akkurat der og da. F.eks. ved å holde rundt henne slik de andre har skrevet ovenfor. Du er ikke legen hennes, du er mammaen.

Det er ikke uforstand eller mangel på logikk når man er oppgitt og lei seg pga. sykdom som ingen finner ut av. Det er helt naturlig. Foreldre blir også fortvilet i slike situasjoner, men vi er nødt til å holde oss oppreist så godt vi kan.

Hun som er syk - er det ett av barna som har trekk av asperger / autisme, eller er det ett av de som er uten diagnoser? Det kan være enklere å gi råd hvis vi vet akkurat det.

Endret 22. mai 2014 av laban

[Nicklusheletida]

Hei!

 

Mitt syke barn spurte da jeg kom hjem ca kl 21.30 om jeg kunne sitte litt på kjøkkenet, jeg smilte og sa selvsagt. Jeg satt ned og jeg ble rastløs, så sa jeg sårende ord ?? Egentlig sa jeg bare sånn som saken er, og en del repeterende om at , alle mennesker må ta seg sammen, tenke avledningsmanøvrer osv osv.

 

Da til slutt gråt barnet mitt, jeg ble forundret og sa jeg så vel burde gå.

Nei det skulle jeg ikke...men for hvert ord og mer jeg sa ble det verre og verre:-(

Til slutt sa jeg god natt og sees i morgen. Jeg så ingen logikk i å sitte der lenger.

 

I morgen drar jeg kl 06.30 for da slipper jeg mer av denne uforstanden.

Altså jeg kan akkurat nå ikke gjøre mer. Jeg sa til barnet mitt at godt snart blir det mandag og da er du på Riksen, hun spurte om jeg ønsket henne bort, og jeg svarte nei, men at den sure misfornøyde munnen gjorde at jeg trekker meg mer tilbake, og ikke har lyst til å være i fellesarealene.

 

Hun gråt og gråt, og gråter hun, hva i alle dager skal jeg gjøre???????

 

Jeg gikk og startet lese, og jeg leser, og leser, for akkurat nå har jeg ingen løsning,

 

Det sa jeg også før jeg gikk, "beklager jeg kan ikke løse dine problemer nå"

 

Men for hver ting jeg sa, ble det verre og verre og verre, og da klarer jeg ikke mer!

 

Jeg takler ikke akkurat dette her!

Det er jo verst for barnet mitt, men jeg takler så dårlig depressive mennesker, jeg har for mye å tenke på. om jeg ikke skal måtte sitte ovenfor et menneske som ikke ser logikk i nye planer startegier, løsninger m.m..

 

Alt jeg sier har svar: sur munn.

 

Jeg blir rastløs og urolig av sånt, og jeg holder meg unna hjemmet.

 

Heldigvis at lesesalen er åpent til kl 23.00

Dette innlegget gjorde vondt å lese. Jeg blir nesten selv på gråten av det. Jeg vet ikke hva som feiler barnet ditt, men leser gjennom linjene at du har et alvorlig sykt barn.

 

Som de andre sier skal du trøste, kose og vise omsorg. Være til stede. Ikke forsvinne uansett hvor slitsomt dette måtte være for deg. Det er ikke sikkert barnet ditt trenger å vite alle realitetene rundt sykdommen. Kanskje kan det være nødvendig med noen hvite løgner også for alt jeg vet.

 

Du er sikkert en god mor når det kommer til praktiske gjøremål, men ditt følelsesliv ( som er ulikt oss andre) gjør at du dessverre ikke fungerer godt i slike situasjoner.

 

Barnet ditt trengte trøst og du ga det stikk motsatte.Det er hjerteskjærende.

 

Du bør få veiledning av en eller annen.

[tonie]

Du skal overstyre asperger og dine egne følelser for en liten time og gjøre det du har lært og vet er normalt for mennesker uten asperger å gjøre i en slik situasjon, selv om det føles slitsomt og unaturlig for deg. Et barn som er sykt, lei seg, redd og kontaktsøkende trenger trøst. Du skal trøste, holde rundt, stryke over ryggen og være der for henne. Vi uten asperger pleier å legge bort egne følelser i en slik stund og kun fokusere på barnet. Vi som er foreldre skal være nødhavnen barna kan søke til når de har det vondt, og vi skal være de som aldri svikter uansett hva. Jeg er ganske sikker på at du egentlig vet dette. Nå må du bare gjøre det. 

[frosken]

Jeg tror at noe av det som forvirrer deg og gjør at du ikke håndterer dette på en god måte, er at du er vant til at ungdommen din er selvstendig, liker å bestemme selv,  og vanligvis ikke trenger deg på den måten h*n nå gjør.  Din rolle i familien er å sørge for at alle ytre rammer er optimale, du sloss som en løve for hvert av dine barn og strekker deg svært langt for å finne løsninger. Når det kommer til mikrosamspill så er du litt umusikalsk, så du kan ikke bruke gehør for å være en god mor i denne situasjonen. Snakk med ungdommen din, kom frem til hva h*n tenker om hva du kan gjøre for vedkommende, og lag deg noen nye regler som du følger slavisk.

 

Du kan ikke sitte på lesesalen hele ettermiddagen og kvelden. Du må dra hjem og være med barna dine noen timer hver ettermiddag/kveld. Hvis du så blir veldig sliten, så kan du ta en tur tilbake til lesesalen etter det. Jeg synes også du må spise frokost og prate litt med h*n som er syk (hvis hjemme fra skolen), før du drar på lesesalen om formiddagen.

 

Du sier at ungdommen reagerer med "sur munn" på alt du sier. Jeg synes du skal prøve å primært legge merke til at h*n klager lite til tross for et halvår hvor alt h*n før fikk til har blitt vanskelig. Det er et urimelig krav til vedkommende å forvente mange smil akkurat nå. Andre ungdommer er ute og nyter våren, mens h*n akkurat nå går glipp av mye. Sammen må dere prøve å fokusere på at ting høyst sannsynligvis vil blir bedre om ikke så lenge. Du må tåle at h*n er lei seg uten å bli like lei deg du også.

Endret 22. mai 2014 av frosken

[Karamellis]

Og foreldre kan også be om unnskyldning om de har oppført seg dumt... Snakk med barnet ditt.

[DexterMorgan]

Hva med å være der, uten å si så mye, tror det er den løsningen jeg ville valgt. Både å si sårende ting, og unngå barnet vil nok oppleves mye værre.

 

Kanskje også faren kan bidra litt ang dette, ser ikke ut til å være ditt sterkeste område

[Cilien]

Vi som er mammaer må legge egne behov til side når barna våre har det vondt eller er syke. Nå er ikke tiden inne til å være på lesesalen. Ditt barn trenger deg! Du trenger ikke løse noe problem, det forstår også barnet ditt at du ikke kan, men du bør vise omsorg. Trøst, hold rundt, gi en klem. Si at du er glad i barnet - igjen og igjen. Du har selv valgt å sette barn til verden, da hører også dette med, ikke bare alt det praktiske. Husk også at barnet er nettopp det - et barn, mens du må være den voksne og trygge. Jeg fikk helt vondt i hjertet mitt av å lese det du skriver, og fikk lyst til å trøste dette barnet selv. Jeg håper faren eller de andre søsknene er hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan du trøstet barna når de var små.

Anonymous poster hash: ca7e1...94e

[stjernestøv]

Barnet trenger trøst og bare det at du er der, ditt nærvær er nok og stryke på ryggen kanskje . Når man har barn skal de alltid komme først, men forstår jo at du har problemer med det. Ingen kan sette seg inn i din situsjon, og bør være forsiktig med å dømme. Barna har jo en far der også.

[AnonymBruker]

Du har jo før forklart så fint dette med empati og sympati. Nå må du bruke dine sympatiske evner til å utvise litt empati, eventuelt "fake" det nå som barnet ditt, sikkert din mann og alle her har forklart deg logisk at barnet ditt er lei seg. Du forstår det ikke, men du må godta det som et faktum, og forholde deg til det.

Anonymous poster hash: 10116...780

[Madelenemie]

Sett deg ned med henne, gi henne en klem og hold rundt henne. Det er ikke ord som er viktige i en slik situasjon men trøst, og omsorg.

Hei!

Jeg GLEMTE det!!! Å jeg er lei meg, det var det jeg skulle gjort!

Det første jeg tenker på er løsninger, stilt ovenfor tårer, tenker jeg, hvordan løse?

Jeg er rasende sint på meg selv nå :-( :-( :-(

Jeg har blitt flink til å trykke barna inn til meg og jeg har begynt å like det,

Men denne løsningen på tårer hadde jeg glemt, og faktisk er jeg ikke sikker på at jeg forstod det fr nå, nå når jeg leste at det fins noe jeg kan gjøre.

Takk! Nå skal jeg gjøre akkurat det neste gang hun gråter, og jeg skal be om unnskyldning nå, samt minne min datter om at denne dårlige håndteringen skyldes Asperger. Hun er svært glad i meg, og jeg i henne, og nettopp derfor blir jeg frustrert og rastløs når jeg ikke kan gjøre henne glad.

Tusen takk for denne opplysningen.

Jeg tror jeg skal øve meg på å klemme barn som gråter, og ikke bare løse saker.

[Madelenemie]

Det er ett barn!!! Hun trenger varme, omsorg, trøst, klemmer og omfavnelser nå! Det må vel være helt åpenbart og logisk? Du har helt rett i at dette er verst for barnet ditt, og hva du orker, og hvor mye du har å tenke på er helt, helt fullstendig uvesentlig! Du må ta deg sammen! Jeg får helt vondt i magen av deg nå! Stakkars barn! Anonymous poster hash: c9820...ba3

Hei!

Jeg klarer ikke ta meg sammen, det var derfor jeg var ute av huset kø 07.00 neste morgen, etter at matpakkeproduksjon var ordnet. Men jeg klarer gjøre det x...et eller annet skrev, det virker enkelt.

Og det er noe jeg kan gjøre, som er korrekt også. Jeg vet det, men i denne saken er jeg løsningsorientert og da glemte jeg at klemmer kan inngå i løsningssystemer, fordi det har faktisk ingen opplyst meg om.

[Madelenemie]

Ja, jeg vet at du asperger, men skjønner du virkelig ikke med fornuften at det et barn som gråter og er sykt trenger er at mor eller far legger armene rundt det, holder det inntil seg og trøster??? Du trenger ikke si så mye, men gi kjærlighet og omsorg i form av en god klem og høre på hva barnet evt. har å si.

Hei!

Nei det var faktisk ny kunnskap, men nå skal jeg gjøre dette.

Og jeg er lettet over at jeg da kan gjøre noe.

Jeg har systemer, på klemmer, de inngår i min daglige innlærte rolle som mor.

Jeg gjør ting som jeg forstår og som er regler, jeg er ikke et menneske som klemmer andre, gjør jeg det, er det fordi det er informert, innlært, forstått og satt ut i praksis.

Jeg visste ikke at man skal klemme når noen er lei seg i en sak jeg jobber med dag og natt.

Samler informasjon, spisskompetanse, og gjør alt jeg kan, og det er min måte å elske på.

[Madelenemie]

I slike tilfeller skal du ikke tenke på å løse problemet, bare på å få henne til å føle seg litt bedre akkurat der og da. F.eks. ved å holde rundt henne slik de andre har skrevet ovenfor. Du er ikke legen hennes, du er mammaen.Det er ikke uforstand eller mangel på logikk når man er oppgitt og lei seg pga. sykdom som ingen finner ut av. Det er helt naturlig. Foreldre blir også fortvilet i slike situasjoner, men vi er nødt til å holde oss oppreist så godt vi kan.Hun som er syk - er det ett av barna som har trekk av asperger / autisme, eller er det ett av de som er uten diagnoser? Det kan være enklere å gi råd hvis vi vet akkurat det.

Hei!

Tusen takk for denne hjelpen og støtten.

Jeg har holdt meg unna familien siden jeg skrev sist, dvs jeg er mest mulig på lesesalen.

Men nå er jeg her og mitt barn er glad:-) Lars Monsens lege var her ip dag:-) og han er et godt menneslke, sier min datter og min mann, jeg ordnet alt og de var her, jeg var på lesesalen.

Straks jeg fikk Mail om hvor glad min datter var, eller jeg oppdaget sms, satte jeg meg i bilen og kjørte hjem, hun er glad og mye er løst, men nå skal jeg minne henne på det med Asperger , jeg tror det er lurt, for det sa min psykiater en gang at er sånt barn kan glemme, altså at upassende handling ikke skyldes ukjærlighet, men en konkret annerledeshet. Dette glemmer jeg å minne henne om.

Ja hun har Asperger, men.... Det er en form for Asperger som er light, jeg skriver det fordi hun tolker mennesker for meg. På sykehuset forteller hun meg feks hvor irriterte visse ble på meg av min lange men gode utlegning av ulike saker. Hun vil jeg skal være på møtene der, fordi hun sier jeg får til mye for henne og er så direkte at de ikke klan vri seg unna.

Jeg vet ikke, jeg sier mine ting, som jeg er konsentrert på å legge frem på en ryddig måte, men hun får med seg feks blikk, stemninger, atmosfæren osv... Det er forunderlig,hun er en svært sosial utgave med Asperger, ulik sin mor, og det er jeg stolt og glad for:-)

[Bella Dotte]

Hei!

Tusen takk for denne hjelpen og støtten.

Jeg har holdt meg unna familien siden jeg skrev sist, dvs jeg er mest mulig på lesesalen.

Men nå er jeg her og mitt barn er glad:-) Lars Monsens lege var her ip dag:-) og han er et godt menneslke, sier min datter og min mann, jeg ordnet alt og de var her, jeg var på lesesalen.

Straks jeg fikk Mail om hvor glad min datter var, eller jeg oppdaget sms, satte jeg meg i bilen og kjørte hjem, hun er glad og mye er løst, men nå skal jeg minne henne på det med Asperger , jeg tror det er lurt, for det sa min psykiater en gang at er sånt barn kan glemme, altså at upassende handling ikke skyldes ukjærlighet, men en konkret annerledeshet. Dette glemmer jeg å minne henne om.

Ja hun har Asperger, men.... Det er en form for Asperger som er light, jeg skriver det fordi hun tolker mennesker for meg. På sykehuset forteller hun meg feks hvor irriterte visse ble på meg av min lange men gode utlegning av ulike saker. Hun vil jeg skal være på møtene der, fordi hun sier jeg får til mye for henne og er så direkte at de ikke klan vri seg unna.

Jeg vet ikke, jeg sier mine ting, som jeg er konsentrert på å legge frem på en ryddig måte, men hun får med seg feks blikk, stemninger, atmosfæren osv... Det er forunderlig,hun er en svært sosial utgave med Asperger, ulik sin mor, og det er jeg stolt og glad for:-)

 

Dere er litt av et team  Dette var virkelig godt å høre!