Flytte i kollektiv

[gakka92]

Hei!

Da det dessverre ikke ble noen utveksling på meg, psykologen og jeg ble til slutt enige om at dette ikke var rett for meg akkurat i dag, har planen vært å flytte sammen med bestevenninnen min. Jeg bor nå alene i leilighet.

Vi har kun sett litt rundt og egentlig tatt det hele veldig avslappende, kun vært på et par visninger. Allikevel kom den perfekte leiligheten opp ganske raskt, vi har fått et tilbud og kontrakten skal signeres på fredag om vi ønsker leiligheten. Jeg har alltid ønsket å bo med bestevenninnen min, men har nå fått litt kalde føtter. Jeg er redd jeg ikke skal tåle å bo i kollektiv, redd det var et dumt valg osv. Jeg kunne virkelig ønske at jeg kunne få snakket litt med behandleren min om dette så jeg kunne fått noen råd, men har ikke time før etter kontrakten skal signeres.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg reagerer sånn på det her nå, å bo med bestevenninnen min har jo alltid vært min store drøm, men nå er jeg bare stresset.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva problemene dine er, men dersom du har problemer som kan gripe inn i hverdagen med tanke på fordeling av husvask, innkjøp (og sosialt samvær, ikke minst) osv. gjør du antakelig lurt i å tenke deg godt om. Å flytte sammen med en bestevenninne kan gå veldig bra. Eller det kan være katastrofalt, selv uten å slite psykisk.

 

Det blir uholdbart for dere begge dersom du ikke klarer å gjøre din del av oppgavene, og det blir uholdbart for henne dersom du forsøker å bruke henne som krykke og overøse henne med dine problemer. Det blir dessuten vanskelig for begge om du har åpenbare problemer du forsøker å skjule for ikke å være en belastning for henne, og hun vil merke det ubevisst eller bevisst, og det vil gnage henne. Om hun har lyst til å ha noen venner eller familie på besøk en helg, og du er i dårlig form, hva da? Skal hun gå på stylter rundt deg, eller omvendt? I verste fall ender dere å flytte fra hverandre etter en stund, som perifere venner, eller verre, som uvenner.

 

Kjenner din venninne til det du sliter med? Det er kanskje viktig, at hun er presentert med situasjonen, og kan velge selv utfra det. Men det er nok likevel ingen garanti for at det går bra...

 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det sikkert vil gå kjempefint, men jeg var der selv for mange år siden, gikk inn i det, og fått en venninne i minus. 

 

Men nå er ikke du meg, og jeg aner ikke hva du sliter med, og bare det att tanken slår deg og du i det hele tatt reflekterer over det før dere flytter sammen gjør at du antakelig står stødigere enn det jeg gjorde

Anonymous poster hash: 6e4d1...be5

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er helt enig med det som skrives i forrige innlegg (02.30). Jeg vil anbefale å avstå fra denne boformen nå.

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste vil være hvor godt du kjenner din venninne og hvor godt hun kjenner deg. Det er mange kollektiv med venner som ikke fungerer, nettopp på grunn av at personene ikke kjenner hverandre så godt som de tror. Dette gjelder uavhengig av (men spesielt når) en av personene sliter psykisk.

 

Jeg tror imidlertid at det i noen tilfeller kan være mulig at en slik boform kan være positiv for begge parter. Nå vet ikke jeg hva du sliter med, men det kan være en støtte og en glede å bo sammen med en venninne. Jeg gjorde også dette i en periode, og det har gått bra med vår relasjon i etterkant. 

Anonymous poster hash: e2b17...8d0

[gakka92]

Jeg vet ikke hva problemene dine er, men dersom du har problemer som kan gripe inn i hverdagen med tanke på fordeling av husvask, innkjøp (og sosialt samvær, ikke minst) osv. gjør du antakelig lurt i å tenke deg godt om. Å flytte sammen med en bestevenninne kan gå veldig bra. Eller det kan være katastrofalt, selv uten å slite psykisk. Det blir uholdbart for dere begge dersom du ikke klarer å gjøre din del av oppgavene, og det blir uholdbart for henne dersom du forsøker å bruke henne som krykke og overøse henne med dine problemer. Det blir dessuten vanskelig for begge om du har åpenbare problemer du forsøker å skjule for ikke å være en belastning for henne, og hun vil merke det ubevisst eller bevisst, og det vil gnage henne. Om hun har lyst til å ha noen venner eller familie på besøk en helg, og du er i dårlig form, hva da? Skal hun gå på stylter rundt deg, eller omvendt? I verste fall ender dere å flytte fra hverandre etter en stund, som perifere venner, eller verre, som uvenner. Kjenner din venninne til det du sliter med? Det er kanskje viktig, at hun er presentert med situasjonen, og kan velge selv utfra det. Men det er nok likevel ingen garanti for at det går bra... Jeg skulle ønske jeg kunne si at det sikkert vil gå kjempefint, men jeg var der selv for mange år siden, gikk inn i det, og fått en venninne i minus.  Men nå er ikke du meg, og jeg aner ikke hva du sliter med, og bare det att tanken slår deg og du i det hele tatt reflekterer over det før dere flytter sammen gjør at du antakelig står stødigere enn det jeg gjorde Anonymous poster hash: 6e4d1...be5

Beklager veldig sent svar! Jeg fikk drøyd svarfristen til mandagen, så jeg fikk litt lenger tid til å tenke gjennom det hele og jeg må bare få takke deg for et veldig godt og langt svar!

Problemene mine er ikke så alvorlige at de går utover husvask, innkjøp etc. men jeg kan ha problemer med det sosiale til tider. Jeg er generelt sett en sosial jente som virkelig trives i mine venners selvskap, men av og til blir det litt mye for meg og jeg trenger litt tid alene og det er det jeg er redd skal bli vanskelig med å bo i kollektiv.

Jeg ønsker selvsagt ikke at hun skal føle at hun må gå på stylter rundt meg og jeg ønsker virkelig ikke at vdet skal ende dårlig :/

Hun kjenner ikke til de ulike diagnosene jeg har fått, men vi har vært bestevenninner i alle år, så hun kjenner til min fungering. Jeg bør sikkert fortelle henne om de ulike diagnosene også, så vet hun alt - selv om jeg føler at de stempler meg litt (mye).

Jeg vil takke deg igjen for et utfyllende og godt svar! Det har gitt meg ny innsikt, dette er virkelig ikke noe jeg bare bør hoppe inn i.

[gakka92]

Jeg er helt enig med det som skrives i forrige innlegg (02.30). Jeg vil anbefale å avstå fra denne boformen nå.

Du har nok rett i at jeg bør avstå fra denne bodormen nå, selv om det er litt kjipt.

[gakka92]

Jeg tror det viktigste vil være hvor godt du kjenner din venninne og hvor godt hun kjenner deg. Det er mange kollektiv med venner som ikke fungerer, nettopp på grunn av at personene ikke kjenner hverandre så godt som de tror. Dette gjelder uavhengig av (men spesielt når) en av personene sliter psykisk. Jeg tror imidlertid at det i noen tilfeller kan være mulig at en slik boform kan være positiv for begge parter. Nå vet ikke jeg hva du sliter med, men det kan være en støtte og en glede å bo sammen med en venninne. Jeg gjorde også dette i en periode, og det har gått bra med vår relasjon i etterkant.  Anonymous poster hash: e2b17...8d0

Vi kjenner hverandre veldig godt, har vært bestevenninner så lenge jeg kan huske. Hun er en stabil, trygg og jordnær person som jeg kan være meg selv med. Vi har alltid hatt et venninneforhold som går begge veier og jeg har vært veldig nøye på å ikke overøse henne med mine problemer.

Jeg håpet også at det ville være noe vi begge kunne ha glede av, men jeg er også redd for at det heller skal bli til at jeg blir en belastning. Jeg har jo mine ting og de kan jo gå utover det sosiale i noen grad.

[Kayia]

Jeg håpet også at det ville være noe vi begge kunne ha glede av, men jeg er også redd for at det heller skal bli til at jeg blir en belastning. Jeg har jo mine ting og de kan jo gå utover det sosiale i noen grad.

Jeg tror det var klokt av deg å avvente samboerskapet med din venninne. Når man har en tung periode er det gull verd å ha en god venninne, og sjansen for at dere bevarer vennskapet er nok også større om du ikke flytter sammen med henne nå