Ambisjoner og livsglede

[Gjest]

--- er blitt mangelvare - er så likegyldig , nok med å eksistere , er det depresjonstakter el er det noe annet galt. ?Lyst til å melde meg ut og vekk:(( men vet at jeg må (!)være her, har noen å leve for:) defitinitivt

[dedalo]

--- er blitt mangelvare - er så likegyldig , nok med å eksistere , er det depresjonstakter el er det noe annet galt. ?Lyst til å melde meg ut og vekk:(( men vet at jeg må (!)være her, har noen å leve for:) defitinitivt

Så bra at du har noen å leve for da:-) Det er jo et lyspunkt oppi det hele. Men det går selvfølgelig an å havne i kjelleren likevel. Får håpe at de du lever for kan støtte deg på veien tilbake til ambisjonene og livsgleden da. Hvis de er ordentlige venner, så gjør de nok det:-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er stor sannsynlighet for at dette er depresjon. Snakk med fastlegen din om dette.

[Gjest]

Det er som om denne innstillingen har satt seg fast i meg , burde da snart kunne legge " ting" bak meg:((( fornuften vil ikke bli med- det depressive tar visst bolig i tankerekken - som viltvoksende ugress. Fastlegen vet det..,at jeg er depressiv- har vært dyp- justert til moderat.. så vanskelig å svare heelt ærlig på hvordan jeg har det, når jeg ikke burde ha det slik jeg har det:( får lyst til å si ja litt bedre.. Men ikke helt " der"- og er det skummelt å bli bedre? For meg er det visst det- litt farlig å leve, au- min sårbarhet gjør meg hudløs i blant og jeg blir så nedtrykt her om dagen på nasjonaldagen var det skummelt m så mange blikk og jeg var ikke i stand til å møte vennlighet, skygget unna og vendte eget blikk vekk for å slippe.. Vondt for jeg vil jo ikke ha det sånn- kan jo lett bli glad av mennesker, men så skjelven inni meg. Temmelig ekkelt. På følelsen dette ikke er helt riktig rett og desto verre å snakke om:((

[Gjest]

Når jeg går til psykolog en gang pr uke er det som om jeg ikke føler d er " nok"- klarer kanskje å fortelle noe som har betydd noe- rørt noe i meg-litt respons og spørsmål.. Nærmer m bristepunkt og time slutt:( en heeeel uke til neste gang og det kjennes uendelig. Vedkommende spurte en gang om innleggelse - hva jeg tenkte- ble livredd og sa nei aldri.. Noen ganger tenker jeg at jeg bare skulle gitt meg over og sett om det hjalp-?lei av å gå rundt som en zombi og føle meg knekt.. Men er jo ikke bare bare d heller.. Og en ego handling som ville sette andre i en trist og vanskelig situasjon. Og jeg vet noen vil si skjerp deg i stedet ( ik minst forsøker jeg å si det til meg selv)Er ikke med i det jeg gjør og da blir det ikke meningsfullt. Har div ressurser jeg lar ligge brakk - men det grusomste er kampen for å klare å være god mamma- føler dyp kjærlighet for mine barn og de fortjener en mamma som er mer " med" en hva jeg makter om dagen:( Ofte overmannet av trøtthet. De lurer på om jeg er lat? Søl og rot hoper seg opp.. Trør i heimen dagen lang , tar dog ikke tak. Sofaen og meg . Fryser lett.Orker ikke ting og tørr ikke og leser ikke ..det bare humper og går sånn alldeles såvidt m alt. Heldigvis en mann som tar ansvar .. Dårlig samvittighet for mine manglende bidrag og ordene mine er så langt unna. - kjennesvut som jeg har inntatt en distansert posisjon til verden hvor jeg ikke er med el så delaktig- vil ikke at dette skal låse seg. Bør kanskje spise mer medisin..Unnskyld mitt " syt" .. På et merkelig vis innbiller jeg meg dette forumet kan være en arena hvor jeg har lov å komme m klagesang..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det høres ut som om du ikke er optimalt medisinert når dette varer over tid.